5 topper - en lang runde fra Gramstad.

Sola kom fram på slutten.

I følge værmeldingen tidligere i uka skulle det regne på søndag. Hele dagen. Søndag morgen ville Yr ha det til at sola skulle komme fram i Sandnes, mens det ville være opphold og skyer stor sett alle andre steder.

Med bakgrunn i værmeldingen tidligere, hadde jeg slått fra meg tanken på en tur i heia, og jeg vurderte å ta en hviledag. Siden YR hadde ombestemt seg, fant jeg ut at det jeg likevel kunne ta en tur.

En søndagstur ut fra Gramstad, omtrent som på vinteren, måtte kunne være greit. Det ville i hvert fall ikke bli så mye kjøring. Det hadde blitt noen kilometer den siste tiden.

Yr mente det skulle bli en tørr dag, men alt på vei innover fikk jeg noen dråper på ruta, og på parkeringsplass var det helst litt kaldt med bare kortbukse og ullbluse. Jeg fikk stole på YR, og tok oppover veien mot Bjørndalsmyra og stien innover mot Mattirudlå.

Sist jeg gikk her ble det nærmest vassing innover myra. Det var tørrere denne gangen, men fortsatt en del vann. Det som manglet var sti. Den var så vidt synlig på myra, men oppover bakkene mot skaret mellom Mattirudlå og Kulheia, var det bare fordi jeg har gått her mange ganger, at jeg fant stien.

Det ble et par våte opplevelser inne i skogen. Så snart jeg var borte i et tre, fikk jeg tunge dråper på meg. Oppe i høyden var det grått og skyene var mørke. Det var i hvert fall ikke antydning til sol.

Litt lengre mot Bjørndalsfjellet så jeg en gjeng, Jeg regnet med å ta gjengen igjen på toppen, men de var alt på vei nedover mot veien, og først nesten nede ved veien gikk jeg på jentene.

De kunne fortelle at de ville ta 7-nuts turen den dagen. De hadde startet fra Vatne og var nå på vei mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Før de ville oppom Dalsnuten og Øvre Eikenuten og så siste topp.

Vi snakket litt om ruta videre. Jeg hadde også tenkt meg til Resasteinen og Skjørestadfjellet. Det ville nok også bli en tur oppom Dalsnuten, og jentene fikk meg til å tenke på Øvre Eikenuten. Tok jeg den med på dagens tur, ville det bli seks av de syv toppene fra 7-nuts turen for meg denne dagen.

Videre mot Fjogstadnuten og forbi, var det de mørke skyene over meg som dominerte. Det kom noen dråper. Om det kom skikkelig regn, så ble det en kjapp tur tilbake til bilene, tenkte jeg.

Regnet kom aldri, men det ble heller ikke sol, som YR mente vi ville få. Det ble til at jeg tok stien mot Løemyr og Sørdalsbakken og Resasteinen. Bakken oppover er bratt og tung, og har ikke blitt mindre bratt men mer tung etter hvert.

Det gikk greit opp til flyvraket og videre over til østsiden og den flotte stølsveien videre nedover mot Skaret og stien over Skreppå og tilbake til stidelet ved Sørdalsleitet. Her ble det - selvsagt – sen vanlige veien over markene ned mot den merkede stien.

På veien nedover mot enden av Løemyr, tittet sola gjennom skydekket, og det ble lysere. Det kunne se ut som godværet yr nevnte ville dukke opp. Jeg tok den umerkede stien mot Dalsnuten og videre til sørsiden og opp til toppen.

Her var jeg ikke alene. «Alle» var på vei til Dalsnuten. Da jeg kom var det ikke mange biler på parkeringsplassen, men nå så det ut til å være mange. Det var i hvert fall mange på tur.

Det minnet litt om fuglefjell øverst. Det satt folk over alt. For meg ble det en kjapp runde rundt varden, før jeg fortsatte nedover og over mot trappene mot Revholstjørn.

På den siste kilometeren innover til bilen, ble jeg glad for kortbuksa. Det ble varmt og sommer. Det hadde vært en helt grei tur, men mer vann og søle enn jeg hadde tenkt. Turen gikk unna på de vanlige 3-4 timene, og er på omtrent 12 kilometer.