Rundt Li. Vintertur i november.

For første gang denne sesongen.

Så var det onsdag. Det var fint vær, fortsatt kaldt og klart, og fortsatt lite vind. Glimrende forhold for en tur. Som måtte utnyttes. Is og frost gjør at det – fortsatt – ikke er mulig med tur i heia. Hvor skal da turen gå.

Forrige uke var jeg på Bjørndalsnuten. Denne uka kunne jeg tenke meg Lifjellet. Broderen ringte, men ville heller satse på en ordinær tur på høgjæren.

Det var likevel ingen vanlig onsdag. På kalenderen, og på telefonen, lå det en innkalling til tannlegen. Tannlege er ingen god opplevelse uansett. Jeg foretrekker å gå med brukket for frem for å gå til tannlegen….

Et besøk hos tannlegen er dårlige nyheter og krever «ressurser». Jeg fikk likevel pakket sekk og funnet fram turklærene. Jeg kunne ikke stille hos tannlegen i turklærene. De lukter – ille…

Svette og møkk er ingen god blanding.

Jeg pakket ned klærne i poser, og skiftet på toalettet hos tannlegen.

På Dale var det en del biler, men jeg kunne ikke se spor utover langs sjøen, og det så ikke ut som om noen hadde gått stien på en stund. Det ble en fin tur mot Bymarka. Mesteparten av stien var tørr og fin, men enkelte plasser var det is. Jeg går svært forsiktig under slike forhold, og det tar tid. Nå hadde jeg det ikke travelt, og var egentlig på tur… Ikke trening.

Opp bakken fra Bymarka til toppen gikk det i et rolig tempo – eller kan det være at det bare kjentes «rolig», at jeg er i god form?  Nå gikk turen i omtrent 3 kilometer i timen, noe som er en del roligere enn de 5 kilometer i timen vi hadde på søndag.  -  Noe av forklaringen på det lavere tempoet, er selvsagt at terrenget rundt Li ikke kan sammenliknes med høgjæren.

På toppen var det ikke en kjeft, ikke et menneske. Det er litt uvanlig, men muligens ikke på en onsdag i november, selv med bra vær.

Forrige onsdag var det fullt av folk på Gramstad og Dalsnuten.

Det ble noe mer folksomt nedover, men ikke av folk som kom imot. En kar sprang forbi i den «fordømte bakken» og like etter kom det en jente i fin fart forbi. Ingen respekt for gamle folk som strever seg fram….

Det var is på Dalevannet, og issvuller i stien langs vannet. Det var nødvendig å gå litt ute i terrenget for å komme fram.

Til å være første turen rundt Lifjellet denne sesongen, var det litt tidlig. Jeg har som regel vært på tur til Blåfjellenden den første uka av november. Dette året ser det ikke ut som det skal bli flere turer. Og den første turen rundt Li pleier å gå i høstvær med regn og vind. Denne gangen var det frost og sol.

Selv om det ble en vintertur, så var turen fin den. Til å være på en onsdag.

Broderen og jeg på Høgjæren-

En kald søndagstur.

Endelig var det tid for en søndagstur med bare broderen og jeg. Det var en stund siden vi sist var på søndagstur sammen. Vi hadde en tur til Blåfjellenden på høsten, og vi har gått sammen med andre, men nå, altså – denne gangen oss sammen.

Broderen er skeptisk til is og snø. Allergisk er vel nærmere sannheten. Det ville med andre ord ikke bli noen tur i «høyden». Han var til og med negativt innstilt til en tur rundt Li. Og der kunne det egentlig ikke være særlig med is…

Det måtte bli en tur på høgjæren. Li i Sandnes er 5-6 kilometer og tar to-tre timer. Fra Toppdal til Steinkjerringå over Synesvarden og forbi Holmavatn og tilbake, er 15 – 16 kilometer. Og det tar tre timer.

Selv om det er 700 høydemeter på turen – i «flatt» terreng, og det er god sti, eller nesten vei, så er 5 kilometer i timen bra fart.

Denne turen over høgjæren gir god trening. I følge Aftenbladet, skal det være bra med langintervaller, og det blir det en del av på denne ture, om vi går på i bakkene.

Det spesielle denne dagen var været. Heldigvis uten nedbør, men med vind – i kulden. Temperaturen var under null da vi startet, og den var ikke mye over null da vi sluttet. Med vinden i ryggen nedover var det greit å gå selv om det blåste opp mot en stiv bris. Vind og kulde er ingen god kombinasjon, og gjengen fra Turistforeningen som kom imot oss, var godt innpakket. Det var bare så vidt vi kunne se øynene.

Nå hadde værmeldingen spådd mindre vind og mer sol utover dagen. Og denne gangen fikk de rett. Da vi snudde nede ved Steinkjerringå blåste det alt mye mindre – selv over toppene, og sola hadde meldt sin ankomst.

Nå fikk vi vinden i ansiktet og sola bakfra det første stykket på tilbakeveien, men det gjorde ikke så mye. Det ble en fin tur i godt tempo likevel.

Utenom gjengen fra Turistforeningen var det ikke mange ute på tur tidlig på søndagen. Mange hadde nok sjekket værmeldingen og lagt turen til litt senere på dagen. Vi møtte likevel en familie på tur. Alle godt innpakket, men også i godt humør. Det er kjekt å møte blide folk på tur.Siste halvpart avturen ble det heller folksomt. Det kom masse folk imot mellom Steinkjerringå og Holmavaten. Og det var også en god del på tur til Synesvarden.

Det hadde også en eller annen vært tidligere i uka. På traktor. Med store hjul. Det var skikkelige merker oppover stien mot kommunegrensen. Vi antok at vedkommende fraktet utstyr for nytt gjerde – det lå i hvert fall en del gjerdepåler langs grensen.

Broderen mente det hadde gått sent denne gangen, jeg trodde vi hadde holdt «normalt» tempo. Nede på parkeringsplassen viste klokka at vi hadde brukt 3 timer, helt som vanlig.

En fin tur med tør sti – men kaldt fra start.

Første vinterturen denne sesongen.

Bynuten – igjen.

Værmeldingen hjemme var optimistisk. Det var snakk om bare lite regn, men vind. Jeg sjekket ikke temperaturen.

I heia er det snø, og helst vinterlig. Den første snøen pleier normalt aldri å bli liggende. Det kommer ofte noen varme dager etter en kuldeperiode  - sånn på førvinteren. Det kunne ikke bli en heiatur denne lørdagen. Da er jo Bynuten et  godt alternativ som treningstur.

På vei inn mot Sandnes, fikk jeg et glimt av Vådlandsnutane. De var hvite….

Hva med forholdene til Bynuten da? Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre om det også var snø på Seldalheia. Dale – Li?

Det var grønt og fint innover langs riksvei 13. Det var ikke antydning til frost på parkeringsplassen. Jeg fikk ta turen oppover og skulle det bli for galt, kunne jeg jo snu.

Helt alene ville jeg heller ikke bli. Det sto 3-4 biler på parkeringsplassen, og det var spor oppover mot Bynuten.  Likevel møtte jeg bare en jente som kom i mot. Hun hadde snudd da hun så mørke skyer i øst. Og vinden kom fra øst.

Jeg fortsatte likevel oppover. I solskinn og uten nedbør.  Det var tørre forhold, og egentlig ikke noen grunn til å snu. Oppe i høyden blåste det rimelig sterkt. Det var sikkert opp mot stiv kuling i kastene. På snaufjellet var det vinter.

I de siste bakkene oppover ble det is, frost og snø. Og vind.

Jeg gikk med vinden i ryggen, og først helt ute ved varden snudde jeg meg for å sjekke været. Kullsorte skyer og snø. Det ble ikke lange pausen ute på toppen. Jeg kjempet mot vinden mot de første bakkene nedover, og kikket mot himmelen. Som ble mørkere, og det begynte å snø.

Jeg så for meg «whiteout» forhold, med sterk vind og, mye snø. Nå ble det aldri så ille som jeg fryktet. Men vinden var likevel så pass sterk at jeg festet lua ned stroppene under haken.  Jeg var redd hele lokket skulle flagre av. Det hadde ikke vært bra – i sterk vind og rundt null…

Jeg var nede på alle fire over de mest utsatte stedene. Med stup til høyre, tok jeg for sjanser.

Som vanlig ble det adskillig bedre, og varmere nede under fossen i skogen.

Det var likevel en ensom tur. Det er ikke ofte jeg går denne turen uten å treffe folk. Nå er det normalt færre folk på en lørdag i november enn eller på året, men ingen (utenom jenta nokså tidlig) er ikke vanlig. Nedenfor snaufjellet var det for så vidt greie forhold. Ikke snø, lite vind. Og forholdsvis tørt.

