Juli -tur med vinterklær.

Vind og kaldt mot Blåfjellenden

Denne sommeren minner lite om fjorårets. Det er lite sol og mye regn. Temperaturen i juli er vinterlig. Hjemme er det kaldere enn rundt jul. Siden snøen er omtrent forsvunnet, er det likevel grønt i heia.

Litt lengre inn i heia, og litt høyere opp enn det jeg skulle på torsdagen, var det grønne delvis dekket av noe hvitt. Snø i juli i mitt område er sjeldent. Det er ikke vanlig i det hele tatt. Nå var det ikke hvitt der jeg skulle gå, men temperaturen var likevel i nedre kant av rødt. Ikke mye over 5-6 grader midt på dagen.

Værmeldingen lød på regn på formiddagen og mindre regn ut over dagen. Jeg hadde det ikke travelt med å komme avgårde, og klokka var rundt halv tre da jeg tok på sekken i Hunnedalen. Det regnet lett, men alt noen hundre meter oppover lia, forsvant regnet.

Vinden ga ikke opp. Det blåste ikke mer en stiv bris, men det tok seg opp mot en liten kuling. Det er helt greit å gå i slik vind, men med lav temperatur blir det kaldt. Jeg beholdt jakken på hele turen innover heia denne gangen.

På tross av vind og temperatur. Så er det grønt og frodig. Det tyder på sommer. En enslig liten flekk med snø rett på siden av stien viser at det ikke er så lenge siden snøen dekket landskapet. Det gjelder å ta vare på de korte ukene med sommer så pass høyt som opp mot 1000 meter over havet.

Det er andre blomster nå en tidligere på året. Siden forrige tur innover, har tettegraset blomstret og står langs stien med flotte blå blomster, Inne i mellom tuene på de laveste myrene kan jeg se en eller annen fiol, med sine litt sarte blåfarger. Skrubbabærblomstene – hvite med litt sort, står i mengder enkelte plasser. En og annen skogsstjerne lyser også opp, sammen med noen små gule blomster som jeg antar er tepperot.

De siste årene har jeg sett 5 marihånd planter et stykke oppe i lia. Uka etter har de vært vekk. Så også i år, bortsett fra at det bare var tre blomster dette året. Litt lengre nede i lia sto det en enslig blomst av arten på myra. Jeg har prøvd å finne ut hvilken marihånd det kan være, og har landet på at det må være smalmarihånd, som egentlig ikke skal finnes i dette området. (Dette har jeg ikke greie på, så - uten ansvar for mulige feil.)

Bjørnskjegget er grønt i toppen. Det er en av de første plantene som blir brunt. Jeg håper det blir en del turer før det skjer.

Det er likevel stein og gras som dominerer. Granitt og øyegneis er ikke bergarter som gir næring til jorda.

Det var andre folk innover denne dagen. De tre jeg gikk forbi var også på vei mot Blåfjellenden. Denne gangen var det ikke snakk om å gå på rekordtid – med motvind og tung sekk gikk det heller smått.

Det ble likevel en grei tur innover. Regnet den siste tiden hadde gjort at bekkene gikk store. Ved vaet rett før nedstigningen til Blåfjellenden, var vannstanden så pass høy at jeg måtte stramme buksene rundt skoene. Med nye sko og gore-tex bukse gikk det helt greit å komme tørrskodd over.

Det var kjekt å komme til Blåfjellenden etter en uke på tur i England.

Langs Hadrians mur i England.

Sammen med Helge Johanson og Temareiser.

Siste turen i England for denne gang. Det har vært noen fine dager, men også noen få dager med dårligere vær. Alle turene – 5 tilsammen, med den siste, har vært forholdsvis korte, og ingen har bydd på noen form for utfordring.

Nå var det bratte og litt luftige partier ned fra Cat Bell, men selv med min form for høydeskrekk, gikk det greit. Noen av turene – den første ved Bolton Castle som eksempel, var heller kjedelig, med mye kryssing av dyrket mark.

