Fra Hå til Varhaug og retur.

Langtur i sjøkanten

Det har vært en lang kuldeperiode. Helt fra vi kom tilbake fra «Syden» har det egentlig vært kaldt. Det har ligget noe snø i hagen og veien har vært dekket av is. Som nok forsvant etter hvert, men ikke i stier og på markene.

Strand og sjøkanten har vært redningen for oss som tenker på mulige fall og brukket lårhals – eller håndledd. Det er egentlig greit å gå langs Nordsjøen. Der er det ikke mange bakker og det er mulig å gå en del forskjellige turer.

En tur som også inneholder litt bakke og går en del i terreng, er turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En helt grei tur, men lang.

Dette har vært en fast vintertur i mer enn tredve år. Jeg sjekket mine gamle notater, og denne turen står i bøkene tilbake til starten av 90 tallet. Det virket litt utrolig, men det må jo stemme – tror jeg...

I begynnelsen av nitti-tallet var det fortsatt regntøy som var bekledningen. Bomull i både skjorte og strømper. Ull var noe «gamle» folk brukte.

Bilder ble tatt ved bruk av film – negativer som ble kopiert til et positivt papirbilde. Scanning var bare for profesjonelle. Det var bare trykkerier som hadde denne muligheten, og kvaliteten var ikke spesielt god. Facebook, Instagram og blogger var ukjent. Tingene var ikke oppfunnet en gang.

Likevel ble det tur, og denne gangen ble det til at jeg ville gå den gamle «gode» turen fra Hå til Varhaug og retur.

18 kilometer – som i gamle dager gikk unna på (antakelig den kjappeste turen av alle) 3 timer så vidt jeg husker. I 2021 er jeg glad om jeg kommer frem og tilbake på 3,5 timer.

I starten var lengden ikke en utfordring. Det hendte at forholdene var vanskelige, med is og snø, men 3 timer i full fart, gikk greit. Etterhvert har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø, og 18 kilometer er blitt langt.

Det var derfor med en viss frykt jeg bestemte meg for å forsøke denne turen – nok en gang. Det var is på parkeringsplassen, og fjellskoene skled på marka bortover mot fyret. Det ble til at jeg gikk tilbake og skiftet til piggskoene. Da gikk alt så meget bedre.

Det ble en helt grei tur sørover. Selv om det var overskyet, på tross av at Yr hadde meldt sol tidligere, ble det en flott tur. Det var ikke mange andre på tur denne dagen, men jeg traff en kar som kom joggende.

Lyset var det som skilte denne turen fra en del andre. Det var morgenlys da jeg startet – omtrent halv tolv, og kveldslys da jeg omsider kom tilbake til bilen i tre tiden. Himmelen var farget av solene, og det ble litt solnedgangsbilder hele dagen.

Jeg hadde aldri tidligere gått langt med piggskoene, og på vei tilbake mot bilen, fikk jeg problemer med den ene helen. Heldigvis hadde jeg med Compeed, og etter en kjapp stopp, kunne jeg gå uten å kjenne for mye av helen. Compeeden har ligget i sekken i nok så mange år. Endelig fikk jeg bruk for den.

Merkelig nok var jeg i fin form da jeg kom til bilene. Selv med noen kilometer ekstra denne gangen, var jeg ikke stiv og vond i beina. En flott tur midt i desember.

Føremelding – Reve - Hellestø.

Den kjappe og korte dagligdagse turen.

Yr var klar på at det skulle blåse – stikker og strå. Det kunne i tillegg komme snø. Og bakken var dekket med et lag av is. Nå var isen minket, og veiene var enten skrapt eller saltet. Det var mindre is nå enn for noen dager siden.

Fortsatt var det antakelig is i stien nede ved sjøen, men selve stranden ville vel være klar. Med høyvann kunne det være at sjøkanten var helt oppe på stranden – med is...

En eller to dager i året, er det nettopp slikt vær som hindrer den vanlige turen. Jeg gikk og kikket ut vinduet og på gradestokken. Var det forhold for tur eller burde jeg holde meg hjemme?

