Sørover fra Bore, sammen med broderen.

En grei tur i godt selskap.

Broderen har vært i dårlig for i en periode. Det har over lang tid vært noe med beina, først skade, og så akillessenen. Han har liksom ikke kommet skikkelig i form før skade igjen har satt en stopper for skikkelig trening.

Denne dagen hadde jeg tenkt meg på langtur – det ble det ikke noe av. Planer er greit, men det er ikke helt det samme som å gå turen.

Yr mente det ville bli skikkelig bra vær de neste to dagene og bare sånn noenlunde vær denne dagen. Det ville ikke være nedbør av betydning, men det skulle være overskyet og en liten vind.

Yr tok heldigvis feil. Det ble null nedbør og null vind. Omtrent vindstille på Jæren er ikke vanlig. Det kunne passe med en tur i sjøkanten, men muligens ikke på stranden.

Da er det to steder som passer. Enten å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård med retur, eller starte fra Bore å gå sørover. Til Friluftshuset og tilbake er omtrent like langt som turen på Hå, men litt flatere og enklere å gå.

Jeg hadde pakket og gjort meg klar, og holdt på å ta på skoene da telefonen ringte. Broderen kunne tenke seg en tur, gjerne fra Bore, selv om han egentlig hadde tenkt å ga den vanlige turen fra Sele til Hellestø og tilbake.

Det var ikke så¨veldig vanskelig å legge litt om på planene å heller satse på en kortere tur enn det jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Det ville nesten uansett bli en tur på opp mot en mil.

Broderen hentet meg og vi dro ned til Bore. Det var en stund siden vi hadde vært på tur sammen, og det var virkelig kjekt igjen å gå med broderen. Vi holdt ikke spesielt høyt tempo, men brukte tiden til å prate.

Det korte stykket mellom Fuglingene og Reve havn, er et nydelig stykke natur. Denne dagen fikk vi bedre være enn meldt og stedet viste seg fram fra sin beste side.

Vi hadde ikke sagt noe om hvor lang vi skulle gå. Uten å ha diskuterte det gikk vi greit fram til havna, men der ble vi enige om å gå litt videre. Ved Skarsteinen i nordre enden av Revesanden, mente broderen vi hadde kommet langt nok sør, og det ble til at vi snudde.

Ved Reve havn ble stopp for te og Gjendekjeks. For egen del går jeg gjerne både tre timer og mer, uten å verken drikke eller spise, men broderen synse det er greit – og hyggelig – å ta en liten pause. Og varm te smaker godt på tur.

Det er alltid litt kjedelig å gå tur frem og tilbake i samme spor. Denne gangen burde det blitt en litt kaldere opplevelse på tilbaketuren, men sola var så snill å titte fram, og det gjorde at det trakk fra havet, og vi fikk trekken nesten bakfra i stede for rett i mot som jeg trodde vi ville få.

Fasiten ble nesten elleve kilometer på litt ovr to timer. Det var ikke vår raskeste tur med bare 4, 5 kilometer i timen, men denne dagen gjorde det ingen ting om det tok litt tid. Været var bra og turen ble fin.

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og "Skogen" på en gang.

Fire støler på en tur.

Bestyrerinnen ville på søndagstur, men jeg hadde tenkt meg på en litt lengre tur. Jeg så for meg å gå innom fire støler og gårder fra Sælandsskogen. Turen til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og «Skogen», er omtrent 13-14 kilometer og det er en del bakker opp - og ned.

Da jeg nevnte dette for Bestyrerinnen, var hun straks med på planene, og vi ble enige om å ta kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. Det hadde ikke blitt noe av den samme turen, som de skulle ha gått tidligere i uka. De ville gjerne vare med på denne søndagsturen.

Vi ble enige om å ta ut tidlig, og det morgenen etter at vi hadde stilt til sommertid. Sekken ble pakket ganske kjapt på søndagsmorgen.

