Første vinterturen i lavlandet denne vintersesongen.

Det ble bare en kjapp og kort tur.

Yr mente det ville bli frost og is fra neste dag, og at dette ville bli den siste dagen med isfrie forhold på en stund. Hjemme var det 4 grader, og jeg mente det ville passe med en siste tur litt i høyden før vinteren kom for fullt.

På vei innover mot Gramstad, så jeg litt til min overraskelse at det lå id på noen pytter. Det var litt uventet, med så pass mange varmegrader hjemme. Termometeret i bilen viste 5 grader inne i Sandnes. Dette så ut til å gå rette veien.

Det var ikke mange andre biler, og jeg fant ut at det ville passe å ta turen over Fjogstadnuten, og så videre til Resasteinen og rund til «Skaret» og opp til Dalsnuten før jeg satte kursen mot bilen.

Det er noen planker rett inn av veien mot Fjogstadnuten. De var spinnglatte. I tillegg var mye mer is oppover bakkene mot Fjogstadnuten enn jeg hadde sett for meg. Det gikk nok så forsiktig oppover bakkene, og enda mer forsiktig nedover småkneikene. Ting tok tid.

På vei over mot Sørdalsleitet, fant jeg ut at denne dagen var det ikke riktig å satse på tur. Det var alt for mye is i stien og gangveiene var omtrent ufarbare. På vei nedover mot Løemyr, avbrøt jeg turen til Resasteinen, og tok direkte mot Dalsnuten.

Jeg fant stien mot Svarthålsmyr og fortsatte opp over Kjørkjerinda og over mot stien fra Dale. Det var selvsagt ingen andre å se før jeg kom til den vanlige stien opp mot toppen. 

Det var ikke mange på tur denne dagen, men jeg var så avgjort ikke alene som ville til toppen av Dalsnuten denne dagen. Opp mot toppen ble jeg oppmerksom på ørna som seilte rundt toppen. Et flott syn. Nå er det ikke første gang jeg ser ørn her, men jeg har ikke sett storfugl het på sommeren.

Denne dagen ble det en kjapp vintertur. Det ble alt for myr is og glatte forhold for meg. En annen turgåer var ikke like heldig. Han skled i sorpa og fikk ødelagt foten. Det var muligens greit å «snu» denne dagen.

Det ble bare en tur om to topper og godt under to timer. Litt for kort, både i kilometer og tid til egentlig å bli med i loggen, men siden det var den første skikkelige vinterturen – og at jeg så ørna, så ble det et innlegg likevel.

Vintertur rundt Engjavatnet i sludd, hagel, regn og vind.

Det var likevel egentlig en grei tur.

Denne dagen ble en tur i vintervær. Slik vi vanligvis har det, med temperatur så vidt over null, vind og nedbør. Det er ikke det beste turværet, og denne dagen ble det i vinterklær. Selv om det ikke helt er frost og is, så er det likevel forhold for skikkelige klær.

For meg vil det si Alfa Impact sko. De bruker jeg egentlig hele året, men det er under vanskelige forhold de virkelig gjør nytten. De henger på våte steiner og vått fjell. De er vanntett selv om sålene nesten er nedslitt etter to år. Sist men ikke minst, de passer på min fot.

Det finnes billigere sko, og jeg har brukt ganske mange par med Walk King. Impact gir mer «bruk» for pengene, og er på den måten «billigere» enn Walk King.

Jeg bruker Recon jakke og bukse fra Norrøna. Så avgjort ikke de billigste klærne som er å få tak på, men blant de som holder lengst og som virkelig holder vind og nedbør på utsiden. Det siste er grunn til at jeg bruker disse klærne.

Gjennom en del år har jeg også forsøkt andre bukser og jakker, men ender ut med å bla opp en anseelig bunke tusenlapper for å kunne bruke Recon fra Norrøna. Nå holder buksa ikke mer en omtrent et år før Gore-tex`en på lårene ikke holder vannet ute, og til det er hull nede ved anklene, der skomaljene tar borti.

