Tidlig i desember - og vintertur.

Fortsatt vinter.

Broderen ringte. Han kunne tenke seg å være med på lørdagsturen. Også han ville få problemer med sosiale forpliktelser på søndagen. For egen del ville det rett og slett ikke bli tid til en søndagstur.

Derfor startet helga på fredagen, og så fikk det bli en lørdagstur. Og heldigvis fikk jeg godt følge.

Det var ikke vanskelig å bli ening om hvor turen skulle gå. Skikkelig frost natt til lørdag, etter tinvær utover fredagen, vil ha gitt glatte forhold rundt Li. Og siden broderen er skeptisk til glatte forhold måtte det bli en tur i lavlandet, og da ute langs kysten.

Den vanlige vinterturen går fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En tur for gamle folk, som oss.

Dette er en tur som har stått på programmet i mange år. Som vintertur når det er frost og is andre plasser.  Skulle forholdene bli skikkelig ille med is og glasert sti, har vi stranden å ty til. Naturlig stødd med sand…

Og i alle disse årene vi har måttet ty til denne «nødløsningen» som turen er, så har jeg håpet på å slippe å gå den før Jul. Ikke tale om, en eller helst to helger, er forholdene slik at det passer best med denne turen. Og slik ble det i år også. Siden desember langt fra er ferdig, kan det lett bli nok en tur ute i sjøkanten.

Turen har få utfordringer med tanke på bakker. Flatt er beskrivelsen. Paddeflatt, egentlig, bare en liten høyde midt på – Kommedelen.

I mangel av høyde, blir det jo lett litt avstand, og mellom ytterpunktene er det noe over 8 kilometer. Det blir til sammen 17 kilometer. En avstand som i heia – og i terreng – ville ha vært en dagsmarsj.

Her nede på flate Jæren og langs sjøen på god sti – nærmest vei deler av turen, går det unna på rundt tre timer. Noe kjappere om formen er inne, og vi har det travelt.

Det merkelige er at det ikke bare er snakk om kondisjon, men også det å gå langt og fort på flat vei. Utmarsj i utmarsjtempo. Det krever tilvenning, og første gang vi går denne turen gir den oss alltid stive bein dagen etter. Om det er frost i bakken, så blir det også ofte såre føtter – under fotbladet.

Selv med godt inngåtte sko, og sokker og strømper som vanlig, blir det såre føtter. Om altså bakken er frosset, slik som på denne lørdagen.

Det siste stykket inn mot bilen kunne både broderen og jeg kjenne at vi hadde vært på tur.

Værmeldingen nevnte skyer store deler av dagen, og et væromslag utover ettermiddagen. Fra morgenen av, da vi startet på Hå, var det frost og knallharde forhold.

En liten trekk gjorde det kaldt, men i le for vinden var det helt greit. Over myra halvveis – var det bare så vidt det bar. «Dinså» dinset virkelig med hvert skritt…

Nede i sør var det en glipe i skyene. Med lav sol som bare så vidt kom gjennom glipen, ble det gult kvelds, eller morgenlys hele turen.  Helt nede ved den gamle kirkegården forsøkte vi å gå i bare skjortearmene. Det ble for kaldt, jakken måtte på etter en stund.

En vanlig vintertur.

Jærvintertur – med frost og grønne marker.

Og sjøluft. 

Torsdag var det 8 grader, regn og nesten vindstille. Fredagsmorgen var det rundt null, sol og vind. Det er slik været er her hos oss – skiftende.

Rundt null og sol, er bra vintervær, i hvert fall for en tur langs sjøen. Det er selvsagt fortsatt grønne marker, men denne morgenen var det frost og rim i skyggen.

Finværet måtte utnyttes, og det var bare et spørsmål om hvor turen skulle gå. En kjapp melding til Bernt, avgjorde spørsmålet. Han kunne tenke seg en tur langs sjøkanten. Det var en stund siden han hadde tatt den turen, og det fristet litt med en tur der i stedet for en av de «vanlige» småturene på en god time.

