Lifjellrunden i mai

På merked og umerked sti.

Med flott vær, var det klart at jeg måtte på tur. Sola skinte, og selv om det var noen skyer mente YR det ville bli en tørr dag, i hvert fall til ut på ettermiddagen. Jeg var klar, sekken var pakket, men jeg var ikke sikker på hvor turen skulle gå. Det vanlige problemet.

Det har blitt mange turer i det siste, og ikke de korteste heller. Jeg var likevel klar for en tur på mer enn to timer. De fleste av de «vanlige» turene hadde jeg gått nylig, men hva med turen rundt Lifjellet.

Denne turen gikk jeg nesten en gang i uka, og noen ganger to dager på rad. De to – tre siste årene har det blitt flere turer, men ikke alltid så lange. Det har i hvert fall blitt færre turer rundt Lifjellet. Det var kanskje det beste alternativet denne dagen.

Turen er ikke mer enn en mil, og den tar meg – nå – litt i overkant av to og en halv time. Det er i underkant av fire kilometer i timen. Jeg går fortere enn det i lett terreng. Lifjellrunden går i «tungt» terreng, med en drøy bakke opp mot toppen.

Selv om jeg har gått rundt Lifjellet i mange år og mange turer hvert år, blir det ikke helt samme runden nå, som første gangen. Jeg går nå sjeldent utover langs fjorden via den rødmerkede -T-merkede stien. Det går en sti lengre nede mot sjøen som ikke er fullt så bratt. Selv om det tar litt lengre tid, blir det enklere - for meg.

Stien har også blitt litt enklere å gå noen korte strekk. Noen små snarveier. Ute ved Bymarka, la Franz Olsen stien oppom Ørnafjell – for å få utsikt mot Usken, Jørpeland og Ryfylke.

Den gamle stien går i skaret oppover og møter den merkede stien litt oppe i bakken. Litt under snaufjellet står en stolpe som viser vei mot venstre. Her var det tidligere et stidele, for en sti mer rett mot toppen av Lifjell.

Den T-merkede stien går over toppen og har bedre utsikt, mens den andre, kortere stien, går mer rett mot toppen. I tillegg til å være kortere, er den umerkede stien bedre beskyttet mot vind, og det kan blåse på Lifjellet.

Jeg går den umerkede stien, men selv om denne stien er kortere og mer beskyttet mot vær og vind, så gror stien helt igjen. I dag vil folk ha problemer med å finne stien oppover, om de ikke er kjent.

Det viser at T-merkingen betyr mye for folk flest. De følger merkene, selv om det er stier som er kortere og bedre. Min snarvei er nå så pass gjengrodd at det tar tid å gå den, men fortsatt går det fortere.

Fra senderen og ned til Dalevatnet og videre ned til Dale og parkeringsplassen, følger jeg fortsatt samme sti som alltid. Og hver gang jeg går her, ser jeg ikke fram til «den fordømte bakken» - bakken opp fra Øksendalmyrå og opp til skaret over Dalevatn.

Jeg hadde ikke møtt noen andre på hele turen. Selv oppe ved senderen var det bare arbeidsfolk, ikke turfolk. Nede ved Dalevatn traff jeg de første som kom oppover. Det var flere på tur, men ikke mange.

Jeg brukte litt lengre tid på rundturen denne gang enn vanlig. Antakelig var det de mange turene i det siste som gjorde utslaget.