Fra Blåfjellenden til Hunnedalen - siste dag av rundturen.

En flott avslutning på en kjekk tur.

Det ble en virkelig flott morgen på Blåfjellenden. Det var ikke helt blå himmel, men sola var fremme nesten hele tiden og det ble fort ganske varmt. Så pass varmt at det ble for hett til å sitte ute i sola helt i le av trekken. Det var egentlig omtrent vindstille.

Jeg hadde det ikke travelt. Ved å ha tatt turen fra Langavatn til Blåfjellenden dagen før, lå jeg egentlig en dag foran programmet, og kunne – om jeg ønsket det – ta en dag på Blåfjellenden før jeg ruslet tilbake til bilene. Som forhåpentlig sto på parkeringsplassen ved Høgaleitet.

Gjestene som alle holdt til på hovedhytta, kom seg avgårde. Noen på dagstur og andre mot Hunnedalen. Jeg fant fram lesebrettet. Det hadde ikke blitt mye tid til lesing så langt på turen.

Det ble litt lesing, før jeg startet på frokosten, og etter det ble det jobbing. Jeg klarte ikke å sitte i ro. Litt jobbing med kost og fille og klokka ble nesten tre. Etter en kjapp runde med meg selv, pakket jeg sekken og tok mot Hunnedalen.

Jeg burde ha tatt ut tidlig på morgenen. Oppover bakkene med sola i ansiktet og null vind, ble det hett. Så pass varmt at jeg fikk problemer med farten. Det hender broderen må omtrent stoppe opp og ta det virkelig rolig i bakkene. Denne gang var det min tur.

At det hadde vært en litt uvanlig tur opp bakken viste godt på tiden. Det tok meg omtrent ti minutter lengre enn vanlig å komme til toppen. I høyden var det en lett bris. En veldig velkommen lufting.

Det gikk lettere etter hvert, og selv om bakkene videre på vei mot bilen, ble tatt i rolig tempo, så hadde jeg ikke problemer. Det ble en flott tur – inne i mellom.

Normalt går jeg fra Blåfjellenden til Hunnedalen uten å stoppe, eller drikke. Denne gang ble det stopp både ved vaet og ved Saftbekken for å drikke. På vei nedover bakkene, vurderte jeg stopp i noen småbekker, men bestemte meg for en skikkelig pause ved Fossebekken.

I de siste små bakkene nedover, i le av trekken og med sola i ansiktet, ble det varmt. Skikkelig varmt. Hva med noe mer enn en pause? Mai hadde vært varm, men med snøsmelting på gang, ble det ikke noe med bading for meg. Jeg er litt avhengig av vannet holder mer en 15 grader...

Denne dagen var det varmt nok til at jeg burde kunne ta en rask avkjøling – om jeg ikke ventet for lenge etter å ha stoppet. Det virket som en god plan.

Litt ovenfor der stien krysser Fossebekken, er det en liten kulp, som passer godt til en kald dukkert. Jeg har stoppet her noen ganger før, og har som regel kulpen for meg selv.

Vannet var nesten behagelig, og det smakte i tillegg bra. Det var helt greit å ligge i sola. Det minnet litt om «syden». Siden jeg hadde kortet ned turen, hadde jeg det ikke travelt. Det ble soling og hvil en god stund.

Jeg måtte jo likevel komme meg ned til bilen, - en god halv time lengre nede. I dusjen hjemme, fikk jeg kjenne at det ikke hadde vært bra å sole seg stort lengre. Jeg var bare så vidt skikkelig rød, men ikke brent.

Helt nede i Hunnedalen, så jeg en gravemaskin ute i marka. Det var på tomta til STF, så nå er Turistforeningen i gang med å bygge hytta i Hunnedalen.

I en oppsummering er det lett å glemme de tunge bakkene helt i starten og den ganske tunge sekken nesten hele turen. Selv den lange dagen fra Sandvatn til Blåfjellenden, virker ganske lett – i ettertid. Slik er det muligens for de fleste. Vi glemmer slit og strev, og husker flott natur, og denne gang, flott vær. Jeg for min del. gledet meg over å fortsatt være i stand til å gjennomføre en slik tur. Nå ser jeg virkelig frem til flere utfordringer.

Langavatn til Blåfjellenden etter en god pause.

Det ble en lengre tur den dagen enn planlagt.

Planen var å ta en rolig natt på Langavatn og så gå nedover og «hjem» til Blåfjellenden på morgenen. Det ville bli litt travelt neste morgen. Det var et eller annet med en fødselsdag og broderen, som er født samme dag som meg.