Hjemme var det så vidt varmegrader. Vi skulle ikke langt inn i Sælandsskogen før det ble kaldt og litt frost i bakken. Nå var værmeldingen god, med sol og lite skyer, men det skulle bli litt vind. Det ville uansett være bra turvær.

Sigbjørn mente vi burde ta direkte opp mot Håfjell denne gangen, og ikke gå om Stølsletta og Ragnhildsstølen. Stien rett mot toppen starter bak orienteringsskiltet. Denne stien er brattere og antakelig ikke mye kortere enn den andre. Det er en lang bakke mot toppen.

Litt spesielt er det at denne stien går forbi – rett under – den egentlige toppen på Blåfjell. Øverste toppen heter Håfjell, selv om det på skiltet står Blåfjell.

Selv om det var litt is i stien, kom vi oss greit opp mot toppen. Det ble noen stopp for å beundre utsikten. Det er mulig å se store deler av Jæren fra toppen av Håfjell. (men bakken opp den veien var bratt og tung.)

Denne gangen tok vi ikke oppom garden på Bjødnali. Vi gikk rett opp bakkene mot Ristølnuten. Bestyrerinnen samler fortsatt poeng, og satte pris på å få med seg selve toppen – og poengene, selv om det betydde en ekstra tur på 600 meter.

Det blåste på toppen, og det var skikkelig kaldt i vinden, vi var glade for å kunne ta en pause i le av huset nede ved Ristøl.

Denne gangen la vi turen rett over myrene mot Lauvlia, Vi fant til og med en god plass å komme oss over piggtråden mellom Lauvlia og Ristøl. Det tok egentlig ikke lange stunden å gå fra Ristøl til Lauvlia.

Oppe på heie, ble det stopp. Midt i stien lå det en stålorm. Nå hender det at huggormer kan være uten «tegning» på ryggen, men denne var mindre og hadde mørk metallisk farge.

Det var ellers en grei plass å stoppe opp. Terrenget og naturen her opp i heia, er flott, og denne dagen, med sol og blå himmel, var det kjekt å se heia igjen etter en lang vinter.

Denne gangen ble det tid til en liten pause ved «Skogen», før vi forsatte rundt Engjavatnet og opp mot Jærbuskaret.

Det er litt kjedelig å gå veien ned mot Sjelset og videre langs ånå mot Sælandsskogen. Fra Sjelset er det to kilometer til parkeringsplassen. På god vei og sti går det kjapt.

Vi brukte omtrent fem timer på turen, i et ganske bra tempo, men med noen flotte og kjekke pauser. Denne turen er virkelig en perle, og jeg vil nok ta med meg denne flere ganger i år.

Vårtur rundt Lifjellet i Sandnes.

En tur rundt Lifjellet.

Tidligere var dette en de turene jeg oftest gikk. Det hendte at jeg gikk denne turen både lørdag og søndag. Som oftest alene, og nesen uansett vær. Det har regnet «katter» og blåst så jeg ikke kunne gå oppreist, men jeg kom rundt.

De siste årene har det blitt færre ganger rundt Lifjellet. Jeg vet godt hvorfor, men velger selvsagt å skylde på at jeg har gått denne turen, nok ganger, og at andre turer er mer spennende. Selvsagt har det ikke noe med at jeg synes turen rundt Li er forholdsvis tung og ar det tar lengre tid nå enn før.

Som vanlig på lørdag, så var det en gjeng med hundefolk som hadde samling ved husene. Det har som regel vært «redningshunder» de trener.

Det var en god del biler på Dale, og selvsagt folk som skulle på tur. For min del går jeg mot «Søsterhytta» og tar en sti nede ved sjøen mot Øksendal. Det var noen på vei mot hytta, men så snart jeg kom forbi der, var jeg alene.

Denne gangen var det ingen andre på tur opp Sprettraubakken, eller som skulle rundt Lifjellet. Selv sti-løperne holdt seg hjemme denne dagen. Det ble litt ensomt, men greit likevel.

