En treningstur rundt Engjavatnet.

Alene på tur - igjen.

På fredag ble det hviledag. YR meldte dårlig vær, og jeg så ikke syn på å ta ut. Det var liksom ikke tur som fristet den dagen. Antakelig var det bra med en dag uten tur.

Lørdag skulle alt bli så meget bedre. YR mente det ville bli opphold etter litt regn tidlig på dagen. Jeg fant ingen gode grunner for å la være å ta å tur, og jeg syntes det ville være kjekt å komme ut. Etter en dag hjemme.

Som vanlig ble det en runde med meg selv før jeg fant ut hvor jeg skulle gå. Denne dagen passet det å ta til Sælandsskogen og jeg tenkte på runden rundt Engjavatnet. Nå ville det selvsagt være mulig å utvide den turen ved å ta opp til Bjursfjellet, men jeg satset i utgangspunktet på en kjapp og grei treningstur den vanlige ruten.

Det var en dag med bare skyer, ikke et lite blått stykke av himmelen var å se. Likevel mente Yr det skulle bli opphold utover, og det har hent før at det ikke har regnet selv om det er tett skydekke.

Et lyspunkt var temperaturen. Det var omtrent 14-15 grader, og det kjentes greit ut å gå i bare ullblusen. Gore-tex jakke var med, og jeg hadde buksa på, for sikkerhets skyld.

Merkelig nok var det nesten ingen andre på tur denne dagen. Jeg traff et par mennesker helt nede ved parkeringsplassen, men utenom disse ble det en ensom tur. Det burde liksom være flere ute på tur en lørdag i juni.

Det ble den vanlige veien mot Håfjell – eller Blåfjell som det feilaktig står på skiltet. Det vil si opp stølsveien mot Stølssletta og Ranghildsstølen og så opp til Vindskaret og til toppen. Det var ikke god sikt denne dagen, men det var mulig å se ut til havet i vest.

I Vindskaret var det omtrent vindstille. Det er ikke alltid slik, og denne dagen var det også nesten tørre forhold, selv om det hadde kommet litt regn på natten. Det gikk greit å komme ned til Moldtjørn og videre bort til Bjødnali.

Etter en tur oppom for å ta bilde av treet til broderen, ble det veien mot «Skogen» og Breilia. Det var mye vannliljer i Bjødnalivatnet. Enkelte plasser bare hvite, og andre plasser bare gule. Et flott syn uansett farge.

Også denne gangen sto dyra ute på marken, og det var greit å gå veien rundt. Det var spor i gjelen fra hytta, men ingen dyr i stien.

Som alltid var det kjekt å gå stykket fra «Skogen» til Jærbuskaret. Gresset var nå så pass høyt at det var vanskelig å se stien, men siden jeg hadde gått her noen ganger, så var det bare å tråkke i vei.

De første årene jeg gikk denne turen var det nesten ikke sti i det hele tatt. Det må være flere som benytter denne veien enn meg og broderen. Det er i hvert fall helt greit å finne fram i forhold til tidligere, selv om stien «forsvinner» enkelte plasser.

Det hadde vært en «tørr» tur så langt. Jeg hadde antakelig vært heldig, for det så ut som det regnet på sør for meg og i vest, men der jeg gikk var det opphold. Inn mot Sælandsskogen startet det å regne, ikke mye, men nok til at bakken ble våt.

Jeg gadd ikke å ta på jakken. Det var ikke lange stykket til bilen, men jeg ble skikkelig våt før jeg sto ved bilen. Der var det bare å hoppe inn og komme i ly. Det regnet plutselig skikkelig. Vindusviskerne gikk for fullt en stund hjemover.