Tre trauste typer på tur.

Det ble Einar, broderen og meg denne gangen.

Broderen spurte om vi ikke skulle ta en tur sammen, og da gjerne den greie turen fra Bore til Reve Havn. Frem og tilbake blir turen nesten en mil, og det tar - i godt selskap – omtrent to timer. Da er det også lagt inn en liten pause ved Reve havn.

Vi har tatt denne turen noen ganger, og da har vi også hatt med oss Einar. Jeg sendte en melding, og han ville gjerne være med på tur denne dagen. Det ble tre trauste typer på tur sammen. Alle i sin beste alder.

Yr mente det ville være overskyet, men oppholdsvær. Nå har Yr ikke alltid rett, men helt nede i sjøkanten der vi skulle gå, pleier det å være tørrere enn bare litt lengre inne i landet. Bortsett fra at det denne dagen var vind fra øst.

Nå blir det sjeldent mye nedbør med vind fra øst, og denne dagen var det bare en bris. Vi så fram til en tørr tur. Alt på parkeringsplassen på Bore kunne vi kjenne dråper i lufta. Ikke skikkelig regn, men så vidt nedbør.

Denne dagen tok YR feil. Vi fikk – så vidt – nedbør over oss omtrent på hele turen. Aldri så mye at det ble nødvendig å ha oppe hetta, men så pass at vi kjente det i ansiktet, og at det viste på jakken. Bakken ble etterhvert ganske våt.

Vi gikk mot Reve havn, med lyden av bølgene som slo innover stranden. Det gikk omtrent hvitt, men merkelig nok ble det nesten flatt hav på tilbakeveien. På ikke mer en time ble det merkbart roligere på havet.

En tur på flate stranden, eller like ovenfor selve strandsonen, gir ikke store utfordringen for pust og puls. For vår del går det i prate tempo omtrent hele veien – både mot havna og tilbake til Bore. Det betyr at vi kan snakke sammen. Noe vi selvsagt gjør.

Det er skikkelig hyggelig å gå slik å prate om løst og fast. Einar har jobbet med forskjellige ting, og siden broderen og jeg kjenner hverandre ganske bra, blir det til at vi ofte prater om ting som Einar har opplevd. Det er alltid interessant å høre fra andres opplevelser.

Det ble en pause ved havna. Denne gangen som på alle de turen vi har sammen. Nå ble det ikke lange pausen. Jeg hadde hevet av meg mellomlaget, og det ble fort kaldt i bare bluse og gore-tex jakke.

Selv på en vanlig hverdag er det andre enn oss på tur. En god del bruker området mellom Bore og Fuglingene til å lufte hunden. Ikke alle med hunden i bånd, selv om det er båndtvang hele året i Klepp.

Vi kunne se en del folk på Borestranden på tilbakeveien. Selv på en flott dag – utenom midt på sommeren – er det aldri trengsel. Mellom Fuglingene og Reve havn treffer vi vanligvis svært få andre. Utenom surferne som omtrent halvveismellom Bore og Reve har fast tilholdssted der.

Det ble den vanlige turen på nesten en mil, og vi brukte denne gangen i underkant av to timer. Noe vi alle var bra fornøyd med. Det er bare å si takk for turen til både broderen og Einar.

Håfjell, Bjødnali og "Skogen".

Denne gang med vind.

Yr mente det fortsatt ville blåse mye dagen etter. Omtrent like mye som dagen før. Nå var vinden ikke så sterk som yr varslet, men muligens ville værmeldingen stemme bedre denne dagen. Det hender yr har rett.

Utenom vinden skulle det igjen bli en dag med brukbart turvær. Det skulle bli opphold, men overskyet. Det kunne komme litt nedbør utpå dagen. Men antakelig vill jeg komme gjennom en tur uten å få bruk for hetta. Omtrent som dagen før.