Det finnes «noen» som tviler på at Gore-Tex virkelig er «vanntett». De skulle ha vært med på dagens tur.

Selv om det er langt fra kuldegrader så blir det «lang under» i tillegg til gore-tex buksa. Det blir uansett kaldt i regn og vind om Gore-texen ikke har et mellomlag. Nå bruker jeg noen tynne «greier» i kunstfiber – kjøpt på Sports-outlet. De duger greit nok og holder noen sesonger.

På overkroppen, er det innerst alltid ull – hele året. I dagens vær ble det en «bestefartrøye», men med en tynn kunstfiber jakke som mellomlag. Jeg har forsøkt mange forskjellige ting som mellomlag. Skjorter i ull, bomull (fusj) og forskjellige syntetplagg.

Jeg har endt opp med å kjøpe fem-seks like Norrøna lette jakker i kunstfiber. Denne dagen var verken ullblusen eller den tynne jakken spesielt våt av svette.

Som nevnt er det Norrøna Recon jakke som gjelder i skittvær. Det er ikke lenger så ofte jeg går i dårlig vær, men dette året har det blitt noen turer der jeg har satt pris på å ha godt utstyr.

Det er spesielt hetta som gjør jakken bedre enn andre i dårlig vær. Jeg har andre jakker, men der blåser hetta av om jeg går i mot vind. Det er ikke noe å satse på i ekstremvær...

Når det gjelder vinterklær, så er hodeplagget viktig. Det kan lett bli kaldt om ille lua er varm. Jeg foretrekker et hodeplagg som er varmt, vindtett og tåler litt regn. Det må ha klaffer, og helst kunne beskytte kinn og hals om vind og vær slår seg virkelig vrangt. For meg betyr det en «loslue», god gammel,og etter hvert ganske slitt selv om jeg har fem seks stykker.

Det eneste som da mangler er noe å ha på hendene. Jeg hat kjøpt minst 20 par med tynne syntetiske hansker på Rustad – for 10 kroner paret. Jeg har alltid minst tre par av disse med meg på tur. Blir de våte, skifter jeg til et tørt par, men i skikkelig regnvær har jeg også med et par med Gore-tex hansker.

Gore-tex hanskene var med på turen denne gangen, men de ble liggende i lommen på jakken. Eller hadde jeg på alt av vinterutrustningen, og hadde bruk for det meste.

Nå gikk turen for det meste godt beskyttet mot vinden og jeg var så heldig at hagelet stor sett kom bakfra. Det slo virkelig i hetta da det sto på som verst.

Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, og denne dagen var jeg helt alene. Det var få folk på tur og de andre holdt seg nede i skogen.

Nå går turen gjennom Jærbuskaret, med utsikt ut over Jæren og med høghuset på Bryne som en sort stolpe midt i skaret. Denne dagen var vinden så pass sterk at jeg måtte kjempe mot vinden for å komme meg nedover bakken mot Sjelset.

Ved Kleiva sto fortsatt revebjella og lyste. Det er ikke helt vinter. Frosten er meldt til uka.

En helt vanlig novembertur.

Det ble bedre vær etter hvert.

Etter noen turer i sjøkanten, selv om det ikke er vinter, så jeg fram til å komme opp i høyden. Selv om det bare ville bli fra Gramstad. Det kunne passe med en litt lengre tur også,. Jeg tenkte selvsagt på en skikkelig langtur. En tur på fire-fem timer, men med mye regn og nedbør i det siste.

Ut fra Gramstad ville de fleste stiene være gjennomvåte og glatte i sorpa. Det er også litt tyngre å gå på slikt underlag. Jeg burde være fornøyd med den vanlige rundturen til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

På denne tiden av året blir det alltid en grundig sjekk av værmeldingen før jeg tar ut. Både for å vite hva slags klær jeg dal ha på, men også for å få med meg om det kunne komme regn – eller sol.