Når var det egentlig bra at været slo til på fredagen. Det vil ikke bli tur på søndagen. Presserende private forretninger - av sosial art, står på planen. Jeg tviler på om bestyrerinnen vill anse det som «morsomt» om jeg tok på tur, mens hun gjorde klar til feiring av min mors 94 års dag….

Det var i hvert fall ingen hindringer for vår tur. Start – rundt 11. Vi hadde det med andre ord ikke travelt med å komme avgårde. Nå er det ikke lange kjøreturen ned til Reve. Godt 5-6 kilometer. Med andre ord, vi kaster ikke vekk tid på transport.

Det var kommet ny ferist ut mot moloen.  Laget av gamle borerør fra oljeindustrien – greit med gjenbruk.

Selvsagt var det kaldt – null grader og vind kjennes, men det tok ikke lang tid før vi var varme. Sørover mot Orre gikk det unna. Løs sand er tungt. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle foreslå litt lavere tempo. Her måtte jeg ta i for å holde følge.

Da vi snudde ved Orre-elva, kommenterte Bernt også tempo. Han hadde måttet ta i for å holde følge….

Så da ble spørsmålet hvem som holdt tempoet oppe?

Det gikk uansett helt greit for oss begge. Vi var enige om at turen mot Orre var god trening denne dagen.

Det er lettere å gå på innsiden av sanddynene. Her er stien mye fastere og enklere – bort sett fra at det går opp og ned. Og opp og ned – mange ganger.  Ikke mange metrene om gangen, men mange ganger.

På baksiden av sand-dynene har vi god utsikt over landskapet innenfor. Det er mulig å se langt inn i heia. Vådlandnutene skiller seg klart ut 40 kilometer vekke. Det er enkelt å se at de er bare – uten snø. Lengre inne, mer enn ti mil i luftlinje, inne i selve heia, er det fortsatt snø.

Store mengder svaner laget et forferdelig leven på et jorde. De overvintrer her. Ellers burde vi jo ha studert fugler, for det kan være stor mengder «fremede» fugler her ute i havgapet.

En grunn til at Bernt ville helt ut til Orre-elva, var for å se om de fortsatt var synlige rester av det gamle seilskutevraket. Av vraket var ingen ting oppe i dagen, men det var helt klart hvor det lå. En plakat fortalte at det ikke var tillatt å grave – akkurat der…

Med vinden bakfra og sola i ansiktet var det en stund skikkelig behagelig, det varte ikke lenge. Så snart vi snudde og fikk vinden i ansiktet ble det kald. Etter to timer sto vi ved bilen. Begge i godt humør etter en fin tur i strålende vær.

Høgjæren med glaserte steiner.

Broderen mest skeptisk, jeg mest forsiktig.

Selvsagt gikk det bra på lørdagsturen. Ingen store problemer, men hva med søndagsturen?

Det ble nesten frost natt til søndag. Broderen ringte, og vi diskuterte hva vi skulle gjøre.

Det ble besluttet – enstemmig - at turen skulle gå på høgjæren – Toppdal til Steinkjerringå og tilbake.

Antakelig ville det være is og glatt rundt Li. Broderen er skeptisk til slikt.

Oppover not Undheim, var det jeg som ble skeptisk. Det så ut som is på veien – et tynt lag. Noe som gjør kjøring vanskelig. På parkeringsplassen gikk det opp for oss at forholdene nok ikke var optimale på høgjæren heller.  Der hvor sola ikke hadde kommet til, og den sto lavt, var steiner og sti dekket med is. Nærmest glasert. Vi burde trå forsiktig, og selv om broderen nok er den som minst liker slikt føre, var det jeg som gikk forsiktig…

Selv med glatte steiner og is i stien, kom vi oss fram. Og været gjorde det hele lettere. Vi mente jo at sol, skinte fra blå himmel, etter hvert ville gjøre forholdene bedre.