Med vind som uler rundt ørene, passer det godt med en tur i skog eller i det minste ikke oppe på snaufjellet. Siden turen dagen før hadde gått fra Dale, ville det passe å ta den vanlige turen rundt Engjavatnet. Der tar ikke vinden mye.

Det var mange biler i Sælandsskogen da jeg kom. Siden det var søndag, og turdag, hadde nok mange funnet det greit å ta til en plass med skog. Jeg så ikke mange andre. De fleste tar nok bare ned til vannet og ikke videre opp mot Bjødnali. Jeg, for min del, tok som vanlig mot Stølssletta og Vindskaret.

Jeg traff en kar. Han på vei nedover og jeg på vei mot Håfjelltoppen. Selv med nok så mange biler, var det likevel nesten ingen andre som tok turen opp til toppen. Det var heller ingen andre nede ved Bjødnali .

Nå er det nesten aldri andre mellom Bjødnali og Jærbuskaret. Denne gang ble det også en ensom rundtur. Det var noen som gjerne ville hilse på. Dyra på marka sprang i mot meg da jeg kom over kanten mot Skogen. Dyra trodde vel jeg hadde med kraftfor, og kom løpende.

Vinden var ikke så sterk som meldt – denne dagen også. På toppen av Håfjell blåste det selvsagt, men ikke mer enn 12-13 m/sek. I Jærbuskaret, da jeg kom så langt, fikk jeg vinden bakfra og kunne jeg godt kjenne avinden var sterk.

For omtrent tre uker siden lå markene ved Bjødnali hvite, og det lå en skikkelig fonn i bakken opp mot garden. Forrige uke lå fortsatt fonna der, og sannelig var det en haug denne dagen også. Isen og snøen har smeltet sakte her oppe. Selv om det ikke er mer enn 50-60 meter høyere enn parkeringsplassen.

Mine ALFA Impact henger veldig godt på våte steiner, men likevel har jeg problemer med å stole på skoene når jeg krysser Skogsånå. Denne gan ble jeg stående å trippe på en stein midt i bekken. Det var selvsagt bare å ta et litt langt steg og så var jeg over.

I Jærbuskaret, med utsikt ut over Jæren og havet, er det fortsatt 3 kilometer til bilene. Det er en dryg bakke ned til Sjelset, men videre er det flatt. Det er en stund til før jordene igjen blir grønne, og jeg ser selvsagt fram til at heggen igjen blomstrer langs ånå.

Det er likevel ganske lenge til våren overtar etter vinteren, og jeg tror nok det kan komme mer snø. Heldigvis har jeg to uker i «Syden» å se fram til. Det er helt greit med noen (mange) turer i kortbukse og en lett bluse midt i februar.

Dale - Lifjellet igjen

En gammel traver.

Værmeldingen er ikke helt å stole på. Likevel, når gule farevarsel florerer og det er snakk om orkan, så innrømmer jeg å ta litt hensyn til varselet. Nå var det ikke meldt orkan i midt område, men det var likevel snakk om vindkast oppmot storm styrke – 24 m/sek.

Det er så pass sterk vind at det er vanskelig å gå, og jeg prøver å unngå turer i åpent terreng med så sterk vind. Det var heldigvis ikke meldt mye nedbør. Nedbøren skulle også komme litt ut på dagen, så om jeg kom meg ut litt tidlig, så ville jeg muligens få en tørr tur.

Det er ikke så mange plassene å gå tur i sterk vind. Det er i hvert fall ikke aktuelt å gå i strandsonen. Der er det ikke mye le for vinden. Det bør helst bli i skog eller nede i daler med skog rundt. En tur rundt Engjavatnet ville være mulig og det var den turen jeg tenkte på.

Det er en tur jeg har gått ganske mange ganger i det siste, og det var ikke mange dagene siden jeg var der sist. En annen tur jeg har brukt i vindfullt vær er turen rundt Lifjellet. Dette har i svært mange år vært min faste vintertur, og en tur jeg gikk omtrent en gang i uka.

