En kort søndagstur i godt selskap

Sele til Hellestø og tilbake

Turen fra Sele til Hellestø og tilbake er normalt ikke en tur jeg velger å skrive om. Denne gangen gjør jeg et unntak. Det er jo ikke alltid lengden som avgjør om turen bør være med i de loggførte turene.

Denne gangen var det turfølget som avgjorde. Nå ville bestyrerinnen være med på søndagsturen. Om det ikke ble for langt. Hunn hadde også andre planer for dagen. Det burde selvsagt ikke være en unnskyldning....

Så ville broderen på tur, men... Han sliter fortsatt med foten, og var hos fysioterapeut og fikk beskjed om å gå mange men korte turer. Han kunne tenke seg å bli med nede på stranden. Sand var godt underlag mente mannen i hvit frakk.

Broderen var innstilt på bare en halvtimes tur. Det blir omtrent bare halvveis bortover mot Hellestø. Med egen bil var det ingen ting i veien for å snu når han ville. For vår del var det greit – selvsagt.

Bestyrerinnen fikk telefon fra sin bror, som spurte hvor vi hadde tenkt å gå søndagstur. Han så nok for seg en litt lengre, og muligens litt tøffere tur. Likevel ble han med på den korte og enkle turen langs stranden fra Sele havn til Hellestø og tilbake.

Det er ikke vanskelig å finne Sele havn. Avkjørselen fra riksveien 510 (antakelig fylkesvei i dag), er godt merket, og parkeringsplassen nede ved havna er stor nok til ganske mange biler.

Det er mulig å gå både sør og nordover fra havna. Sørover går det sti til Figgen og brua over. Derfra er det mulig å gå – til Egersund om ønskelig...

Nordover er det vei et stykke til Hellestøsanden og så er det mulig å gå både på stranden og inne i landet. En kort tur betyr at vi snur ved Hellestø, men det går (delvis) merket sti til Tungenes.

Til Hellestø er det 3-4 kilometer. Flatt som en fjøl. Sandstranden ved Hellestø er som oftest hard og fin å gå på. Det er noen «bekker» som kan være en hindring om turen går med lave sko.

For vår del var det et fint følge som startet fra Sele. Fire stykker, og i god fart mot Hellestø. Vi var så vist ikke alene. Dett er en tur mange velger å gå. Som oftest fra parkeringsplassen ved Hellestø, og langt fra alle går helt til Sele. Noen går selvsagt lengre, men det er relativt få.

Med mange på tur, valgte vi å holde oss til de mindre brukte stiene som går parallelt med «hoved»stien. Det var ikke vanskelig å holde avstand fra folk der vi gikk – heldigvis.

Broderen snudde etter en stund og det ble bare Sigbjørn, Bestyrerinnen og meg som gikk til endes ved Hellestø.

Været hadde oppført seg bra på vei nordover. Det var likevel mange truende mørke skyer. På vei tilbake fikk vi både sol og regn – på en gang. Det var heldigvis ikke så pass med regn at vi ble gjennomvåte.

En litt kort søndagstur, men i godt selskap.

Fortsatt mulig å gå tur i heia.

Flott høst-tur

Det ble en flott start på ukas tur innover til Blåfjellenden. Været var bedre enn det YR hadde meldt, og jeg så lyst på situasjonen. Det kunne lett bli en tur uten regn. Så sent på året er ikke det noen selvfølge.

Nå hadde Blåfjellenden vært nevnt i Stavanger Aftenblad. Et par hadde gått fra Mån mot Blåfjellenden og Sandvatn og var ikke kommet tilbake på avtalt tid. Letemannskapene traff paret da de var på vei mot Lortabu fra Sandvatn. I både godt humør og i god form. De hadde antakelig bare tatt en dag ekstra på hytta – i dårlig vær muligens, og så ble det satt i gang en leteaksjon. Nå ja, ingen ble skadet og alt endte godt, heldigvis.

Jeg tenkte litt på dette da jeg gikk innover heia. Temmelig alene – uten spor verken mot eller med. Og det hadde antakelig ikke vært folk i stien på noen dager. Det skal lite til. Det er lett å få en ødelagt fot og bli liggende. Det gikk selvsagt bra denne gangen også.