Ingen av turene har vært på under en mil og de fleste på 12-13 kilometer. Vi har brukt dagen på tur, og ikke sett på klokka. Likevel var jeg noe overrasket over tempoet våre italienske guider satte opp. Det gikk ganske fort opp bakkene, og de med litt mindre trening fikk høy puls og pustet tungt.

Det er liksom ikke helt det jeg hadde ventet meg. Vanligvis går slike turer i et tempo tilpasset den som går senest. Nå tok guidene noe igjen med hyppige pauser. Igjen heller ikke helt slik jeg er vant med. Jevn fart og heller lange pauser når det passer.

Vi har vært innom to nasjonalparker til nå, og siste turen gikk i den tredje. Vår tur ville gå fra «The Sill» til «Roman Army Museum»- langs restene av «Hadrians Mur».

Muren, som gikk fra Wallsend ved Newcastle til Bowness-on-Solway, er 117 kilometer lang. Den var opprinnelig bygget omtrent 3 meter bred og 5 meter høy. Hovedsaklig av to vegger med stein og fyll i midten, med med en base av stein. I dag er det bare rester igjen, og muren er enkelte steder helt forsvunnet. Dagens murrester er sjeldent over 2 meter. Mye av steinen er gjenbrukt i bygninger og steingjerder.

Vi skulle bare gå omtrent en mil langs muren. Stien langs restene av muren går fra kyst til kyst og er en av mange «long distance path» i England.

Det ble litt opp og ned denne dagen. Muren er lagt langs kanten av en del høyder for å gjøre det enkelt. For oss som fulgte muren betød det opp noen meter og så ned. Passe bratt, men det var laget trappetrinn de bratteste bakkene.

Vi kom omtrent halvveis i godt vær. Det blåste ganske godt, og vi fikk vinden forfra, men det var varmt i sola i le av vinden.

Vi tok pause ved Crawfields. Et steinbrudd, nå fylt med vann. Og fikk regn på oss. Det ble en skikkelig bøye, og det fortsatte å komme noe nedbør den siste halvparten av turen.

Etter pausen gikk stien over gjorder og gjennom le og over gjerdeklyvere. Det var ikke mye å se av myren annet en en jordvoll enkelte plasser.

Siden vi gikk over de høyeste bakkene, kunne vi ofte se langt. Det var mye dyrket mark, lite utmark og bare litt skog. Det er likevel et åpent og greit landskap å bevege seg i.

Siste kilometeren inn mot «The Roman Army Museum» gikk likevel på asfalt.

En fin men kort tur i vind, sol og regn.

Catbells ved Keswick.

Sammen med Helge Johanson og Temareiser.

Starten på dagens tur kunne ikke vært enklere. Vi tok båt på Derwent water – til Lodore Falls hvor vi gikk et lite stykke på vei. Dagens mål var i sikte fra første steg.

Catbells lå rett foran oss, men vi krysset først et våtområde på gangvei av tre. Alt fra starten var det klart at vi ikke ville bli alene på tur denne dagen. For å komme til toppen av Catbells, måtte vi opp en lang og delvis bratt bakke.

I bakken oppover kunne vi se ganske mange andre som også var på tur denne flotte dagen. Vi har vært heldige med været de siste dagene, sol og sommer, men denne dagen var det noen mørke skyer enkelte plasser.

Vi fikk sola i nakken på vei oppover. Bakken var rimelig lang og ville ta oss nesten til toppen. Nå er ikke toppen av Catbells blant de høyeste, men rager godt i landskapet med sine nesten 500 meter over vannet.

Oppstigningen var lang. Det var god sti, delvis med opparbeidet steg og trapp. Med noen små pauser underveis kom vi opp i god stil. Oppe ved Hause Gate, ble det nok en pause før vi fortsatte på den brede sti mot toppen.