Nedbøren kom som snø. Noe som er helt greit. Jeg trengte ikke å ha på regnklær, og på den måten fordampet noe av svetten gjennom vindfleecen.

Frost oppe og bare 3 grader på parkeringsplassen, det er vinter. Jeg trodde egentlig det var varmere nede. Forskjellen fra snaufjellet med minusgrader kjentes stor.

Det var helt uproblematisk å skifte til tørr trøye nede bak bilen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

På en onsdag. 

Så var finværet tilbake – for en dag, ifølge værmeldingen. Denne gangen hadde værfolkene faktisk rett. Det var ikke en sky på himmelen om morgenen denne onsdagen. Det er ikke så mange fine dager i november normalt. Dagen måtte utnyttes til en tur. Finvær så sent på året gir ofte kuldegrader. Det var is på bilrutene, og oppe i heia var det frost og is. Broderen som var på hytta mente det ikke var forhold for en spasertur.

Onsdag går jeg bare korte turer. Været denne dagen innbød til en lengre tur, men hvor? Siden jeg ikke helt har hatt «overskudd» den siste tiden, burde jeg ta en kort tur. Kunne jeg likevel strekke det til over to timer? I dette nydelige været.

Jeg vurderte forskjellige steder, men endte opp med å kjøre til Dale, og ta peiling på Bjørndalsnuten. I bakhodet lå det en reserveplan om å utvide turen til Fjogstadfjellet og rundt mot Dalsnuten om alt gikk rette veien. En grunn til turvalget var også at jeg besøkte tannlegen, som også går mye i terreng. Han kunne fortelle om flere kjente som gikk mer enn meg. Er det mulig?

I alle fall, han vandret mye ut fra parkeringsplassen på Gramstad, og anbefalte at jeg burde bli mer kjent med området.

På Dale var det både biler og folk. Hva i alle dager får folk ut på tur en kald dag i november?  Været selvsagt. Og det var virkelig mange som hadde funnet veien til parkeringsplassen på Gramstad denne dagen.

Jeg tok veien oppover mot gjerdeklyveren – og sorpa. For selv om det var sol og tørt denne dagen, var det sorpe over alt. Jeg hadde på de nye skoene. Så selv om jeg tråkket nedi til langt opp på skaftet, ville jeg være tørr. Slik er det greit med Gore-Tex. Det kom en del folk imot. Opp mot toppen så jeg en kar. Jeg snakket med ham, og han var - selvsagt – pensjonist som meg.

Sikten på toppen var virkelig god denne dagen. Det var mulig å se langt og se detaljer klart. Kaldt klart vær er greit sånn.

Jeg forsøkte å orientere meg, og det var greit å finne fram til Vådlandsnutane, Bynuten og Selvikstakken. Og fra den kunne jeg finne Lysefjorden og Røssdalen, som var midt i mot. Jeg mente også å kunne se Fidjanutane over Fidjadalen – med snø. Nå er disse toppene over 1100moh, så snø burde ikke overraske.

Det kom to jenter opp til toppen. Den ene med en 8 måneders unge på magen. Den ungen hadde antakelig vært på tur før….

Nede ved veien bestemte jeg meg for å ta «omveien» rundt Fjogstadfjellet tilbake til bilen. Omtrent 3 kilometer ekstra. I det fine været var det så avgjort en riktig beslutning. Det ble en fin tur tilbake.

Jeg kunne se masse folk på Dalsnuten. Det var også mange på vei, både til og fra.

«Omveien ga meg anledning til å ta bilde av Revholstjønn, som lå speilblank….

Sælandskogen og Bjødnali.

Sammen med bestyrerinnen og broderen.

Bestyrerinnen antydet alt på lørdagskvelden at hun kunne tenke seg å være med på tur søndag. Hvor turen skulle gå var ikke klart. Det kunne lett blitt nok en runde på Høgjæren, men både broderen og jeg har gått her så pass mye at det kunne være greit med en annen plass.

Selv foreslo jeg en tur i Dale-Li området. Bestyrerinnen foreslo Sælandskogen. Nå har forslag fra den kanten vært vellykket tidligere, så vi ble fort enige om at Sælandskogen. Det var snakk om bra vær – til og med sol ut over dagen. Den så vi lite av, men ellers var været godt.