Vind og nedbør og is. En dårlig kombinasjon, men – i fjor gikk jeg til anskaffelse av piggdekk og piggsko. Det ar vist seg å være tingene når vær og føre slår seg vrangt.

Selv med 22 m/sek (liten storm, om vinden er stabilt så sterk.) så vil det være mulig å gå i hvert fall en liten tur – en luftetur. Det er ikke kjekt å sitte hjemme og kikke ut vinduet, og været er alltid dårlig sett innenfra.

Jeg kunne jo forsøke meg. Hovedveien nedover mot Sele var bar, helt uten is. Vinden tok imidlertid ganske bra i bilen, men vinden kom fra øst. Noe som for oss betyr fralandsvind. Det går en sti på «utsiden» av sand-dynene. Der ville jeg ha le for vinden. Så om jeg bare kunne komme bort til denne stien ville det i hvert fall bli en tur på tre fire kilometer.

Siste stykket ned mot Sele havn går på grusveie – denne gangen blank av is. Med piggdekk var det ingen hindring. Det ble likevel til at jeg tok det med ro dette stykke.

Veien fra parkeringsplassen og til sand-dynene var islagt. Piggskoene ordnet det. Vinden gjorde det vanskelig holde en stø kurs. Det blåste så pass at jeg gikk litt skjevt. Vinden kom rett inn fra siden.

I le av sand-dynene var det helt greit å gå, og stien var bare delvis dekket med is. Det ble en helt grei tur nordover mot Hellestø. Selv der jeg gikk i mer åpent terreng, ble vindkastene ikke så sterke at de hindret meg. Nesten nede mot Hellestø-sanden måtte jeg stoppe opp. Der framme var det sol, og Det så skikkelig «pent» ut. Her var det bare å finne fram fotoapparatet.

Det ble sol over landet. Skikkelig flott vær, selv om sola sto nesten nede i horisonten. Med bare litt over en uke til vintersolverv, står sola lavt hele dagen – som er kort.

Her hadde YR en meny av vind, is og snø og så ble det tur i flott vintervær. Dette var en av de turene som var virkelig kjekk. Dette var ikke den lange tunge turen, men en overraskende flott tur midt på vinteren. En skikkelig bonustur.

Selv om dette er en tur jeg går minst en gang i uka, og det er omtrent ikke en bakke, og totalt bare 7 kilometer, så ble det altså en flott og grei tur. Midt i den mørkeste tiden. En flott oppmuntring.

Orre - Reve Vintertur på en mil.

Litt snø og lite folk.

Det har vært en periode med frost siden vi kom hjem fra Grand Canaria. Det har til og med vært is og snø på bakken. Stier og traktorveier har hatt et tynt islag med snø. Ikke underlag for oss som har noen år på baken. Brudd på lårhalsen bør helst unngås.

Det har derfor blitt strandturer. Naturlig sandstrøing er helt greit. Og helt nede i sjøkanten er det normalt også «varmere», og mindre is. Det er fremkommelig for det meste.

Selv om vi har omtrent 4 mil med strand og mange kilometer med sandstrand, blir det likevel til at vi går samme tur, om enn muligens med noen endringer. Det er greit med strandturer. De krever i hvert fall ikke mye kjøring for å komme fram til startstedet.

Broderen var klar for tur. Bestyrerinnen hadde andre ting på planen. Broderen og jeg ble enige om å treffes på parkeringsplassen ved Friluftshuset på Orre. Fra der er det mulig å ta fler veier. Sørover eller nordover. På innsiden av sand-dynene eller ute i sjøkanten.

Turen fra Orre til Reve – eller helst motsatt, har vært en standard vintertur i mange år. Når været slår seg vrangt, og vi likevel ville på tur, har denne turen blitt brukt nok så mange ganger.

Som alle strandturene, er det lite bakker å snakke om. Selv om det kan bli en del meter både opp og ned om turen legges inne i sand-dynene. I løs sand har det noen ganger blitt en ganske tung tur.