Det ble en time og vel det i sola framfor Langavatnhytta. Sola forsvant etterhvert, og jeg trakk inn for å finne frem lesestoff. Siden klokka ikke var tre enda, ventet jeg ikke andre folk før om noen timer.

Da rant det inn med folk. Det var en gjeng fra Turistforeningen som skulle gjøre en innsats. Dugnadgjengen insisterte på at hytta bare var for de, og at jeg måtte finne en annen løsning. Selv annekset ville komme i bruk...

Dette stemmer så avgjort ikke med mine tanker rundt tilgangen til Stavanger Turistforenings hytter. Det skal ALTID være plass til de gjestene som kommer. Jeg har selv sovet på bare gulvet i kjøkkenet en gang det var virkelig fullt på Blåfjellenden.

Nå er det ikke stort mer en tre-timers tur ned til Blåfjellenden, men jeg var langt fra sikker på om en gammel gubbe som meg kunne, eller burde, gå sek- syv timer på en dag, med tung sekk. I hvert fall tyngre enn det jeg er vant med.

Siden gjengen mente jeg ikke hadde noe på hytta å gjøre, selv om jeg en del ganger selv hadde vært med på dugnader, så ble det til at jeg pakket sekken. Etter en prat med kjentfolk, for det var selvsagt kjente i gjengen, gikk jeg nedover mot Rundevatn.

Som nevnt er ikke turen på mer enn tre timer, det burde gå greit å komme seg ned til Blåfjellenden, men det er ganske lenge siden jeg har gått så pass lang på en dag med tung sekk. Nå er denne turen nedover ikke spesielt krevende, selv om det nesten er umulig å komme over myrene i Blåstøldalen uten å bli våt og skitten til knærne.

Det gikk i hvert fall helt greit å komme ned til Rundevatn, som alltid har blitt regnet som et godt fiskevann. Fra der går stien oppover, ikke hele turen er flat eller nedover. I bakken kunne jeg kjenne at det ikke skulle så mye til før pulsen kom opp. Bakken ble tatt i rolig tempo.

Fra kanen opp i høyden er det god sikt nedover mot Blåstøldalen. Nå var sola godt gjemt bak mørke skyer, men utsikten er bra selv i overskyet vær. Ett stykke før skaret over mot selve Blåstøldalen kom jentene fra Sandvatn ruslende.

Vi møttes omtrent halvveis mellom Blåfjellenden og Langavatn. Etter at jeg hadde gått omtrent en og en halv time nedover. Jentene hadde like lenge til Langavatne og en god time i tillegg tilbake til bilen.

Ved bekken i Blåstøldalen, ble det en pause, før jeg krysset slettene og myrene og over til andre siden. Blåstøldalen var et flott sted for å hente for til vinteren og det var stølsdrift her lenge. Husene – noen små bygninger – sto til omtrent krigen, men i dag er det bare rester etter murene.

Videre nedover Blåstøldalen kunne jeg kjenne at det hadde vært en dag med mange timer på beina. Det ble litt sparking i steiner og forsiktige nedoversteg. Innspurten mot Blåfjellenden gikk litt på viljen.

Jeg var egentlig positivt overrasket. Turen hadde gått ganske flott. Det hadde ikke vært problemer, selv om det nok gikk litt smått på slutten. Det var kjekt å vite at jeg faktisk enda kan klare en lang dagstur.

På hytta ble det en stund på benken før jeg igjen så syn på å lage mat og sjekke om det var andre på hyttene. Jeg ble ikke alene den natta, hvor det var lyst og flott vær. Jeg så fram til en ny flott morgen på Blåfjellenden.

Fra Sandvatn til Langavatn over Strålaus.

En flott tur i godt vær.

Da jeg var ute tidlig på morgenen var det vindstille og blå himmel. Jeg hadde håpet det skulle være like flott vær da jeg sto opp til frokost. Det var fortsatt stille, men skyet, og ikke fullt så varmt som kvelden før.

De andre på hyttene tok ut tidlig, og selv om jeg som vanlig både kostet opp støvet og vasket gulvet, var klokka ikke mye over ni da jeg var klar for å ta mot Langavatn.

Dette er en tur jeg har gått en del ganger, og som oftest – etter den første turen – fra Lortabu og opp til Langavatn på dagen. En lang dagsetappe, men som vanligvis gikk greit.

