Fra Blåfjellenden til Hunnedalen - siste dag av rundturen.

En flott avslutning på en kjekk tur.

Det ble en virkelig flott morgen på Blåfjellenden. Det var ikke helt blå himmel, men sola var fremme nesten hele tiden og det ble fort ganske varmt. Så pass varmt at det ble for hett til å sitte ute i sola helt i le av trekken. Det var egentlig omtrent vindstille.

Jeg hadde det ikke travelt. Ved å ha tatt turen fra Langavatn til Blåfjellenden dagen før, lå jeg egentlig en dag foran programmet, og kunne – om jeg ønsket det – ta en dag på Blåfjellenden før jeg ruslet tilbake til bilene. Som forhåpentlig sto på parkeringsplassen ved Høgaleitet.

Gjestene som alle holdt til på hovedhytta, kom seg avgårde. Noen på dagstur og andre mot Hunnedalen. Jeg fant fram lesebrettet. Det hadde ikke blitt mye tid til lesing så langt på turen.

Det ble litt lesing, før jeg startet på frokosten, og etter det ble det jobbing. Jeg klarte ikke å sitte i ro. Litt jobbing med kost og fille og klokka ble nesten tre. Etter en kjapp runde med meg selv, pakket jeg sekken og tok mot Hunnedalen.

Jeg burde ha tatt ut tidlig på morgenen. Oppover bakkene med sola i ansiktet og null vind, ble det hett. Så pass varmt at jeg fikk problemer med farten. Det hender broderen må omtrent stoppe opp og ta det virkelig rolig i bakkene. Denne gang var det min tur.

At det hadde vært en litt uvanlig tur opp bakken viste godt på tiden. Det tok meg omtrent ti minutter lengre enn vanlig å komme til toppen. I høyden var det en lett bris. En veldig velkommen lufting.

Det gikk lettere etter hvert, og selv om bakkene videre på vei mot bilen, ble tatt i rolig tempo, så hadde jeg ikke problemer. Det ble en flott tur – inne i mellom.

Normalt går jeg fra Blåfjellenden til Hunnedalen uten å stoppe, eller drikke. Denne gang ble det stopp både ved vaet og ved Saftbekken for å drikke. På vei nedover bakkene, vurderte jeg stopp i noen småbekker, men bestemte meg for en skikkelig pause ved Fossebekken.

I de siste små bakkene nedover, i le av trekken og med sola i ansiktet, ble det varmt. Skikkelig varmt. Hva med noe mer enn en pause? Mai hadde vært varm, men med snøsmelting på gang, ble det ikke noe med bading for meg. Jeg er litt avhengig av vannet holder mer en 15 grader...

Denne dagen var det varmt nok til at jeg burde kunne ta en rask avkjøling – om jeg ikke ventet for lenge etter å ha stoppet. Det virket som en god plan.

Litt ovenfor der stien krysser Fossebekken, er det en liten kulp, som passer godt til en kald dukkert. Jeg har stoppet her noen ganger før, og har som regel kulpen for meg selv.

Vannet var nesten behagelig, og det smakte i tillegg bra. Det var helt greit å ligge i sola. Det minnet litt om «syden». Siden jeg hadde kortet ned turen, hadde jeg det ikke travelt. Det ble soling og hvil en god stund.

Jeg måtte jo likevel komme meg ned til bilen, - en god halv time lengre nede. I dusjen hjemme, fikk jeg kjenne at det ikke hadde vært bra å sole seg stort lengre. Jeg var bare så vidt skikkelig rød, men ikke brent.

Helt nede i Hunnedalen, så jeg en gravemaskin ute i marka. Det var på tomta til STF, så nå er Turistforeningen i gang med å bygge hytta i Hunnedalen.

I en oppsummering er det lett å glemme de tunge bakkene helt i starten og den ganske tunge sekken nesten hele turen. Selv den lange dagen fra Sandvatn til Blåfjellenden, virker ganske lett – i ettertid. Slik er det muligens for de fleste. Vi glemmer slit og strev, og husker flott natur, og denne gang, flott vær. Jeg for min del. gledet meg over å fortsatt være i stand til å gjennomføre en slik tur. Nå ser jeg virkelig frem til flere utfordringer.