Sanden kan også være så pass løs at det krever mer enn vanlig bare å komme fram. Det minner litt om å gå i snø. Tungt og litt uvandt.

Denne gangen var det isen som laget trøbbel. Snøen var tråkket ned og blitt til is. Det var greit for meg som hadde valgt piggsko, men for broderen som gikk på vanlige Walk King, ble det litt for mye is. Vi valgte å ta ut på sandstranden og gå nordover.

Det er 5 kilometer til Reve havn fra Friluftshuset. Siden sanden var frosset var det greit å gå-. Vi kunne holde grei fart. Noe som på dette underlaget og med lite vind, betyr omtrent 5 kilometer i timen. Vi har gått fortere.....

Orrestranden er normalt et populært turområde. Vi treffer ofte ganske mange folk der. Denne gangen kom det en familie i mot oss i det vi kom ut på stranden, eller var stranden tom. Ikke et menneske.

På vei nordover kunne vi se et par stykker litt lengre inne i landet, men ute i sjøkanten traff vi ingen. Ikke en kjeft. Det ble en ensom tur til vi kom til Reve havn.

Fra havnen kunne vi se videre nordover, og på stien fra Bore var det folk. Faktisk en god del mennesker. For bare noen år siden gikk vi omtrent alene der. Stien mellom Bore og Reve er blitt populær.

Det var litt mer folk på vei sørover. Vi gikk også da ute i sjøkanten, og hadde en flott tur. Nå var meningen å gå til Hå-elva og så gå tilbake til Friluftshuset. Det ble en endring i planene, og en kortere tur enn planlagt. Helt greit med to timer og en mil. Det er tross alt vinter.

Hellestø til Orre, 15 kilometer i sjøkanten.

En flott vintertur.

Etter et par kjappe – og korte turer etter hjemkomsten fra «Syden» var det på tide med en litt lengre tur. Vi gikk jo over en mil og noen gagner ganske mye mer enn det, på turene i på Gran Canaria, og burde være vandt med litt lengre turer.

Jo mer du trener på noe, jo bedre blir du nettopp på det. Vi trente mye i varmen og jeg burde være i form for litt lengre turer. Spesielt lange og flare turer, som i «syden».

Været hjemme, er langt fra det sammen som i «syden». Det kom snø, og selv om den forsvant ganske kjapt, hang kulden i. Vi hadde rundt null grader, og det kunne være glatt enkelte plasser. Det kunne på mange måter passe greit med en strandtur.

Nå har vi noen strender å velge i, og det er mulig å gå både lange og korte turer. En «langtur» jeg gikk for første gang i 2019 går fra parkeringsplassen ved Hellestø og sørover langs sjøen til Orre.. Av alle ting viser det seg at i både 2019, 2020 og i år, så har turen fra Hellestø til Friluftshuset på Orre gått rundt 1. desember. Har dette nå blitt en tradisjon?

De forrige gangene jeg var på samme tur, var været det aller beste. Vintervær, men med sol over land og sjø. Denne gangen var det mørke og tunge skyer i sør. De trakk seg sakte unna, men vi gikk fortere enn skyene, og vi fikk aldri sol. Selv om YR mente det ville bli bedre vær ut over dagen.

Det første strekket kjenner både Sigbjørn og jeg godt. Dette er den vanlige plassen for den kjappe «lufteturen». Mellom Hellestø og Sele er det også nesten alltid andre på tur. Denne gangen traff vi en gjeng andre ved sjøhusene på Sele. Selvsagt var det kjentfolk, og vi måtte stoppe for en liten «radel».

Fra Elvenes, på andre siden av Figgjoelva, er det sandstrand et godt stykke sørover. Borestranden må være nesten 3 kilometer. I hvert fall nå, fordi et langt stykke i sør var nå sandstrand, i stede for rullesteinstrand. Som det pleier å være. Stranden endrer seg hele tiden. Storm og stor sjø gjør at sanden dekker rullesteinen, eller graver de fram igjen. Sand-dynene blir «spist» av sjøen og etter den stund dukker det opp nye i front av den gamle kanten. Stranden er aldre den samme lenge.