Da jeg begynte å bruke denne turen, var jeg i begynnelsen av femtiårene, og kom i løpet av noen år i god form. Nå, 25 år senere, er jeg fortsatt i god form, men det går avgjort ikke så for som før. Det som en gang var en grei og enkel tur, har etterhvert blitt en lang og tung tur.

Det ble til at jeg ville forsøke meg på Lifjellturen - en gang til. Det var helt greit å starte tidlig, og på Dale var det ikke mange andre biler. Som vanlig gikk jeg utover langs sjøen. Det var gode forhold, med tørre svaberg og vinden som kom fra sør laget ikke problemer.

Ved Einerneset, kikket jeg på klokka og kunne bare riste på hodet. Det hadde tatt en time å komme fra parkeringsplassen og ut . Jeg husker godt en av de første gangene jeg gikk her. Da tok det 45 minutter, og da var jeg i dårlig form.

Det gikk ikke fortere fra Einerneset til Bymarka. Der går stien over haug og hammer. Opp og ned og rundt. Det er ikke enkelt å komme fram, og jeg var litt glad da jeg kom over kanten fra «Klungeldalen» og kunne starte på bakken oppover mot toppen.

Den bakken er lang og enkelte plasser ganske bratt, med litt «klatring». Siden jeg jo er i «god form» kom jeg opp nesten uten problemer, men jeg må innrømme at pulsen var høy øverst. Nå ble det likevel ingen stopp der.

Jeg kunne se sinte og svarte skyer i sør. Det var, trodde jeg, regnet som kom i mot. Om jeg kjappet meg ville jeg muligens nå skogen rundt Dalevatn før regnet. Vinden oppe i høyden var langt fra så sterk som YR mente det ville blåse. Et enkelt vindkast fikk meg til å stoppe opp, men det var alt.

Det kom aldri noe regn. Jeg fikk noen dråper på meg, men det var bare så vidt jeg hadde hetta på hodet. Med en lang bakke opp til toppen, er det også en like lang bakke tilbake til Dale. Det er en av de gode tingene med denne turen. Det er lett å komme ned fra toppen.

Turen hadde tatt en halv time lengre enn i de «gode gamle dagene», og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på en «tung» tur. Den hadde likevel ikke vært så «tung» at den skremte meg vekk fra Lifjellet. Det blir muligens flere turer fremover. Jeg var i grunnen godt fornøyd med innsatsen denne dagen.

Fra Orre til Reve havn - om elva.

En grei vintertur.

Værmeldingen var ganske grei for neste dag. På morgenen da jeg tittet ut vinduet så det også bra ut. Jeg tenkte det ville være mulig å¨ta en tur – uten å se sjøen, for en gang skyld.

Optimismen varte helt til jeg fikk se bilen. Den var helt nediset, og det tok tid å få skrapt frem vinduene. Jeg tenkte egentlig på en ny tur til Sælandsskogen, men med rim på bakken og så vidt frost hjemme, ville det ikke være bedre litt høyere og lengre inne i landet.

Etter en liten runde med meg selv ble det til at jeg tok mot Orre for å ta en tur fra Friluftshuset til Reve havn. Det er en flat tur på omtrent en mil, men jeg så for meg å forlenge turen med et par kilometer ved å ta mot elva først.

Da jeg skulle svinge inn på Nordsjøveien, fikk jeg en påminnelse om hvorfor jeg hadde valgt å gå langs kysten denne dagen. Bilen skled ut i svingen – med piggdekk...

Det var ikke mange andre som ville på tur så pass tidlig som meg. Jeg startet litt tidligere enn vanlig, og fikk med med soloppgangen ved Friluftshuset. Mot elva, på innsiden av sanddynene var det greit. Sanden i stien var hard og frosset og det var lett å ta seg fram.