I tillegg til frost blåste det litt – en liten bris, men med en kuldegrad eller to, så ble det litt surt over toppene. Det kom noen i mot, og de fleste godt innpakket i jakker slik at ansiktet bare så vidt viste. Med fint vær, og lite vind, hadde jeg ventet adskillig flere på tur denne dagen. Det var folk ute, men ikke mange. Som vanlig ble det mer folksomt på returen fra Steinkjerringå mot Holmavatn.

Og også denne gangen ble vi stoppet med det vanligste spørsmålet – er det langt igjen.  Første gang ble det en liten variant – «er jeg på rett sti til Steinkjerringå». Hun som spurte, så ut til å ha vært på tur før, men altså ikke her.   De neste som stilte det vanlige spørsmålet, var bare 5-600 meter fra start. Nå var den kvinnelige halvpart noe tyngre enn den mannlige, og ville slite med en tur fram og tilbake.

Vi kunne ikke annet enn ønske de god tur videre, men lurte litt på hvor langt de egentlig ville komme.

Vi kom i hvert fall greit fram og tilbake, men fort gikk det ikke. Vi tråkket forsiktig oppe på steiner, og selv om vi forsøkte å sjekke, så hendte det at steinen var isbelagt – uten at vi så det. Broderen ble en gang litt overrasket…

Vi hadde ventet at sola ville få temperaturen over null. Det var den vel også, men i skyggen smeltet det lite.  Nå kan det være at tempoet, som ikke helt ble det vanlige, gjorde utslaget, men denne gangen virket det som en helt grei tur. Vi kom greit ned til Steinkjerringå, og selv opp bakkene mot Synesvarden, gikk det bra. Uten at pusten kom for høyt og at syra kjentes i beina.

Egentlig er avstanden vi går, 16-17 kilometer, og med et drøyt antall høydemeter, så pass at det kan sammenliknes med en «normal» 5-6 timer tur.  Når vi likevel kan stå på parkeringsplassen ved slutten av turen, uten å kjenne for mye, så må vi være i bra form.

En god tur til å være i slutten av november – på tross av is og glaserte forhold.

Lørdagstur i selskap med «kaptein Vom»

Fortsatt greit turvær til å være i november.

Forrige søndag ble tilbrakt på sofaen. I dårlig humør, og med smerter i foten – indre leddet i stortåa.

Jeg hadde mistanke om hva galskap det kunne være – urinsyregikt. Broderen har vært plaget med dette en stund, og symptomene likned til forveksling.

Det er ikke kjekt med smerter, og spesielt når de kobles med dårlig humør. Som skyldes tanken på ikke å få gått tur. Onsdag – som nå er blitt turdag – ble en rolig dag.

Legen ga tabbeletter som raskt ordnet opp med smertene. Fredag kjents alt bra ut, og da var jeg klar for tur på lørdagen – kjempegreit.

Det ville uansett ikke være snakk noen lang tur. Her ble det å ta det forsiktig, smertene ved sykdommen er egentlig ikke å spøke med. Nok en tur rund Li, ville være perfekt.

Denne lørdagen var det ikke snakk om frost, mer normalt vintervær, med 8-9 grader vind, regn, men også sol og blå himmel. Bedre vær enn det er ikke vanlig i november. Problemet var fuktigheten. Det hadde regnet om natten og det meste var fortsatt bløtt. Mine nye sko – walk king – var ikke fornøyd med våt stein og svaberg. Det var skikkelig glatt. Og glatte forhold gir lav fart.

Lav fart var det ikke snakk om for karen som for forbi over svabergene langs sjøen. Han sprang….

Jeg hadde ikke mulighet for å holde følge. Heldigvis kom jenta i mot. Også hun springende. Det går fort med de som løper.  Når kan jeg selvsagt skylde på sekken…

Et lite ord om sykdom.  Det kjentes godt i føttene da jeg snørte støvlene. Det var ikke behagelig de første på kilometrene. Jeg lurte på å snu, men som vanlig – etter en stund glemte jeg hele greia, og det ble «tur» som vanlig.