Høsten er ensfarget brunrød. Det er lite andre farger å se. Litt grønn einer lyser opp og helt nede mot Høgaleitet er det fortsatt noen gule blader på bjørka.

Oppe i høyden var det hvite flekker i kontrast til alt det brune og grå. Snø, som lå igjen fra tidligere i uka. Nesten alt var forsvunnet på sørsiden, men mot nord var det fortsatt hvite flekker.

Heldigvis var det ikke antydning til frost. Det var egentlig en helt grei tur innover. Nå forsvant sola etter hvert, og det kom noen dråper, men siden trekken kom bakfra, var det ikke et problem.

Selvsagt kom det verste været øverst. Hadde det stått på fra nord, og jeg hadde fått det i fleisen, ville det blitt en sur halvtime. Temperaturen kan ikke ha vært mer en et par grader over null, og med vind og regn i mot, så hadde det blitt skikkelig ubehagelig. Og farlig. Det var i slikt vær jeg og broderen en gang ble litt for kalde. Helt opplagt hypotermia, men det forsto vi ikke før etterpå . Da fant vi ut at vi hadde oppført oss litt «merkelig».

Det ble som vanlig varmere nedover mot hytta. Det var rett før jeg kunne ha tatt av jakken. Også denne gangen ble det et par stopp i bakken nedover mot Blåfjellenden. Panoramaet over dalen og mot Jomfruvannet og fossen nederst og mot Blåstøldalen er skikkelig flott. Selv etter 30 år på samme stien og med samme utsikt, finner jeg dette verdt å ta med videre i livet. Jeg håper å få lov til å oppleve dette noen ganger til.

Jeg nådde akkurat inn dørene før regnet kom. Senere på kvelden blåste det også opp. Det er helt geit å ligge i en varm seng å høre regnet plaske utenfor og vinden ta skikkelig i. Spesielt da værmeldingen bestemt mente at uværet ville gi seg ut på morgenen, og det ville igjen bli greit vær.

Det er jo en del ting som mår gjøres før kvelden. Først er det vann. Denne gangen var bøtten skål tomme. Så er det å få fyr på ovnen. Det gir ikke varme ut i rommet med en gang, men litt lunk blir det jo etter hvert. Så er det å få på varme tørre klær.

Neste post på programmet for min del er varm te, skoleboller og saft. Og finne fram lesestoffet. Det ble denne gang noen rolige timer i eget selskap. Skikkelig hyggelig – for meg.

Klokka et ble jeg vekket – av lys fra mange hodelykter. En gjeng fra Turistforeningen på turlederkurs kom sent til Blåfjellenden.

Det var litt vind i mot og det kom noe nedbør på vei tilbake til Hunnedalen. Selv været var ikke i stand til å legge noen demper på humøret. Jeg hadde fått nok en flott tur til Blåfjellenden dette året, og det var verdt å feire. Med en stopp på Byrkjedalstunet med te og lappe.

Ulvarudlå

 

Søndagstur med broderen, Bjørg og Bestyrerinnen.

Det finnes noen turer som både ligger nært, ikke spesielt lange og går over en topp med bra utsikt, og likevel ikke blir besøkt spesielt ofte.

En slik topp er Ulvarudlå. Det er mulig å gå til toppen fra både Aurenes og Tjåland. Begge plasser er det en liten parkeringsplass med plass for 8-10 biler.

Både Aurenes og Tjåland ligger noen hundre meter inn av fylkesvei 4410 mellom Undheim og Edlandsvannet ved Ålgård. Det er enklest å komme til parkeringsplassene fra Undheim og opp mot Knudaheiå, og videre et 3-4 kilometer. Det står skilt ved veien.

De fleste vi har truffet på de siste gangene stopper ved Aurenes. Vi har vært alene på parkeringsplassen ved Tjåland. Det blir likevel samme rundturen fra begge plasser.