Tre jenter, som hadde kommet sent ned fra parkeringsplassen på veien før Langavatn, ville tilbake til bilen den dagen. Ikke over Strålausheia som meg, men først mot Blåfjellenden, så opp Blåstøldalen og videre til Langavatn og parkeringsplassen. Jeg regnet med at dette ville ta jenten omtrent ti timer. En virkelig god dagsmarsj.

Jeg skulle «bare» over Strålausheia til Langavatn. En tur som tidligere var satt opp som en tre timers tur, men som nå er en fire timers tur. Turen er egentlig ikke så lang, men det er en god del bakker opp og ned, og terrenget er ikke lett.

Første delen av turen går fra hytta og til stidelet mot Børsteinshytta i Halvfardalen. Det er 100 høydemeter opp, og ikke mange kilometerne, men det tar tid. Antatt tid har vært er time på dette stykket. Jeg har gått her noen ganger, og aldri klar det på en time, men ikke mye over heller.

Omtrent halvveis fra hytta til stidelet, går stien rundt en liten topp opp og ned noen bratte kneiker. På tross av at dette er en plass jeg kjenner til, og som jeg har rotet det til tidligere, klarte jeg igjen å miste stien, men så vardene oppe i bakken. Jeg får skylde på fonna som lå over stien et stykke....

Fra stidelet går stien videre og opp en lang og seig bakke til Strålausheia. Her hadde jeg god nytte av gammel erfaring og fikk i meg noe drikke i bekken i bunnen av bakken. Det er ikke mye bekker oppe på heia.

Heia heter Strålaus av gode grunner. Her er det fjell og stein som dominerer. Det er litt grønt inne i mellom, men ikke nok til mange sauer. Heia byr på et praktfullt skue ut over små og store topper, som nesten alle ligger på mellom 1000 moh og 1200 moh. Selve toppen av heia er på 1136, mens toppen som har navnet etter heia og ligger helt ute mot Langavatn er på 1142 moh.

Det hadde ikke gått lett, men greit å komme opp i høyden. Sekken var fortsatt tung og jeg tok det litt med ro i de lengste bakkene. Oppe i høyden ble det pause og jeg fant fram telefonene. Hillenuten i Sirdal, viste godt med sin sender mot øst, og gav god kontakt.

Bakkene nedover fra Strålausheie, er stor sett greie, og ga anledning til å tenke på neste «problem». Det er slik med erfaring at det på mange måter er greit å ha med seg, men det gir også grunnlag for å kunne bekymre seg for mulige problemer lengre framme.

Det var mye snø oppe i høyden og i bakken nedover måtte jeg krysse over fenner som var større enn det jeg vanligvis har krysset her. I et lite skar går stien over en bekk som renner ut i Blesevatn. Det har noen ganger ligget en fonn nettopp over stien her. Med bekken fossende under...

Fonna var på plass, og jeg så ikke muligheter til å gå rundt på noen enkel måte, og krysset over. Med bare lette tanker og med bruk av stokken til å teste om det skulle være «hull» i den nok så faste snøen.

Det var med en viss lettelse jeg tok fatt på den siste bakken oppover før jeg – over toppen - kunne se hytta et god stykke lengre ute mot Langavatn.

Klokka var ikke mer enn omtrent ett, da jeg kunne sette meg ned i solsteiken og ta en god pause, med mat og te. Det skulle egentlig bli greit å få en natt på hytta før jeg fortsatte nedover mot Blåfjellenden.

Fra Lortabu til Sandvatn. Første dag av rundturen.

Sol, sommer og snøfenner.

For mer enn 30 år siden, den gang var jeg bare en ungdom på litt over 50, fant jeg ut at en langtur måtte være en flott ting i ferien. Sammen med min eldste sønn og noen kammerater, valgte vi å gå runden fra Sandvatn til Langavatn og så til Blåfjellenden.

En rundtur på fire dager med små og korte dagsetapper. Det ble likevel en ganske tøff tur, for oss som ikke var veldig vant med overnatting flere dager på rad, og - for oss – skikkelige dagsmarsjer.

Det har blitt noen slike lengre turer opp gjennom årene, stort sett en «langtur» i året, men etter at jeg ble pensjonist, har det blir turer med en eller to overnattinger.

Det ble etter den første langturen, etterhvert vanlig å ta direkte til enten Langavatn eller Blåfjellenden fra Lortabu. Begge er drøye seks-timers turer. En tre-timers tur ble litt for kort. Jeg måtte ha litt flere timer på beina, før jeg syntes det hadde vært en skikkelig tur.

