Håfjell, Bjødnali og "Skogen".

Denne gang med vind.

Yr mente det fortsatt ville blåse mye dagen etter. Omtrent like mye som dagen før. Nå var vinden ikke så sterk som yr varslet, men muligens ville værmeldingen stemme bedre denne dagen. Det hender yr har rett.

Utenom vinden skulle det igjen bli en dag med brukbart turvær. Det skulle bli opphold, men overskyet. Det kunne komme litt nedbør utpå dagen. Men antakelig vill jeg komme gjennom en tur uten å få bruk for hetta. Omtrent som dagen før.

Med vind som uler rundt ørene, passer det godt med en tur i skog eller i det minste ikke oppe på snaufjellet. Siden turen dagen før hadde gått fra Dale, ville det passe å ta den vanlige turen rundt Engjavatnet. Der tar ikke vinden mye.

Det var mange biler i Sælandsskogen da jeg kom. Siden det var søndag, og turdag, hadde nok mange funnet det greit å ta til en plass med skog. Jeg så ikke mange andre. De fleste tar nok bare ned til vannet og ikke videre opp mot Bjødnali. Jeg, for min del, tok som vanlig mot Stølssletta og Vindskaret.

Jeg traff en kar. Han på vei nedover og jeg på vei mot Håfjelltoppen. Selv med nok så mange biler, var det likevel nesten ingen andre som tok turen opp til toppen. Det var heller ingen andre nede ved Bjødnali .

Nå er det nesten aldri andre mellom Bjødnali og Jærbuskaret. Denne gang ble det også en ensom rundtur. Det var noen som gjerne ville hilse på. Dyra på marka sprang i mot meg da jeg kom over kanten mot Skogen. Dyra trodde vel jeg hadde med kraftfor, og kom løpende.

Vinden var ikke så sterk som meldt – denne dagen også. På toppen av Håfjell blåste det selvsagt, men ikke mer enn 12-13 m/sek. I Jærbuskaret, da jeg kom så langt, fikk jeg vinden bakfra og kunne jeg godt kjenne avinden var sterk.

For omtrent tre uker siden lå markene ved Bjødnali hvite, og det lå en skikkelig fonn i bakken opp mot garden. Forrige uke lå fortsatt fonna der, og sannelig var det en haug denne dagen også. Isen og snøen har smeltet sakte her oppe. Selv om det ikke er mer enn 50-60 meter høyere enn parkeringsplassen.

Mine ALFA Impact henger veldig godt på våte steiner, men likevel har jeg problemer med å stole på skoene når jeg krysser Skogsånå. Denne gan ble jeg stående å trippe på en stein midt i bekken. Det var selvsagt bare å ta et litt langt steg og så var jeg over.

I Jærbuskaret, med utsikt ut over Jæren og havet, er det fortsatt 3 kilometer til bilene. Det er en dryg bakke ned til Sjelset, men videre er det flatt. Det er en stund til før jordene igjen blir grønne, og jeg ser selvsagt fram til at heggen igjen blomstrer langs ånå.

Det er likevel ganske lenge til våren overtar etter vinteren, og jeg tror nok det kan komme mer snø. Heldigvis har jeg to uker i «Syden» å se fram til. Det er helt greit med noen (mange) turer i kortbukse og en lett bluse midt i februar.