Til Blåfjellenden med drill i sekken.

En helt vanlig heiatur.

Igjen var det været som avgjorde når ukas tur til Blåfjellenden skulle gå av stabel. Vi har hatt en virkelig fin og varm juni, men omsider slo været om, og det ble regn og vind.

Tirsdag og onsdag så ut til å bli to gode dager for tur i heia. Nå var planene å bli over en dag – til torsdag. Da skulle det til gjengjeld bli mye regn. Det har jo blitt noen turer over «haugen» mot Blåfjellenden etter hvert, og ganske mange i dårlig vær. En ny tur ville være greit, men våt.

Det er asfaltarbeid på veien. Nesten helt oppe mot Øvstabø ble det full stopp – mens det plasket ned. Det ble opphold da jeg holdt på å sale opp, og jeg fikk ikke en dråpe på meg. Uten stoppen hadde det blitt en våt opplevelse opp den første bakken.

Jeg hadde planer om å «jobbe», som «tilsyn» er det alltid noe som kunne vært gjort. For eksempel å tømme doen.....

Denne gangen var det noen gardiner som burde henges opp. De kom ned i forbindelse med at vinduene ble skiftet. Stuen i hytta virket «nakent» uten gardiner, og på soverommene er det solskinn omtrent hele natta, i hvert fall dagslys.

Jeg hadde kjøpt inn nye stenger til å henge opp gardinene på. Uten å sjekke lengde. Det viste seg å ikke være spesielt lurt. Jeg mente de gamle muligens kunne bruks om de nye ikke passet. Det viste seg at opphenget var forskjellig, Voksenopplæring er dyrt.

Med andre ord dro jeg på en del verktøy helt forgjeves, og den ekstra tunge sekken kunne ha vært mye lettere.

Det tok tid å komme innover mot hytta denne gangen. Nå kan det henge sammen med at jeg jo blir eldre, men jeg skylder selvsagt på sekken – som var tyngre enn vanlig.

Den andre treningsrunden etter koronastengningen av treningssenteret tidligere på dagen, hadde muligens også noe å si. Armen virket i hvert fall mye lengre enn normalt.

Nå gjorde det ikke noe, om turen tok litt lengre tid. Det var en flott dag for en heia-tur. Litt vind bakfra, langt fra så høye temperaturer som tidligere, bare omtrent 14 grader. Noe som er omtrent perfekt.

Det var fortsatt ganske mye vann i Fossebekken. Ikke så mye som tidligere. Mesteparten av snøen er antakelig tint, og mye av det som rant, var regn. Det hadde regnet ganske bra på veien oppover mot parkeringsplassen i Hunnedalen.

Jeg kunne se folk oppe i bakken – røde jakker viser virkelig godt på avstand. Litt opp mot Ølbakken tok jeg igjen et følge med voksne og barn. Den minste jenta var 4 år. De spurte «hvor langt det var igjen. Jeg svarte at de var kommet 1/3 del innover. Jeg ble da spurt om det var en 1/3 del igjen. Og hadde litt problemer med å overbevise folkene om at de så avgjort ikke var komme halvveis engang.

Nedover mot hytta lurte jeg på når denne gjengen ville komme fram. Jeg tenkte de ville være ved hytta i halv-ni tiden. Klokka var 21.30 da de sto på trammen. Noe må jeg ha fått med meg alle de årene jeg har gått her.

Snøen, som lå i bra fenner forrige gang jeg gikk innover, er for det meste helt borte. Det ligger fortsatt et par fenner, men det er på plasser hvor det ofte ligger snø til ut i august. Det er egentlig sommer forhold på denne turen.

Turen tilbake fra hytta, gikk som vanlig. Bakken opp er fortsatt tung. Det tar tid, svette og krefter å komme opp de bratteste kneikene. Bortover mot det høyeste punktet går litt lettere, og nedover mot Hunnedalen er det ofte mulig å gå forholdsvis fort.

Siden det var flott vær og gode forhold, gikk turen greit, men heller ikke denne dagen var det rekordtempo.

Nok en flott tur til Blåfjellenden. En helt grei og kjekk tur, nå er det bare å se fram til neste tur.