Rundt Lifjellet er en grei plass å sjekke hvor langt våre er kommet. Et stykke utover langs fjorden er det et par små bjørker som tidlig blir grønne. De står lunt og får varmen fra sjøen, og får grønne blader før andre bjørker i området. Denne gangen var det så vidt kommet fram grønne blader. Et par dager med sol og varme og disse bjørkene vill være grønne.

Det er mulig å se på stien at andre også velger denne turen. Det kan likevel ikke være mange. Turen tar for mange over fem timer, og det er mye opp og ned, over knauser og rundt knatter. Bakkene er tunge og lange.

Fra gjerdeklyveren opp av Bymarka, tar jeg rett oppover, uten om den merkede stien, men fortsatt på god sti. Oppe ved «Ulvasti» kommer de to stien sammen, men litt lengre opp tar jeg igjen av fra den vanlige merkede stien, og setter kursen omtrent rett mot senderen.

Denne «snarveien» var tidligere en god sti, og det var lett å finne frem. Nå er stien nesten grodd igjen, og enkelte plasser viser det nesten ikke at det har vært sti. Siden jeg har gått her noen år har jeg ikke problemer med å komme fram.

Først et stykke etter senderen på toppen, traff jeg folk, og det var egentlig lite folk på tur denne dagen.

YR mente det ville være bra vær, men sola manglet, og det kom faktisk et par dråper. Hva som ikke manglet var vann i myrer og bekker. Det har kommet ned mye nedbør i det siste, og det var vått.

Skitten til knærne omtrent, kom jeg til bilen og kunne ta en oppsummering. Turen er ikke blitt kortere med åtene, og det tar lengre tid enn før å komme rundt. Det er like mange knatter og knauser og bekker og stein. Det er fortsatt en «tung» tur, men som alltid før: jeg kom rundt.

Bjødnali og Håfjell

En tur uten regn.

Dette var en av de dagene da Yr meldte nedbør hele dagen. Ikke regn, men i hvert fall nedbør – lett regn eller yr. Regn fra morgen til kveld – uten opphold.

Det har vært en del slike dager den siste tiden. Det har hent at jeg har fått på meg regnutstyret og klart å komme meg ut døra. Det har blitt noen turer i regn.

Nesten like ofte har jeg sittet hjemme – temmelig sur – og sett ut vinduet – på regnet, og etter hvert bedre vær og av og til sol inne i mellom. Jeg har blitt like sur av å gå glipp av tur i godværet – som YR ikke hadde meldt.

En grundig studie av værmeldingen for denne torsdagen, viste at det ville bli litt lettere midt på dagen. Det ville være mulig å komme på tur uten å få for mye regn på meg. Om jeg bare klarte å komme meg over dørstokken.

Jeg hadde egentlig sett for meg en skikkelig flott tur i lågheia. Med bakker både opp og ned, og helst med litt ekstra i sekken, for turen burde bli på over tre timer, - var planen.

Med regn hele dagen, fant jeg ut at det ville passe bedre med en litt kortere tur. For ikke mange år siden «gjenoppdaget» broderen og jeg turen fra Sælandsskogen opp Urdåddalen til Bjødnali og videre til Sjelset.

Det har etter hvert blitt en av de vanligste turene, men nå går turen helst om Håfjell og de siste årene har jeg også tatt med en ekstra runde rundt Engjavatnet. Den ekstrarunden gjør at turen nå tar omtrent to og en halv time.

Selvsagt gikk vindusviskerne på vei mot Sælandsskogen, men straks jeg kom ut av bilen ble det opphold. Det kom som en overraskelse, etter at jeg hadde gått og forberedt meg på regn – og atter regn.

Det kom ikke en dråpe så lenge jeg var på tur. Snarere tvert i mot. Oppe i Jærbuskaret kom sola nesten gjennom skyene og det ble helst bra vær.

Om været var bra, så var det fortsatt vått. Skikkelig bløtt. Stien oppover mot Håfjell minnet mer om en bekk enn sti. Nedover mot Bjødnali var myra våt, og jeg måtte opp i steinene på vei mot «brua».