Det var ikke like greit ute på stranden. Der var sanden løs, og da jeg kom til stien mot Friluftshuset, tok jeg opp i sanddynene og stien på toppen der. Jeg har alltid trodd at det ville være letter enn å gå nede i den løse sanden, men to jenter som startet omtrent samtidig med meg, gikk like fort.

Yr mente det ville være overskyet, men sola tittet frem inne i mellom og egentlig var det bra vær for en tur. Det hadde vært lettere om stranden hadde vært frosset, men da hadde til gjengjeld også vært kaldere.

Den store forskjellen i forhold til forrige gang jeg gikk i sjøkanten, var mangel på bølger – og surfere. Havet var omtrent flatt. Det er ikke så ofte jeg ser det. Vannet inne i havna var flagget så vidt i bevegelse. Det var litt vind, og den ville jeg få bakfra tilbake mot Orre.

Siden det fortsatt er mye stein og grus på den nordlige Revestrand, måtte jeg opp i sanddynene her også. Både på vei mot Reve og på tilbakeveien. Mellom Jærens rev og Reve, treffer jeg ikke ofte folk. Dette er en strand der jeg mest er alene både sommer og vinter.

Ved Jærens rev har «noen» forsøkt å styre trafikken utenom selve revet for å beskytte fuglene. På vinteren virker det noe unødvendig.

Sist jeg gikk her, men da kom jeg fra Bore, lurte jeg på hvor lang tid det ville ta å komme helt ut til Friluftshuset. Det tok meg i underkant av en halv time, så omtrent en time frem og tilbake. Det vil gjøre turen fra Bore til Friluftshuset – og tilbake, til en firetimerstur.

For meg ble det 12 kilometer på omtrent to og en halv time denne dagen. En grei tur når det er frost og is lengre inne i landet.

Planen var å ta til Ristøl, men det ble en tur rundt Engjavatnet

Vinter og glatte forhold.

Klokka halv ti kravlet sola seg så vidt over kanten i sørøst. Det var nesen blå himmel og set så ut til å bli en flott dag. Nå var ikkeYR helt enig. De mente det ville være oppholdsvær og overskyet. Fra stuevinduet så det bra ut.

Utenfor kjøkkenvinduet viste termometeret 4 grader, men det var skyer i nord. Mesteparten av snøen vi fikk, var forsvunnet. Det var bare snø der brøytebilen hadde lagt fra seg en haug. Jeg mente det ville være helt greit med en tur i terrenget, og litt høyere opp enn sjøkanten.

Det er riktig lenge siden jeg hadde tatt turen til Ristøl, Lauvlia og «Skogen». Det kunne se ut som en grei dag for den turen. Jeg satset på å starte i Sælandsskogen og så fikk jeg se oppover. Det er jo alltid mulig å legge om planene.

Bilen var helt nedfrosset, og det tok tid før jeg fikk skrapt frem vinduene. Det var nærmest hvitt av rim langs veien, det så ut som om frosten hang igjen. Heldigvis var veibanen grei.

I Sælandsskogen var det ingen andre enn jeg som ville på tur. Ikker en bil, og ikke et spor. Jeg satset likevel på å ta stien mot Stølssletta og Vindskaret og opp til toppen av Håfjell. Det var ikke mye is, men det var superglatte steiner. Det gikk ikke fort oppover, og helst saktere i bakken nedover.

Det var fortasatt frost i skyggene, men myrene var ikke harde. Det ble litt vassing for å nå brua over bekken mellom Bjødnalivatnet og Moldtjørn. Det ble også litt klatring for å komme over brua. Jeg hadde problemer med å sette foten ned på den glatte brua, og klatret heller ned i elva for å stige opp på brua.

Det var ikke snakk om å ta bakken oppover og over til Ristøl. Gamle folk med dårlig balanse er ikke de rette til å tråkke alene opp i høyden denne dagen. Heldigvis har jeg selvsagt mulighet til å ta en helt vanlig tur rundt Engjavatnet.

