Blåfjell og Bjødnali med broderen

Mandag og flott tur.

Vinteren har sluppet taket for denne gang, og det har til og med tørket litt opp i marka. Broderen ville på tur denne dagen. Mandag og første dag i mars.

Jeg hadde i utgangspunktet tenk på en tur fra Gramstad, men broderen var klar for å prøve seg mot Bjødnali. Det ble til at vi skulle møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Det er vinterferie, og da var det også andre som ville på tur. En familie med unger gjorde seg klar. De spurte om veien til Urdådalen. Nå var ungene ikke så gamle at de ville synes en tur på 7 kilometer er stas. Både broderen og jeg var ikke spesielt overrasket da bilen var vekk da vi kom tilbake. Det hadde blitt en litt kortere tur enn planlagt.

Etter en lang vinter og mye tur på flate stranden, er broderen innstilt på å komme i form til å gå bakker. Det er ikke helt det samme å gå i sjøkanten som å kravle opp baker og og over knauser.

Turen fra Sælandsskogen kan legges over Blåfjellet.. I lengde blir det omtrent som å gå Urdådalen, men med en god del flere høydemeter. Opp bakken er det egentlig god sti, men etterhvert har vann vasket ut mye av stien, slik at det blir litt høye steg enkelte plasser.

Vi la i vei oppover fjellsiden. I greit tempo. I en slik lang bakke, med bare neon få meter flatt terreng, gjelder det å finne den farten som er høy, men ikke så høy at pulsen komme i rød sone. Etter noen år med tur, har vi begge lært noe om slike ting.

Jeg hadde litt ekstra i sekken i forhold til broderen, og de få kiloene utlignet hele treningsforskjellen mellom oss. Jeg går tur 9-10 timer i uka, broderen halvparten. Likevel skal det bare et par kilo i ryggsekken, så kommer pusten på høygir omtrent samtidig.

For å få litt lengde på tur legger vi vanligvis turen om toppen av Blåfjell. Et avstikker på ikke mer enn 2-300 meter, men frem og tilbake blir det en halv kilometer. Selvsagt med noen høydemeter der også. Mest mulig tur for pengene.

Vi går også oppom garden på Bjødnali. Det blir også en halv kilometer «ekstra», men vel verdt den lille turen. Det er virkelig flott opp på garden med utsikt over marker vann og vei.

Det ble ingen tur rundt Engjavannet denne gangen. Broderen var ikke klar for en ekstra time denne dagen. Vi fortsatte rett mot Sjelset.Den siste delen av turen gå mye å vei eller god sti.

Siden det var forholdsvis tørt, gikk det greit å gå rett over de vanlige våte plassene. Det gjør at vi komme litt fortere fram. Og farten er jo viktig...

Selv med vinterferie og skolefri, var det ingen andre på tur denne dagen. Mandag er muligens ikke en stor utfartsdag, men vi fikk en skikkelig flott tur.

Slik vi legger turen blir det 8 1/2 kilometer, og denne dagen tok det oss nesten to timer å komme rundt.

Nesten vår rundt Lifjellet.

Med Sigbjørn på lørdagstur.

Det var endelig tid for en lørdagstur rundt Lifjellet. Standard vintertur i mange år. Jeg anså turen som enkel og kort i «gamle» dager. Som pensjonist, har det blitt litt annerledes. Turen er ikke «umulig» eller «vanskelig», men ikke så lett og kort som den en gang var. (Det har den egentlig aldri vært, men det er en annen historie.)

Værmeldingen for lørdag var grei. Det skulle ikke blåse – vindstille ble nevnt, og det var snakk om sol. Ikke et ord om nedbør. Temperatur godt over null. Virkelig flott turvær.

Det er ikke så ofte jeg får følge på disse turene rundt Lifjell. Det blir som regel en tur alene, og nesten uten å se folk før etter at jeg har kommet opp til toppen. Denne gangen ville Sigbjørn være med.

Han drar oss ofte med på turer vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ikke har vært på. Denne gangen var det min tur til å vise vei. Nå har Sigbjørn gått rundt Lifjell noen ganger, men jeg har lagt om ruten litt og går utenom merket løype en del.

På en lørdag med bra vær var det selvsagt også andre som ville på tur, og siden vi startet litt sent, var det en god del bil på Dale. Vi fant en plass å parkere, og tok utover mot Dalebukta og Einerneset. Det var ikke mange folk etter vi tok ut i terrenget, men selvsagt, nesten som vanlig, kom det folk springende bakfra.