Vi hadde møtt en del folk som var på vei både opp og ned i bakken. Opp mot toppen av bakken var det en del mer, men ikke trengsel På toppen var det masse folk. Det minnet mest om Prekestolen. Nok en pause på toppen, En lang og god pause med anledning til å spise den medbrakte lunchen. Vi satt et lite stykke nedenfor toppen og kunne se stien oppover.

Det kom folk hele tiden. Mye folk. Vi var ikke alene...

Vi gikk antakelig «motsatt» av hva folk vanligvis gjør. I hvert fall fikk vi mange i mot oss. Det betød også at vi måtte klatre ned de bratteste partiene i stede for å klatre opp. Det var egentlig ikke nødvendig å klatre, men for egen del brukte jeg hendene noen plasser der det var mest eksponert.

Men bratt var det. Og langt ned. Alle de 500 høydemetrene skulle nå gås nedover. Det gikk greit og sikkert fortere enn å gå bakken opp.

I bunn av bakken, nede i «sivilisasjonen» etter bare noen få kilometer i terrenget, gikk vi innom Lyngholm. Stedet til Beatrice Potter, barnebokforfatteren.

Så ble det noen lange og drøye kilometer innover mot Keswick. Noe av stien som lå litt inne i landet i forhold til Derwent Water, gikk i skog, men det siste stykket gikk på vei og grusvei.

Total lengde på turen var 13 kilometer, men bare 3-4 av disse gikk i «turterreng».

Utsikten fra toppen på Catbells var god. Og der oppe var det mulig å se andre stier på andre «fjell». Det må være hundrevis av tur muligheter bare ut fra Keswick.

Et flott turområde, men med mye folk på en fin lørdag. Vi var heldige med været. Litt senere på ettermiddagen regnet de. I regn ville vi brukt mye lengre tid.

Sheffield Pike ved Ullswater.

Med Helge Johanson og Temareiser.

Ny tur. Ny rundtur, fra nytt sted. Den første turen i «The Lake District» Dette skulle bli en topptur. Nå er ikke toppene i «The Lake District» spesielt høye, og vårt mål for dagen ikke stort høyere over havet enn Bynuten hjemme.

Det ville likevel bli en topptur i «The Lake District»

Vi bor i Keswick, og turen skulle starte i Glenridding ved Ullswater. Noe som betød en busstur på en halvtime eller så. Ikke hele gjengen så syn på over 600 høydemeter opp, og det samme ned. Vi ble 24 tilsammen på denne turen.

Det er sjeldent at været hindrer tur. Denne gangen var været ekstra pent. Lite skyer nesten ikke vind og nesten 20 grader, Egentlig nesten et perfekt turvær, men det ville selvsagt bli varmt oppover bakkene.

Opplegget er at vi går turen og har med lunch – og drikke. Denne gangen tok i hvert fall både jeg og Bestyrerinnen med ekstra vann. Og vi fikk bruk for drikken. Det ble som tenkt en varm opplevelse.

Turen startet fra parkeringsplassen og går langs Ullswater mot Glencoyne House. Det går en stikkvei oppover rett før, og her tok vi opp. Stien går oppe i lia over Glencoyne og ovenfor et steingjerde. Det første stykket i skog med skygge. Det ble straks varmere i sola – og oppover bakke.

Det er en lang, av og til bratt bakke, men helt uten problemer. Det er bare «tungt» å komme opp, ikke vanskelig i det hele tatt. For vår del, med italienske guider, ble det litt høy fart avbrutt av hyppige stopp.

Etter min erfaring går det adskillig lettere med jevn fart og uten egentlige stopp. Sagt på dialekt: «de e jabnå så dræge». Uansett, vi kom opp til toppen i skaret mellom Nick Head og Sheffield Pike uten å anstrenge oss for mye.

Der tok vi peiling på toppen noen hundre meter lengre oppe og vi samlet oss for lunch. Der ble det selvsagt tatt det tradisjonelle toppfoto. Det var kø ved toppen en stund....

