En flott tur i godt vær.
Da jeg var ute tidlig på morgenen var
det vindstille og blå himmel. Jeg hadde håpet det skulle være like
flott vær da jeg sto opp til frokost. Det var fortsatt stille, men
skyet, og ikke fullt så varmt som kvelden før.
De andre på hyttene tok ut tidlig, og
selv om jeg som vanlig både kostet opp støvet og vasket gulvet, var
klokka ikke mye over ni da jeg var klar for å ta mot Langavatn.
Dette er en tur jeg har gått en del
ganger, og som oftest – etter den første turen – fra Lortabu og
opp til Langavatn på dagen. En lang dagsetappe, men som vanligvis
gikk greit.
Tre jenter, som hadde kommet sent ned
fra parkeringsplassen på veien før Langavatn, ville tilbake til
bilen den dagen. Ikke over Strålausheia som meg, men først mot
Blåfjellenden, så opp Blåstøldalen og videre til Langavatn og
parkeringsplassen. Jeg regnet med at dette ville ta jenten omtrent ti
timer. En virkelig god dagsmarsj.
Jeg skulle «bare» over Strålausheia
til Langavatn. En tur som tidligere var satt opp som en tre timers
tur, men som nå er en fire timers tur. Turen er egentlig ikke så
lang, men det er en god del bakker opp og ned, og terrenget er ikke
lett.
Første delen av turen går fra hytta
og til stidelet mot Børsteinshytta i Halvfardalen. Det er 100
høydemeter opp, og ikke mange kilometerne, men det tar tid. Antatt
tid har vært er time på dette stykket. Jeg har gått her noen
ganger, og aldri klar det på en time, men ikke mye over heller.
Omtrent halvveis fra hytta til
stidelet, går stien rundt en liten topp opp og ned noen bratte
kneiker. På tross av at dette er en plass jeg kjenner til, og som
jeg har rotet det til tidligere, klarte jeg igjen å miste stien,
men så vardene oppe i bakken. Jeg får skylde på fonna som lå over
stien et stykke....
Fra stidelet går stien videre og opp
en lang og seig bakke til Strålausheia. Her hadde jeg god nytte av
gammel erfaring og fikk i meg noe drikke i bekken i bunnen av bakken.
Det er ikke mye bekker oppe på heia.
Heia heter Strålaus av gode grunner.
Her er det fjell og stein som dominerer. Det er litt grønt inne i
mellom, men ikke nok til mange sauer. Heia byr på et praktfullt skue
ut over små og store topper, som nesten alle ligger på mellom 1000
moh og 1200 moh. Selve toppen av heia er på 1136, mens toppen som
har navnet etter heia og ligger helt ute mot Langavatn er på 1142
moh.
Det hadde ikke gått lett, men greit å
komme opp i høyden. Sekken var fortsatt tung og jeg tok det litt med
ro i de lengste bakkene. Oppe i høyden ble det pause og jeg fant
fram telefonene. Hillenuten i Sirdal, viste godt med sin sender mot
øst, og gav god kontakt.
Bakkene nedover fra Strålausheie, er
stor sett greie, og ga anledning til å tenke på neste «problem».
Det er slik med erfaring at det på mange måter er greit å ha med
seg, men det gir også grunnlag for å kunne bekymre seg for mulige
problemer lengre framme.
Det var mye snø oppe i høyden og i
bakken nedover måtte jeg krysse over fenner som var større enn det
jeg vanligvis har krysset her. I et lite skar går stien over en
bekk som renner ut i Blesevatn. Det har noen ganger ligget en fonn
nettopp over stien her. Med bekken fossende under...
Fonna var på plass, og jeg så ikke
muligheter til å gå rundt på noen enkel måte, og krysset over.
Med bare lette tanker og med bruk av stokken til å teste om det
skulle være «hull» i den nok så faste snøen.
Det var med en viss lettelse jeg tok
fatt på den siste bakken oppover før jeg – over toppen - kunne se
hytta et god stykke lengre ute mot Langavatn.
Klokka var ikke mer enn omtrent ett, da
jeg kunne sette meg ned i solsteiken og ta en god pause, med mat og
te. Det skulle egentlig bli greit å få en natt på hytta før jeg
fortsatte nedover mot Blåfjellenden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar