Fidjadalen en flott vårdag.

En kort men flott tur.

Det ville være bra vær på lørdag. Fortsatt ville ikke temperaturen være i nærheten av sommer, men det ville i hvert fall ikke være frost på natten i lavlandet. Hvor i alle dager burde jeg ta på tur?

Det har blitt en del turer de vanlige plassene, og noen turer på litt mer uvanlige plasser. Jeg hadde litt problemer med å finne en plass jeg virkelig hadde lyst å gå. Det gikk litt tid med til å tenke igjennom dette.

Månafossen og Fidjadalen dukket omsider opp i hukommelsen. Dette er en plass jeg har gått gjennom mange år. Det var muligens på tide å sjekke opp forholdene i Fidjadalen.

En av grunnene ar at det tar tid å komme inn til Eikeskog. Hjemmefra og til parkeringsplassen går det fort en time. Og det samme tilbake. Denne dagen var jeg i tillegg tilbøyelig til å være tidlig hjemme, min yngst fyller år, og det var snakk om kake...

Fidjadalen er en av de flotteste plassen jeg vet om. Det er en dal med virkelig flott natur. Nå, regnet jeg med at våren så vidt var kommet, og at det ville være forskjell på hvor langt bjørka er kommet fra nede ved parkeringsplassen og inne i dalen.

Selv om det tar tid å komme inn til Eikeskog, og det er en skikkelig bratt bakke opp til Mån, og jeg ikke hadde tid til en langtur, så syntes jeg det var på tide å sjekke ut Fidjadalen.

Jeg har i ganske mange år hatt en natt i telt inne ved Månastølen en gang på våren. Det var ikke en slik tur jeg tenkte på denne dagen, men tok med mat og drikke.

Alt på vei innover mot Eikeskog kunne jeg se bjørk med blader. Det var sol og blå himmel, og jeg lurte på hvor mye mer grønt det ville være på tilbaketuren. Det viste seg å være ganske mye mer grønt. Det er vår.

Oppover bakken mot Mån var det bare enkelte grønne trær, og innover dalen ble det mer og mer vinter. Med sol og blå himmel, og snø på fjelltoppene innover var det likevel virkelig flott. Igjen fikk jeg se dalen på sitt aller fineste. Det var kjekt å være tilbake.

Bakken opp var nå enklere å gå en tidligere. Nye kjettinger og trapper hjelper godt. Jeg ble likevel skikkelig andpusten oppover, og lurte på hvordan det ville være å ha 10 kilo mer på ryggen. Jeg får forhåpentligvis sjekke ut det.

Snøsmeltingen var ikke kommet i gang. Det viste tydelig der stien går helt nede i elva, og hvor vi som regel i snøsmeltinga må klatre oppe i fjellveggen. Denne gangen var det bare å gå på steinene.

Jeg møtte et par stykker som var på vei nedover. De hadde ligget i telt oppe ved gården. Det var også en hel teltleir rett etter at jeg hadde passert husene.

Det var spor av folk innover, og er godt stykke inne i dalen, sto det folk. De hadde vært inne ved ura, men ikke forsøkt å komme over.

Jeg var kommet for å sjekke hvor lang tid det egentlig tar å krysse ura under Månvatnet. Det gikk ikke fort med meg. Jeg gikk forsiktig, og et par plasser måtte jeg stoppe opp for å finne «stien» - egentlig merkene.

Jeg brukte ca 15 minutter innover og litt mindre på vei tilbake. Mange som tar turen – som tar 5-6 timer fra Blåfjellenden og ned – husker ura som den stor «hindringen. 15 minutter av en tur på 6 timer.

Jeg regnet litt feil. Denne dagen måtte jeg være tilbake i firetiden, og da jeg kikket på klokka i det jeg kom over ura, så sto det 14.00. I følge min hukommelse så hadde jeg da brukt omtrent to timer.

Problemet var bare at jeg hadde brukt tid på veien, og snakket med folk på vei oppover – slikt tar tid. Jeg fikk det for meg at jeg hadde dårlig tid. Det ble til at jeg snudde like over ura.

