Rundt Engjavatnet, sammen med Broderen og Einar.

En flott tur i godt selskap.

Det skulle bli flott vær denne dagen. Det måtte bli en tur, men jeg var usikker på hvor jeg skulle gå, og jeg var ikke helt tent på en langtur.

Det var en stund siden jeg hadde gått tur sammen med broderen. Det kunne på mange måter passe bra å ta en tur sammen. Broderen hadde nevnt den vanlige runden fra Sælandsskogen, og selv om denne turen er litt kort, så ville det i hvert fall bli en tur sammen.

Bestyrerinnen skulle i dameselskap, og mannen i huset – Einar, hadde muligens behov for å ta ut. Han hadde vært med på en del turer i det siste, og det kunne passe å ta med flere.

Einar var klar for tur. Vi avtalte tidspunkt. Broderen ville kjøre selv, om vi ville gå litt lengre og han ville ta den kjappe turen. Vi møttes på parkeringsplassen på avtalt tidspunkt.

Som vanlig ble det til at vi tok veien oppover mot Stølsletta og Vindskaret. Vi snakket om å ta opp Urdådalen, men alle var i grunnen enige om at det ikke tar lengre tid om Vindskaret enn opp dalen, og det er enklere å gå veien.

Siden det i utgangspunktet var snakk om å ta turen rundt Engjavatnet, så gikk vi rolig oppover, og brukte tid nedover mot Bjødnali.

Det var tydelig grønnfarge på enkelte bjørker i lia, og markene ved garden var grønne. Det er kjekt å se at sommeren nærmer seg.

Broderen måtte selvsagt opp å ta bilde av treet, men det ble ingen pause. Vi tok veien bortover, og ved veien mot «Skogen» bestemte broderen seg for at han også ville være med på turen rundt Engjavatnet. Det ble skikkelig hyggelig bortover veien, der vi kunne gå ved siden av hverandre og prate. I stien blir det litt gauling. Hørselen er ikke hva den en gang var.

Det ble pause ved «Skogen». Vi hadde hatt sol og skyer til vi satte os ned. Da forsvant sola bak en mørk sky. Det tok ikke lang tid før vi kunne kjenne at kulda seg inn. Det ble en kort pause før vi gikk videre mot Skogsånå.

Alle tre syntes stykket mellom «Skogen» og Engjanemyrane, er et flott stykke natur. Det er mye kjekkere å gå ute i terrenget enn på vei. Det er vel verdt tiden og anstrengelsen å ta denne ekstra runden.

Fra Engjanemyrane til Jærbuskaret er det en lang litt slak bakke. Etter å ha vært på tur et par timer, trodde jeg at mine turkamerater ville ta det med ro oppover, men nå var både broderen og Einar (som ikke er en noen ungdom) kommet i siget, og det gikk greit.

Nå er det ikke mange utfordringer videre mot Sælandsskogen. Det er vei eller god sti og bortsett fra at det er en lang bakke ned til Sjelset, så er det flatt tilbake til bilen. Det siste stykket gikk kjapt og greit, og etter tre timer – inklusive pause – så sto vi på parkeringsplassen.

Det var ingen tvil om at det hadde vært en flott tur, selv om været ikke helt ble så bra som meldt. Vi var alle godt fornøyd med dagens utflukt.