Med broderen til Blåfjellenden for første gang i 2022.

En lang lys kveld, og en flott morgen i heia.

Det måtte bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Prislistene på hytta er fra 2021, og prisene har endret seg. Prislisten burde ha vært med i påsken, men ble glemt. Jeg ble igjen klar over dette da jeg kom inn til hytta forrige gang.

Det ble en tur til byen bare for å hende prislistene. De ble liggende i bilen, og meningen var selvsagt å ta med disse i sekken neste gang jeg gikk innover. Nå ble broderen med til hytta denne gangen. Noe som er skikkelig bra. Vi har det ganske kjekt i sammen, og trives i hverandres selskap.

Han heiv listene i baksetet, og der ble de liggende. Jeg skylder på alderen, min eller broderens, men vi nøyaktig like gamle så..... Listen kom ikke inn denne gangen heller.

Broderen ser fram til den første turen innover på våren. En årlig begivenhet, og etter hvert en lang tradisjon. Turen til Blåfjellenden er det broderen trener for. Etter som årene går blir broderen mer og mer skeptisk til turen. Den er, av en eller annen grunn, blitt både lengre og brattere med årene.

Forskjellen på ungdom og oss, kom tydelig fram da vi ut på kvelden fikk besøk av en jente på rundt 19 år. Hun kom fra Langavatn, men først hadde hun gått fra Flørli. Hun mente turen den dagen var omtrent 25 kilometer. Her var det heller ikke snakk om «lett sekk», den var antakelig på 16-17 kilo.

Dagen ette ville hun tilbake til bilen i Vinddalen. Fra Blåfjellenden blir det en tur over elva nede ved Fidjastølen, så opp bakken mot Skitdalene og ned mot Korvabu, videre opp Sneliane rundt Fossejuvet og så ned mot Vinddalen. Normalt en tur på 6 timer. Jeg tror jenta ville bruke mindre tid enn det.

For meg, og antakelig også for broderen, virket opplegget rimelig «umulig». Alt for lang dagsetappe og alt for tung sekk i det terrenget hun hadde gått, og ville gå dagen etter. Vi er ikke ungdom lenger.

Da vi gikk mot Hunnedalen dagen etter møte vi en kar som kom løpende i mot. Han var på dagstur frem og tilbake. Nå er det ikke helt uvanlig at vi treffer folk som løper nettopp den ruta. Faktisk hadde vi snakket om dette, og jeg trodde vi hadde muligheter for å treffe en på vei mot hytta.

Nå var turen frem og tilbake fra Hunnedalen til Blåfjellenden bare en forsmak, i forhold til han som satt i trappa på hovedhytta da vi gjorde oss klar for tilbaketuren. Han kom fra Flørli. Inn med den tidlige båten, og tilbake til Lauvik med båten som går klokka 4. Frem og tilbake fra Flørli til Blåfjellenden på dagen. Ingen liten tur det heller.

Vi, for vår del, var ganske godt fornøyd med å komme frem og tilbake i et greit tempo. Broderen var mer enn fornøyd med, nok en gang, å få oppleve å sitte på terrassen og nyte utsikten nedover Fidjadalen, i godt selskap med en god sigar og et lite glass cognac.

Vi er fortsatt bare i midten av juni, men nå er nesten alle fennene bort. Snøsmeltingen dette året har gått kjapt. Det hender de vanlige fennene ligger til langt ute i juli, og i noen tilfeller til august. Dette året forsvinner de kjapt.

Sommeren er kommet i heia. Sauene er på plass og det er mange bestillinger på Blåfjellenden. Jeg håper at det blir en tørr sommer med mye sol og gode forhold, men tar til takke med det været vi får server. Det er uansett kjekt å gå i heia.