Det skulle egentlig bli ganske bra vær. I hvert fall ikke nedbør og med muligheter for et og annet solglimt. Vinden ville være moderat, men med en temperatur på 6-7 grader ville det uansett bli kaldt. Det var bare å kle seg for vinter.

Det var vasskaldt da jeg kom til Gramstad. Så avgjort ikke vær for en tur bare ullblusen. Jeg hadde tatt på en tykk vindfleece over ullblusen, og det fikk holde. Jeg ville uansett bli varm oppover bakkene mot Bjørndalsmyra.

Det var mye vann i myra innover, og bakken oppover mot skaret under Mattirudlå, Bjødnaskaret, var like bratt og tung som alltid. Oppe i høyden var det ikke mye utsikt. Jæren og havet utenfor var gjemt i tåke og regntykke.

Så langt hadde jeg ikke sett andre på tur, men det var spor mot Bjørndalsfjellet. På vei over Kulheia kunne jeg se andre på toppen, og jeg ble ikke alene på der, og det kom flere oppover da jeg gikk mot veien.

Litt uvanlig var det å være helt alene over Fjogstadnuten og videre over mot Dalsnuten. Der pleier jeg alltid å treffe folk. Denne gangen så jeg ikke spor engang. Det var jo egentlig en litt mørk og trist dag, selv om det var greit turvær.

Jeg tok også denne gangen over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten på stien fra Dale. Først helt oppe mot toppen kunne jeg se noen som klatret nedover mot trappene på østsiden.

Det hadde vært en ganske tung tur. Egentlig syntes jeg at jeg burde kunne ta bakkene oppover uten å kjenne det i beina. Det gjorde jeg jo i sommer. Antakelig betyr vinterklær og litt ekstra i sekken mer enn jeg aner.

Det var folk på toppen av Dalsnuten. En gjeng ganske små unger tre-fire, muligens fem år for den eldste, sammen med to fedre. Ungene – og fedrene, var i godt humør og hadde en flott dag sammen.

Det er stort sett alltid folk på tur til Dalsnuten, og selv om jeg går ned trappene samme vei som jeg kom opp – på østsiden, så treffer jeg folk. Det var likevel mindre bil på parkeringsplassen dag jeg kom tilbake enn da jeg startet.

Denne rundturen med fire toppe er omtrent 10-11 kilometer. Det er en den del høydemeter, og denne dagen brukte jeg litt under tre timer. Det har gått hurtigere...

Hellestø til Bore sammen med Einar.

En flat men flott tur.

Etter to dager der jeg følte meg elendig, med lett feber, hoste og sår hals. Var det vanskelig å sitte hjemme å kikke ut vinduet. Det var på tide med nok en test-tur.

Det var aldri snakk om å ta testen i skikkelige bakker. Jeg følte ikke at det var riktig med hoste og pust som ikke føltes helt greit. Det fikk – igjen – bli en strandtur.

Nå var det egentlig helt greit vær for nettopp en tur i sjøkanten. Det skulle omtrent ikke være vind, og selv om det ville være overskyet – ifølge YR, så ville det jo mangle solskinn uansett hvor vi la turen.

Nå ville temperaturen holde seg godt over nullpunktet, så noen vintertur var det ikke snakk om. Det er nettopp på vinteren jeg pleier å bruke strendene i nærheten. De er enkle å komme til, og selv om det skulle være frost, is og snø andre plasser, så vil sandstrendene alltid være fremkommelige.

Jeg tok kontakt med broderen, men han så ikke for seg noen tur den dagen. Det tikket inn en melding fra Einar. Han kunne godt tenke seg en tur den dagen. Vi avtalte kjapt å ta en tur sammen.

Turen jeg hadde tenkt meg, var å gå fra Hellestø og sørover. Nå er det helt greit å gå fra Hellestø til Orre, men det er en tur på opp mot 15-20 kilometer, og krever en bil i begge ender. Denne dagen var det meningen å snu en eller annen plass og gå samme vei tilbake.

Det hender jeg går fra Hellestø og til Fuglingene i sjøkanten og så går tilbake på «innsiden» av sanddynene. Det er en tur på opp mot 15 kilometer, og er en langtur, selv om den er helt flat.