Jeg fikk nok en gang anledning til å ta bilder av landskapet og naturen rundt Bjødnalivatnet og Engjavatnet. Som alltid kom jeg i godt humør av å gå nettopp her. I solskinn og med litt frost i bakken så landskapet litt annerledes enn vanlig, men flott var det.

Siden jeg hadde hatt noen små problemer ved brua, lurte jeg på hvorden det ville være ved Skogsånå. Den var lavere enn vanlig, og det var egentlig bare å tråkke rett over.

Oppover mot Jærbuskaret forsvant sola inne i mellom. Fra skarete er det utsikt ut over Jæreren og vider til havet utenfor. Der ute var himmelen dekket av svarte skyer, og jeg tenkte et øyeblikk på om det kunne komme snø.

Det dårlige været trakk ikke inn mot land, og sola kom også fram. Det kjentes varmere ut i sola, men da jeg sto ved bilen viste termometeret bare to grader. Det hadde vært en skikkelig vintertur – uten snø.

Det ble som alltid på denne turen omtrent 12 kilometer, men jeg hadde brukt lengre tid en vanlig. Det tar tid å sikre, både oppover bakkene og ikke minst nedover.

Fra Bore sørover til Revtangen - og tilbake.

Det ble likevel en langtur denne dagen

.Etter tre passe lange turer de siste dagene, mente jeg det ville være greit med en litt kort tur. Gjerne flat i tillegg. Jeg fant fort ut at det ville passe å ta en tur fra Bore. Det betyr bare fem minutter i bilen før jeg kan begynne å gå.

Denne dagen var det ikke helt lett å tolke værmeldingen. Yr og Storm var stor sett enige om at det ville være overskyet og litt regn, og vind. De var langt fra enige om når regnet skulle komme, eller hvor sterk vinden ville bli.

En kikk ut vinduet fortalte meg at det høyst sannsynlig ville bli mindre regn helt ute ved sjøen, eller lengre inne i landet. Det kunne til og med bli frost ikke langt oppe i høyden. Hjemme viste termometeret 3 grader.

Oppe i høyden var det fortsatt spor av vinter, men helt nede i strandkanten var alle spor av is og snø vekk. Det lå fortsatt noen små hauger av snø enkelte plasser hjemme, men langs sjøen ville det vare greit.

Jeg planla en grei tur fra Bore til Reve havn. Det er en tur på omtrent en mil og vil ta meg noe under to timer. Dette er en tur jeg ofte bruker når jeg tar en «hviledag» eller om jeg har med folk som synes en mil egentlig er nok.

Det var ikke mange andre på Bore da jeg kom. En god del av de andre var nede for å lufte hunden, og at plassen er populær for dette formålet, viser ganske klart på all hundedritten som dukket opp etter at snøen smeltet. Jeg nevner selvsagt ikke plastposene med innhold som også ligger og slenger.

Det gikk greit bort til «Fuglingene» og det var aldri snakk om å snu. Jeg var jo bare halvveis mot havnen. Denne dagen gikk bølgene nesten opp hele stranden, og det lille stykke med sandstrand jeg måtte over, gikk tungt. Sanden var løs og jeg sank god nedi.

Bølgene gikk store og tunge denne dagen, og jeg hørte den høye lyden av bølgene som slo innover hele tiden. Det var også folk ute i bølgene nesten hele veien mellom «Fuglingene» og havna. Denne dagen savnet jeg telelinse. Det var flott å se folk stå oppreist på brettet omtrent skjult av skummet øverst på bølgen. Noen kan det med surfebrett.

Været var bra, det var forholdsvis tørt i bakken, og det gikk lett sørover. Ved havna bestemte jeg meg for å fortsatte et stykke videre, og det fortsatte jeg med. Ved nordre enden av Revesanden måtte jeg igjen sjekke om jeg ikke hadde havnet langt nok sør.