Hele fem stykker sprang forbi – i godt tempo. Det hadde vært kjekt å kunne holde slik fart. Uten om disse kom det en enslig kar ruslende i mot. Det er ikke mange, selv på en flott dag, som tar denne lit spesielle turen.

For første gang i år, kunne jeg hive av jakken og gå i bare ullblusen. Vårfølelsen kom kjapt, men det var ikke mye vårtegn på bjørkene utover langs sjøen.

Bakken oppover gikk greit. Vi startet litt forsiktig og holdt et jevnt og greit tempo oppover. På den vanlige plassen – rett før snaufjellet, ble det stopp for å hive på med klær.

Etter en den lille stoppen bar det rett opp i tåkeheimen. Det var skikkelig tett tåke oppover mot senderen. På det tykkeste var det ikke mer en 15 meter sikt. Det er ikke ofte jeg opplever så tett tåke.

Med litt vårstemning nede langs sjøen, var det likevel ingen overraskelse at det fortsatt lå en og annen isflekken igjen i nordhellingen. Det var helt uproblematisk å komme frem.

På toppen – i tåka – mætte vi folk, som hadde gått opp veien. Det kom også en god del folk i mot nedover mot Øksendal og Dalevannet.

Det kom også en jente bakfra. Hun hadde gått feil i tåka og tatt stien mot Sprettraubakken. Det stikrysset trenger skilt. Jeg får snakke med Per å høre om det er STF som setter opp disse.

Nede ved Dale var det tid for en liten oppsummering. En grei vårtur på litt over ni kilometer, men med en skikkelig bakke. God trening for nye turer ut over vår og sommer.

Rundt Engjavatnet.

En våt men kjekk tur.

Selv om det har blitt tur hver dag i over en uke, var jeg innstilt på ny tur på torsdagen. Værmeldingen for både fredag og lørdag var mindre bra. Det var snakk om regn. Torsdag skulle det være overskyet og opphold.

Siden det hadde blitt mange – men korte turer, mente jeg at det burde bli nok en slik kjapp og grei tur. Mange og korte turer gir muligens bra kondis og muskler for tur. I det minste.

Planen var å ta til Sælandsskogen og gå den vanlige runden til Bjødnali og videre til Sjelset og tilbake til bilen. På veien, kom jeg til å tenke på at den planlagte turen egentlig er ganske kort, og har få utfordringer. Halvparten av turen går på vei eller god sti.

Det er mulig å utvide turen med å gå rundt Engjavannet. Det betyr tre kilometer ekstra, og er en virkelig flott «utvidelse» av den vanlige runden. Jeg fikk bestemme meg oppe på Bjødnali. Det var i hvert fall en god plan.

Det var få biler på parkeringsplassen. Den siste tiden har det som regel vært fullt opp av folk på de mest populære turområdene. Denne gangen var det få andre.

Det hender jeg har noen lyse øyeblikk. Et av disse var for ganske mange måneder siden. Da fant jeg ut at det ville være greit å ha et ekstra par med fjellsko liggende i bilene .Til bruk den dagen jeg glemte å ta med sko....

Det var nettopp hva jeg gjorde denne dagen -glemte skoene. Mine flotte vanntette ALFA Impact med en såle som henger selv på våte steiner. De sto hjemme, ganske ensomt og forlatt.

Ekstra skoene er et par «gamle» - minst to – tre år, walk king. Ville nå de være vanntette? Det fikk vise seg. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å snøre på de stive og gamle fjellstøvlene.

Jeg bestemte meg for å ta mot Blåfjell. Da fikk jeg noen ekstra høydemeter og en god bakke oppover før jeg måtte ned til den vanlige stien. Det ble en masse vassing, både oppover og nedover. I stien oppover rant det en bekk, og myrene nedover var søkk bløte. De gamle skoene hold tett.

Det ble til at jeg la turen om Skogen – og rundt Engjavannet. Høylandsfeet som holder til rundt Skogen, var ikke i nærheten av veien. Heldigvis.

Skogen og videre mot Sjelset, er det sti et godt stykke. Rundt og over noen små myrsøkk og en bekk – som aldri har gjort noe galt... Til nå. Den gikk så pass stor at jeg hadde problemer med å bestemme meg for om jeg skulle snu eller fortsette. Selvsagt ligger bekken omtrent halvveis på turen. Det gjør ikke valget lettere.

Det ble til at jeg gikk over. Forsiktig, med et godt grep om stokken og med kontroll på hvert steg. Jeg måtte nedi med vannet som gikk over skoene, men heldigvis har jeg gore-tex bukse med mulighet for å stramme buksa rundt skoene.

Jeg kom over uten å bli våt på beine. Med gamle sko. De kan altså brukes en stund til. De skal i hvert fall pusses opp for ikke bli stive i læret – igjen.

