Vårtur til Vårlivarden.

En kort men bratt utflukt.

Da var nesten alle de tidlige vårturene unnagjort. Jeg har gått Ulvarudlå, Brusanuten, og nesten alle turene fra både Dale/Gramstad og Sælandsskogen. Noen av turene har jeg alt gått flere ganger.

Jeg manglet bare Vårlivarden. Denne turen er egentlig blitt litt kort, men på grunn av bratte bakker, er turen for meg fortsatt en utfordring. Det var muligens på tide å ta denne utfordringen.

Vårlivarden viser ganske bra igjen. Det er ingen andre topper i nærheten, og den er nesten 400 moh. Det er noen dryge bakker oppover. I tillegg er de bratte.

Det er mulig å komme til Vårlivarden fra forskjellige steder, men for min del velger jeg å starte fra Øvre Hetland og parkeringsplassen der.

Til å begynne med var det nok å gå opp og ned korteste vei – og den minst bratte. Det er en tur på ikke mye over fem kilometer. Etter hvert fant jeg ut at det var mulig å ta om Lundekvam og Myrland. Noe som gjorde turen et par kilometer lengre.

Etter en stund tok jeg i tillegg motet til meg for å forsøke meg på den bratte veien opp mot toppen. Det var den turen jeg tok sikte på denne dagen.

Yr mente det ville være overskyet, men opphold denne dagen. Det var aldri snakk om temperaturer nær null, men Yr hadde advarsler om snø i høyden. Alt på vei innover fikk jeg noen dråper på ruta, men det var ikke snakk om skikkelig regn.

Jeg hadde ikke regnet med at det ville være mange andre å tur en helt vanlig fredag i april. Det var noen biler på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk.

Jeg tok veien mot Lundekvam som vanlig. Det var noe mer vått enn det pleier å være, men det gikk helt greit å komme fram, selv om jeg måtte gå rundt de dypeste myrhullene.

Jeg vet ikke når garden på Lundekvam ble nedlagt, men det må antakelig ha vært på 50-60 tallet. Nå har skogen igjen begynt å overta der det før var jorder og voller. Restene av grunnmurene er fortsatt godt synlig, men de vil vel forsvinne etterhvert de og.

Ved Myrland var det folk fra Lyse i gang med å strekke ny luftledning til Vårli. Det var de eneste menneskene jeg så på hele turen. Nå er det egentlig greit med få tilskuere til min meget forsiktige «klatring» oppover og nedover bakkene. Det ble likevel en ganske ensom tur.

Opp Dyraliå mot fjellet er det stein. Mye stein og det er ikke lett å komme fram. Lengre opp ved Ulvahammaren, er det bare fjell og bratt, og heller ikke lett å komme fram. Det tar tid å nå toppen.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg tok noen bilder, beundret utsikten og gikk videre – forsiktig – nedover på andre siden. Det er mindre bratt, og jeg har truffet folk som jogger nedover berget. Jeg tar det mer med ro.

Det er ikke å komme fra at jeg puster litt lettet ut nede ved myra i bunn av bakken. Resten av turen går i skog og selv om stien etter hvert er oppgått og steinet, er det ikke vanskelig å komme fram.

Den siste kilometeren går på god vei, og da jeg kom ned til bilene, var det bare min og en til på parkeringsplassen.

Turen hadde tatt meg i overkant av to timer, og var ikke på mer enn 7-8 kilometer. Likevel en utfordrende tur.