Nå var det ikke greit å gå på stranden. Den var dekket av stein. Noe som ikke er lett å gå på. Jeg tok opp på sanddynene og fortsatte sørover til Revtangen. Der fikk jeg tatt de vanlige bildet av bølgene som slo innover fra begge sider. Denne dagen med en bris fra nord, men likevel bølger inn fra sør.

Jeg var antakelig omtrent en halv time fra havna, og turen tilbake til bilen, ville da ta en og en halv time. Kunne det passe å snu ved Revtangen. Det er omtrent 2,5 kilometer videre til Friluftshuset, noe som vil gi en tur på 20 kilometer. Det ville bli en litt lang tur denne dagen, men muligens en gang i fremtiden...

Med vinden i ryggen og i godt driv, gikk det greit nordover. Det ble en liten pause ved havna, hvor jeg stoppet for å drikke. Sanden var like løs på tilbakeveien som på vei sør, men heldigvis et det bare et kortstykke med sand.

Det ble en tur på 15 kilometer og den gikk unna på litt over tre timer. Jeg var godt fornøyd med dagens tur, som ble lengre og gikk lettere enn det jeg hadde trodd.

De vanlige fire toppene fra Gramstad.

Det ble regn.

Det skulle bli en dag uten sol, og med muligheter for noen tåkeskyer, og i tillegg ville det blåse en del. Det var ikke snakk om storm eller kuling, men litt sterkere vind enn laber bris.

Egentlig var det litt trist vær. Skyene hang lavt og de var mørke. Det var ikke helt toppvær for tur. Det var tydelig da jeg kom til Gramstad. Det var svært få biler på parkeringsplassen og lite folk. Jeg tror folk ventet på litt bedre vær, som YR mente det ville bli, men senere på dagen.

Jeg stolte ikke helt på værmeldingen og kom meg ganske tidlig avgårde. Det var bare så vidt skikkelig lyst da jeg startet hjemme. Det er likevel merkbart lyser på morgenen nå enn for bare en uke siden.

Som vanlig tok jeg oppover mot Bjørndalsfjellet og Bjørndalsmyra. Jeg var ikke de første på tur denne dagen. Litt oppe i bakkene, kom det et par imot. De hadde alt vært på toppen. Noen begynner dagen tidlig.

Etter dette paret var det ikke mye folk å se. Det ble som vanlig en ensom tur innover Bjørndalsmyra og opp bakkene til Mattirudlå. Det lå litt snø enkelte plasser, og fortatt var myra ganske bløt, men det gikk helt greit å komme fram.

Kulheia var faktisk tørrere enn det jeg hadde trodd. Nå hadde det ikke regnet på en stund, så det burde være tørt, men det var mindre fuktig enn på lenge. Jeg treffer som oftest folk enten på vei mot Bjørndalsfjellet eller på vei nedover mot Gramstad. Denne dagen var jeg ganske alene til jeg var nesten over Fjogstadnuten og Rindane.

Det kom et par imot også her, og etter å ha passert paret, snudde de seg og spurte om det var jeg som holdt til på Blåfjellenden. Det er en del som gjenkjenner meg fra hytta, men jeg har ikke mulighet for å huske folk. Det har hent at jeg har tatt feil av meg selv i speilet.

Jeg var ikke helt sikker på om det ble en tur til toppen av Dalsnuten denne dagen. Beina kjentes tunge og det gikk ikke lett i bakkene oppover mot Fjogstadnuten. Ved stidelet mot Kjørkerinda, ble det likevel til at jeg gikk mot stien mellom Dalsnuten og Dale.

Da kom regnet – som Yr mente ville holde seg vekk denne dagen. Det ble jo litt surt, og etter en stund måtte jeg skifte til Gore-Tex jakken som alltid er med uansett værmelding. Jeg lurte også på å bare ta mot Gramstad, men fortsatte til toppen. Hvor jeg denne gangen var helt alene.