Ved Einerneset kom den vanlig turfølesen. Jeg begynte igjen å tenke på «været», «bakkene», «pust» og om kreftene ville holde oppover bakkene. Om jeg i det hele tatt tenkte på noe utenom hvor jeg skulle sette beina.

Helt som vanlig….

Noen ord om været. Forholdsvis mange ord…

Det regnet da jeg startet. Men bare i den første bakken, kom jakken av, og jeg fortsatte i skjortearmene. Som i forrige uke, kunne jeg se at det regnet bort over byen Og vinden kom fra vest. Når kom regnet denne lørdagen? Ikke før på veien hjem.

Jeg gikk og kikket vestover. Det var skyer. Det regnet, men ikke over meg. På toppen blåste det. Ikke et menneske. En ensom tur  - som vanlig på lørdagene.

Nesten som forrige uke, men da kjente jeg godt smertene i beina.  Jeg var godt fornøyd med turen så langt. Tørre svaberg på toppen gjorde også sitt til at det gikk greit.

Litt nede i bakken traff jeg far og datter. Hun var antakelig 12 år, og så ut som om hun ikke riktig likte seg. Med mindre unger synes jeg det er greit å fortelle hvor flinke de er. Så «gamle» jenter tror jeg ikke blir «lurt» av slike ting. De gjennomskuer ros lett.

Det ble derfor bare til at jeg snakket om at de snart var på toppen.

Resten av turen gikk greit, det vil si at jeg hadde et «kontrollert» fall i bakken under demningen. Gled og havnet på rompa – heldigvis ingen tilskuere.

Lørdagstur med broderen.

Bra vær i november må utnyttes.

Rundt Li igjen? Joda, det måtte bli en tur rundt Li – en lørdag. En titt på værmeldingen for helgen, og broderen var kjapp med å melde fra om at han så for seg en lørdagstur.

Det er mye greiere å gå i oppholdsvær enn i regn.

Og broderen hadde anledning til å gå på lørdager, noe som på mange måter passet bra. Ikke bare værmessig, men også med tanke på hvor turen skulle gå. Det har blitt en del turer på høgjæren for broderen, og han kunne ha bruk for en noe som i hvert fall likner på fjelltur…

Vi hadde det ikke travelt. En lørdag i november burde det være lite som haster – for pensjonister.

Start midt på dagen – rundt ti - halv elleve.

Broderen er skeptisk til frost og snø. Han hadde også et spektakulært fall, nettopp rundt LI, tidligere på året. Uten alvorlige skader, men slike ting sitter likevel i.

Skepsisen til glatte forhold ble ikke mindre etter fallet, og da vi så noe hvitt langs fortauskanten i Sandnes, ble det ikke bedre.

Ut fra personlig erfaring, vet jeg at det er mindre is og snø ute på Li, og rundt. Oppe på toppen kan det nok være noe, men ikke nede langs sjøen, eller i skogen.

Det var selvsagt ikke antydning til frost eller snø på Dale.

Vi startet utover langs sjøen. Det var mye mer vann enn vi hadde sett for oss. Det var vått…

Røtter er glatte, det vet vi. Steiner kan også være glatte, det er vi også klar over. Normalt er ruglet gneis greit.

Ute langs sjøen kan svabergene være såpeglatte. Det må være noe helt spesielt som gjør dette. Oppe i heia, kan jeg stole på ruglet gneis. Den holder. Nede ved sjøen, spesielt på høsten, kan det være skikkelig sleipt, nesten over alt. Vi gikk forsiktig.  Det tar tid.

For min del, har jeg økt turmengden, og beholdt treningsmengden. Broderen har kuttet på turene, og trener hjemme. Han fikser på hytta.