Det er ikke helt slik lengre. Jeg er godt fornøyd med en tre-timers tur om sekken er pakket for et par dager. Det blir fortsatt en og annen seks-timers tur, men da med lett sekk og «frem og tilbake» på dagen.

I vinter gikk jeg gjennom hva jeg ønsket for sommeren, og en av turene jeg håpet å få gjennomført var nettopp rundturen fra Lortabu til Sandvatn, Langavatn og Blåfjellenden.

Nå, i slutten av juni, kom YR med skikkelig bra værvarsel for 4 dager fremover, og varselet holdt seg like bra i noen dage. Det var på tide å gjennomføre planene. Litt sånn: «Nå eller aldri...»

Mandag ble sekken pakket, med mat for fire dager og ekstra klær – i tilfelle. Sekken ble noen kilo tyngre enn det jeg vanligvis har med meg, og jeg så egentlig ikke fram til å slite oppover med så tung sekk. Den var antakelig 12-13 kilo....

På Lortabu var det en del andre biler, og spor innover. Jeg ville ikke bli alene på hytta den natta. Det gikk ikke lett oppover lysebrekka. Bakken er både lang og ganske bratt, og sekken var tung.

Med små skritt og et par «pust i bakken» kom jeg likevel opp til toppen og kunne ta fatt på det «relativt» flate partiet innover mot Sandvatn. I sol og varme og nesten uten vind, var det egentlig greit å være på tur.

Jeg ble litt overrasket over at det fortatt lå fenner en del plasser. Nå ligger det alltid fenner på turen inn til Sandvatn så tidlig i sesongen, men jeg hadde ventet mindre snø enn det jeg fikk. Det var likevel helt greit å komme fram.

Inne på hytta var det kommet flere folk. Jeg satte meg utenfor og snakket med to «voksne» karer fra Egersund. De var «fjellfolk» og vi fikk en skikkelig hyggelig prat i solsteiken i hytteveggen.

Det var også en familie, som hadde kommet fra Langavatn. De så ikke helt syn på å gå den litt lange turen fra Sandvatn til Høgaleitet i Hunnedalen, men satset på å gå ned til Lortabu. Det passet utmerket for meg. De fikk låne bilen min ned til Høgaleitet. Det løste problemet med rundturen for meg som bare har en bil.

Kvelden ble nesten magisk. Nesten ikke et vindpust og omtrent 20 grader. Sandvatn lå speilblankt og sola forsvant sent bak toppene i nordvest. Det ble en varm natt med litt lite søvn, men det ble til gjengjeld mulig å ta noen bilder tidlig på morgenen.

Det er jo slike dager – og netter – jeg drømmer om å få oppleve i fjellet. Det var virkelig kjekt å kunne sitte ute i godt selskap, og småprate til langt på kveld.

En treningstur rundt Engjavatnet.

Alene på tur - igjen.

På fredag ble det hviledag. YR meldte dårlig vær, og jeg så ikke syn på å ta ut. Det var liksom ikke tur som fristet den dagen. Antakelig var det bra med en dag uten tur.

Lørdag skulle alt bli så meget bedre. YR mente det ville bli opphold etter litt regn tidlig på dagen. Jeg fant ingen gode grunner for å la være å ta å tur, og jeg syntes det ville være kjekt å komme ut. Etter en dag hjemme.

Som vanlig ble det en runde med meg selv før jeg fant ut hvor jeg skulle gå. Denne dagen passet det å ta til Sælandsskogen og jeg tenkte på runden rundt Engjavatnet. Nå ville det selvsagt være mulig å utvide den turen ved å ta opp til Bjursfjellet, men jeg satset i utgangspunktet på en kjapp og grei treningstur den vanlige ruten.

Det var en dag med bare skyer, ikke et lite blått stykke av himmelen var å se. Likevel mente Yr det skulle bli opphold utover, og det har hent før at det ikke har regnet selv om det er tett skydekke.

Et lyspunkt var temperaturen. Det var omtrent 14-15 grader, og det kjentes greit ut å gå i bare ullblusen. Gore-tex jakke var med, og jeg hadde buksa på, for sikkerhets skyld.

Merkelig nok var det nesten ingen andre på tur denne dagen. Jeg traff et par mennesker helt nede ved parkeringsplassen, men utenom disse ble det en ensom tur. Det burde liksom være flere ute på tur en lørdag i juni.

Det ble den vanlige veien mot Håfjell – eller Blåfjell som det feilaktig står på skiltet. Det vil si opp stølsveien mot Stølssletta og Ranghildsstølen og så opp til Vindskaret og til toppen. Det var ikke god sikt denne dagen, men det var mulig å se ut til havet i vest.