Det ble en flott tur. Nede ved Sjelset var det grønne bakker, og da sola tittet frem ble det skikkelig vårlig. Nesten varmt. Det er kjekt å kjenne at fet går mot varmere dager, og at det igjen muligens blir anledning til fjellturer. Eller kanskje Blåfjellenden.

Det ble 2 1/2 time på beina med godt over en mil. En bra tur midt i uka.

Endelig en "topptur" til Bjørndalsfjellet.

Broderen og jeg på tur - igjen.

Det har som oftest blitt tur på onsdagene for broderen og meg. Siden vi ikke er opphengt i arbeid og slike ubehagelige sysler, kan vi likevel styre turene til de dagene med godt vær. Onsdag skulle det ikke være godt vær. Det var meldt regn og vind.

Værvarselet for tirsdag var mye bedre. Det var ikke snakk om sol, men det skulle ikke regne og vinden «bare» 7 m/sek. Helt greit turvær.

Å velge turdag er en ting, men å bli enige om hvor turen burde gå, er noe annet. Vi er sjeldent uenige, broderen og jeg. Vi kan ha forskjellige ønsker, men vi blir alltid enige.

Denne gangen ville broderen ta mot Bjødnali, og jeg så fram til en tur mot Bjørndalsfjellet. Jeg kom ikke opp til toppen på lørdag, og da kunne jeg jo ikke vente lenge med å forsøke på ny.

Det var isen som var problemet på lørdag. Stien var dekket av is, og selv om det kom folk farende nedover bakken, så var det for glatte forhold for meg. Jeg kunne nok ha kommet opp ved å gå rundt isen, og jeg hadde jo kommet ned, antakelig på buksebaken for det meste...

Det var ikke spesielt mange andre på parkeringsplassen på Gramstad denne tirsdagen. Vi hadde avtalt å møtes klokka 12, og begge var på plass en stund før det.

Veien og bakken opp mot stien er ikke spesielt bratt, men jeg blir andpusten uansett. Broderen klarer den første bakken bedre enn meg, selv om han trener vesentlig mindre. Jeg trenger lengre tid for å komme i gang.

Mye av isen i stien var forsvunnet i løpet av de dagene fra jeg var der sist. Det lå fortsatt en god del is der det vanligvis renner vann, men i stien var det meste vekke. Vi kom oss opp både den første og andre bakken uten problemer.

Siste bakken opp mot toppen var helt uten is, men myra øverst var likevel fortsatt frosset litt under overflaten. Denne gangen var helt alene på toppen. Det skjer ikke ofte.

Selv uten mange biler på parkeringsplassen, mætte vi folk. Det kom noen i mot med jevne mellomrom. Som oftest litt eldre menner alene på tur. Broderen og jeg er heldige, vi kan som regel ta følge.

Det ble ikke lange oppholdet på toppen. Selv om det ikke var «dårlig» vær så var det kaldt i vinden øverst. Vi trakk for nedover mot skogen.

Det var ikke snakk om bare å gå til Bjørndalsfjellet. Vi måtte også oppom Fjogstadnuten, som ikke mye «nyt», men mer en liten bakketopp.

Det er god sikt mot både Sandnes og Stavanger – og Dalsnuten. Det er nesten alltid folk på toppen av Dalsnuten. Denne dagen kunne vi ikke se noen, og heller ikke folk på vei opp eller ned. Nå kom det folk nedover da vi kom ned ril Revholstjørn, helt folketomt var det nokk ikke på toppen.

Turen er ikke mer enn rundt 7 kilometer. Det er en del bakker opp – og ned, og normalt går den unna på godt under to timer. Denne dagen ble det nesten to timer.

Vi var begge fornøyd med dagens innsats. Den første skikkelige fjellturen på ganske lenge.

Orre til Reve havn med broderen

Tinvær og glatt de fleste plasser.

Etter en lang periode med frost, kom mildværet. Tinvær, men bare noen få grader over null. Fortsatt sol inne imellom og uten nedbør. Turvær med andre ord.

Ulempen er at hardtråkket snø blir til is. Normalt er det vanskelig å bevege seg ute en dag eller to etter et slikt væromslag. Det var is i gårdsrommet og jeg var usikker på om det burde bli tur.

Broderen mente det ville være mulig å komme seg på en onsdagstur, selv om det var glatt. En strandtur er alltid en mulighet. Det er naturlig strødd helt i sjøkanten på sandstrendene.

Broderen og jeg ble enige om å treffes på Orre – ved Friluftshuset. Og gå en tur langs sjøkanten. Det kunne umulig være så mye is at det hindret tur der.