Fra parkeringsplassen ved Tjåland går den merkede stien et stykke langs traktorvei. (Om turen tas «med klokka»). Etter en kilometer deler veien seg, men vi skal videre rett fram og ikke inn mot venstre. Etter noen hundre meter (500) svinger veien opp mot venstre og et stykke oppe langs traktorveien viser fyrstikker retningen mot Ulvarudlå, som er godt synlig.

Det går over en del myrsøkk, og det kan være temmelig vått. Ved Butjønnene går det opp, ganske bratt og det er noen steg som er litt «luftige». Stien er godt synlig, men den deler seg noen plasser og går sammen igjen. Med noen «rolige» partier inne i mellom, er det bratt bakke opp mot toppen.

Her er det på tide å trekke pusten, sjekke utsikten og ta en liten pause. Det er bok til å skrive seg inn i, men den var full da vi var der.

Stien videre mot Aurenes går fra toppen i retning Ålgård, og kan være litt vanskelig å få øye på. Det står noen «fyrstikker» og viser vei.

Et lite stykke nedenfor toppen går stien neste forbi en mur, hvor vi pleier å stoppe for pause. Her er det le for vinden, uansett hvor den kommer fra. En gjenglemt gaffel viser at også andre bruker stedet til å ta en pause.

Fra toppen og nesten til Aurenes går stien i flott heie-terreng. Lite busker mye myr og god sikt. Det er ofte skikkelig vått noen plasser der stien krysser myrer, og det finnes noen dype myrhull. Gode sko anbefales.

Et stykke ovenfor Aurenes treffer stien en god traktorvei. Det står skilt som viser vei mot Aurenes (og tilbake til Tjåland via Fiskelausetjørna) En grei bakke ned, og ved vannet og vei, står bilene for de som har startet fra Aurenes.

For oss som har parkert ved Tjåland så er det fortsatt et par kilometer til bilen. Etter et par hundre meter langs veien til garden, og gjennom gårdsrommet, er det godt opparbeidet sti – gardsvei videre langs vannet. Dette er tydelig en gammel ferdselsvei, og det er lagt ned mye arbeid for å gjøre veien fremkommelig. Personlig synes jeg det er kjekt å gå på slike «veier» fra gamle dager.

Hele turen rundt kan ikke være på stort mer enn 7-8 kilometer, og den bør kunne gjøres på litt over to timer.

For vår del gikk vi litt utenom sti og kom inn på stien nedenfor toppen. Det ble en kjapp tur oppom toppen, og ingen pause i le av muren, men vi fulgte stien nedover.

En flott søndagstur i godt vær og selskap. Muligens kunne vi besøke Ulvarudlå litt oftere – men de myrhullene er dype....

Blåfjellenden og sauesanking

Godt vær og ville sauer.

Værmeldingen var skikkelig raus med godvær for uka som var. Det var snakk om blå himmel, ingen vind og temperaturer over null. Det er ikke alltid værgudene er så pass gavemilde i slutten av oktober.

Når slutten av sesongen nærmer seg, blir det ofte til at jeg teller hvor mange ganger jeg kan komme meg inn til Blåfjellenden. Og det er alltid litt trist å innse at det lett kan bli siste gang – neste gang.

Selv om det var meldt godvær med sol og lite vind, spesielt på fredagen, viste YR at temperaturen bare ville være noen få grader over null. Det ville antakelig være litt frost i skyggene.

Forrige uke var det hagel. Hvor mye is ville det være? Jeg er ikke glad i is og glatte forhold. Det er lett – for meg – å se mørkt på forholdene, når det er snakk om frost. Denne gangen var jeg skeptisk, men siden det kunne bli siste gang, ville jeg likevel innover.

Det var bra vær på parkeringsplassen, og oppover, og hele veien inn til hytta. Ikke en sky på himmelen. Nesten ikke vind, og temperatur et stykke over null. Skikkelig bra forhold.

Jeg hadde sjekket bestillingen, og det var andre enn meg som ville mot Blåfjellenden denne dagen. Ett stykke innover, gikk jeg forbi to jenter som også var på vei.

Det ble tatt en del bilder innover, både for å ha noe å vise fram på bloggen, men også for å få en grunn til å stoppe opp og se meg rundt. Det ble en flott tur, og det er sjelden heia tar seg bedre ut.

