Bjørndalsfjellet og Dalsnuten og et par topper i tillegg.

En helt vanlig tur.

Turer i regn og vind er ikke noe jeg egentlig synes er spesielt gøy. Siste turen til Blåfjellenden ga mye av både regn og vind. Det fikk holde for en stund, mente jeg.

Yr er ikke mye til hjelp for å finnedager med skikkelig turvær. De meldte regn nesten alle dager omtrent så langt varselet går. Nå ville mandagen – om Yr holdt det de lovet – bli en dag med bare litt nedbør, og helst overskyet med opphold.

Jeg kunne ikke sitte hjemme i mange dager for å vente på godt vær. Selv om det kunne komme noen dråper, så var det, tross alt, bedre å være på tur enn å sitte hjemme å sture.

Den vanlige runden fra Gramstad, er grei om værmeldingen ikke er helt å stole på. Det er mulig å forlenge, eller forkorte turen alt etter som været blir bedre eller dårligere enn meldt.

Runden jeg tenkte på er opp til Mattirudlå via Bjørndalsmyra, Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten – og om været holder seg sånn noenlunde – Dalsnuten helt til slutt. Med flott vær tar jeg av og til også med Øvre Eikenuten. Det var ikke med i planen for denne dagen.

Det var lavt skydekke og tunge skyer på Gramstad. Jeg var en halv time tidligere enn vanlig, og det var få andre biler, og nesten ikke folk. Stien oppover mot Bjørndalsfjellet, blir brukt av ganske mange, men denne dagen trodde jeg det ville bli en ensom tur.

En utenlandsk familie var på vei oppover, og jeg gikk greit forbi oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Innover myra var jeg alene, og det var virkelig kjekt å vandre innover i litt «villmark».

Stien var fortsatt nesten usynlig. I lange strekk innover myra var det mer vassing en tørr sti. Videre mot bakken opp Bjødnaskaret og mot Mattirudlå var det mer tørt.

Det er alt høstfarger. Myra er brun og bjørkene begynner å få gule blader. Tyttebærene ligger på bakken og blåbærene er overmodne. Det er slutt på sommeren.

Det går opp og ned over Kulheia. Jeg har aldri funnet stien som er merket på siden. Den samme gjengen jeg hadde passert på vei oppover, traff jeg i bakken opp mot Bjørndalsfjellet. De hadde brukt tid på turen mot toppen.

Bakken opp mot Fjogstadnuten var merkverdig tung denne dagen. Kan det være at Coronaen hadde satt meg noe tilbake? Videre over Rinnane mot Kvitemyr, så det ut som om det ville komme regn. Mørke skyer med slør under. Ved stidelet til Kjørkerinnå måtte jeg bestemme om jeg skulle ta med Dalsnuten denne gangen.

Jeg valgte å gå over Kjørkerinnå og opp mot Dalsnuten. Jeg hadde ikke sett folk fra jeg forlot veien mot Gramstad, og på stien opp mot den merkede stien fra Dale, var det heller ikke noen andre. Det var ikke en gang spor av folk.

Så snart jeg kom opp trappene mot Dalsnuten var det masse folk. Været var ikke det beste, og det hadde omtrent ikke vært bil på parkeringsplassen da jeg startet, så jeg var litt overasket over hvor mange som var på tur.

Det ble en kjapp runde rundt varden før jeg fortsatte nedover og mot bilen. Dette var tidligere en «langtur». Denne dagen hadde jeg gått runden på under tre timer. Med tøre og flotte forhold kan jeg muligens klare turen på to og en halv time. Noe å se fram til.