Det var mange biler på parkeringsplassen. Nesten alle må ha tilhørt den gjengen fra Klepp som skulle gå samme rute som meg. Det må ha vært en ganske stor gruppe. Jeg så sporene etter gruppe nesten hele turen, men de hadde ikke vært oppe om gården.

Selv om det altså var mange på samme tur som meg denne dagen, så møtte jeg ingen andre. Jeg gikk uten å se eller høre andre hele runden. Det skjer ikke så ofte at jeg ikke møter andre på denne turen.

Det ble ingen langtur denne dagen. Runden fra Sælandsskogen er bare på noe over 8 kilometer – om turen legges om både Håfjell og helt opp til gården i Bjødnali. Det ble en helt grei treningstur.

En langtur fra Gramstad.

Både Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og Skjørestadfjellet på en gang.

Forrige tur, trodde jeg ville bli en tre og en halv-times tur, og den ble på fire timer. Denne turen mente jeg var fire timer og ble på tre og en halv. Det der med å huske er ikke like greit som før.

Heldigvis har jeg loggen å støtte meg til. Den gir som regel de opplysningen jeg søker etter om gamle turer. Da jeg satte meg ned for å prøve å finne en passe tur for denne dagen. Dukket det opp en tur fra januar.

Den gikk fra Gramstad, over Mattisrudlå til Bjørndalsfjellet, videre over Fjogstadnuten til Resasteinen, opp til Skjørestadfjellet og ned til Skaret og over Løemyr til Revholstjørn og tilbake til bilen.

Den gangen ble det en lang tur,men en ganske kjekk opplevelse, som jeg mente ville bli en «vanlig» tur. Det var på tide å finne ut om denne turen burde bli «vanlig». Men fire timer?

Det var meldt bra vær. Dagen før hadde vært med både vind og regn. Dagen etter skulle bli likedan, men denne dagen ble det meldt sol og lite vind. En bra dag for tur.

Det var ikke mye folk på Gramstad da jeg kom, men jeg traff en del som kom nedover mot parkeringsplassen. Jeg er ikke sikker på om alle som kommer denne veien har vært opp om Bjørndalsfjellet.

Fortsatt var det litt snø i veikanten, og det var is i stien helt i bunn av bakken. Jeg hadde ikke problemer oppover, men innover Bjørndalsmyra var det mye våtere enn forrige gang. Da var myra til dels frosset.

Da jeg gikk fra Mattisrudlå og mot Bjørndalsfjellet kunne jeg se to personer foran meg. Det viste seg å være kjentfolk. De hadde gått opp Rindå, og – som meg – syntes de bakken var bratt.

Et stykke etter Fjogstadnuten, tok jeg en umerket sti mot Løemyra og krysset over mot bakken under Resasteien. Som vanlig kom det folk løpende nedover bakken – som jeg så vidt kravler opp.

Ved Resastinen var det også folk, og da jeg kom forbi flyvraket under Skjørestadfjellet og skulle ta fatt på bakken ned mot «Skaret», satt det en jente og kikket på telefonen, med musikk på øret. Jeg måtte rope temmelig høyt før hun hørte meg.

Stien fra «Skaret mot Løemyr var like våt som forrige gang. Det minnet mer om vassing en fjelltur. Denne gangen gikk jeg også direkte nedover mot stien mellom Resasteinen og Revholstjørn, og rotet meg inn i skogen – som forrige gang.

Telefonen har sagt takk for seg, og ny er anskaffet, men var fortsatt uten som-kort. Jeg viste ikke helt hvor lang tid jeg hadde vært på tur, men mente fortsatt at det var en firetimers tur, og tok derfor ikke oppom Dalsnuten.

Det hadde betydd en halv time ekstra, men hadde jeg gått opp så hadde det tatt tid i bakkene oppover. Jeg kunne kjenne jeg hadde vært på tur noen timer.

