Til Blåfjellenden i regn innover og sol tilbake.

Likevel en flott tur begge veier.

Det hender værmeldingen ikke helt holder hva den lover. Selvsagt legger jeg mest merke til om det går gal vei. At været blir dårligere enn ventet. Slik ble det på denne turen. Nå tar jeg alltid værvarselet med en god klype salt, og har med tøy og utstyr i tilfelle dårlig vær, så det blir mer ubehag enn noe annet.

Denne dagen var det snakk om sol og blå himmel. På vei oppover Øvstebødalen kom det yr på ruta og sola var godt gjemt i tåkehavet. På parkeringsplass var det på med jakke og glidelåsen helt opp.

Bare et stykke oppe i bakken tittet sola fram og jakken kom av. Den var av bare et lite stykket før været igjen ble dårlig. Det blåste og det kom regn litt inne i mellom. Virkelig blandet vær denne dagen.

For meg som hadde vinden bakfra, var det egentlig greit. For paret som kom i mot var det mindre greit. De hadde jakken strammet rundt ansiktet, og det så ut som om de mente det var skikkelig surt. Bare et lite stykke lengre oppover, tittet sola igjen fram.

Forrige gang jeg gikk innover var det snøfonn over ura cirka halvveis. Denne gangen var stien fri for snø, selv om det lå noen små flekker helt inn til stien. Med stien fri for snø nettopp her, er sommersesongen i gang. Det er ingen skikkelige hindringer, hverken av snø eller vann i Fossebekken.

Noen ganger har jeg flaks. Da jeg kom fram til hytta, og så vidt hadde fått hentet vann, kom det sikkerlig med regn. Nå var jeg ganske våt, men med den bøya på meg hadde jeg fort blitt gjennomvåt.

Jeg ble ikke alene på hyttene den natta. Det kom en gjeng danske gutter opp Fidjadalen. De hadde brukt ti timer på turen, og var nok noe trøtte. De gikk videre neste dag – med godt humør og Flørli i siktet.

I kveldingen kom det slagregn. Det regnet så det slo i bakken. Hovedhytta forsvant nesten regnet. Det er ikke ofte jeg har sett så kraftig regn - i Norge.

Det ble en fantastisk morgen. Sol, blå himmel og speilblankt tjern utenfor hyttedøra. Det var virkelig flott å få lov til å sitte i sola og se utover, med te og frokost.

Det var fristende å bare bli igjen og nyte dagen, men jeg måtte tilbake til Hunnedalen. Det var noe med en bror og feiring av 70-års dag og greier. Bestyrerinnen forlangte at jeg stillet opp.

Turen over heia, tilbake til Hunnedalen, ble virkelig en kjekk opplevelse. Lyden av ryper fulgte meg nede i dalen, og oppe var det sol og blå himmel. Litt hvite skyer dukket opp etterhvert, og konkurrerte med snøfennen i de blanke tjernene.

Det var ingen grunn til å holde høy fart denne dagen. Snarere tvert om. Det ble til at jeg stoppet opp og kikket meg rundt. Det er ikke så mange dager med flott sommervær i heia. De må nytes når jeg treffer på de.

Det eneste som manglet var badetemperatur. Det var fortsatt litt is på enkelte av småvannene, og noen badetemperatur var det ikke snakk om. Rundt ti grader er alt for kaldt for meg.

Det merkelige var at jeg brukte nøyaktig like lang tid både inn og tilbake. Innover prøvde jeg å holde farten oppe. Tilbake ble det en grei «kosetur». Det er likevel kjekt å tilbringe en natt på Blåfjellenden.