På vei nedover kunne jeg se røyk stige opp. Det er ikke noe hus eller annet der røyken kom fra, og jeg kunne ikke helt forstå hva som skulle kunne gi så pass med røk. Nede på hytta kunne jeg se en mann i arbeid med å sette fyr på lyngkollene.

Han sammen med to andre tok inn på annekset, og kunne fortelle at de svidde av lyngen for å få fram ny vegetasjon. Dette ble gjort i full forståelse med vernemyndighetene, og kunne gjøres bra når det var helt spesielle forhold. Som denne dagen – tør lyng, men fuktig bakke, og ikke vind.

Det ble en stjerneklar kveld med Melkeveien som et lysende belte over himmelen og med Venus lysende i sør. Morgenen kom med tåke og lett yr. Noe nedbør hadde ikke blitt nevnt...

Det var ikke spor av is på vei mot Hunnedalen, men en ganske sterk nordavind gjorde det ganske kaldt. Jeg var glad for å ha med «vinterlokk» - og tynne strikkevanter.

Nesten nede ved Hunnedalen tok jeg igjen noen folk og sauer. De hadde ettersanket sauene og var nå på vei mot bilen. Bortsett fra at sauene hadde andre planer. De ville ikke inn i en sauegare, og sprang over haug og hammer, på tross av flere forsøk å få orden på flokken.

Jeg ble spurt om å jeg kunne hjelpe til. Sauene ble ikke mer samarbeids villige og det måtte flere forsøk og myr løping og klatring til for å få de på plass i garen. Etter et par timer på beina var det greit å kunne konstatere at jeg fortsatt var i stand til å løpe opp og ned bakker.

Dagen etter var ikke like bra, med stive bein...

Det var likevel en kjekk tur til Blåfjellenden, og spesielt turen inn var nok en av de bedre. Nå håper jeg bare det blir anledning til flere turer innover før snøen legger seg.

Sandvatn i midten av oktober

Sol og blå himmel.

Det er ikke alltid mulig å til en tur til Sandvatn sent i sesongen. Vinteren kommer tidlig på 900 meter over havet. Likevel var det nettopp en tur til Sandvatn jeg hadde planer om denne uka.

Værvarselet var blå himmel, lite vind, og noen få varmegrader midt på dagen. Det burde vare mulig å komme innover. Nå håpet jeg det ville gå greit på tirsdag, men været hadde ikke lyttet til værmeldingen, og turen ble utsatt til onsdag.

Jeg pleier å starte litt tidlig på morgenen om jeg skal på en «langtur» i heia. Denne gangen var det bare å ta tiden til hjelp. Det ville bli mye varmere utover formiddagen, og isen i stien ville antakelig forsvinne.

Turen til Sandvatn er omtrent 8 kilometer. 16 kilometer frem og tilbake. Det er muligens ikke hva mange kaller en «langtur», men etter som årene går, blir det mer og mer kortere turer.

Det er over en times kjøring til Lortabu og parkeringsplassen for turen innover heia. Det tar meg vel et par timer å komme inn til hytta, og det går normalt litt kjappere på tilbakeveien. Det er noen hundre meters stigning opp og inn til hytta. Lortabu ligger på 660 moh og hytta på 920moh.

Det fine med turen inn til Sandvatn, er at stien er god. Det er lite myr og vann, og bare en liten elv å passere, noe som normalt går greit. Det er mye grus og steinflater og enkelt å komme fram. Det må være lett å løpe innover, og jeg har sett folk med sykkel i stien.

Jeg hadde ikke ventet at mange andre ville innover i heia denne onsdagen. På parkeringsplassen var det tomt. Ikke en bil, og det var heller ikke spor innover.

Halvveis ble det folksomt. En klasse med voksne kom fra hytta, og skulle til Lortabu og bussen. 42 stykker hadde overnattet på hytta den natten. Det er nesten fullt, selv med to hytter.