Vi kunne jo ta inn mot parkeringsplassen ved Borestranden og så tilbake på innsiden. Nå er det en kilometer eller så på vei, m3n det er mulig å gå på sti i terrenget et stykke.

Det var kaldt da Einar og jeg kom til parkeringsplassen ved Hellestø. Ikke helt vinter, men selv uten mer enn så vidt litt trekk, ble det å trekke glidelåsen helt opp under haka, i hvertfall det første stykket.

Selv om det var en helt vanlig hverdag, så var det andre enn oss på tur. Nå er både Hellestøstranden og Borestranden lange, og denne dagen brede. Folka forsvant liksom. Det virker jo uendelig langt til endes av de flate strendene. Enden er langt borte i sør, men det går likevel kjapt å komme sørover.

Ved Sele havn var vi bare halvveis, og etter en liten runde på innsiden av Selestranden og Buasanden, for å komme oss over brua. lå Borestranden foran oss. Mer en tre kilometer lengre sør kunne vi så vidt se Fuglingene og enden av strande.

Vi skulle bare gå omtrent halvveis sørover før vi kunne forlate stranden. Det kan være både lett og tungt å gå på stranden. Her er det ikke bakker som lager det tungt, men løs sand. Denne dagen var det delvis løs sand og delvis fast underlag.

Det ble pause med te og kjekt i veikanten ved parkeringsplassen. En helt grei stopp. Det gjorde godt å strekke ut beina. Det tar på å gå flate turer også, og vi hadde holdt greit tempo sørover.

Det er jo litt kjedelig å gå samme vei tilbake, men det gikk greit nordover. Vi hadde helt tydelig hatt trekken bakfra sørover. Det ble adskillig kaldere da vi snudde nesa nordover. Da ble det å ta på både tynne vanter og lue.

Tilbake på Hellestøstranda, kunne vi se en hel flokk mennesker kledd i sort.. En klasse som fikk undervisning i surfing.

Denne dagen ble det 11-12 flate kilometer, som gikk unna på litt over to og en halv time. Både Einar og jeg var godt fornøyd med turen.

Tur i sjøkanten med sår hals.

En lett og grei tur for å teste formen.

For litt under en måned siden ble det en tur fra Bore til Reve havn for å teste kneet. Som noen dager før hadde kranglet og ikke helt oppført seg. Det ble en helt grei tur. Kneet virket i hvert fall greit.

Denne uka var det halsen som ikke samarbeidet. Jeg var sår – skikkelig vondt, og jeg lurte på om det var smart å ta ut i det hele tatt. Nå ble det et forsøk – som i ettertid viste seg å ikke være spesielt lurt. Jeg ble liggende et par dager med feber og vond kropp.

Om det var turen som gjorde utslaget skal jeg ikke si, for turen gikk greit den. Siden det var en test-tur, var planen «bare» å gå en kjapp og kort tur. Jeg startet fra parkeringsplassen ved Bore stranden og gikk sørover.

Meningen var å snu så snart jeg kjente at tur ikke var det jeg burde drive med den dagen. Jeg så for meg en kjapp tur til Fuglingene. Alt etter bare noen hundre meter gikk alt så meget bedre. Jeg kjente ikke noe til halsen, og beina var helt greie

Nå er terrenget fra parkeringsplassen ved Borestranden og sørover på innsiden av stranden ikke bare temmelig flat – det er omtrent ikke en bakke. Veldig grei plass å gå. Det minner om en golfbane.

Yr mente det stor sett ville være opphold men overskyet. I tillegg ville det omtrent være vindstille, noe som ikke er vanlig på disse kanter. Det blåser alltid på Jæren.

Det flate landskapet her nede ved sjøen er temmelig spesielt. Det finnes mange og flotte sandstrender i Norge. Andre plasser er det fjell og bratte kanter bare noen meter lengre inne i landet. Det er mange flate plasser. Men få det du ikke ser en høyde eller et fjell på mange kilometer – til noen kant.