En god og lang stopp. Så bar det først tilbake til skaret ved Nick Head, før vi tok fatt på bakken ned.

Det hadde vært gruvedrift her oppe. Stien ned fulgte en gammel «vei» ned bratte lia. Det var egentlig brattere her enn på andre siden, men veien slynget seg i sikk-sakk nedover, og det var helt uproblematisk å komme ned.

Nedenfor det bratteste stykket gikk vi i slak nedoverbakke et par kilometer. Hele tiden med parkeringsplassen i siktet.

Nede ble det et tradisjonelt besøk på en pub for inntak av veske. Og hyggelig prat om turen og om vær og vind.

Denne turen var og på omtrent 12-13 kilometer, men med stigning på 600 høydemeter. Vi gjorde unna runden ca 4 timer, men det må være greit mulig å gjøre turen kjappere enn dette.

På mitt kart står det advarsel om at forholdene - om vinteren – kan være vanskelige. Og at turen da kun bør gjennomføres av folk med erfaring. Det er i hvert fall en helt unødvendig opplysning om sommeren i godt vær. Dette er en enkel tur.

Rundtur ut fra Reeth i Swaledale.

Med Helge Johanson og Temareiser.

Etter en hviledag i York, var det klar for en ny tur. Denne gangen nesten i nærområdet for der vi holdt til. Nærmeste landsby til vertshuset vi lå på. var Reeth i Swaledale, mens vertshuset lå i sidedalen Arcledale.

Dagen begynte derfor med en busstur på bare noen minutter.

Reeth er en liten landsby med stor markedsplass i sentrum. Flere puber og stedet er nevnt i James Herriots bøker. (Veterinæren som skrev om dyr og folk i dette området.) og det er laget en rundtur (James Herriot way.) som går innom Reeth. Det første stykket mot «the swing bridge» - en gangbru over elva Swale fulgte vi denne rundturen.

Vi skulle opp i høyden og gikk på god sti slakt oppover, Litt lengre oppe traff vi en vei og fulgte denne til vi igjen tok ut i terrenget. Denne stien tok oss forbi en gammel «borg» fra tidligere tider, antakelig tilbake til jernalderen. (Maiden castle).

Vi gikk litt ute i terrenget, men kom etter en liten stund opp på en ny grusvei og fulgte denne over helle sletta. Oppe i høyden hadde vi god utsikt ned i dalen. Og mye av turen gikk slik at vi kunne se ned mot bilen som sto parkert i midten av Reeth.

Landskapet oppe i høyden var mye likt høgjæren. Lyng og blåbær og ikke et tre. Åpent og med god sikt. Høy himmel.

I det flotte været vi hadde, ikke en sky på himmelen og bare litt vind. Nede i lavlandet – et åar hundre høydemeter under oss, var det sommer, Oppe i høyden – ikke mer enn 400 meter over havet, var det noe kaldere.Nede i lavlandet – et åar hundre høydemeter under oss, var det sommer, Oppe i høyden – ikke mer enn 400 meter over havet, var det noe kaldere.

Det må være blant de mest øde stedene i England. Likevel var det tegn på gammel virksomhet. Det var slagghauger og gamle revner i jorda. Bakken hadde en gang vært full av blymalm. Antakelig et fantastisk slit og jobbe i en mine og spesielt så pass høyt og ensomt.

Etter noen kilometer på vei, ned like mye som vi hadde gått opp, var vi tilbake i bebygde strøk. Det ble tid til en liten kikk på den romanske kirken i Grinton, før vi tok fatt på det siste stykket mot bilen.

Turen gikk langs elva tilbake til «the swinging bridge» og landsbyen. Alt i alt ble det 13-14 kilometer, Med en god del stopp underveis og en lang lunch brukte vi omtrent fem timer.

Under lunchen leste en av guidene fra James Herriots bøker, og fortalte litt om veterinæren.