Myra nederst var frosset og hard da jeg startet. Badekulpen i bunn av Lysebrekka lå blank og fin i solskinnet – uten is. Det var litt is der det rant vann, men helt greit å komme forbi. Sola hadde alt tint det meste, men i skyggen var det fortsatt frost innover.

Med blå himmel, og ikke en sky å se, var det flott i heia. Ulempen med sol så sent på året , er at den står lavt. Selv midt på dagen blir det lange skygger. Med caps på hodet og solbriller blir det likevel litt «mørkt».

Innover var det morgenlys. Lav sol og dype skygger. Tilbaketuren endte i kveldslys, fortsatt dype skygger og med «rødere» lys. Det ble liksom ikke helt skikkelig dagslys, uten om midt på dagen, og da satt jeg inne på hytta med varm te og litt mat.

På vei innover var det is enkelte plasser. Jeg måtte gå rundt et par plasser det var svart av vann – og is. På tilbaketuren var det meste tint, selv om jeg gikk forsiktig der det hadde vært is på veien inn.

Med sola i mot og nesten ikke vind, ble det varmt på tilbaketuren. Jeg gikk i ullbluse og vindfleece, men vurderte å hive jakka – nede i søkken der trekken ikke kjentes. Det hadde vært kjekt med en smak av sommer. Det ble uansett en svett tur tilbake, men antakelig kaldt uten fleecejakken.

Jeg var godt fornøyd med turen da jeg igjen sto på parkeringsplassen. Det hadde egentlig vært en «ensom» tur på tross av 42 mennesker halvveis. Det var kjekt å strekke sesongen i heia så pass som til midten av oktober. Det er ikke hvert år det er mulig.

Søndagstur med Bjørg, Broderen og Bestyrerinnen.

Vi var ikke alene.

Det er kjekt å stå opp til flott turvær. Denne søndagen var ikke det noen stor overraskelse. Værmeldingen var god og ble bare bedre etter hvert.

Nå hadde jeg avtalt med broderen at vi skulle på tur. Det er dessverre ikke snak om noen tur opp i heia. Broderen sliter med foten, og er ikke klar for mer utfordrende ting.

Det måtte bli en tur i ikke langt fra Klepp, og det var snakk om enten å gå fra Gramstad eller muligens Høgjæren. Vi fikk bestemme det når vi møttes.

Bestyrerinnen hadde andre planer, men plutselig bestemt hun seg for å bli med. Broderen tok straks kontakt med Bjørg, og da ble vi fire på tur denne dagen.

Høgjæren er et flott turområde, og denne dagen med sol fra Blå himmel og nesten ikke vind, ville det passe å ta turen der. Det ville ikke være helt tørt i marka, men antakelig ikke for mye søle og vann.

Vi kom litt sent avgårde, og det tar nesten en halv time å kjøre til parkeringsplassen ved Holmavatn. Vi var ikke alene på parkeringsplassen. Mange andre hadde sjekket være og funnet ut at det var turvær denne søndagen. Og funnet veien til Holmavatn. Det var nesten fullt på parkeringsplassen og en god del folk som gjorde seg klar for tur.

Med Bestyrerinnen og Bjørg med på laget, ble det til at vi tok mot Synesvarden først. Broderen og jeg går ganske ofte denne turen midt i uka – om været lager seg. Alltid i motsatt retning.

Det var helt greit at det ikke hadde regnet på en stund. Ungdyra hadde tråkket opp stien flere plasser og i vått vær, hadde det vært vanskelig å komme fram uten å få søle i skoa.

Som nevnt var vi ikke alene på tur denne dagen. Andre var også på vei mot Synesvarden. Med hund. Gjennom flokken av ungdyr. Det går jo helst godt. Dyra er vant med folk – og hund? Jeg har i hvert fall med stokken. Alltid god å ha midt inne i en flokk ungdyr – store ungdyr.

På Synesvarden var det fullt opp av folk som hadde kommet gjennom ungdyrflokken, uten å få de etter seg. Det satt folk overalt. I det flotte været var det helt greit å ta en god pause.

Vi stoppet ikke opp, men tok direkte mot Steinkjerringa. Det var mindre folk mellom Synesvarden og Steinkjerringa, men mer enn jeg noen gang har truffet på.