Vi nådde Fuglingene, som ligger halvveis etter omtrent en og en halv time. Helt i tråd med tids-skjema. Det ble ikke noen pause før vi kom til Reve havn, og der trakk vi inn i et båthus for pausen. Det ble fort kaldt, og vi gjorde pausen ganske kort.

Vi hadde trekken i ryggen, og fikk egentlig en ganske bra tur sørover. De vi traff som var på vei nordover, var godt kledd, med jakken helt oppe, og ansiktet bare så vidt synlig inne i hetta.

Nå går ikke hele turen på sand. Et stykke fra Reve havn og sørover er det jorder og traktorvei, men det er likevel sandstrand for det meste. Denne gangen var sanden flott å gå på. Vi hadde ikke problemer med å komme fram.

Likevel kunne jeg kjenne at vi hadde gått 15 kilometer og i tre timer, da vi kom til Friluftshuset på Orre. Ikke alle synes muligens at en tur langs flate stranden er «tung», men jeg var i hvert fall temmelig stiv i beina. Likevel hadde det vært en skikkelig flott tur. 

ALFA Impact - etter to års bruk

En oppsummering av egen erfaring med Impact.

Det er nå litt over to år siden jeg tok i bruk mine ALFA Impact fjellsko. Tidligere var det Walk King som gjaldt. I løpet av 15 – 20 år må det ha blitt mer enn 15 par walk-king totalt. (Jeg har bilde av 11 par, og da har jeg også kastet og gitt bort noen par.) Med bare et par Impact, er mine erfaringer ikke nødvendigvis lik det andre opplever.

Etter en liten opptelling, har jeg kommet til at mine Impact sko er brukt omtrent 3000 kilometer på to år. Det vil si omtrent 20 kilometer i uka. Jeg går en god del mer en det. Da med andre sko.

Hva har så skjedd med skoene på disse ti årene.

Det første jeg merket da jeg pakket opp skoene, var at skinnet var mykere enn det som ble brukt på Walk King. Kunne det tynne skinnet virkelig være like sterkt som det litt tykkere i Walk King?

Skosnorene ble også brukt på en litt annen måte, men den største forskjellen var at skoene ikke trengte «inngåing». De var klar for bruk fra jeg pakket de opp.

Jeg kunne ikke kjenne noen forskjell på lesten. Impact passet likegodt på min for som Walk King. En forskjell kom likevel fram etter hvert. Jeg har en brukket storetå med en «knoke», og den gjør vondt. Med mykt skinn som på Impact, ble det mindre vondt...

Impactskoene var selvsagt vanntette. Mine Walk King ble skiftet når Gore-Texen fikk hull. Normalt skjedde dette etter vel et år 13-15 måneder, men et elendig par holdt bare 8-9 måneder. Da var sålen fremdeles «brukbar», men læret på overdelen tydelig slitt.

Impact skoene er fortsatt tette, noe jeg fikk testet på et par av høst-turene dette året. Da vasset jeg i vann til omtrent topp på skoene. (En eller to ganger gikk vannet over støvlene, men jeg holdt meg tørr på beina da jeg kan stramme Gore-Tex buksa rundt toppen av skoene.)

En liten detalj som overrasket meg, med Impact skoene, var at skolissene ikke gikk opp. Om det er skolissen som er forskjellig eller det er knyttingen som gjør det, er jeg ikke sikker på, men de går i hvert fall ikke opp på samme måte som med Walk King.

Den største, og en verdifull detalj, med Impact, er at sålen henger på vått fjell og våte steiner. Mye bedre enn på de fleste Walk King jeg har hatt. (Her har det vært ganske stor forskjell på skoene opp gjennom årene.)