Overskyet og lite, helst uten, vind. Perfekte forhold for å få tatt noen høstbilder…

Stien, eller aller helst «veien», oppover i skogen er normalt et sted hvor det er mulig å ta bra bilder. Det ble tatt bilder, men opp mot Bjødnali ble naturen mer oversiktlig, og vi fant det ene fine motivet etter det andre. Her var det bare å klikke i vei.

Med mange flotte motiver, tok det tid å komme oppover lia mot Bjødnali. Nå var det ikke bare foto som tok tid. Vi hadde ikke regn, men det var vått og sleipt. Stien er bare stein, og vi måtte tråkke i mellom og sikre hvert steg. Det tok tid.

Vi var ikke alene. Nede ved Taksdalsvannet var det flere som sto og fisket. Og ut fra en del gamle bålplasser, kunne det se ut som en populær plass å grille pølser. Et stykke oppover, gikk vi også forbi en familie mor og far med to småjenter. Jenten trengte så visst ikke mye oppmuntring. De for foran og holdt farten oppe. Vi stoppet ved garden på Bjødnali, mens familien fortsatte rundt. Og vi tok de igjen etter en stund.

Det tok tid å ta bilder. Uten en varm anbefaling fra bestyrerinnen, hadde vi gått glipp av naturens oppvisning av høstfarger. Og det var virkelig noe å se på. Blikk stille vann, bare noen vak med ringer rundt. Skogen med dype røde farger, mens Sibirlerken stor gul og lyste opp.

Vi fikk virkelige en fin tur, selv om den ikke var forferdelig lang…

For en gangs skyld var det riktig med en kort tur.

Nok en gang hadde bestyrerinnen rett – Bjødnalia/Sælanskogen var virkelig rette plassen for søndagsturen denne gangen.

Til toppen av Sandnes.

Sleipt og glatt med nye sko.

Yr var svært gavemild med vind til helgen. På lørdag var snakk om sterk kuling oppe i heia. Det var varseltrekanter og advarsler. Ikke noe for meg. Å tråkke alene oppe i heia i sterk vind - og regn er ikke det morsomste jeg vet.

Det ble selvsagt ikke så galt som yr meldte, men det  tok jeg ikke sjansen på – sterk kuling er ikke å spøke med.

Det måtte derfor bli en tur nærmere sivilisasjonen. Og helst en litt lengre tur enn rundt Li. Jeg hadde dårlig samvittighet. Det ble ikke skikkelig tur på onsdagen, og fredagen ble tilbrakt hjemme. En ny tur til Bynuten var svaret.

Dagslyset kom sent lørdagsmorgen Lørdags kveld skulle vi stille klokka. Jeg hadde ikke hastverk med å komme meg avgårde. Klokka ble godt over ti før alt var klar. Og selv da viste det seg at jeg hadde glemt å ta med klær til å skifte i, etter turen.  Det var fortsatt morgenlys, selv om sola kom igjennom.

Vinden Yr hadde varslet, viste seg knapt som hvite bølger på vannet. Selv på parkeringsplassen blåste det bare så vidt. Værmeldingen nevnte ikke noe om regn, men det kom noen dråper ut over dagen. Ikke mye, men så pass at jekken måtte på.

Det har hent at jeg har vært alene opp mot Bynuten. Det har gjerne skjedd sent på høsten og i dårlig vær. Denne morgenen var det en del andre biler – 5 stykker. Og ut fra sporene å dømme var de fleste på vei mot samme mål som meg.

Oppover bakken langs Lyseveien, var det noe som ikke stemte helt. Jeg hadde ikke gått tur på fredag, og burde ha overskudd i bøtter og spann. I stedet for overskudd var jeg «trøtt», hadde liksom ikke fart i beina. Jeg tok det med ro. Det var liksom dagen for å gå sakte.

Jeg hadde tatt på meg et par nye Walk King. De gamle er ikke helt tette, etter mange turer. Som vanlig med nye sko, er de superglatte på våte steiner. Her var det ikke mye hold…   Det er også et problem at det nesten ikke er mulig å se hvilke steiner som er glatte og hvilke som «holder». Jeg hadde noen utglidinger, selv om jeg gikk så forsiktig som mulig. Det tar tid å gå forsiktig.

Jeg kom likevel greit oppover mot Svartedalen. Over fossen fikk jeg øye på en kar, og kunne ikke helt se hva han holdt på med. Da jeg kom bort, kunne jeg se at han holdt på å sette opp nye skilt og merker for stien. Det var en kar som hadde jobbet i Sandnes kommune, men som pensjonist påtok seg oppgaver som det eller aldri ville ha blitt tid til.