Bak meg hadde jeg folk. Jeg var et stykke på vei mot andre siden da folkene startet på ura, Da jeg gikk tilbake møtte jeg ingen. Jeg tok igjen to jenter/damer rett før garden, og det var de som hadde forsøkt seg på ura, og syntes den var for «tung» den dag,

De ville likevel forsøke seg på å gå opp til Blåfjellenden senere på året. Jeg har også planer om å gå Fidjadalen i år, men da nedover. Det er adskillig lettere en å gå opp.

Med Turistforeningens turgruppe 60+ til Dalsnuten og Bjørndalsfjellet.

På nye stier med gamle kjente.

Det hender jeg får noen kjekke overraskelser. Og denne gangen var det totalt uventet, Det blir mange turer alene for min del. De siste turene har gått i godt selskap, og denne dagen var jeg innstilt på en litt lengre tur – i eget selskap.

Siden det hadde blitt en del turer fra Sælandsskogen tenkte jeg å gå ut fra Gramstad og ta til Bjørndalsfjellet og over til Fjogstadnuten og Skjørestadfjellet og tilbake til Dalsnuten via «Skaret».

Dette er en tur på tre-fire timer, og er en tur jeg har gått noen ganger. En flott tur som også går litt utenom de vanlige stiene.

Værmeldingen var ikke så aller verst. Det var snakk om sol, men det kunne komme noen dråper ut over dagen. Det ville være greit å starte litt tidlig.

Det var nettopp hva jeg gjorde, og var på Gramstad tidligere enn vanlig. Det var en hel gjeng som sto og gjorde seg klar for tur. Etter å ha kikket på folkene, så jeg jo at dette var mange kjentfolk fra Turistforeningen.

Turgruppa 60+ skulle på tur. Det vil si, det var egentlig to grupper, men den ene gjengen skulle på topptur. Toppturgruppa skulle først opp på Dalsnuten, og så over mot Fjogstadvatnet, og «bakveien» opp til Bjørndalsfjellet.

Nå har jeg prøvd å finne denne stien til toppen av Bjørndalsfjellet, og kommet et stykke nedover, før jeg mistet merker og sti, og fra Fjogstadvatnet, har jeg bare funnet et tråkk, som ikke ført noen plass.

Det var muligens på tide å sjekke ut denne ruta – i godt selskap. Og i denne gjengen var det mange som kom under betegnelsen «godt selskap».

Jeg gikk litt av turen og pratet med Guro, som også denne gangen var en av turlederne, og underveis fikk jeg også fornyet bekjentskapet med Fredrik, som av alle ting var min lærer på et kurs – en gang i tiden....

Kjell dukket også opp og flere andre som jeg har hatt kontakt med gjennom Turistforeningen opp gjennom årene. Det er alltid kjekt å treffe folk igjen for en liten prat.

Første stopp var Dalsnuten, hvor vi ikke var alen. En hel skole var på tur denne dagen. En mengde unger på vei oppover og på vei nedover. Det gikk ikke stille for seg, men alle så ut som om de syntes det var greit å være på tur.

Fra Dalsnuten skulle vi over mot «Skaret», og alle – utenom meg – tok ned den bratte bakken. Jeg tok «bestemor- stien» i sør og rundt til trappene mot Revholstjørn. Øverst i trappene sto en del av gjengen og ventet på de som klatret nedover fjellsiden.

Dette var en gjeng – med turledere – som har gått tur i området før og kjente de fleste stiene og snarveiene. Det tok ikke lang tid før vi sto ved «Skaret» og kikket nedover mot Fjogstadvatnet.

Det kom som en overraskelse at vi tok over Skaramyra og ned til Vassvigå i Fjogstadvatnet. Denne stien hadde jeg ikke lagt merke til før, men det sto merkepåler nedover og det var folk i gang med å merke stien bedre.

Over Kulå mot demningen fulgte vi noe som er merket som Kjerringstien på kartet. Dette er ikke nettopp en sti for kjerringer. Den gikk ganske bratt oppe i lia og det gikk bratt både opp og ned. Ikke helt slik jeg vanligvis går, men jeg hang da med gjengen som ikke tok notis av terrenget i det hele tatt.

