Broderen og jeg rundt Engjanevatnet

En treningstur og en flott tur.

Broderen satser på å trene seg opp for turer til Blåfjellenden. Den turen er på 8-9 kilometer og tar oss 2 1/2 time. Det går litt senere enn «vanlig» på grunn av litt tyngre sekker enn det vi normalt drar på.

Jeg mener han alt har formen inne for turen inn – og tilbake neste dag. Det er jo ikke en «skikkelig» dagstur på 5-6 timer vi snakker om. Det var hva vi gikk for noen år siden. Frem og tilbake på dagen.

Nå er det to-tre timers turer som teller, og da kan vi velge mellom Lifjellet eller en tur ut fra Sælandsskogen. Broderen har fått sansen for turen om Blåfjell, Bjødnali, og rundt Engjanevatnet. En passe lang tur. Den er forholdsvis enkel å gå, men med noen bakker som får pulsen opp.

Det er også en tur der det er lett å gjemme seg for vinden. Det blåser ofte på våre kanter, en strandtur er nesten ikke mulig når vinden når 20 m/sek.

Det var ikke snakk om vind denne dagen. Likevel ville broderen ta runden rundt Engjanevatnet. Eller mer korrekt, han ville vurdere turen der veien til Skogen og Breilia tar av.

Nå har vi holdt på med turer noen år, og har etter hvert funnet ut av fart og utholdenhet. Broderen kommer mye fortere enn meg i form, mens jeg holder koken mye lengre på tur. Antakelig fordi jeg trener langt flere ganger i uka enn broderen.

Han har hatt en del «brekk» i sin trening den siste tiden, men i løpet av noen uker har han – igjen – kommet i form, nok til å holde mitt tempo, eller bedre, opp de første bakkene mot Blåfjell.

Nedover bakkene mot Moldtjørn, går vi like forsiktig begge. Det er noen år siden vi småløp nedover bratte bakker. Heldigvis har vi igjen fått sko som henger selv på sleipt underlag. Når skoene i tillegg holder vannet ute, selv etter mer en to års bruk, må de få brukbar karakter.

Med gore-tex sko, er det også greit å gå over myrene på vei mot Bjødnali. På den måten slipper vi å gå oppe i stien, som er både steinet og vond å ta seg fram etter. Det går noe kjappere over myra også.

Som vanlig må broderen oppom gården for å få tatt bilde av treet. For første gang etter vinteren måtte vi gå «forsiktig». Det var saueskitt i masser på veien opp mot gården. Sauene var kommet opp siste uka.

Det var mange sauespor, men ingen spor av andre turgåere. Vi var nok ikke alene på tur denne dagen, men vi så ingen andre på vår runde.

Det ble til at vi tok veien om «Skogen» og Breilia. Og som alltid lurte vi på hvor høylandsfeet ville stå. De var ikke på marka ved «Skogen», men da vi kom videre mot Skogsånå, kunne vi både høre å se dyra. Som selvsagt flyttet seg da vi kom i mot.

Denne dagen virket det som om det meste stemt, så selv om vi ikke tok i for å holde farten oppe, men gikk «på det jevne», kunne vi sjekke klokka og se at det tross alt hadde gått ganske kjapt.

Det hadde vært en flott tur. Vi kom rundt på bare litt over to og en halv time. Vi har brukt lengre tid.

Både broderen og jeg var god fornøyd med turen, som hadde gitt god trening og flotte opplevelser.