Sekken var full av utstyr og slikt. Den veide adskillige kilo, og opp de bratteste brekkene tok jeg et lite tak med å få opp stolpen han bar på.  Det minnet om min egen tur i Madlandsheia med stolpe og skilt.

Skiltene er med kilometerangivelse, etter ny standard. Jeg er ikke sikker på om det er like klart for alle at det lett kan ta 2-3 timer med5 kilometer i terrenget. Den gamle standarden hadde også noen små utilstrekkeligheter.  Den angav turen bare i hele timer, og mye kan skjule seg i løpet av en halv timer…

Jeg hadde ventet at det skulle blåse hardt på toppen, men det var bare så vidt over liten bris. Temperaturen var selvsagt lavere, men ikke langt under toppen ble det igjen varmere. Nedover mot bilen traff jeg noen som var på vei opp. Nesten nede gikk jeg på en hel gjeng utlendinger. Jeg spurte om de ville til topps, og – med litt forsiktighet – om de viste når det ble mørkt. De dro fram hodelyktene. Gjengen var godt forberedt.

Over Synesvarden til Steinkjerringå.

Været bestemmer mye.

I en periode mellom høst og vinter kommer det som regel en eller flere dager med dårlig turvær. Ikke regn, men det kan være regn sammen med sterk vind. Eller litt snø og frost. Med glasert tursti. Det er ikke slike forhold jeg ønsker meg.

Det er også normalt en frostperiode i måneddkiftet oktober/november.  Det medfører at heia «stenger» og jeg må ta til takke med en tur i nærområdet.

Planen for søndag var egentlig en siste – for året – tur til Sandvatn. Med 4 grader og regn på morgenen, ble planen fort skrinlagt. Det ville være snø og is oppe i heia. Å suse rundt i heia alene under slike forhold, er ikke noe for meg. Jeg er blitt skikkelig forsiktig de siste årene.

Hvor skulle jeg ta turen?

Madlandsheia, eller mot Bynuten, kunne være et alternativ. Men 4 grader ved sjøen kan lett bli til frost oppe i høyden. Det var muligens best å holde seg i lavlandet….

Høgjæren har noen fine turstier. Og det er mulig å gå langt – om det er ønsket. Det var nettopp noe slik som ville passe denne dagen. Et par mil i god fart, ville være bra.

Det ble til at jeg kjørte til parkeringsplassen i Tovdalsveien.  Jeg fulgte med på temperaturen oppover mot Undheim og videre. Det ble kaldere, og øverst var det bare to grader.

To grader og fuktig luft. Det tok en stund før jeg ble varm, selv om det er en bakke fra start.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, og ikke spor i stien oppover. Jeg var temmelig alene – til å begynne med.

Øverst mot Synesvarden var det noe hvitt enkelte plasser. Det hadde sluddet om morgenen, og fortsatt lø det noen flekker igjen. På toppen sjekket jeg fjellene innover heia, og kunne se at de hadde et lag med melis øverst. Med andre ord snøen og isen var ikke langt vekke.

Nedover mot Holmavatn kunne jeg høre en flokk sauer som sprang fra et eller annet. Kunne det vare hunder, eller var det noen som drev sauene? Det viste seg å være bøndene som skulle ha sauene til en annen plass i heia.  Vi vekslet noen ord før de fortsatte.

På parkeringsplassen ved Holmavatn var det folk og bil. Det ble helst folksomt. For egen del gikk jeg fort og tok igjen noen.  Jeg kunne se et par lengre framme, og ved steinkjerringå viste det seg å være kjentfolk.

De ville mot Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Jeg tok motsatte vei. Vi ville antakelig møtes, og jeg regnet med å treffe det rett under Synesvarden.

Det var andre på tur mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Mange andre.  Det manglet egentlig bare et hornorkester for at det skulle være et 17.mai tog…

Det var adskillig mindre folk mellom Holmavatn og Synesvarden.  Jeg møtte selvsagt de jeg kjente. De hadde gått fortere enn jeg trodde de ville gjøre. Bra fart med andre ord.

Alle spor av snø var vekk på toppen av Synesvarden, og det var blitt adskillig varmere, opp mot fem grader… Det siste stykket opp en bakke over en masse gjerdeklyvere, var tungt. Men som alltid, jeg kom omsider til bilen. Etter tre timer i bra fart – noe som gir god trening i hvert fall.