Hva så med skoene etter et par år og noen tusen kilometer? Det viktigste er at de fortsatt er tette. De er fortsatt «brukbare» og jeg tror de godt kan brukes en stund til. Gore-Texen holder, litt til min forundring.Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan sammenlikne med et helt nytt par. Min erfaring er at om du kjøper noe som «virker» kjøp ekstra, det som virker forsvinner snart fra markedet. Jeg har derfor anskaffet et ekstra par Impact....

Sammenlikningen viser at sålen er ganske slitt. Helen på det gamle paret mangler mønster, og midt på sålen er det langt mindre mønster på det brukte paret enn på det nye. Hvor mye såle det er igjen på de gamle skoene er ikke lett å vurdere, men jeg mener de er omtrent 80% slitt.

Overlæret, som i utgangspunktet muligens var «tynt» holder skikkelig godt. Det er en stripe fra en stein på den ene siden, men eller er overlæret mer enn brukbart.

Det eneste som gir grunn til «klage» er gummikanten opp på skoen, som et par plasser har løsnet fra læret. Som sagt har dette ingen innvirkning på om skoene er vanntette, men det er en liten ting jeg mener kan forbedres.

Vedlikehold? - Omtrent ikke i det hele tatt. Jeg har pusset skoene 4 ganger tror jeg. To ganger fordi de godt kan se bra ut på bilder. Har vedlikehold noe å si? Etter min erfaring med mange par Walk King og et par Impact – vedlikehold er nesten unødvendig.

Er jeg fornøyd med ALFA Impact – ja.

Bore - Reve, Søndagstur med Bestyrerinnen.

En flott søndag, men kald. 

Lørdag var reisedag, og ble tilbrakt på fly fra Kanariøyene til Stavanger. Mange timer i stolen, uten spesielt mye å foreta seg. Kjedelig, er betegnelsen. 14 dager i syden med mange turer. Virkelig flotte turer, og i skikkelig sommervær. Kortbukse og bar overkropp, det er luksus i november.

Kontrasten var virkelig stor da vi endelig sto på Sola. Null grader og en liten trekk, og fuktig. Heldigvis var det ikke is og frost på asfalten på hjemvei.

Selv om vi valgte å holde oss hjemme og ikke ha kontakt med andre, så måtte det bli søndagstur. Vi var jo vandt med å gå tur omtrent hver dag. Med kuldegrader – såvidt, og enkelte glatte veier, var det helt greit å ty til en strandtur – med naturlig strøsand.

Borestranden ligger like i nærheten og det er en like fin strand som mange av de andre Jærstrendene. Fra parkeringsplassen er det mulig å gå både sørover og nordover. Vi valgte å gå ut på stranden og vandre mor syd. Med sola i ansiktet. Det blåste ikke, men trekken kom bakfra, og det ble nesen behagelig å gå tur i solskinn. At det likevel var kaldt – fortsatt rundt null, - kunne vi se på folkene som kom i mot, godt innpakket.

Planen var å gå til Reve havn, noe som egentlig bare er en enkel spasertur på 7 kilometer og tar oss i underkant av to timer. Ikke en tur som normalt kommer med i bloggen.

Nå er det mulig å utvide turen både sørover og nordover, så det kunne hende at turen blir «lang nok». Med sol inne i mellom skyene og lite vind, var været ingen hindring selv om det var kaldt....

Det gikk greit sørover. Sanden var hard og fin å gå på. Det gikk antakelig ganske fort, men jeg har ikke klokke og kan ikke sjekke slikt underveis. Det ble uansett en flott dag.

Første gang vi gikk her, var det nesten ikke sti. Vi møtte nesten aldri andre fra Fuglingene til Reve havn. Nå er det blitt skikkelig sti, og denne gang var det en hel del folk på tur. Andre blir muligens også litt lei av å gå i kø fra Hellestø til Sele, og søker andre muligheter for søndagsturen.

Det er tydelig at Reve havn ikke er så populært som før. Betaling for parkeringen sørger antakelig for det. I hvert fall var det mindre biler enn vanlig på en søndag.