Alle deltakerne på turen sammen med turleder Helge Johanson hadde små problemer med å følge med. Det var ingen store utfordringer underveis, og bakken var ikke for lange. Nå satte nok de «lokale» guidene opp en litt høyere fart enn det vår mann Helge mente var riktig. Helge Johanson fikk oss likevel opp i god stil.

Dette var ingen lang og krevende tur. God sti der vi gikk i terrenget, men mye på vei. Likevel var turen kjekk, Den ga – på tross av at den var litt kjedelig – godt innblikk i natur og terreng i Yorkshire Dales.

For oss som var med Helge, og mange hadde vært med på hans turer flere ganger, var det som vanlig hyggelig. Med prat og historier og mye morro.

Turen ble selvsagt avsluttet på en lokal pub i Reeth.

Pub-besøk i York.

En svært annerledes tur.

Etter en dag med regn og tur var opplegget et helt annet for onsdag. Da var det snakk om byvandring i York, med besøk av både bymur og kirke.

Det betød igjen en biltur på opp mot halvannen time. Starten på turen går gjennom Yorkshire moors. Og utsikten burde være enestående. Dessverre lå tåka lavt over terrenget, og vi fikk ikke sett mer en det som var like i nærheten av veien.

Egentlig har ikke en bytur noe å gjøre i min logg, men Bestyrerinnen insisterte på at jeg burde ta med denne turen, Den ble etter hvert ganske ganske minneverdig. Skal jeg klare å ta vare på «minner» må de noteres og dokumenteres.

Vi, det vil si Bestyrerinnen, Torill og Martin. Vi fikk senere med oss Jannikken og Terje. Ble med andre ord 6 på turen.

Vi hadde mange timer til rådighet. Buss tilbake var planlagt til halv fem. Vi sto i byen og viste ikke helt hva vi skulle gjøre klokka 11. Hele 6 timer til rådighet...

Butikkbesøk var utelukket. Det er ingen ting vi «trenger» og lite som frister. Vi startet likevel med en liten rundtur i sentrum. York er verdt en tur. Mange og gamle gater og huser. Vikingmuseum – som vi ikke besøkte. En svær kirke med glassmalerier – som vi ikke besøkte. Jernbanemuseum, som vi heller ikke besøkte....

Det ble heller andre kulturelle opplevelser.

Vi gikk på pub.

Ikke hvilken som helst pub. Vi fant et lite hus med en dør og et vindu i front. Fra middelalderen helt tydelig. Innenfor var det en helt alminnelig pub. Tom for folk, utenom jenta bak disken. Vi og drikkevarene tok plass ved vinduet. Med god utsikt over gata utenfor og av de som kom. Det kom folk etter oss, og puben ble full etter hvert.

Praten gikk livlig. Vi hadde en koselig stund, og da også Jannikken og Terje dukket opp ble det et livlig selskap. Jeg tror en del av de andre gjesten nok savnet «innestemmer» etter en stund.

Det ble snakk om mat. Uten mat og drikke.... Heltene var ikke direkte sultne, men det ville bli for lenge å gå til middag.

Vi oppdaget at det ble servert mat lengre inne i lokalet. Skulle vi fortsette hva vi hadde begynt på – et skikkelig hyggelig besøk på en ganske alminnelig pub?

Maten ble servert i et lokale som hadde inngang fra andre siden. Det var egentlig to puber i hver sin ende av huset. Også andre enden var skikkelig hyggelig.

Med mye drikkevarer innabords ville det være vanskelig å navigere mot «doen» Gulvet hellet sterkt ned mot peisen, og det var antakelig ikke i vater noen plass.

Det viste seg at puben hadde aner tilbake til 1502 – det var den kulturelle delen av oppholdet for vår del.

Vi spiste i selskap med et skjelett som satt på en stil ved baren. Det var piano i en krok, og ikke en stol eller et bord som var likt.

Det ble noen greie og kjekke timer. Praten gikk lett og latteren satt løst. Skikkelig hyggelig i kjekke omgivelser.