Det ble en lang og god pause i le av skogen nede ved Steinkjerringa. Kaffe, Gjendekjeks og saft. Slikt tar selvsagt tid.

Vi kunne se folk på vei til – og fra, Steinkjerringa, og vi heiv oss inn i køen. Det ble folksomt, og enkelte plasser der det er lagt ut gangsteiner i myra ble det enveiskjøring. Og ventetid.

Det ble en skikkelig flott runde. Høy himmel, sol og lite vind på Høgjæren er ikke vanlig. Denne gangen fikk vi en skikkelig fin tur.

Det var fortsatt fullt på parkeringsplassen da vi kom til Holmavatn. Rene folkevandringen denne flotte dagen.

Oktobertur i heia.

 Til Blåfjellenden - som vanlig

Forrige uke var det vær, mye vær. Vind og regn. Vinden skulle komme opp mot liten storm, over 20 meter i sekundet. Da ville det blåse sterkere i kastene.

Det er vær og frost som gjør at jeg ikke tar mot Blåfjellenden. Med slikt værvarsel, holder jeg meg hjemme. Det er ikke like greit å suse rundt i heia alene i uvær. Da passet det bedre med noen turer i lavlandet, og helst i skog.

Værmeldingen for fredag og lørdag var ikke helt bra, men det skulle bare regne «litt» midt på dagen fredag og lørdag skulle det klare opp. Søndag ville bli en skikkelig flott dag – i følge værmeldingen.

Med fullt hus på Blåfjellenden på lørdag, så jeg ikke helt syn på å overnatte den dagen. Selv med dårligere vær på fredag, og muligheter for regn på lørdag, var det kjekkere å ta innover da. Jeg ville antakelig bli alene på annekset. Det passet bra.

Jeg tok mot Hunnedalen tidlig på fredag. Det litt mindre dårlige været skulle bare vare noen timer midt på dagen. Det hadde jo vært greit om jeg kom meg innover uten for mye regn.

På parkeringsplassen regnet det. Var «godværet» alt over. Ikke langt inne i heia ble det nesten opphold, nøyaktig som meldt, bare et par timer senere enn hva som var nevnt. Det passet meg bra.

Med noen regndråper nå og da, og vinden – trekken – bakfra, var det så avgjort helt greit å være på tur midt i oktober. Nå var spørsmålet om det ville holde til jeg var helt inne. Det gjorde det.

Turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tar 2-3 timer. Det er ikke mer enn litt over 8 kilometer innover. Med 300 høydemeter både opp og ned, blir det likevel ganske anstrengende – med tung sekk.

Jeg har lett sekk. Andre kommer innover med sekker som er adskillig tyngre enn min. De bruker da også like lang – eller lengre - tid enn meg. Resultatet av for tung sekk, ser jeg ofte på hytta. Det står igjen mye mat, og flere har lesset av både sovepose og liggeunderlag og annet turutstyr.

Denne gangen sto det igjen både kaffe, hermetikk, knekkebrød og to bokser med øl – alkoholfritt, men altså to bokser øl. Til glede for noen som ser syn på slikt.

Det kan lett være en litt trist tid når høstværet slår inn. Denne gang var været så pass medgjørlig at jeg fikk sett meg om. Fargene på marka og på bladene som henger igjen, er mørke og rustrøde. Det er fortsatt litt grønt igjen på eineren, men eller er det dype mørke farger dom dominerer.

Det er ikke hvert år at fargene kommer fram så pass som i år. Det var denne gangen greit å se at høsten ikke helt var over, men for første gang denne høsten var det hvitt i et søkk under en stein. Ikke snø, men antakelig hagel. Hvitt var det i hvert fall. Vinteren er ikke langt unna.

Da jeg kom inn til hytta, ble det først litt jobbing. Det er alltid noe å ta fatt på. Denne gang var det rydding og litt rengjøring, - og selvsagt noe boss som måtte på plass.

Arbeidsdagen tok slutt i femtiden, og da ble det tid for te og litt mat – og lesebrettet. Det ble noen hyggelige timer i selskap med boka, mens hytta langsomt ble varm.