Forskjellen på treningsmengde og turer, ble merkbar i bakkene. Det er ikke mulig å opprettholde god kondisjon uten trening. Og for min del mye «trening».

Nå har jeg ikke vondt av å ta det med ro en gang i blant. Denne lørdagen burde jeg muligens heller ha sittet hjemme. En knoke i foten – jeg brakk stortåa en gang i ungdommen – ga fra seg tydelige signaler. Det kan være snakk om «kaptein Vom» - urinsyregikt…

Søndagen ble i hvert fall tilbrakt på sofaen, med smertestillende innen rekkevidde…

Lørdagen ble det uansett tur, og det i bra vær. Midt i november gikk vi i skjorteermene, og ble bra svette oppover bakken mot toppen. Øverst lå det hagel i søkkene. Det var hvitt på toppene ikke langt inne i landet. Vinterforhold…

Litt borte i lia, på vei ned, møtte vi kjentfolk. Det er alltid kjekt å treffe tannlegen, utenfor kontoret…

Nedover mot Dalevann, gikk vi på en familie. Han med barn både på rygg og mage. På spørsmål, mente han at vekten var opp mot 20 kilo…

To unger – tyve kilo, jeg hadde gått veldig forsiktig, noe disse da også gjorde. De var antakelig på sin første tur i området, for de var usikre på om de var på stien mot bilen. Med to unger på rygg og mage, anbefalte vi å følge veien nedenfor dammen.

Vi for ned lia. I skogen var det ikke glatt.

I tåka på Høgjæren.

Sammen med broderen.

Søndagsturen gikk i akkurat samme rute som forrige søndag, og med samme følge – broderen, men ellers var mye annerledes. Først og fremt vær og «føre».  Det var skodde, regn, sleipt og glatt, selv uten frost.

Hele veien oppover mot Topdal og parkeringsplassen, gikk vindusviskerne. Skikkelig drittvær. Det var heldigvis meldt om bedre vær utover dagen. Med muligheter for sol. Været fikk vi ta som det kom, men broderen nevnte for spøk at han jo kunne vente i bilen mens jeg gikk…

Denne dagen var det nødvendig å ha med følge for ikke å føle seg ensom. Det var ikke mange andre ute og gikk. Som vanlig ble det en del folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Lite ellers.

Det er litt spesielt med tåke. Nå var ikke tåka så tykk at det bød på noe som helst problem, men fra avstand ser den alltid «tykk» ut.  Vi hadde stort sett 30-40 meters sikt. Og med stien så oppgått som her, skal det mye til før den forsvinner i tåka. Likevel skal det ikke så mye til før noen blir forvirret, - om de kommer ut av stien. Her er terreng og landskap svært likt over det hele. I fint vær, null problem. For ukjente. utenfor sti, kan det fort oppstå situasjoner.

Det var helt tydelig at det var tinvær. Bakken var sorpet og glatt, og vi tråkket igjennom det øverste laget som var tint. Omtrent som å gå i myr. Spesielt på tilbaketuren, fra Holmavatn til Synesvarden, ble det ekstra tungt å gå. Vinden imot, som ikke var spesielt sterk, kombinert med underlaget, gjorde at det krevde mer krefter enn normalt.

Grunn til at vi velger å ta denne turen – med vinter og snø i heia, er at den er forholdsvis lang. Den er til sammen 18 kilometer. I heia hadde en tur av den lengden hvert en drøy dagsmarsj. Noen vil muligens antyde at det er flatt på høgjæren. Og de vil ha rett, bortsett fra at turen byr på over 500 høydemeter. Slake bakker, men likevel en god del opp.

Turen gir med andre ord god trening for langturer.

Nede ved Holmavatn forsvant tåka, og lit lengre mot Steinkjerringa hold det opp å regne. Vi kunne hive av vanter, og av og til lette på lokket, mens vi skled ned bakkene mot Steinkjerringå.