Jeg er vant med dette landskapet, og synes ikke det er spesielt, men jeg kan forstå at andre setter pris på å se et «annerledes» landskap.

Mellom Fuglingene og havna ved Reve, er det omtrent ikke sandstrand i det hele tatt. Her går stien noen meter fra sjøkanten på vanlig mark. Det minner litt om landskap fra andre plasser i verden der jeg har vært.

Nå er området rundt Reve godt kjent i «fuglekretser». Da jeg kom bort til havna, for det ble jo selvsagt til at jeg gi så langt, så sto det en gjeng med fotografer. Med lange linser. Jeg kan ikke tenke meg at utstyrer koster mindre enn det jeg bruker på turutstyr.

Ved havna ble det bare til at jeg kikket inn i «huka» der stolene vi normalt bruker står. Det ble ingen pause på meg denne dagen.

Det hadde gått ganske fort sørover, og selv om det ikke helt ble samme fart tilbake, var jeg ganske godt fornøyd med treningsturen denne dagen.

Selv om det er flate kilometer, så er jo en mil en ganske god økt. Det ble to dager i godstolen med litt feber og hoste. Det får bli en ny test-tur før jeg satser på langtur.

Med broderen til Bjødnali og så rundt Engjavatnet.

Ikke vinter og ikke helt høst.

Jeg våknet med sår hals og stive muskler. Nå hadde Bestyrerinnen vært syk i nesten en uke, så det var ingen stor overraskelse at jeg ville bli smittet – med et eller annet. Nå trengte de stive musklene å ha noe med sykdom å gjøre. Torsdag var det styrketrening – etter et lite opphold på noen måneder i sommer.

Broderen og jeg hadde avtalt å treffes i Sælandsskogen. Planen var å ta en tur sammen med broderen over Vindskaret og til Bjødnali og så, for meg, videre rundt Engjavatnet. Den helt vanlige turen.

Da vi avtalte å treffes, tenkte jeg på Bursfjellet. Det er tross alt en god stund siden jeg hadde tatt turen oppom toppen. De planene ble kjapt lagt til side da jeg kjente den såre halsen på morgenen. Det fikk bli en tur på to-tre timer og ikke fire- fem.

Selv med værmeldingen til hjelp er det ikke helt lett å vite hva som passer best når det gjelder klær. Yr mente det ville være overskyet og opphold hele dagen. Broderen hadde på seg vindfleece, jeg gikk med Gore-tex jakken. Vi hadde begge delvis rett. Det kom noe nedbør, men så pass lite at vi ikke ble våte.

Som vanlig tok vi stien mot Vindskaret, men oppe i skaret tok vi direkte videre mot Bjødnali. Denne gangen ble det ikke en tur oppom Håfjell og toppen der. Ikke mer enn 300 meter oppover, men broderen mente det vill passe bedre om vi hoppet over denne lille bakken oppover.

Det var mindre vann denne gangen enn på de to tidligere turene. Vi kunne bruke stien langs Moldtjørnet, i stede for å trapse oppe i steinene og stien der. Det går litt kjappere, og det er jo viktig for oss som har tid til overs.

Det måtte jo bli et bilde av treet opp ved gården denne gang også. Broderen tar bilde her hver gang han er på de kantene. Det må ha blitt noen bilder etter hvert.

Dette var ikke dagen for å tå rundt Engjavatnet for broderen, så ved veien som går videre innover mot «Skogen» sa vi takk for følget. Broderen tok opp bakken mot Jærbuskaret og jeg fortsatte mot «Skogen» og Breilia.

Vi er alt et stykke ut i november, og det er ikke mange blader på trærne, og ikke mye farge langs veien. Fortsatt et sibirlerken nærmest rød, og jeg fant både revebjeller, blåklokker og løvetann, men ikke sammen og ikke mange.

Siden jeg denne gangen gikk alene, ble det ikke noen stopp ved «Skogen». Jeg gikk kjapt forbi og videre over markene mot Skogsånå, som denne gangen var så pass liten at det var bare å spasere rett over. Det gikk mye lettere denne gangen en de to forrige gangene.