Det ble ikke stort bedre på andre siden av demningen. Det gikk temmelig bratt oppover, og jeg forsto ganske fort hvorfor jeg ikke hadde funnet stien ovenfra, Her var det ikke mye spor. Mye av stien gikk på bare berget oppover.

Jeg regner ikke meg selv som å være i dårlig form, men denne gjengen må være i god form. Det gikk ganske fort oppover de bratte kneikene og for min del ble det både pusting og pesing – før vi sto på toppen ved varden. Heldigvis var det et par litt «roligere» partier på vei oppover, der det var mulig å ta seg inn litte granne.

På toppen ble det en liten pause, før gjengen tok nedover mot veien og Gramstad. For min del stakk jeg av mot Mattirudlå og Bjørndalsmyra. Under Stavstol ble det hvitt. Nedbøren YR hadde nevnt kom som hagel, og la seg i stien.

Jeg vurderte å ta over Fjogstadnuten også, men med litt dårligere vær tok jeg den enkle veien direkte ned til bilen.

Det hadde vært en kjekk tur i god selskap. Jeg kom på stier som jeg ikke hadde gått og fikk en tur jeg ikke hadde regnet med i utgangspunktet. Det ble også en liten rundtur der jeg gikk fra de andre – uten å si takk for turen. Det glemte jeg i farten. Det passer i hvert fall å si det nå : Takk for turen.

Rundt Engjavatnet, sammen med Broderen og Einar.

En flott tur i godt selskap.

Det skulle bli flott vær denne dagen. Det måtte bli en tur, men jeg var usikker på hvor jeg skulle gå, og jeg var ikke helt tent på en langtur.

Det var en stund siden jeg hadde gått tur sammen med broderen. Det kunne på mange måter passe bra å ta en tur sammen. Broderen hadde nevnt den vanlige runden fra Sælandsskogen, og selv om denne turen er litt kort, så ville det i hvert fall bli en tur sammen.

Bestyrerinnen skulle i dameselskap, og mannen i huset – Einar, hadde muligens behov for å ta ut. Han hadde vært med på en del turer i det siste, og det kunne passe å ta med flere.

Einar var klar for tur. Vi avtalte tidspunkt. Broderen ville kjøre selv, om vi ville gå litt lengre og han ville ta den kjappe turen. Vi møttes på parkeringsplassen på avtalt tidspunkt.

Som vanlig ble det til at vi tok veien oppover mot Stølsletta og Vindskaret. Vi snakket om å ta opp Urdådalen, men alle var i grunnen enige om at det ikke tar lengre tid om Vindskaret enn opp dalen, og det er enklere å gå veien.

Siden det i utgangspunktet var snakk om å ta turen rundt Engjavatnet, så gikk vi rolig oppover, og brukte tid nedover mot Bjødnali.

Det var tydelig grønnfarge på enkelte bjørker i lia, og markene ved garden var grønne. Det er kjekt å se at sommeren nærmer seg.

Broderen måtte selvsagt opp å ta bilde av treet, men det ble ingen pause. Vi tok veien bortover, og ved veien mot «Skogen» bestemte broderen seg for at han også ville være med på turen rundt Engjavatnet. Det ble skikkelig hyggelig bortover veien, der vi kunne gå ved siden av hverandre og prate. I stien blir det litt gauling. Hørselen er ikke hva den en gang var.

Det ble pause ved «Skogen». Vi hadde hatt sol og skyer til vi satte os ned. Da forsvant sola bak en mørk sky. Det tok ikke lang tid før vi kunne kjenne at kulda seg inn. Det ble en kort pause før vi gikk videre mot Skogsånå.

Alle tre syntes stykket mellom «Skogen» og Engjanemyrane, er et flott stykke natur. Det er mye kjekkere å gå ute i terrenget enn på vei. Det er vel verdt tiden og anstrengelsen å ta denne ekstra runden.

Fra Engjanemyrane til Jærbuskaret er det en lang litt slak bakke. Etter å ha vært på tur et par timer, trodde jeg at mine turkamerater ville ta det med ro oppover, men nå var både broderen og Einar (som ikke er en noen ungdom) kommet i siget, og det gikk greit.