Jeg var stiv og støl på vei nedover fra toppen. Det hadde ikke gått helt så glatt som jeg hadde håpet. Det kan være at 14 dager i Syden vil hjelpe på formen, men jeg var glad jeg ikke hadde tatt en lengre tur denne dagen.

Det ble den vanlige turen fra Gramstad denne dagen. Uten utsikt og med litt regn underveis. Ikke helt som bestilt, men som så mange ganger før, jeg var godt fornøyd da jeg igjen sto ved bilen.

Rundt Engjavatnet etter en periode med snø og is.

Det er kjekt å være på tur.

Etter en periode med frost og snø, tar det alltid litt tid før det igjen er greit å ta turer på beina – uten å risikere helsa. Mandag ble hviledag, tirsdag var det møte i pensjonistgjengen og onsdag var det også noe jeg burde være med på.

Nå ble det en kort tur rundt Gruda sammen med broderen og Einar. En kjekk runde og en helt grei tur, men på vei stor sett.

Torsdag var det endelig tid for å forsøke seg på en av de vanlige turene i terreng, og med bakker. Jeg tenkte å ta den vanlige turen rundt Engjavatnet. Selv om det betyr en tur opp til toppen av Håfjellet, så mente jeg det ville være greit. Det kunne ikke være for mye is igjen i stien.

Det lå fortsatt hauger med snø langs veiene og der hvor det noen hadde fjernet snøen fra parkeringsplasser og lignende. Parkeringsplassen i Sælandsskogen var nesten dekket av is. Det så ikke lovende ut.

Det fantes ikke spor av is inne i skogen. Det lå en og annen snøflekk, men i selve stien var all id og snø borte. Det gikk greit oppover bakkene mot Håfjelltoppen.

Hjemme hadde det vært blå himmel i sør. Det var meldt noen solglimt, og det skulle holde seg tørt. Jeg var litt overrasket over hvor tørt det var i stien. Ikke over alt, men enkelte plasser var fuktigheten vekk.

I myra innover mot Bjødnali, var det stikk motsatt. Her var det mer vann enn vanlig, og jeg holdt på å få skoen full av vann da jeg tråkket over myra. I bakken opp mot markene ved Bjødnali, måtte jeg også tråkke over en fonn. Det var fortsatt snø enkelte plasser.

I Sælandsskogen var det ingen andre biler enn min da jeg kom. Det var spor av andre oppover bakkene mot Håfjell, men de kunne godt ha vært fra dagen før. Det var i hvert fall ingen andre på tur denne dagen som jeg så eller traff. Det ble en ensom tur – igjen.

På vei bortover mot Skogen, ble jeg likevel tatt igjen av en bil og en traktor. De var på vei innover for å ta ut dyra som holder til på marka ved garden. Det ble en kjapp men hyggelig prat med folkene.

Dette er en tur jeg har gått ganske mange ganger den siste tiden. Likevel har jeg de siste gangene blitt i godt humør og gledet meg over naturen på denne turen. Jeg har stoppet opp for virkelig å få med meg hvor flott det virkelig er.

Denne gang ble det også slik. Jeg gikk og var virkelig glad for igjen å få lov til å oppleve flott natur. Sola kom igjennom og det ble solskinn i bakkene under Bjursfjellet. Vannet lå med is og speilte fjellene rundt. Flott.

Fra Jærbuskaret og nedover mot Sjelset og videre langs ånå mot Sælandsskogen, er litt mer kjedelig. Det er så avgjort mulig å finne noen flotte plasser også her, men det er nå tross alt nesten vei og dyrket mark ikke langt vekke.

Denne dagen var jeg likevel godt fornøyd med en tur på 12 kilometer, og to og en halv time på tur. Det hadde vært en tur i bare skjortearmene, og det var lenge siden. Med en temperatur på opp mot ti grader minnet det litt om vår.