Det tok ikke så lang tid før jeg var oppe i Jærbuskaret og kikket nedover mot Sjelset. Vi hadde ikke sett et menneske fra parkeringsplassen til Bjødnali, og jeg kunne ikke se andre i bakken nedover. Jeg var helt alene til jeg kom tilbake til Sælandsskogen.

Det var godt over ti grader ved bilen. Jeg hadde beholdt jekken på hele turen, og ullblusen var gjennomvåt. Det var helt greit å skifte til tørre klær. En helt grei tur med godt selskap nesten halve ture.

En novembertur med speilblanke vann og blå himmel.

En virkelig flott tur i heia.

Dette året har det vært en lang sesong for fot-turer inn til Blåfjellenden. Det ble en tidlig start. Alt 18. mai var jeg på tur innover. Fortsatt med snø og is, men det var helt greit ¨komme inn til hytta. Jeg var ikke alene i flott vær, og det kom folk fra mange steder.

Den siste turen, før vinteren tar over, går som regel i månedskifte oktober/november. Sist jeg var innover, var jeg svært usikker på om det ville bli flere turer dette året.

Denne uka mente både yr og storm at det ville være varmegrade, lite vind og ingen nedbør både mandag og tirsdag. Det burde så avgjort være mulig å komme inn en gang til før snø og is gjør det vanskelig.

Det er folk som går innover selv om det er frost. Det er ikke helt noe for meg. Balansen er ikke som den var og det er heller ikke like kjekt å ta ut i dårlig vær. Jeg satset på en tur til.

Værmelderene mente det ville være tåkeskyer og lite sol, både mandag og tirsdag. Hjemme lå tåka som et lokk over landskapet, men ikke langt inne i landet ble det blå himmel, og oppe i Hunnedalen var det ikke antydning til skyer. Blå himmel og sol var det som møtte meg, men sola sto lavt og mye av stien lå i skyggen av fjellet.

I gore-tex jakke med bare en ullbluse under, var det ørlite kaldt starten, men oppover bakkene der sol fikk tak ble det varmt. Jeg lurte på hive av jakken, men gadd ikke. Jeg åpnet jakken i front og trakk ned glidelåsene i buksa, men fortsatt svettet jeg.

Oppe i høyden fikk jeg trekken (Det blåste ikke mange meter i sekundet) midt i mot, og glidelåsene kom fort opp og jakken var plutselig helt nødvendig.

Nede i hytta var det 7 grader inne og solskinn utenfor. Etter å ha hentet både vann og ved, fyrte jeg opp ovnen, men trakk bort på terrassen utenfor hovedhytta. I sola var det helt greit å ta en skikkelig pause med varm te og mat. Jeg fant et pledd og hadde det rundt meg. Det var ikke direkte varmt , selv om sola skinte.

Det ble en flott stund i eget selskap. Terrassen på hovedhytta har virkelig flott utsikt nedover Fidjadalen og det er mange som synes utsikten er verdt hele turen inn. Jag satt til sola gikk ned bak fjellene nede i dalen.

Etter bålfyring i et par timer, var temperaturen inne så vidt over tyve grader, og det hadde gått med en sekk ved og vel så det. Det ble fyring ut over kvelden for å holde varmen.

Sola forsvant i firetiden, men først litt før halv seks var det mørkt ute. Jeg var ute i et nødvendig ærend i løpet av natta, og da var det fortsatt varmegrader. Da jeg sto opp, var det ny is på pytten utenfor. Temperaturen var nesten fem grader, og jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok ut mot Hunnedalen.

Det var en helt annen verden ute enn det værmeldingen hadde ment jeg ville få. Sola skinte – lavt – fra blå himmel. Det var ikke et vindpust. Pytten – der den ikke var dekket av is, lå speilblank. Det var virkelig flott, og jeg så fram til turen over heia mot Hunnedalen.

