Vårtur rundt Lifjellet i Sandnes.

En tur rundt Lifjellet.

Tidligere var dette en de turene jeg oftest gikk. Det hendte at jeg gikk denne turen både lørdag og søndag. Som oftest alene, og nesen uansett vær. Det har regnet «katter» og blåst så jeg ikke kunne gå oppreist, men jeg kom rundt.

De siste årene har det blitt færre ganger rundt Lifjellet. Jeg vet godt hvorfor, men velger selvsagt å skylde på at jeg har gått denne turen, nok ganger, og at andre turer er mer spennende. Selvsagt har det ikke noe med at jeg synes turen rundt Li er forholdsvis tung og ar det tar lengre tid nå enn før.

Som vanlig på lørdag, så var det en gjeng med hundefolk som hadde samling ved husene. Det har som regel vært «redningshunder» de trener.

Det var en god del biler på Dale, og selvsagt folk som skulle på tur. For min del går jeg mot «Søsterhytta» og tar en sti nede ved sjøen mot Øksendal. Det var noen på vei mot hytta, men så snart jeg kom forbi der, var jeg alene.

Denne gangen var det ingen andre på tur opp Sprettraubakken, eller som skulle rundt Lifjellet. Selv sti-løperne holdt seg hjemme denne dagen. Det ble litt ensomt, men greit likevel.

Rundt Lifjellet er en grei plass å sjekke hvor langt våre er kommet. Et stykke utover langs fjorden er det et par små bjørker som tidlig blir grønne. De står lunt og får varmen fra sjøen, og får grønne blader før andre bjørker i området. Denne gangen var det så vidt kommet fram grønne blader. Et par dager med sol og varme og disse bjørkene vill være grønne.

Det er mulig å se på stien at andre også velger denne turen. Det kan likevel ikke være mange. Turen tar for mange over fem timer, og det er mye opp og ned, over knauser og rundt knatter. Bakkene er tunge og lange.

Fra gjerdeklyveren opp av Bymarka, tar jeg rett oppover, uten om den merkede stien, men fortsatt på god sti. Oppe ved «Ulvasti» kommer de to stien sammen, men litt lengre opp tar jeg igjen av fra den vanlige merkede stien, og setter kursen omtrent rett mot senderen.

Denne «snarveien» var tidligere en god sti, og det var lett å finne frem. Nå er stien nesten grodd igjen, og enkelte plasser viser det nesten ikke at det har vært sti. Siden jeg har gått her noen år har jeg ikke problemer med å komme fram.

Først et stykke etter senderen på toppen, traff jeg folk, og det var egentlig lite folk på tur denne dagen.

YR mente det ville være bra vær, men sola manglet, og det kom faktisk et par dråper. Hva som ikke manglet var vann i myrer og bekker. Det har kommet ned mye nedbør i det siste, og det var vått.

Skitten til knærne omtrent, kom jeg til bilen og kunne ta en oppsummering. Turen er ikke blitt kortere med åtene, og det tar lengre tid enn før å komme rundt. Det er like mange knatter og knauser og bekker og stein. Det er fortsatt en «tung» tur, men som alltid før: jeg kom rundt.