Ved bilen var det helt greit å skifte til tørt tøy. Jeg hadde gått med tynn fleece utenpå ullbluse, og begge plaggene var gjennomvåte av svette.

Det ble ikke fire timer denne dagen. Turen – uten å ta om Dalsnuten – tar bare tre og en halv time, men det er en skikkelig kjekk tur med en god del bakker opp og ned.

Bjødnali og rundt Engjavatnet.

En kjekk og flott tur - også denne dagen.

Forrige gang vinteren forlot oss, var jeg nesten sikker på at det var for godt for denne sesongen. Så feil kan man ta. Etter noen dager med regn og sludd, ble det endelig mer en 4-5 varmegrader igjen, og snø og is forsvant i lavlandet. Denne gang håper jeg det er slutt på vinteren.

Det kunne se ut som om det ville være mulig å komme på tur litt i høyden, å unngå strandturer. I hvert fall denne fredagen. Værmeldingen var likevel ikke helt god. Det skulle være overskyet og ikke helt godt vær.

Det var mer enn en måned siden jeg hadde tatt turen til Håfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet. Det var avgjort på tide med en ny runde.

Da jeg startet hjemmefra, var det lysning i vest, med blå himmel og sol, men på parkeringsplassen i Sælandsskogen var det grått og yr. Nå ble det opphold bare noen minutter etter at jeg startet opp bakken mot Håfjell, og slik ble det resten av turen.

Opphold ga ikke helt tørre forhold. Det var bløtt. Stien var delvis et bekkefar oppover og myrsøkkene opp mot Vindskaret var nesten bunnløse.

Jeg så en kar som sprang fra Håfjellet og til toppen på andre siden av skaret, og nede ved Bjødnali var det et par med hund som gikk på veien mot Sjelset. Det var ellers en ganske ensom tur.

Etter å ha vasset i vann oppover, ble det ikke mye tørrere i myra nedover mot Moldtjørnet og Bjødnalivatnet. Bekken mellom vatnene var høy, men denne dagen gikk det greit å komme over.

Planen var å ta rundt Engjavatnet, og jeg stoppet ikke ved gården på Bjødnali for annet enn å ta det vanlige bildet. Det ble et par stopp på vei mot «Skogen» for å ta flere bilder.

Det var ikke noe spesielt flott vær denne dagen, og jeg har jo gått denne turen noen ganger, likevel ble det til at jeg stoppet opp flere plasser vare for å se på naturen. Den er virkelig flott på deler av turen, spesielt rundt Engjavatnet, og denne dagen ble jeg i skikkelig godt humør av bare å være på tur – i flott natur.

Det ble virkelig en «godtur» ut av det denne gangen, som mange ganger før. En liten hindring dukket likevel opp. «Skogsbekken» yppet seg. Den gikk strid og så pass stor at de fleste steinen jeg normalt bare går rett over, var under vann. Jeg tok det rolig over bekken, og unngikk å få vann i skoene.

I bakkene oppover mot Jærbuskaret gikk det ikke like lett som det pleier. Mange lange turer i Syden hadde antakelig sin pris. Det blir muligens bedre etter hvert.

Heldigvis er det for det meste god vei eller turvei de tre kilometerne fra Jærbuskaret og tilbake til parkeringsplassen i Sælandsskogen. Nedoverbakke og flat vei er greit, og jeg kom til bilene i grei stil.

Det ble en tur, som jeg har gått noen ganger før, men denne gangen gledet jeg meg over naturen og å være ute på tur. En flott tur.

En langtur i sjøkanten - fra Hellestø til Reve og tilbake.

Flott vær og flott tur.

Vi hadde en periode med frost om natten og sol på dagen før turen til Grand Canaria, og nå har vi samme været – inne i mellom dager med dårlig vær.

Tirsdag var flott, men på kvelden kom det snø. Morgenen etter var det hvitt i hagen, fortsatt omtrent null, men sol og blå himmel. Det må bli tur en slik dag. Spesielt siden jeg ikke kom meg på tur tirsdag – sosiale forpliktelser forhindret meg i å pakke sekken å ta ut.