Det kom først andre i åtte-tiden. Hovedhytta fikk besøk av i alt elleve stykker. De som kom hadde brukt hodelykt det siste stykket, og siden det hadde regnet (som meldt), vår det mye våte klær. De ble hengt til tørk ved ovnen – lagvis....

Det regnet på lørdagsmorgen, men da jeg tok ut var det opphold, og på hele turen over heia mot Hunnedalen hadde jeg helt greit vær. Det ble en flott tur hvor jeg fikk se sol inne i mellom.

Det kom en god del folk i mot som skulle til hytta. Nede i dalen, kom det en jente gående. Tydelig godt fjellvant. Hun skulle til Sandvatn. Jeg tillot meg å spørre om hun hadde med lykt. Det hadde hun. Det er noen timers tur til Sandvatn fra Høgaleitet. Hun fikk antakelig bruk for lykta.

Jeg var uansett fornøyd med turen over heia.

Blåfjell og Bjødnali med broderen

En helt grei tur.

Broderen sliter fortsatt med foten. Noe er i ustand, og det kan se ut som om det vil ta tid å komme på plass. Likevel vil han gjerne på tur. Med foten i ulage, må det bli litt kortere turer.

Nå har det svært ofte blitt korte turer, men mange flere. I en god uke blir det til at jeg tar ut 4-5 ganger, og da kjennes det om turene blir lange – det vil si over tre timer.

Siden det var broderen som ville på tur, var det han som måtte komme opp med et forslag til hvor vi skulle gå. Det er alltid et problem. Som oftest blir det på stier vi har gått mange ganger. Det passer for så vidt meg ganske bra...

Denne gangen ville broderen til Sælandskogen og Bjødnali, men over toppen av Blåfjell. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått der, men da opp Urdådalen. Det er jo egentlig litt det samme hvor turen går. Det viktigste er å komme seg ut.

Broderen ville over toppen på Blåfjell, for å «trene» foten. Det går egentlig ganske greit å gå i oppoverbakker. Det er litt vanskeligere å komme ned bakker uten å «stresse». Vi var fort enige om at det måtte bli en rolig tur – i hvert fall nedover bakkene.

Så pass sent som i oktober, må godt turvær utnyttes. Denne dagen var det meldt for det meste sol, selv om det skulle blåse litt. På turen rundt Bjødnali, kjennes vinden omtrent ikke i det hele tatt, uansett hvor den kommer fra.

Det var andre biler enn vår på parkeringsplassen. Høstferien og godværet har fått folk på tur. Det startet en kar rett før oss.

Vi tok opp bakken mot Blåfjell. Det var mye vann oppover. Stien var som en bekk enkelte steder. Men vi hadde ikke problemer med å komme tørrskodd frem.

På toppen av Blåfjell hadde vi god utsikt. Det var klart, og vi kunne godt se båter ute på havet. Vi kunne også enkelt plukke ut kjente steder nede på Jæren.

Turgåeren som hadde startet før oss dukket også opp på toppen, men vi hadde ikke gått forbi. Han sa han hadde tatt en litt lengre tur oppover.

Nede i bakken mot Moldtjørnet, var det store endringer siden sist jeg gikk her. Skogen var borte. «Noen» har bestemt at fremmede arter skal vekk, og her var skogen av gran fjernet. Det ser jo ikke så veldig fint ut, men vil antakelig bli mye greiere ganske fort.

Uten skog var det lett å finne den gamle stien, som også var ryddet for greiner. Vi kom ned bakken uten problemer.

Vi tok opp til Bjødnali. En populær plass – i hvert fall for sauene. Det var sauer over alt rundt garden. For oss ble det til at vi gikk tilbake og videre mot Sjelset.

Nedover bakkene mot Sjelsett og videre mot Sælandskogen går lett. God vei og greit å gå. Det er bare et lite stykke langs ånå, over en mark hvor det ikke er vei.

Vi hadde nok brukt litt lengre tid en vanlig på de 8 kilometerne rundt. En fin tur uansett. Og plutselig dukket karen, vi hadde sett og truffet, opp på parkeringsplassen