Nå er det ikke mange utfordringer videre mot Sælandsskogen. Det er vei eller god sti og bortsett fra at det er en lang bakke ned til Sjelset, så er det flatt tilbake til bilen. Det siste stykket gikk kjapt og greit, og etter tre timer – inklusive pause – så sto vi på parkeringsplassen.

Det var ingen tvil om at det hadde vært en flott tur, selv om været ikke helt ble så bra som meldt. Vi var alle godt fornøyd med dagens utflukt.

Bjødnali, Ristøl og Lauvlia og denne gang med Bjursfjellet.

En lang men virkelig flott tur.

Det hadde vært en kald tur lørdag, med vind og lave temperaturer- Når sola så sviktet, ble det en tur med glidelåsen på jakken helt under haka. Søndag skulle alt bli så meget bedre.

Det var snakk om sol fra skyfri himmel, lite vind, og selv om det ville være kaldt fra morgenen av, så ville det bli varmere etter hvert. Siden det heller ikke hadde regnet siste døgnet, ville det også bli en ganske tørr dag.

Det var fortsatt en vårtur jeg gjerne skulle ha tatt. Jeg hadde gått turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Håfjellet, for så å ta over fjellet til Ristøl og Lauvlia og ned til «Skogen», rundt Engjavatnet og tilbake til bilen tidligere i år. Jeg skulle gjerne ta den flotte turen en gang til – minst..

Det er bare noen få år siden første gang jeg gikk denne turen, og den har alltid hatt merkelappen «langtur». Normalt har denne tatt meg mellom tre og fire timer. Det har alltid blitt en god pause underveis, og i flott vær er det noe å se fram til.

Forrige gang jeg gikk denne turen, begynte jeg å fabulere om å ta med Bjursfjellet i samme slengen. Det ville gjøre turen omtrent en time lengre. Den gang ble det ikke noe av «omveien». Da jeg kom rundt Engjavatnet, kunne jeg kjenne at det var nok med den vanlige turen. Det kunne jo være at jeg var klar for en tur til Bjursfjellet denne gangen.

Det var mange biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg kom. Det var ikke så underlig, med den flotte værmeldingen Yr hadde for dagen.

Som vanlig tok jeg opp mot Stølssletta og Vindskaret. Det var spor oppover, og jeg kunne se noen på vei mot Håfjelltoppen. Det viste seg å være kjent folk, og vi tok følge fra toppen og nedover mot Bjødnali.

Etter å ha tatt bildet av treet til broderen, tok jeg fatt på bakken opp mot gjerdeklyveren i skaret ned mot Ristøl. Stien oppover var godt synlig og fortsatt var det nødlinger som viste vei. Det må være flere folk som går opp til Ristølnuten enn da jeg la opp nødlinger for et par år siden.

På Ristøl var det folk, og vi fikk (som vanlig) en hyggelig prat, før jeg tok over myrene mot Lauvlia. Hvor det også var folk, men denne gangen ikke noen jeg kjente.

Fra Lauvlia til «Skogen» var jeg alene. Heldigvis var dyra fortsatt ute på marka, og jeg kom meg greit videre rundt Engjavatnet.

Bortover mot Bukatoa og Solkjenn, kikket jeg oppover mot Bjursfjellet, og tenkte at dette egentlig var dagen for å se om det ville gå greit å ta med denne på turen rundt stølane.

Det ble til at jeg tok over «den søta hålå» og oppover traktorveien mot toppen. I langsomt tempo. Det startet et par omtrent samtidig, og vi holdt nesten samme fart oppover, så det kan ikke ha gått veldig sakte.

Opp mot toppen så jeg en hel gjeng som startet på turen nedover, og da jeg satt med te og kjeks, kom det opp flere folk fra Eikeland - den bratte veien. Det ble helst folksomt en stund.

Nedover bakkene, tilbake mot «den søta hålå», gikk det greit, men det ble ikke til at jeg «slapp» meg nedover bakkene, så litt stiv og støl var jeg nok.