Nede ved Friluftshuset var det blanke isen på asfalten , men det var mulig å gå på utsiden av den vanlige stien. Der var det bare litt snø, som ikke hindret oss.

Normalt går bi på «innsiden» av stranden mot Orre-elva, men denne gangen ble det kjappeste vei til stranden og i sjøkanten sørover mot Orre-elva. Elva ligger omtrent 1 1/2 kilometer fra parkeringsplassen, og frem og tilbake blir bare tre kilometer. En alt for kort tur.

Det førstestykket ble det derfor nordover i våre egne spor. Nå er Orre og Reve sanden omtrent 3 kilometer, og går over i en ny sandstrand. Det betyr mye for hvor fort vi kommer frem om sanden er hard og grei å gå på eller om den er løs og skoene synker ned i.

Denne dagen var det «blandet drops» - enkelte plasser var det helt greit, mens andre plasser var det løs sand. Det viste seg å være bestå gå der folk hadde gått på ski. Det hadde vært så pass med snø at mange hadde funnet frem ski og dratt på stranden.

Dette til glede for oss, da det tinte senere under skisporene enn ellers på stranden, og vi kunne gå på hard strand.

Onsdagsturen pleier ofte bare å bli 7-8 kilometer og godt under to timer. Denne dagen hadde vi ikke bestemt hvor langt vi skulle gå. Siden været samarbeidet, det var både sol og lite vind, ble det til at vi vandret først til Revtangen, så til Ytre Reve og så omtrent til Reve Havn. Nesten 7 kilometer fra start, men bare omtrent 5 kilometer tilbake til bilen.

Vi kunne godt ha fortsatt. Det er helt greit å gå til Hellestø og også videre til Sola og mot Viste/Tungenes. Denne dagen ville det bare bli tilbake til bilene for oss.

Nå er det mulig å gå på innsiden av selve stranden, og vi pleier å gå en vei ytterst og så holde innenfor stranden på hjemveien. Denne gangen ble det en tur i sjøkanten også på tilbakeveien, bortsett fra at det ble oppe i dynene på slutten.

Det var fortsatt speilblank is i stien da vi kom tilbake, men som vanlig blir vi vant med is og glatte forhold, og da går tingene av seg selv.

Vi kom frem og tilbake på omtrent to timer, som er grei fart på flat og slett strand. En flott tur, selv om det trakk litt over på slutten.

Njåskogen med Anne Lise og Sigbjørn.

Søndagstur i godt selskap.

Bestyrerinnen ville på tur søndagsmorgen. Ikke noen langtur, men en kjapp og grei tur i nærområdet. Det kunne passe en søndag med snø på bakken, men med vinden ulende rundt hushjørnet.

For egen del var jeg litt usikker på hvor det var best å ta ut. Jeg hadde jo håpet på en litt lengre tur, men med kuling i kastene fristet det ikke med noen strandtur. Andre plasser ville det være snø og Bjødnali hadde jeg jo besøkt noen ganger i det siste.

Lenge før vi, det vil si Bestyrerinnen hadde fått sko på beina og begynt å gjøre seg klar for tur, ringte telefonen. Det var Sigbjørn. Han og Anne Lise hadde tenkt seg på tur i Njåskogen. En passe plass for tur en dag med mye vind.

Det er kjekt at andre vil ha oss med på tur, og denne dagen passet det bedre enn mange andre ganger. Vi hadde jo ikke helt blitt enige om hvor vi skulle ta ut.

Det er ikke så ofte jeg – og Bestyrerinnen, har gått tur i Njåskogen. Vi holder oss som regel i sjøkanten om det er sånn noenlunde vintervær. I godt turvær blir det som oftest en topp tur en eller annen plass.

Det er alltid kjekt å være med Sigbjørn og Anne Lise på tur. De drar oss med på plasser vi ikke går så ofte, og det er jo helt greit å se noen mye plasser også – mener Bestyrerinnen.

Med Sigbjørn først i sporet blir det også – av og til – noen «omveier» som gjør turen litt lengre enn hva som blir nevnt, sånn innledningsvis. Han har noen ganger dratt oss med på noen virkelig flotte dagsturer, på både tre og fire timer. Uten at det helt var den opprinnelige planen.

En tur i Njåskogen kunne ikke bli så lang. Det er ikke store området og burde være greit å komme rundt på et par timer.

Bort sett fra at Sigbjørn kjenner stiene og området, og fikk oss med på en rundtur med diverse krøller. Over sti, langs sti og rundt sykkel-løyper. Rundt om kring – i Njåskogen.