I Vindskaret var det omtrent vindstille. Det er ikke alltid slik, og denne dagen var det også nesten tørre forhold, selv om det hadde kommet litt regn på natten. Det gikk greit å komme ned til Moldtjørn og videre bort til Bjødnali.

Etter en tur oppom for å ta bilde av treet til broderen, ble det veien mot «Skogen» og Breilia. Det var mye vannliljer i Bjødnalivatnet. Enkelte plasser bare hvite, og andre plasser bare gule. Et flott syn uansett farge.

Også denne gangen sto dyra ute på marken, og det var greit å gå veien rundt. Det var spor i gjelen fra hytta, men ingen dyr i stien.

Som alltid var det kjekt å gå stykket fra «Skogen» til Jærbuskaret. Gresset var nå så pass høyt at det var vanskelig å se stien, men siden jeg hadde gått her noen ganger, så var det bare å tråkke i vei.

De første årene jeg gikk denne turen var det nesten ikke sti i det hele tatt. Det må være flere som benytter denne veien enn meg og broderen. Det er i hvert fall helt greit å finne fram i forhold til tidligere, selv om stien «forsvinner» enkelte plasser.

Det hadde vært en «tørr» tur så langt. Jeg hadde antakelig vært heldig, for det så ut som det regnet på sør for meg og i vest, men der jeg gikk var det opphold. Inn mot Sælandsskogen startet det å regne, ikke mye, men nok til at bakken ble våt.

Jeg gadd ikke å ta på jakken. Det var ikke lange stykket til bilen, men jeg ble skikkelig våt før jeg sto ved bilen. Der var det bare å hoppe inn og komme i ly. Det regnet plutselig skikkelig. Vindusviskerne gikk for fullt en stund hjemover.

Til Blåfjellenden etter jobb - som pensjonist.

YR roter litt med værmeldingen.

Det var ikke helt lett å finne to gode dager for den ukentlige turen til Blåfjellenden denne gangen. Det var meldt dårlig vær fremover, og onsdag ville jeg være opptatt med matlaging for en hel gjeng.

Det ble to kjappe turer, og en hviledag og så en jobbedag, før jeg ville være klar til å ta ut, men da ville det bli skikkelig regn på tilbakeveien. Jeg lurte litt på hva jeg skulle gjøre. Det var ikke helt enkelt å finne en god løsning, YR var raus med regn og vind fremover.

Etter å ha gått en kjekk og grei tur med broderen, var det tid for å gjøre klar klær og utstyr for kokkejobben neste dag. Den jobben tar vanligvis omtrent en hel arbeidsdag. Det blir mye oppvask etter 50 personer. Normalt er vi ferdig med alt, noe over klokka to på ettermiddagen.

Jeg har – for noen år siden – tatt turen innover til Blåfjellenden rett etter arbeidstid. Det var mens jeg fortsatt fikk lønn for å jobbe, og ikke som nå, lønn for å gå hjemme.

Det burde jo være mulig å ta innover etter «arbeidstid». Noe som ville bety at jeg ikke ville komme til hytta før utpå kvelden, i seks-syv tiden. Det burde ikke være noe problem, men ville jeg greit kunne gjennomføre en slik tur?

Onsdag var det meldt skikkelig flott vær, selv om det skulle blåse opp mot 10 m/sek i kastene. Det ville være kjekkere å gå i sol enn regn, så jeg satset på å gå oppover ut på ettermiddagen etter «jobb»,

Det sto en bil i andre enden av parkeringsplassen, så det var antakelig andre i heie, men det var ikke spor av folk oppover Oleskaret. Et lite stykke oppover kom det to voksne damer i mot. Danske og på vei nedover etter å ha gått fra Sandvatn den dagen.

Med sola i ryggen og i le av vinden var det helt greit å være på tur innover mot Blåfjellenden. Litt oppe i høyden kunne jeg kjenne vinden ta i,men det bli likevel ikke kaldere enn at jeg fortsatt gikk i bare blusen.

Over kantene blåste det mer en YR hadde meldt, og jeg kunne kjenne at det krevde litt mer krefter å gå mot vinden. Det gikk likevel helt greit å komme innover. Sola som Yr hadde nevnt kom fram inne i mellom skyene, og alt i alt ble det en flott tur.