Den siste bakken på turen, under Bukkanuten, på vei mot Jærbuskaret, laget heller ikke problemer, selv om jeg ikke helt fikk opp farten. De siste kilometerne innover mot parkeringsplassen er – heldigvis – temmelig flate, og de går på god vei.

Jeg kan ikke helt si at jeg kunne tenke meg flere bakker og kilometer på beina, da jeg sto ved bilen, men likevel syntes jeg det hadde gått bra. Formen og beina var fortsatt brukbar. Etter 16 – 17 kilometer og en god del høydemeter, var det likevel helt greit å sette seg i bilen – etter nesten fem timer på tur.

Eikefjellet i Gjesdal.

En flott rundtur i godt selskap.

Min svoger Sigbjørn er med i en turgjeng, som hver tirsdag tar ut på en ganske lang tur. De legger litt arbeid ned i å finne nye turmål, og på den måten har de blitt kjent med mye av området i nærheten.

For meg som går mye alene blir det ofte til at jeg går i samme spor som jeg har gått noen, ganske mange, ganger før. Av og til er vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, så heldige at vi får følge Sigbjørn og Anne Lise på en av disse turene de har gått sammen med turgjengen.

Denne lørdagen var Edvin og Anne Margrete også invitert med. De er vårt vanlige turleder par på turene fra Puerto Rico. Vi har gått mange turer sammen, og fikk nå anledning til å ta en tur sammen her hjemme.

Siden det var Sigbjørn og Anne Lise som ba oss med på tur, og som kjente terrenget, var det naturligvis de som ble turledere for anledningen.

Dagens turmål var Eikefjellet i Gjesdal. Det var ikke helt lett å fortalt oss som aldri hadde vært på de kanter tidligere, hvor dette egentlig var. Forklaringen om at starten ville være fra en liten parkeringsplass på østsiden av Limavatnet – på veien mellom indre Lima og Gjesdal kirke (Våglandsveien), gjorde det mulig å avtale møte klokka ti. Jeg klarte likevel å kjøre forbi parkeringsplassen på første forsøk..

Med Anne Lise i front og Sigbjørn bak, startet vi oppover bakkene mot Eikefjellet. Som egentlig var lett synlig der oppe. Det står en mast på toppen.

Dette er en rundtur hvor Eikefjellet bare er første stopp, men hvor mye av høyden blir tatt på vei opp. Det er omtrent 200 høydemeter fra bilen og opp til masten. Nesten alt på god traktorvei, men som nevnt – ganske bratt.

Det siste stykket opp mot toppen gikk på sti, men hele turen er merket med blå-merkede stolper og merker. Det er mulig å gå turen bare på merkene, men det er selvsagt en fordel å ha med kart.

Vi hadde med et par år gammelt turorienteringskart. Harry hadde lagt ut postene i nærheten av løypa, og selv om han også hadde hentet inn flagg og nøkkel, så var Sigbjørn og Edvin ganske sikker på at de hadde funnet alle postene . Eller i det minste hvor de burde ha vært.

Videre forbi Eikefjellet gikk det sti videre forbi Bjørndalsskaret, hvor det gikk en litt utydelig sti mot Bjelleand. Så bar det over Skjenefjellet og rundt Ulvanuten bort til Sjurstjørnet og speiderhytta, hvor det ble pause med mat og te.

På kartet er dette strekket – og videre et stykke, merket som traktorvei. Det var lite vei og mye sti. God – og gammel, sti. Det er virkelig flott å følge slike gamle tråkk som dette må være. Stien tråklet seg flott forbi brattheng og over småtopper og opp og ned bratte kneiker. Det var hele tiden enkelt å komme fram, og vi var aldri i tvil om hvor vi skulle.

Vi skulle krysse en vei som kom opp fra Ravndal. Det gikk greit, men etter det måtte vi kikke litt etter merker for å komme videre – oppover. Det var et par bratte bakker videre før vi kom opp til skaret og kunne se nedover mot Streitatjørn. Det var vei på andre siden av bekken, men vi skulle holde venstre side nedover mot skogen.

Det var et flott stykke gjennom åpen skog og på god sti, før vi igjen sto på god traktorvei på andre siden av det oppdyrkede stykket.

