Bjødnali og Breilia med Broderen

Nytt og gammelt.

Broderen var klar for nok en tur. Som vanlig var det den som kjører, som velger hvor turen skal gå, og broderen synes turen rundt Engjanevatnet er ganske flott. Han mente vi skulle ta en ny runde her, selv om det ikke var lenge siden vi gikk runden.

Nå er turen en flott tur, og siden vi går om Blåfjell (som heter Håfjell), så blir det heller ikke stort mer enn et par kilometer på vei. Vår runde er på omtrent 10 kilometer og vi bruker nesten to og en halv time.

Turen begynner fra parkeringsplassen i Sælandsskogen og går på god «vei» mot stien opp til Blåfjell. Den gå i skog og er en flott tur selv for de som bare så vidt beveger seg vekk fra bilen.

Bakken opp mot Stølssletta og videre opp til Vindskaret og opp til toppen av Blåfjell er ikke bratt, men krever sitt uansett. Fra Blåfjell er det god utsikt over store deler av Jæren og «bakover» mot heia. Det er også lett å få øye på Ristølnuten, som også er et turmål i samme området.

Lia ned til Moldtjørn og stien videre mot Bjødnali er litt «trist» her er skogen tatt ut. Den besto av trær som er uønsket i norsk natur. Flathogst gir åpne områder med stubber stikkende opp. Ikke nettopp «pent».

Vår tur går oppom gården på Bjødnali og videre – på vei - til «Skogen» og Breilia. Begge plasser gårder som nå er nedlagt og ikke i drift, mens jordene blir brukt av beitende dyr.

For oss som er født i første halvdel av forrige århundre, er det lett å se for seg folk med hest, opptatt med pløying av jorder eller høy og hesjer. Alt, ting som jeg i hvert fall har opplevd selv.

Nå er det nye huser – hytter og bare steinmurene av løer og andre bygg, står igjen. De gamle steingjerdene er fortsatt på plass og skiller utmark og jordene. Noen plasser har skogen omtrent alt overtatt. Fra Skogen mot Skogsånå går stien på oppbygd vei over myra, og i myra er det fortsatt mulig å se hvor torven ble tatt ut. Ved Skogsånå ligger det rester etter kvernhuset.

Alt minner om en verden som var svært annerledes enn det vi har i dag. For egen del er jeg glad for å kunne se alt dette, men for de som levde og jobbet her, var det tungt arbeid fra morgen til kveld, og kosten var ikke noe jeg hadde satt pris på...

Ikke langt unna er det en minneplate over to som omkom en vinternatt. Verden var hard i de dager. Vi har det adskillig letter dager og bedre år.

Vi hadde det ikke travelt denne dagen. Det gikk greit opp bakken og siden det hadde blitt noen lengre turer på meg i det siste, holdt vi et «langtur» tempo. Det var enkelt for broderen å holde følge denne dagen.

Helt på slutten av turen på god sti og nesten vei, fra Sjelset til Sælandsskogen, ble det «vanlig» tempo, og helt som vanlig var vi gode og svette sa vi sto ved bilen. Det hadde vært nok en kjempeflott tur.