Bjødnali

Med broderen på onsdagstur.

Det har blitt få turer i det siste. Noe skyldes at det igjen er blitt mulig å trene på senteret. Etter 3 måneder uten styrketrening, var det en opplevelse å igjen kjempe med vekter og apparater. Ingen helt god opplevelse, men en opplevelse

Styrketrening burde ikke ha noen innvirkning på beina, men overskuddet forsvant. Det ble behagelig å ta horisontalen hjemme – en stund.

Broderen hadde invitert på tur i helga, jeg tok tilflukt på treningsenteret. Onsdag var det på tide å overvinne dørstokkmila. Jeg kontaktet broderen. Han hadde noen gode unnskyldninger for ikke å bli med, men etter en runde, ble det til at vi skulle ta en runde om Bjødnali.

En litt kort, men grei tur som starter fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. De siste turen her har gått opp bakken til toppen av Blåfjell før vi har satt kursen mot Bjødnali. Denne gangen ble vi enige pm å gå den tradisjonelle runden opp Urdådalen.

Runden rundt Bjødnali er ikke lang bare så vidt over 7 kilometer, om vi tar turen opp om selve gården. Egentlig burde turen gå unna på godt under to timer, siden det ikke er spesielt mye bakker, men det går fort opp mot to timer likevel.

Det er ikke lenger tørt i bakken, og det hadde regnet om natten. Oppover Urdådalen er det stein i stien, mye stein i stien. Det går sent å komme fram nåe steinene er glatte. Både broderen og jeg går forsiktig, og da tar ting litt tid.

Likevel er turen oppover mot Bjødnali en virkelig flott opplevelse. Det er lagt «vei» oppover. Det betyr at det er stein lagt noenlunde jevnt, og at selve stien ikke er på skrå ned mot elva. Noen har lagt ned et stort arbeid her.

Eikeskogen i Urdådalen er litt spesiell. Det er snakk om at den har «overlevd» fra før Jæren ble treløs. Noen tusen år? Det er uansett litt kjekt å kunne gå i eikeskog.

Vi kunne se spor av folk oppover, og ved Bjødnali var det spor både opp og ned. Det var antakelig folk som var ute på samme tur som oss. Vi fikk aldri øye på folkene, vi så bare sporene.

Værmeldingen for onsdag var delvis grunnen til at vi tok opp til Sælandskogen. YR melde om opphold og sol inne i mellom. Det var langt fra hva vi fikk. Da vi startet på veien mot Sjelsett, fikk vi yr på oss, og det gikk etter en stund over til skikkelig regn. Så avgjort ikke hva vi hadde ventet.

Nå hadde vi heldigvis kledd oss for «vær», og med hetta oppe gjorde det ikke så mye om det ble litt fuktig. Regnet ga seg ganske fort, og det ble igjen en grei tur.

Denne gangen gikk det «rolig» for seg oppover Urdådalen. Mye på grunn av glatte steiner. Vi gikk forholdsvis fort opp bakkene mot Sjelsett ,men videre mot Sælandskogen, holdt vi et turtempo og ikke treningstempo.

Vi trenger nok treningen, men det var virkelig kjekt å gå i et tempo der det ikke bare var mulig å snakke, men også tid til å se seg rundt. Vi fikk en fin tur innover mot parkeringsplassen.

Siden vi ikke hadde tatt at jakken da regnet stoppet, var vi begge temmelig våte, og det ble for en gang skyld skifte av bluse før hjemturen. En flott tur.