Problemet var at temperaturen sank fortsatt, og var rundt null i skyggen. Gangveiene var dekket av is og spinnglatte. Det gikk sakte i bakken, men oppe i høyden der sola hadde fått tak, var det tørt og greit

Det ble egentlig en fantastisk tur over heia. Vannene lå speilblanke eller med et tynt islag. Sola skinte. Inne i skyggen var det mørkt – kontrasten var stor. Det ble en del stopp for å ta bilder. Det er sjeldent så pass bra vær så sent på året, og her var det bare å ta for seg.

Jeg glemte is og glatte forhold på veien over heia, men i skyggen langs det nederste Fossebekktjødnet, fikk jeg en litt ubehagelig opplevelse. Det var is i stien – som ikke viste, og jeg skled nedover.

Nede ved bilen var det bare så vidt over null, men heldigvis var veien klar, og selv om jeg fortsatt har sommerdekk, gikk turen mot Byrkjedal greit. Høsten er over og det nærmer seg vinter.

Fra Friluftshuset på Orre til Reve havn og tilbake, sammen med broderen.

En vanlig tur i november.

Det var en dag med lite vind, men ganske overskyet. Siden jeg hadde gått en runde fra Sælandsskogen dagen før, var jeg litt i tvil om hvor jeg skulle gå denne dagen.

Det er nesten vinter, med lav temperatur, men så langt har frosten holdt seg vekk. Det har ikke vært en frostnatt så langt. Det er fortsatt grønne marker og blomster i hagen. Vi er likevel i november.

Det er ganske vanlig å ta turer i sjøkanten i vintersesongen. Siden jeg bor like i nærheten av Nordsjøen, er det enkelt og kjapt å komme seg på tur. En tur i høyden betyr vanligvis minst en halv time kjøring hver vei.

Det er mulig å gå både lange og korte turer. Det som mangler er bakker. I sanddynene er det bakker, men ikke mer enn noen få meter høye. Mange nok av de blir likevel en liten utfordring.

Tidlig i november, uten frost, kunne det likevel passe med en strandtur sammen med broderen. Han ville gjerne være med, og vi ble enige om at den tradisjonelle turen fra Friluftshuset til Reve havn ville passe denne dagen.

Det var andre som ville på tur denne dagen, men fra Friluftshuset går de fleste bare rett ut på stranden. Orrestranden er omtrent tre kilometer fra ende til ende, og er lang nokk til en tur.

Vi, broderen og jeg tok mot nord., og vi møtte bare et par mennesker på turen mot Reve havn. Det sto en kar og kikket på fuglene, og var nok litt skeptisk på oss som gikk rett over området som er sperret av med en tråd. Nå er det ingen ting i forskriftene som hindrer ferdsel ved revet....

Det skjer store endringer på sandstrendene i løpet av et år eller to. Der det i fjor lå fullt av stein, var det i år sandstrand. Dynene som på høsten i fjor var utvasket og nesten i sjøkanten, var nå inne på land og vanlig bratte. «Skadene» fra høststormene i fjor viser knapt.

For oss som har gått her i et halvt århundre, er det også lett å se at naturen endrer seg. Skipsvraket på Sørnestangen har det ligget et vrak siden 60 tallet. Det er nå nesten helt forsvunnet.

For broderen og meg ble det også på denne turen en stopp ved havnen. Stolene som noen har satt igjen, står der fortsatt og vi fikk en behagelig pause med te og Gjendekjeks. Det gjør godt med en pause, og vi holdt bra fart tilbake mot Orre.

Nå er det mulig å gå både ute på stranden og oppe på sanddynene. Vi valgte å holde ute ved sjøen mot Reve, og oppe i dynene videre mot Friluftshuset. Vi kunne se andre på tur under oss ute på stranden. Andre benyttet også dagen til tur.

Turen er så vidt over en mil, og denne gangen brukte vi litt over to timer. Det har gått kjappere tidligere, men vi var likevel godt fornøyd med dagens innsats. Det hadde vært en kjekk tur.