Vi startet fra parkeringsplassen ved Gunnarsberget og gikk til Ormen Lange og over til Njåsiden. Der bar det mot Langanes og en runde, før vi satte kursen mot veien og østsiden av skogen.

Der ble det en runde i sykkelløypene, og mot parkeringsplassen i Njåskogen. Det var tydelig vis andre på tur i skogen denne dagen. Det var masse bil. Men siden vi stor sett holdt oss inne i skogen og ikke på turveiene, så vi ikke så mye til andre folk.

Det siste stykket inn mor brua og veien tilbake til bilen, gikk på turvei, og her møtte vi en del mennesker.

Tilbake ved bilen ble det en liten oppsummering. Vi hadde vært på tur over tre timer og det hadde blitt nesten 12 kilometer. Uten spesielt mange bakker, men som oftest i greit tempo.

Det ble en skikkelig søndagstur. Det var fortsatt is og snø på turveiene, og jeg gikk med piggsko. Vinden kjente vi ikke noe til i det hele tatt. En flott tur.

Rundtur med Bestyrerinnen på Høgjæren.

 Bestyrerinnen og Steinkjerringå

Sol, blå himmel og beinkaldt. Det har vært hva værgudene har servert i mange dager – i ukevis. Nå meldes det om væromslag. Det kan komme både nedbør og vind. Det gjelder å utnytte de flotte dagene.

Bestyrerinnen ville være med på tur denne lørdagen. Selv hadde jeg sett for meg en litt lengre tur, men når Bestyrerinnen vil være med så blir det omlegging av planene.

Vi ble ganske fort enige om å ta til Høgjæren. Nå hadde jeg jo gått rundturen noen ganger, men når alternativet lett blir en strandtur, så får det heller bli «nok en gang» Høgjæren.

Det har blitt mange turer de siste ukene. Det flotte vinterværet har gitt mulighet for tur hver dag. Det ble mye strandturer, men etter at jeg anskaffet piggsko, har det blitt en del turer i mer utmark og litt fjell.

Lørdagsmorgen var jeg glad for å kunne gå bare en «kjapp» tur med bestyrerinnen. Alle turene de siste ukene hadde tatt på. Det har blitt 6-7 turer i uka, og de er vanligvis på 7-8 til 11-12 kilometer.

I tillegg har jeg hevet et par kilo ekstra i sekken. Nå skulle jo ikke et par kilo fra eller til gjøre sørlig forskjell, men disse få kiloene merkes etter en stund. Spesielt opp bakker merkes det fort på pusten.

Denne lørdagen ble det altså Høgjæren med Steinkjerringå og Synesvarden. Steinkjerringå og Bestyrerinnen.....

Det var ikke antydning til tinvær da vi kom til Parkeringsplassen ved Holmavatn. 4-5 minusgrader og det knirket i snøen. Det var også andre enn oss som ville på tur. Noen hadde alt startet og vi så flere i stien lengre framme. Det var omtrent så folksomt som en «vanlig» søndag.

Forholdene var nøyaktig lik de jeg hadde har på min første tur med piggsko her 4. februar og på neste tur 10. februar. 14. dager med sammenhengende sol og omtrent blå himmel, og frost. Hele tiden med snødekke.

Litt forskjell er det likevel blitt i løpet av disse 14 dagene. Skyggen er blitt kortere. Selv om det fortsatt blir et valg mellom motlysbilder eller lange skygger fra fotografen. I tillegg har det også blitt varmer. Det vil si at jeg synes varmen fra sola kan kjennes bedre når sola står på og trekken holder seg vekk.

Det er noe eget å gå slik på snø uten ski, med himmel og hav og fjell i nærheten. Høgjæren byr på få «fastpunkter», men manglende trær, bakker og fjell, oppveies av nettopp utsikten og det å kunne se langt med en høy himmel.

Det er egentlig en flott plass å gå tur. Nok så ulikt andre plasser. Det nærmeste jeg kommer på er Hardangervidda, men den ligger langt vekk og mye høyere.

Bestyrerinnen stoppet opp på toppen av Synesvarden. Hunn kom i snakk med et annet par som også var på tur. Det ble også tid til te og et par kjeks, før vi fortsatte nedover mot Holmavatn.

Ikke langt nede i bakken gikk vi på Sigbjørn og Anne Lise. De gikk motsatt vei av oss, og hadde startet mye senere. Det var noe med en kloakk i bestemorhuset.

Litt senere traff vi flere kjente, og det ble igjen en stopp for prat. Det gikk litt tid med disse stoppene, men denne dagen hadde vi det ikke travelt, og det er jo kjekt å treffe kjentfolk på tur.