Tilbaketuren gikk i samme spor som nedover. Det hadde vært mulig å korte inn på turen, men det kom liksom ikke til at vi snakket om det. Noe vi muligens burde. Det ble tungt på slutten. Både bakken opp mot Synesvarden og, ikke minst, den siste bakken mot parkeringsplassen ble drøye.

Det gikk greit å kravle seg over de siste gjerdeklyverne, men jeg var glad for å kunne finne fram noe å drikke ved bilen. Det kan være at vi burde ha drukket saften vi tross alt bar både fram og tilbake, nede ved Steinkjerringå.

Uansett hvordan vær og forholdene har vært på turen, har det til nå alltid vært en fin tur. Så også denne.

Lørdagstur rundt Lifjellet.

Heldig med været.

Vær? Mye Vær – på lørdagsmorgen. Jeg kikket ut vinduet. Jeg kikket på YR. Jeg så fram til dagens tur med en viss skepsis. Det har vært fint vær så lenge at det virker lite kjekt å ta en tur i regn og vind. Og nettopp regn og vind var det som Yr meldte, og som jeg kunne se fra vinduet. Det regnet – og det blåste…

Nå var heldigvis temperaturen godt over null, 5 grader på termometret utenfor kjøkkenvinduet. En liten trøst i alt det trøstesløse.

Med dårlig vær var det ikke snakk om noen «langtur». Det var frost og i på onsdag, og det hadde ikke vært så mye tin-vær at snøen og isen i høyden hadde forsvunnet. Det måtte bli en treningstur rundt Li. Der går i hvert fall store deler av turen i skog, og i le for nettopp vind fra sør. Det kunne heller ikke være mer is enn på onsdagen, heller mindre.

Vindusviskerne gikk store deler av turen inn til Sandnes og videre til Dale. På parkeringsplassen diskuterte jeg med meg selv om det var nødvendig å ha på jakken. Det så virkelig ikke så galt ut. Det var bare så vidt litt yr – og det lysnet i sør…

Jeg startet uten jakken, men utover langs sjøen lurte jeg på når regnet ville komme. Det hadde jo regnet i sør der jeg kom fra, og vinden kom fra samme retning.

Ute på Einerneste kikket jeg meg tilbake. Det var blåsvart himmel bak Dalsnuten. OK, jeg hadde hatt 1/3 av turen uten regn. Det er ikke ofte jeg har så mye flaks. På andre siden av fjorden, over Stavanger, regnet det…

Videre mot Bymarka, kunne jeg ikke se himmelen i sør, men det fortsatte med opphold. Kunne det virkelig holde til Bymarka? Kanskje halvveis? Et stykke oppe i bakken mot toppen fikk jeg på ny et glimt av himmelen i sør. Hvite skyer og så avgjort ikke regn. Over toppen hvor det ikke er mye som tar av for vinden, hev jeg på jakken for å holde varmen. Det kom ikke en dråpe…

Godværet holdt helt ned. Det kom riktignok noen dråper på vei ned mot Dale. Ikke så mye at jeg tok på jakken, men så pass at bakken ble våt.  På vei tilbake gjennom Sandnes, regnet det.

Hvor mange som går til Dalsnuten har jeg ikke grei på, men det er mange. En del andre topper i samme område er også godt besøkt. Det går nok flere til Prekestolen – opp mot 300.000. Men det burde liksom være flere rund Li. Denne turen er jo mulig å ta omtrent året rundt, og nesten uansett hvordan været er. Både onsdag og lørdag var jeg omtrent alene. Hyggelig det, men andre burde liksom også innse hvor fin turen virkelig er.  Litt under en mil – med tre kilometer i timen blir det litt over tre timer – overkommelig for de fleste. (Bortsett fra at det lett går lengre tid enn tre timer for mange…)

Sprettraubakken, fra fjorden og rett mot toppen, har etter hvert fått status som en utfordring. Det kunne muligens også rundturen få?