Miljøløypa til Arguineguin

To på tur.

Det burde bli bare en kjapp og grei tur denne dagen. Planen var å gå en skikkelig langtur dagen etter, og det kunne passe å ikke ta en tung tur.

I tillegg meldte YR om muligheter for regn litt ut på dagen. Alt fra 12 av kunne det komme noen dråper. Ikke mye regn, men det var i meldingen. Vi opplevde å få skikkelig slagregn, selv om det bare var meldt noe nedbør.

Forslaget gikk ut på å gå Miljøløypa til Arguineguin, og møte Anne Margrete og Bestyrerinnen på Sjømannskirka for vafler og drikke.

Det ble selvsagt ikke snakk om hvordan vi skulle komme fra Arguineguin tilbake til Natural Park, men det går da buss, og det er aldri langt til en taxi.

Klokka ti møtte vi alle ved inngangen til hotellet. Jentene for å gå Balitobakken ned mot Arguineguin, og Edvin og meg, for å ta fatt på turen inn mot Norskeplassen.

Det er muligens litt selvskryt (sånt skal lyttes til – det kommer fra hjertet), men turen inn til Norskeplassen er etter hvert blitt en transportetappe. Turen starter liksom ikke helt, før vi er inne ved palmelunden.

Denne gangen var det ikke mange folk på Norskeplassen, men rundt om kunne vi se masse folk som var ute på tur i området. Det ble en kjapp pause for oss, før vi startet mot Miljøløypa.

Det er mange gode grunner for å gå miljøløypa til Arguineguin, men det må være en av de lengste rutene ned til byen. Den går lengst inne, helt i kanten av Arguineguindalen, og kommer ned lengst mot sør.

Vi valgte denne stien, fordi den går gjennom et flott terreng. Det er fin utsikt over Arguineguindalen langt nedenunder stien, og etter «mye» regn, er blomster og buskene er grønne, Det er første året jeg for min del har opplevd «grønn» natur på turen fra Puerto Rico, og det er virkelig flott.

Etter å ha kravlet oss opp bakkene mot starten av stien bak farmen, er det omtrent ingen skikkelige oppoverbakker på resten av turen nedover mot Arguineguin. Det er likevel ikke enkelt å komme ned.

Det er noen bratte kneiker -både opp og ned, og det er alltid stein i stien som kan gi uheldige konsekvenser, og konsentrasjonen svikter. Likevel er det en kjekk og flott tur, hvor sola skinner i ansiktet, og kysten lyser blått i horisonten.

Nå går turen over motorveien, og den kan høres og sees et godt stykke. Med lange strekk med flat og fin sti, omtrent vei, så går det ganske fort å komme til «brua» over Motorveien.

Stien ender ut i Arguineguin et godt stykke oppe i byen, og den siste delen, med nedstigning til bebyggelsen, kan være litt bratt. Vi for vår del, skilte lag et litte stykke og valgte hver vår vei ned.

Da vi sto nede ved hovedveien i Arguineguin, hadde det gått mindre enn to timer siden vi forlot Norskeplassen. Jentene var ikke helt ferdige med butikkene, men det tok ikke lang tid før vi satt ved et bord i Sjømannskirka – med vafler.

De vaflene er store, og er en grei lunsj, men vi skulle tilbake til hotellet. Det ble langs stranden til Balito og bakken opp for jenten. Edvin og jeg tok mot tunnelen til Puerto Rico, og med livet som innsats kom vi oss til Sparbutikken og fikk handlet. Det ble drosje opp til Natural Park.

Den kjappe og greie turen ble på «bare» 15 kilometer, og lengre enn det vi hadde sett for oss, men det var uansett en flott tur.