Det var fortsatt et par kilometer ned til Indre Lima og Våglandsveien, men det var god vei nedover og lett å gå. Utsikten mot Limavatnet og Skurvenuten (Hvor vi også har vært.) var god. Nede på veien hadde vi en kilometer bort til bilene.

På informasjonsskiltet står det at turen er på 8 kilometer. Vi brukte i overkant av to timer, og med noen pauser ble det tre timer.

Dette var en skikkelig flott tur, som gikk i et spennende terreng. Det var egentlig en god del opp og ned, og noen ganske bratte kneiker, men likevel vil jeg si turen ikke er «tung». En hyggelig overraskelse med en så bra tur så nær. Takk til Sigbjørn og Anne Lise som fikk oss med på denne utflukten

Vårtur til Vårlivarden.

En kort men bratt utflukt.

Da var nesten alle de tidlige vårturene unnagjort. Jeg har gått Ulvarudlå, Brusanuten, og nesten alle turene fra både Dale/Gramstad og Sælandsskogen. Noen av turene har jeg alt gått flere ganger.

Jeg manglet bare Vårlivarden. Denne turen er egentlig blitt litt kort, men på grunn av bratte bakker, er turen for meg fortsatt en utfordring. Det var muligens på tide å ta denne utfordringen.

Vårlivarden viser ganske bra igjen. Det er ingen andre topper i nærheten, og den er nesten 400 moh. Det er noen dryge bakker oppover. I tillegg er de bratte.

Det er mulig å komme til Vårlivarden fra forskjellige steder, men for min del velger jeg å starte fra Øvre Hetland og parkeringsplassen der.

Til å begynne med var det nok å gå opp og ned korteste vei – og den minst bratte. Det er en tur på ikke mye over fem kilometer. Etter hvert fant jeg ut at det var mulig å ta om Lundekvam og Myrland. Noe som gjorde turen et par kilometer lengre.

Etter en stund tok jeg i tillegg motet til meg for å forsøke meg på den bratte veien opp mot toppen. Det var den turen jeg tok sikte på denne dagen.

Yr mente det ville være overskyet, men opphold denne dagen. Det var aldri snakk om temperaturer nær null, men Yr hadde advarsler om snø i høyden. Alt på vei innover fikk jeg noen dråper på ruta, men det var ikke snakk om skikkelig regn.

Jeg hadde ikke regnet med at det ville være mange andre å tur en helt vanlig fredag i april. Det var noen biler på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk.

Jeg tok veien mot Lundekvam som vanlig. Det var noe mer vått enn det pleier å være, men det gikk helt greit å komme fram, selv om jeg måtte gå rundt de dypeste myrhullene.

Jeg vet ikke når garden på Lundekvam ble nedlagt, men det må antakelig ha vært på 50-60 tallet. Nå har skogen igjen begynt å overta der det før var jorder og voller. Restene av grunnmurene er fortsatt godt synlig, men de vil vel forsvinne etterhvert de og.

Ved Myrland var det folk fra Lyse i gang med å strekke ny luftledning til Vårli. Det var de eneste menneskene jeg så på hele turen. Nå er det egentlig greit med få tilskuere til min meget forsiktige «klatring» oppover og nedover bakkene. Det ble likevel en ganske ensom tur.

Opp Dyraliå mot fjellet er det stein. Mye stein og det er ikke lett å komme fram. Lengre opp ved Ulvahammaren, er det bare fjell og bratt, og heller ikke lett å komme fram. Det tar tid å nå toppen.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg tok noen bilder, beundret utsikten og gikk videre – forsiktig – nedover på andre siden. Det er mindre bratt, og jeg har truffet folk som jogger nedover berget. Jeg tar det mer med ro.

Det er ikke å komme fra at jeg puster litt lettet ut nede ved myra i bunn av bakken. Resten av turen går i skog og selv om stien etter hvert er oppgått og steinet, er det ikke vanskelig å komme fram.

Den siste kilometeren går på god vei, og da jeg kom ned til bilene, var det bare min og en til på parkeringsplassen.

Turen hadde tatt meg i overkant av to timer, og var ikke på mer enn 7-8 kilometer. Likevel en utfordrende tur.