Sjøen roet seg etter hvert, og brettfolkene trakk på land. Vi vandret i sjøkanten, og la veien om Elvenes, helt nede mot Figgjoelva. En liten omvei på et par muligens tre kilometer. Med dette tillegget ble turen på to en halv time. Ikke så veldig lang tur, men passe som søndagstur.

Tur nummer ti Champanjedalen, Våres Plass og Karpedammen.

Da var oppholdet i Puerto Rico over.

Vi har hatt 14 bra dager i Puerto Rico. Det har blitt tur nesten hver dag, som planlagt. Som oftest i flott vær, men alltid i godt turvær. Vi har hatt litt regn, men ikke mer enn at bare hårtustene ble våte. Sola har skint på oss nesten hver dag om ikke hele dagen. Det har vært varmere enn god sommertemperatur, men ikke for varmt. To flotte uker med mange virkelig flotte turer.

Oppholdet byr også på mange flotte måltider i godt selskap. Vi holder oss for det meste i «nyedalen» og har så langt ikke blir skuffet over maten vi har fått servert. Vi bruker litt tid på måltidet. Det blir liksom høydepunktet på kvelden. Vi diskuterer også neste tur burde gå, og finner som regel ganske kjapt ut av det.

Siste tur (selv om Edvin også tok en tur på fredagen) bestemte vi skulle gå Champanjedalen og til «Våres plass». Muligens, eller antakelig nok så sikkert, ville vi også legge turen om Karpedammen.

Vi starter normalt fra «Natural Park» klokka ti, og denne dagen var vi fire som stillet på startstreken. Som vanlig med turleder Edvin i spiss, godt fulgt av ass. Turleder Anne Margrete. Bestyrerinnen sørger for at alle kommer med.

Denne dagen kom det forslag om å gå den lange bakken opp mot platået over Natural Park, og det var ikke vanskelig å bli enige om å forsøke en ny vei mot Norskeplassen denne gangen. Bakken opp mot masten er ikke så bratt som rett opp, men en god del lengre. Likevel blir det omtrent samme avstand til Norskeplassen. Vi brukte omtrent like lang tid som om vi hadde gått rett opp.

Fra Norskeplassen, som denne dagen var godt besøkt, gikk vi mot Miljøløypa, men svingte inn mot venstre rett får toppen. Det går en vei ned mot en bygning ned til høyre igjen, og i bunn av denne veien begynner stien mot Champanjedalen.

Første bakken hadde fått en sikk-sakk sti, som var ny for oss. Den var ikke så bratt som rett opp og det tok omtrent like lang tid å gå «rundt» som rett opp. På toppen svinger stien til høyre, og her er stien ikke spesielt godt merket over et lite berg. Ned bakken på andre siden, og hele veien ned til Champanjedalen, er det bratt. Det er i tillegg en del løs grus, og for min del tok det tid å komme ned.

Bakken opp mot brinken som leder til «Våres plass» er også bratt, med enkelte «løse» partier. Vi kom opp i god stil, mens andre klarer å jogge opp, - og ned. Noe som ser helt umulig ut.

Vi var ikke alene på «Våres plass», en hel gjeng andre kom samtidig. De var på sin første tur til «Våres plass» og ville videre til Karpedammen, som oss. Vi tok avgårde oppover og fant greit veien ned mot dammen. Der fikk fiskene Gjende kjeks, noe som så ut til å falle i god smak. Det ble liv og røre der kjeksen traff vannet, og enkelte av fisken var skikkelig store.

Fra Karpedammen ble det veien til bake til Norskeplassen. Vi var ikke alene som gikk tur denne dagen, og det var helst folksomt på veien da vi nærmet oss palmelunden.

Vi valgte å ta «Dalen» tilbake til hotellet. Vi hadde en dag igjen, men fredag ble en våt dag, og for min del ble det ikke tur, så «dalen» ble det siste strekket vi gikk i denne omgang. Nå trenger det ikke å bli siste gang vi går denne ruta, vi kikker alt på muligheten for en tur i februar 2022.

Det er i hvert fall slutt for denne gang, og det har vært 10 skikkelig flotte og kjekke turer.