Med snø og kuldegrader fra morgenen, men med varsle om varmegrader ut over dagen, måtte det bli en tur i sjøkanten. Spørsmålet var hvor.

Med godt vær, har jeg en del ganger gått fra Hellestø til Orre. En tur på omtrent 15 kilometer. Noe som hadde passet greit denne dagen. Bortsett fra at Bestyrerinnen normalt har plukket meg opp på Orre og kjørt meg til bilen på Hellestø. Denne dagen var det ikke mulig, Bestyrerinnen hadde andre planer.

Som erstatning for den turen ville det jo være mulig å ta til Hellestø og gå så langt sør som jeg orket for så å snu å gå nordover. Det har jo blitt noen turer til Fuglingene og tilbake til bilen.

Av en eller annen grunn mente jeg at jeg en gang skulle ha gått til Reve havn fra Hellestø, med retur til bilen, og at det ikke var noen spesielt lang tur. Kunne det passe å gjenta dette? Det kunne jo være en grei tur denne dagen.

Det var snø og litt is i veien da jeg startet hjemmefra. Det tar ikke mer enn 15 minutter å kjøre til Hellestø, og jeg var i gang med turen ganske tidlig. Sola sto i hvert fall ganske lavt, og det var kaldt. Nede ved sjøen var det mindre snø, og ikke is i det hele tatt.

Nå fikk jeg sola i ansiktet da jeg kom ut på Hellestøstranden. Det tok ikke lang tid før jeg vurderte å hive av vindfleecen. Jeg kom fort av den planen, med en gang jeg gikk litt vind i mot ble det igjen kaldt.

Det gikk selvsagt fort på flate stranden på vei mot Sele. I sanddynene ble det litt opp og ned. Der gikk det ikke fullt så fort, men, jeg ble svett. En stund var det litt vårstemning.

Mellom Sele havn og Borestranden er det et lite område med sandkuler og litt rullestein. Der gikk det ikke fullt så fort, men straks jeg var ute på Boresanden fikk jeg igjen opp farten.

Ved Fuglingene vurderte jeg å snu. Det ville ha gitt en tur på omtrent 15 kilometer, men det «husket» jeg ikke der og da. Det var liksom greit å fortsett mot Reve. Jeg var fortsatt i god form og beina kjentes fine ut.

Det er selvsagt ganske flatt omtrent hele veien mot Reve havn. Likevel er terrenget mellom havna og Fuglingene et flott stykke, og denne dagen var det ekstra greit å gå der. Sola sto i mot, trekken kom bakfra, og det var kjekt å være på tur.

Tilbaketuren fikk jeg ta som det kom, det er jo ikke mer enn 2-3 kilometer fra Fuglingene og til Reve havn. Det burde gå greit.

Jeg stoppet for te og kjeks og saft ved havna. Det ble tid til å se på surferene som lekte seg ute i ganske høye bølger.

Tilbaketuren gikk omtrent som turen sørover. Bortsett fra at jeg nå gikk vinden i ansiktet og sola bakfra. Jeg måtte ha på både vanter og noe på hodet. Det var mer vinter enn vår på vei nordover.

Fra Bore mot Sele kunne jeg kjenne at det tross alt var en stund siden jeg hadde startet den dagen, og da jeg kom ut på Hellestø-sanden, var jeg glad det bare var en god kilometer til bilen.

Det var enkelt kontrollere loggen, og jeg hadde aldri gått denne turen før. Ikke rart at det virket tungt på slutten. Hjemme sjekket jeg også kartet, og målte avstanden. Omtrent i rett linje mellom Hellestø og Reve havn var det 10 kilometer. Med alle svingene ut og inn langs sjøkanten må turen ha vært på nær 22 kilometer. Ikke så rast at turen denne dagen tok fire timer.

Vasshus, Figgjoelva og Helleberget - en rundtur.

Vintertur i nærområdet.

