En langtur fra Gramstad.

Både Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og Skjørestadfjellet på en gang.

Forrige tur, trodde jeg ville bli en tre og en halv-times tur, og den ble på fire timer. Denne turen mente jeg var fire timer og ble på tre og en halv. Det der med å huske er ikke like greit som før.

Heldigvis har jeg loggen å støtte meg til. Den gir som regel de opplysningen jeg søker etter om gamle turer. Da jeg satte meg ned for å prøve å finne en passe tur for denne dagen. Dukket det opp en tur fra januar.

Den gikk fra Gramstad, over Mattisrudlå til Bjørndalsfjellet, videre over Fjogstadnuten til Resasteinen, opp til Skjørestadfjellet og ned til Skaret og over Løemyr til Revholstjørn og tilbake til bilen.

Den gangen ble det en lang tur,men en ganske kjekk opplevelse, som jeg mente ville bli en «vanlig» tur. Det var på tide å finne ut om denne turen burde bli «vanlig». Men fire timer?

Det var meldt bra vær. Dagen før hadde vært med både vind og regn. Dagen etter skulle bli likedan, men denne dagen ble det meldt sol og lite vind. En bra dag for tur.

Det var ikke mye folk på Gramstad da jeg kom, men jeg traff en del som kom nedover mot parkeringsplassen. Jeg er ikke sikker på om alle som kommer denne veien har vært opp om Bjørndalsfjellet.

Fortsatt var det litt snø i veikanten, og det var is i stien helt i bunn av bakken. Jeg hadde ikke problemer oppover, men innover Bjørndalsmyra var det mye våtere enn forrige gang. Da var myra til dels frosset.

Da jeg gikk fra Mattisrudlå og mot Bjørndalsfjellet kunne jeg se to personer foran meg. Det viste seg å være kjentfolk. De hadde gått opp Rindå, og – som meg – syntes de bakken var bratt.

Et stykke etter Fjogstadnuten, tok jeg en umerket sti mot Løemyra og krysset over mot bakken under Resasteien. Som vanlig kom det folk løpende nedover bakken – som jeg så vidt kravler opp.

Ved Resastinen var det også folk, og da jeg kom forbi flyvraket under Skjørestadfjellet og skulle ta fatt på bakken ned mot «Skaret», satt det en jente og kikket på telefonen, med musikk på øret. Jeg måtte rope temmelig høyt før hun hørte meg.

Stien fra «Skaret mot Løemyr var like våt som forrige gang. Det minnet mer om vassing en fjelltur. Denne gangen gikk jeg også direkte nedover mot stien mellom Resasteinen og Revholstjørn, og rotet meg inn i skogen – som forrige gang.

Telefonen har sagt takk for seg, og ny er anskaffet, men var fortsatt uten som-kort. Jeg viste ikke helt hvor lang tid jeg hadde vært på tur, men mente fortsatt at det var en firetimers tur, og tok derfor ikke oppom Dalsnuten.

Det hadde betydd en halv time ekstra, men hadde jeg gått opp så hadde det tatt tid i bakkene oppover. Jeg kunne kjenne jeg hadde vært på tur noen timer.

Ved bilen var det helt greit å skifte til tørt tøy. Jeg hadde gått med tynn fleece utenpå ullbluse, og begge plaggene var gjennomvåte av svette.

Det ble ikke fire timer denne dagen. Turen – uten å ta om Dalsnuten – tar bare tre og en halv time, men det er en skikkelig kjekk tur med en god del bakker opp og ned.