Vi kunne umulig sitte lenge enn 3 timer.

Rundt tre satte vi kursen mot bussen. Med god tid, ble det en rundtur gjennom sentrum før vi fant en bar – ikke pub. Baren var ny, med skikkelig fin innredning. Bartender i dress og slips og servitør med hvit jakke og forkle.

Dette var helt annerledes enn puben, men like koselig. Jentene satte pris på en likør til kaffen, Det gjorde ikke oppholdet mindre kjekt.

Vi nådde bussen med god margin...

Aysgarth Falls og Bolton Castle

Med Helge Johanson og Temareiser.

Da er første turen i England unnagjort. Ikke en lang tur, ikke en tung tur, men en kjekk kort tur. Kort i lengde, men lang i tid. Vi er er hele 26 stykker i følget: Lang lang rekke. I tillegg har vi med to guider – fra Italia, men godt kjent i områdene vi skal gå. Og vi kom vel fram – og tilbake på smale veier, og med skikkelig bratte bakker.

Vi gikk i området rundt Aysgarth falls og Bolton Castle. Turen var beregnet til omtrent 12 kilometer med litt opp og ned, men ingen store utfordringer. En enkel tur.

Med så pass mange som nesten 30 stykker, ville det bli spredning mellom første og siste person. Det vil også bli en del stopp underveis.

Vi parkerte på en grei parkeringsplass ved Aysgarth Falls. Dette er en «severdighet» inne i Nasjonalparken «Yorkshire Dales».

Bare etter noen minutters spasertur, kom første stopp. Ved «fossene». Jeg tror fallet må ha vært på minst 5 meter....

Det hadde regnet den siste tiden, og i følge guidene, var elva større enn den pleier å være. Og selv da var den ikke spesielt stor. Det må litt mer til før en foss imponerer nordmenn.

Selv Fossebekken er med imponerende etter kraftig regn...

Nå var fossene bare en av tingene vi skulle se denne dagen. Vi skulle også innom Bolton Castle. En gammel borg med betydning i Engelsk historie. Mary Steward – Mary queen of Scot- var fange i borgen en kort periode, og eierne var betydningsfulle folk i sin tid.

Rundturen gikk omtrent hele tiden på det som betegnes som «public footpath». Det var stolper som viste vei, men ellers nesten helt uten merking. Heldigvis for oss, så hadde vi med guider. Disse fant fram uten problemer. Uten skikkelig kart hadde jeg hatt problemer.

Disse stiene - «public footpath» gikk over stor jorder, gjennom le og mange «hull» i steingardene. For å finne fram var det nødvendig med gode kunnskaper eller kart. Hele turen gikk innenfor Landranger kart OL 30.

Vi hadde ikke været helt med oss. Det regnet lett stort sett hele turen, men siden dette var en «kosetur» ble det stopp for mat og drikke innendørs flere ganger. Sist stopp ble det bare drikke....

Det var vanskelig å vite hvilen «utrustning» som ville være best. Høye fjellsko eller lave fjellsko, regnbukse eller Gore-tex. Lett regn og opp mot 14-15 grader gjør at det blir vått uansett. Med slik lett regn hele dagen vil gras og marker være fulle av regn, og der det var sti, så ville det være mye sorpe.

Jeg valgte fullt utstyr med Gore-tex. Likevel ble jakken gjemt i sekken en del av turen. Om jeg ble våt av regn eller av svette går som regel ut på ett. Andre gikk med korte bukser og lette jakker.

Det ble en litt uvanlig tur. Vi krysset mange marker og gikk gjennom små og smale åpninger i steingardene. Det ble etter hvert litt kjedelig, og svært ulikt en tur i heia. Siste stykket gikk litt mer opp i høyden med vid sikt over Yorkshire Moors Det var i hvert fall noe å få med seg.

Gjengen var, på tross av været, i godt humør, og prat og latter gikk lett. Det er en hyggelig gjeng å ha med på tur. Det lover godt for de neste turene..