Ristøl, Lauvlia og Breilia.

En flott rundtur.

De.t tok bare noen dager før jeg igjen sto på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Denne gangen var jeg alene, og selv om noe av turen ville gå på stien og veien broderen og jeg hadde fulgt, ville jeg gå litt lengre og litt annerledes.

Jeg tok sikte på å gå opp Urdalen til Bjødnali, og derfra ta over til Ristøl, for så å gå mot stien som kommer fra Lauvlia. Fra der er det en bakke ned til veien og fra der ville jeg tråkke i egne spor forbi Breilia og rundt Engjanevatnet.

På turene rundt Ristøl og Lauvlia, har jeg ofte gått opp Urdalen til Bjødnali, og ikke over Blåfjell. Det er nesten 10 minutter kjappere opp dalen enn over toppen, nå er Urdalen så pass «spektakulær» at den fortjener å bli besøkt en gang i mellom.

Det er lauvtrær i Urdalen. Litt uvanlig på våre kanter. Det var vår, eller helst tidlig sommer i Urdalen Lyden av bekken fulgte meg oppover, og i det ganske flotte været var det virkelig kjempeflott å få oppleve eiketrærne med brun/grønne blader. Slik det bare er rett etter bladene er sprunget ut.

Oppe ved Bjødnali var markene grønne. Nytt gress hadde erstattet de gule tørre resten fra forrige år. Ikke langt oppe i bakken mot Ristøl var det igjen gult vissent gress som dominerte. Det skulle ikke mange høydemeterne til før våren ikke hadde meldt sin ankomst.

Stien oppover lia mot Ristøl og Ristølnuten, er etter hvert blitt skikkelig merket. Det er et par år siden jeg la opp de første nødlingene, men andre har fulgt opp, og nå vil det være greit å finne stien.

Det må også være nok så mange flere som går nettopp her. Noen på poengjakt på Ristølnuten. Andre på samme rundtur som meg.

Bakken ned mot Ristøl er fortsatt like bratt som før, og det hullet jeg tråkket nedi i fjor, befinner seg nøyaktig på samme plass. Det hadde jeg glemt. Nå har jeg jo vært våt på beine før....

Etter å ha gått noen ganger over myrene mellom Ristøl og Lauvlia, vet jeg hvor «stien», er, og det går ganske fort. Her nede var det igjen blitt litt grønt.

I bakken ned mot den merkede stien, over myra dukket det opp en store mengder av en blå blomst jeg ikke kjente. Da dukket det også opp en kar, som hadde greie på blomster. Vi hadde en hyggelig stund, og det var ikke bare myrhatt (den blå blomsten) men også andre blomster jeg fikk navnet på denne dagen.

Jeg er sikker på at bakken opp fra Skogen til Dabelen, en gang var en flott stølsvei. Nå er mye rast ut og det er en «grushaug», enkelte plasser. Likevel er det greit å gå her, og det tar jo ikke lang tid – nedover.

Fra Skogen – Breilia, fulgte jeg denne gangen egne fotspor fra forrige gang broderen og jeg var her. Bakken opp til Jærbuskaret er fortsatt like tung å komme opp, men fra Jærbuskaret er det tre kilometerne tilbake til bilen, og disse er lett å gå.

Ved bilen ble det en liten oppsummering. Turen er omtrent 13-14 kilometer, og denne dagen hadde det gått unna på tre og en halv rime. En skikkelig flott tur i et virkelig fint terreng.