Sommersesongen 2022 er i gang.

Første gang til Blåfjellenden på beina.

Dette året har en vond rygg skapt problemer, og selv om det nok hadde vært mulig å gå innover mot Blåfjellenden i forrige uke, så holdt jeg meg hjemme. Litt motvillig, men det var antakelig en riktig beslutning.

Det var selvsagt med en viss spenning jeg gjorde meg klar for turen innover mot hytta – for første gang i sommersesongen 2022. Jeg lurte virkelig på hvor mye snø det ville være igjen oppover.

Nede ved veien og oppover mot Oleskaret var det bare noen få flekker med snø. Det har hendt at jeg omtrent har tråkket i snø rett inn av veien enkelte år, men som sagt i år er jeg en uke forsinket.

Dette året traff jeg ikke snøen, men Sigmund. Han er sauegjeter, og har holdt til på Fidjastølen i mange år. De siste årene har han «flyttet» over dalen til andre siden. Vi hadde en del å prate om.

Litt senere traff jeg på to andre fra Fidjastølen. Alle tre hadde vært inne med sauer, og var nå på vei tilbake. Det var bare noen få sauer de hadde hatt med, mesteparten ville de drive innover den 18.

Det var noen få fenner, alle på de vanligste plassen, helt til jeg kom opp i høyden. Ølbakken ligger på omtrent 825 moh, og her lå den første skikkelige fonna – som alltid.

Innover var det fenner der hvor jeg hadde ventet, og de var omtrent så store som de pleier å være på de første turene innover. Ved vann 858,4 (Saftbekktjønnet) ligger det en ur og stenger. Her går sommerstien oppe i høyden over ura – i bratte lia. Med stien dekket av snø, og ur under, går jeg gjennom den storsteinede ura. Det tar minst 4 minutter lengre, eller muligens tre minutter.

Værmeldingen var god for dagene fremover, men på fredagen var det overskyet og litt mer vind enn meldt. Opp mot 10 m/sek – og da ble det kaldt i bare ullblusen. Jakken måtte på øverst.

Jeg møtte også en gjeng som ville til Fidjastølen i pinsen. Tre stykker med tre hunder. En gammel hund, og en helt ung. Vi hadde følge et stykke, til der stien mot Fidjastølen tar av.

Oppe i høyden, på vei mot Blåfjellenden for første gang for året på beina, ble det skikkelig kjekt å være på tur. Tenk å få oppleve dette eventyret nok en gang. Mine gamle venner grepplyngen lyste opp på rabbene, og ønsket meg velkommen til fjells. Jeg så ikke ryper, men det var fugl i heia.

Nedover lia mot Blåfjellenden stoppet jeg opp noen ganger bare for å få med meg utsikten. Selv om jeg har gått her i mer enn 30 år, så synes jeg fortsatt det er skikkelig kjekt å komme til Blåfjellenden.

Jeg hadde snakket med to karer som også var på vei inn mot hytta. Arne og Rune var det kjekt å bli kjent med. Nettopp slik det skal være på en ubetjent turistforeningshytte. Vi fikk en hyggelig kveld med mye kjekk prat. Vi ble heller ikke alene, det kom også to karer opp Fidjadalen, som også ble med i «selskapet». En virkelig fin kveld.

Skyene la seg nedpå ut over kvelden og skapte en litt trolsk stemning. Selv med skyer, ble det ikke skikkelig mørkt. Sola forsvant omtrent da vi skulle legg oss, og det er ikke mange timene den er vekk på denne tiden av året.

Jeg skulle være på hytta i tre dager, og så fram til oppholdet.