Planen var å ta til Ristøl, men det ble en tur rundt Engjavatnet

Vinter og glatte forhold.

Klokka halv ti kravlet sola seg så vidt over kanten i sørøst. Det var nesen blå himmel og set så ut til å bli en flott dag. Nå var ikkeYR helt enig. De mente det ville være oppholdsvær og overskyet. Fra stuevinduet så det bra ut.

Utenfor kjøkkenvinduet viste termometeret 4 grader, men det var skyer i nord. Mesteparten av snøen vi fikk, var forsvunnet. Det var bare snø der brøytebilen hadde lagt fra seg en haug. Jeg mente det ville være helt greit med en tur i terrenget, og litt høyere opp enn sjøkanten.

Det er riktig lenge siden jeg hadde tatt turen til Ristøl, Lauvlia og «Skogen». Det kunne se ut som en grei dag for den turen. Jeg satset på å starte i Sælandsskogen og så fikk jeg se oppover. Det er jo alltid mulig å legge om planene.

Bilen var helt nedfrosset, og det tok tid før jeg fikk skrapt frem vinduene. Det var nærmest hvitt av rim langs veien, det så ut som om frosten hang igjen. Heldigvis var veibanen grei.

I Sælandsskogen var det ingen andre enn jeg som ville på tur. Ikker en bil, og ikke et spor. Jeg satset likevel på å ta stien mot Stølssletta og Vindskaret og opp til toppen av Håfjell. Det var ikke mye is, men det var superglatte steiner. Det gikk ikke fort oppover, og helst saktere i bakken nedover.

Det var fortasatt frost i skyggene, men myrene var ikke harde. Det ble litt vassing for å nå brua over bekken mellom Bjødnalivatnet og Moldtjørn. Det ble også litt klatring for å komme over brua. Jeg hadde problemer med å sette foten ned på den glatte brua, og klatret heller ned i elva for å stige opp på brua.

Det var ikke snakk om å ta bakken oppover og over til Ristøl. Gamle folk med dårlig balanse er ikke de rette til å tråkke alene opp i høyden denne dagen. Heldigvis har jeg selvsagt mulighet til å ta en helt vanlig tur rundt Engjavatnet.

Jeg fikk nok en gang anledning til å ta bilder av landskapet og naturen rundt Bjødnalivatnet og Engjavatnet. Som alltid kom jeg i godt humør av å gå nettopp her. I solskinn og med litt frost i bakken så landskapet litt annerledes enn vanlig, men flott var det.

Siden jeg hadde hatt noen små problemer ved brua, lurte jeg på hvorden det ville være ved Skogsånå. Den var lavere enn vanlig, og det var egentlig bare å tråkke rett over.

Oppover mot Jærbuskaret forsvant sola inne i mellom. Fra skarete er det utsikt ut over Jæreren og vider til havet utenfor. Der ute var himmelen dekket av svarte skyer, og jeg tenkte et øyeblikk på om det kunne komme snø.

Det dårlige været trakk ikke inn mot land, og sola kom også fram. Det kjentes varmere ut i sola, men da jeg sto ved bilen viste termometeret bare to grader. Det hadde vært en skikkelig vintertur – uten snø.

Det ble som alltid på denne turen omtrent 12 kilometer, men jeg hadde brukt lengre tid en vanlig. Det tar tid å sikre, både oppover bakkene og ikke minst nedover.