Bjødnali og rundt Engjavatnet.

En kjekk og flott tur - også denne dagen.

Forrige gang vinteren forlot oss, var jeg nesten sikker på at det var for godt for denne sesongen. Så feil kan man ta. Etter noen dager med regn og sludd, ble det endelig mer en 4-5 varmegrader igjen, og snø og is forsvant i lavlandet. Denne gang håper jeg det er slutt på vinteren.

Det kunne se ut som om det ville være mulig å komme på tur litt i høyden, å unngå strandturer. I hvert fall denne fredagen. Værmeldingen var likevel ikke helt god. Det skulle være overskyet og ikke helt godt vær.

Det var mer enn en måned siden jeg hadde tatt turen til Håfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet. Det var avgjort på tide med en ny runde.

Da jeg startet hjemmefra, var det lysning i vest, med blå himmel og sol, men på parkeringsplassen i Sælandsskogen var det grått og yr. Nå ble det opphold bare noen minutter etter at jeg startet opp bakken mot Håfjell, og slik ble det resten av turen.

Opphold ga ikke helt tørre forhold. Det var bløtt. Stien var delvis et bekkefar oppover og myrsøkkene opp mot Vindskaret var nesten bunnløse.

Jeg så en kar som sprang fra Håfjellet og til toppen på andre siden av skaret, og nede ved Bjødnali var det et par med hund som gikk på veien mot Sjelset. Det var ellers en ganske ensom tur.

Etter å ha vasset i vann oppover, ble det ikke mye tørrere i myra nedover mot Moldtjørnet og Bjødnalivatnet. Bekken mellom vatnene var høy, men denne dagen gikk det greit å komme over.

Planen var å ta rundt Engjavatnet, og jeg stoppet ikke ved gården på Bjødnali for annet enn å ta det vanlige bildet. Det ble et par stopp på vei mot «Skogen» for å ta flere bilder.

Det var ikke noe spesielt flott vær denne dagen, og jeg har jo gått denne turen noen ganger, likevel ble det til at jeg stoppet opp flere plasser vare for å se på naturen. Den er virkelig flott på deler av turen, spesielt rundt Engjavatnet, og denne dagen ble jeg i skikkelig godt humør av bare å være på tur – i flott natur.

Det ble virkelig en «godtur» ut av det denne gangen, som mange ganger før. En liten hindring dukket likevel opp. «Skogsbekken» yppet seg. Den gikk strid og så pass stor at de fleste steinen jeg normalt bare går rett over, var under vann. Jeg tok det rolig over bekken, og unngikk å få vann i skoene.

I bakkene oppover mot Jærbuskaret gikk det ikke like lett som det pleier. Mange lange turer i Syden hadde antakelig sin pris. Det blir muligens bedre etter hvert.

Heldigvis er det for det meste god vei eller turvei de tre kilometerne fra Jærbuskaret og tilbake til parkeringsplassen i Sælandsskogen. Nedoverbakke og flat vei er greit, og jeg kom til bilene i grei stil.

Det ble en tur, som jeg har gått noen ganger før, men denne gangen gledet jeg meg over naturen og å være ute på tur. En flott tur.