Det var en fredag med tindrende sol, frost, litt snø og lite vind. Jeg kunne ikke sitte inne i et slikt vær. Det måtte bli en tur denne dagen.

Som vanlig var det ikke lett å finne et bra turmål. Med frost og litt snø, kunne det ikke bli en tur inne i landet. Det var muligens best ¨igjen ta en tur i havkanten, men hvor.

Det hender jeg får noen gode ider, som vanligvis viser seg å ikke være spesielt gode – etter en liten stund. Denne gangen glimtet jeg til med å foreslå å gå runden fra Voll til Vasshus og videre langs ånå til Øksnevad, for å gå tilbake over Sveinsvollmarkene, med et lite besøk av Helleberget inne i mellom.

Bestyrerinnen var klar for en slik tur i hennes nærområde, og mente vi fikk ta ut ganske kjapt. Nå pleier vi å ha følge med Sigbjørn og Anne Lise på disse vinterturene langs Figgen. Bestyrerinnen tok kontakt, og de ville gjerne vare med på denne turen.

Vi har gått rundturen et par ganger før. Dette er en vintertur, og det bør være frost i bakken. En god del av turen går langs elva i kanten av dyrket mark. Nå er det fritt for å gå på dyrket mark om det frost, men enkelte deler av turen langs elva går også over nok så fuktige steder, om det altså er varmt. I tillegg vil jo bonden ha ut gjødselen på våren....

Denne gangen kom vi sammen på Voll, og tok sykkelstien mot Vasshus. Den går forbi Voll Ysteri, driver osteproduksjon der det gamle meieriet i Voll sto. Osten er bra den.

Ved den gamle skolen på Vasshus, går det en traktorvei nedover mot Vasshusvatnet. Videre går det et tråkk langs Grudavatnet nedover langs en tarm av vatnet og mot Stangelandskanalen.

På en liten høyde ligger det en krypinn, med noen små åpninger. Foran disse lå det denne gangen åte. Det er tydelig en plass fotografer ligger i skjul for å ta bilder av fugler – antakelig rovfugler. I følge kjentfolk, skal det være ørnereir i området.

Det går greit å komme over Stangelandskanalen og videre langs elva nordover. Her er det lite sti og vi måtte gå ute i marka, som denne dagen var hardfrosset og det var ganske hardt for anklene, som fikk kjørt seg.

Figgen er lakse-elv, og de fleste fiskeplassen har eget navn, som Svarthøl, Gardhøl, Steinhøl og Krokhøl i den rekkefølgen nordover.

Rett ovenfor Øksnevad skole, ligger Asperhølen, og litt sør for denne ligger «gangsteinene». Det var godt over vannet denne dagen, og det er egentlig enkelt å komme fra nordsiden til sørsiden når steinen er så pass over vannet, men med frost og snø på toppen, så sto vi alle over forsøket på å krysse elva denne dagen.

Fra elva ved Sandhøl, bar det over markene opp mot veien og videre mot Helleberget. Dette er en heller som var i bruk i eldre steinalder – for omtrent 6-8000 år siden – litt før min tid...

I tillegg til helleren, ble Helleberget også brukt under krigen. Det er flere stillinger inne i berget. Med inngang fra «baksiden».

Ved Helleberget sa vi farvel til elva, og tok oss videre mot Lea og Sveinsvoll. Først over noe utmark og gjennom en skogdott, før vi kom ut på gårdsvei, som igjen ledet oss ut på Leaveien.

Det er ganske store åpne områder oppe i «høyden» over elva og Voll. Leanuten er 100 moh, men vi beveget oss på omtrent 50 moh. Fortsatt er det mye utmark, skog og myr, men mye er dyrket opp, bare de siste årene.

Siste delen av turen går gjennom skog og over marker, og på en «skolevei» nedover mot Vasshus skole . Som nå er nedlagt.

Tilbake i Voll, kunne vi igjen si takk for turen til Sigbjørn og Anne Lise, og krysse av for nye 13-14 kilometer på beine.