Inne på hytta ble jeg møtt av tre hyggelige karer, som hadde hatt to dager på Blåfjellenden, og ville gå tilbake til Hunnedalen dagen etter. Planen hadde vært å gå en rundtur, men det ble opphold på samme hytte i stedet.

Det ble omtrent ikke mørkt den natta. Det var ikke lenge til sola ville snu, og med lite skyer og nesten blå himmel, var det nesten mørkt bare et par timer. Nå skyet det over litt ut på morgenen, og det ble tåke.

Jeg hadde det ikke travelt, og tok en liten runde med kost og fille, og gikk ikke tilbake mot bilen før i tre-tiden. Da var det igjen blir bra vær, og heldigvis hadde Yr feil. Jeg fikk medvind tilbake.

Det ble en rolig og grei tur i flott vær mot Hunnedalen, og med flott natur rundt meg. Jeg fikk tid til å beundre utsikten, og stoppet opp noen ganger bare for å se. Det er grønt og flott, og selv om det bare er i slutten av juni, så er det ikke lenge til det igjen blir brunt.

Jeg var glad for å ha tatt innover etter jobben på onsdag. Det gav meg to flotte turdager. Nå viste det seg at YR hadde ombestemt seg, og at det ville bli flott vær fremover. Det viste seg heller ikke å stemme helt, men det er en annen historie,

Tur i sjøkanten i selskap med ungdyr.

Kalver og gamle gubber.

Det var snakk om både regn og vind, men likevel så pass greit vær at det ikke ville hindre en tur. Det var en stund siden broderen hadde vært med på tur, og vi ble enige om at denne dagen ville passe bra.

Helt ute ved kysten så det ut som om det ville bli mindre nedbør. Skulle det komme regn ville det antakelig bare bli ganske lett.

Vi har ofte opplevd at det kan regne bra inne i landet, men helt ute ved flate kysten er det nesten tørt. Vi håpet dette ville bli en slik dag, og ble enige om at en tur fra Bore og sørover til Reve havn ville passe bra.

En god grunn til ikke å gå denne turen på sommeren, er at det vil være dyr på markene nedover. Ofte er det ungdyr, som ikke plager skikkelige folk (men som selvsagt kan finne på å plage oss) men det hender det går melkekyr helt ute ved havnen. Vi fikk snu om det var for mange til å gå gjennom flokken.

Hva som fikk oss begge til å glemme stokkene, er jeg ikke helt sikker på. Vi var begge klar over at det ville være dyr på markene, og at en stokk er rette redskapen å ha med. Begge glemte gammel erfaring. Kan det ha noe med alder å gjøre?

Nå er turen fra Bore til Reve havn, skikkelig flat. Det er ikke en bakke i det hele tatt, ikke en liten stigning omtrent. Det er nesten 5 kilometer fra parkeringsplassen til havna på Reve og det samme tilbake, nesten ti kilometer tilsammen.

For broderen blir dette en litt lengre tur enn de vanlig, for meg en helt grei og enkel tur. Nå tar det likevel tid å gå en mil i terrenget, så vanligvis bruker vi omtrent to timer på denne turen, og det var den tiden vi satset på denne dagen. Vi har det ikke travelt.

Selv om turen går i sjøkanten, er dett er ikke en strandtur, slik vi vanligvis oppfatter det. Turen går omtrent ikke på sand og bare et lite stykke på sandstrand. Det er sti innenfor sjøkanten med stein og gressbakker. En flott natur, men som nevnt ikke sandstrand.

Det var ungdyr på markene bortover. De holdt seg mest utenfor stien, men en plass måtte vi ned i sjøkanten for å gå rundt flokken.

Hva vi ikke helt hadde regnet med var fuktigheten. Det var ikke tørt tørt i bakken, og sammen med skitten fra dyrene ble det litt hopping over skitt og søle. Det gikk ikke bra hele tiden. Skoene trengte likevel en vaske....

Rett før vi nådde Reve havn, kunne vi kjenne at det var regn i lufta. Ikke mye, men så pass at vi tok på regnjakken. Broderen mente det var riktig lenge siden han hadde gått i regnvær. Han mente også at bare vi fikk på jakkene så ville det kjapt bli opphold, og fikk helt rett.

På denne turen passer det bra med en stopp ved havna. Det er til og med stoler og tak. Jeg hadde som vanlig med både te og kjeks. Det er hyggelig med en pause, sammen med broderen.

Det gikk lettere tilbake. Uten regn og med trekken bakfra, ble det en helt grei tur. Ved bilen var vi begge enige om at det hadde vært en flott tur.