Med gjengen til "Våres plass", Rigmors Plass og Karpedammen.

En flott langtur med fire stykker i følget.

En sår hals hindret tur en dag, men jeg var klar for nye utfordringer denne morgenen. Nå var jeg ikke alene som ville på tur. 'Edvin møtte opp for å holde orden på vei og fart, Anne Margrete som nestleder, bestemte seg også for å bli med, antakelig for å holde et øye med den som bestemte fart og rute.

Bestyrerinnen, som var med på forrige tur, ville denne dagen sjekke om det var greit med en langtur. Hun var ikke sikker på hvor langt hun ville gå, men ble gjerne med innover.

Edvin hadde planer om å prøve seg på Rigmors plass – en gang til. Forrige gang vi gikk den turen så var vi igrunnen enige om at en så flott tur godt kunne tas flere ganger.

Som vanlig ble det opp brattebakken fra Natural Park og innover til Norskeplassen, som var første stopp, og kontrollpunkt for å sjekke om alle ville være med videre innover.

Turen til Norskeplassen hadde gått helt greit, og alle så fram til å komme videre opp mot Sukkertoppen. En kilometer og 100 høydemeter lengre inne. Nå ble det til at Bestyrerinnen og jeg fusket litt og tok veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over.

For å komme videre til Rigmors plass tok vi veien mot «Våres plass», og meningen var å gå forbi «Våres plass». Nå er det ikke lange stykket fra stidelet og bort til «plassen», og siden Bestyrerinnen og Anne Margrete ikke hadde vært der før i denne omgangen, ble det til at vi stakk bortom.

Vi tok det rolig oppover mot stidelet for Karpedammen og stidelet for stien mot Dusjen og sto snart på ryggen og kikket bort til Rigmors Plass. Det viser ikke så veldig bra, men det er en høyde mellom der stien går mot plassen og selve plassen. Det bestyr en bakke opp og en bakke ned, og så en ny bakke opp. I toppen av begge disse bakkene er kanten ganske bratt, men stien krøller seg greit fram.

Det var kjekt å se Rigmors Plass en gang til, og denne gangen var det lettere å finne fram siden vi hadde vært der før.

Nå ble det til at vi gikk om Karpedammen på tilbakeveien, og det går antakelig kjappere å gå veien tilbake til Norskeplassen enn å gå stien mot «Våres plass» og så opp på veien.

Det kom et helikopter over oss, da vi nærmet oss Sukkertoppen. Det så ut til å lande ved Norskeplassen. Da vi kom ned til porten, kunne vi se at de lastet inn en person på båre, Det viste seg å være en mann med hjertestans, men tilfeldigvis jobbet en av de få tilstede, med nettopp slike pasienter, og hun hadde fått startet hjertet.

På tross av litt oppstyr, med både sykebil og politi på vei, tok vi avgårde nedover mot Natural Park. Det siste stykket tok vi litt forskjellige stier. Edvin tok den lange bakken i sør, jentene tok Brattebakken ned og jeg tok – som vanlig Dalen tilbake til Natural Park. Vi kom ned nesten samtidig,

Vi var alle godt fornøyd med turen. Den hadde gått i et bra tempo og vi hadde tatt innom både «Våres plass» og Karpedammen i tillegg til det planlagte besøket på Rigmors plass.

For gjengen ble dette en lang tur. Vi brukte omtrent fire timer med noen små pauser underveis. Totalt ble turen på opp mot 16-17 kilometer. En skikkelig flott opplevelse på en flott dag.

Med Bestyrerinnen til Norskeplassen og Sukkertoppen.

En grei tur på en grei dag.

Plutselig hadde mange av gjengen planer for dagen. Bare Bestyrerinnen og jeg var klar for tur innover mot Norskeplassen. De andre ville gå nede i sjøkanten. For min del savner jeg ikke tur på sand og strand. Det har blitt nok slike turer.

Det er ikke til å komme forbi at Bestyrerinnen har en litt dårligere grunnform enn meg. Det er jo egentlig ikke så mange som bruker 10-15 timer på tur i uka. Det burde likevel være mulig å finne en tur som utfordrer Bestyrerinnen og som samtidig ikke er for kort eller kjedelig.

Siden alle turer oppover og innover fra Natural Park går innom Norskeplassen, så ville starten bli en tur inn der. Som på mange av våre turer. Det kunne være en grei tur å ta ned til Balito og opp til Korset, men siden jeg nettopp hadde gått denne turen, mente jeg vi burde satse på noe annet.

Nå er det minst tre mulige ruter inn til Norskeplassen fra «Huledama» - Natural Park. Vi velger som oftest den bratte, men korte bakke. Denne gang ble det til at vi – Bestyrerinnen og jeg – tok innover «Dalen».

Dette er den enkleste, men også den lengste veien inn til Norskeplassen. Den er en kilometer lengre enn å ta bakken opp. Nå er det samme – bratte – start som opp brattebakken, men det er tross alt enklere å komme innover der enn de to andre veiene.

Denne dagen var det andre enn oss på tur, både innover «Dalen» og fra de andre stiene og veien mot Norskeplassen. Calimaene lå ute i havet, men oppe i høyden var det ganske klart. Det hadde antakelig for folk til å spenne på turskoa.

For Bestyrerinnen har det ikke blitt så mange lange turer denne gangen .Det har blitt en tur inn til Norskeplassen og tilbake et par ganger. Denne gangen håpet jeg det ville være mulig å komme litt lengre innover – eller oppover.

Sukkertoppen ligger 100 høydemeter ovenfor Norskeplassen, og det er omtrent en kilometer opp. Det måtte være et greit turmål på en fin dag.

Etter en god pause på Norskeplassen, og en liten drøs med andre, ruslet vi rolig videre og oppover. Det er mulig å komme greit opp til sukkertoppen, men vi tok en mer rett linje i stede for å gå langs veien.

I et rolig og greit tempo, kom vi oss til toppen, og fikk beundret utsikten nedover mot Puerto Rico. Det ble veien et stykke nedover.

Det ble også en kjapp pause på Norskeplassen på turen tilbake. Vi hadde gått Dalen innover. Det var nok muligens ikke helt planen å ta «Dalen» tilbake til Natural Park, men jeg tok den stien og Bestyrerinnen fulgte etter. Heldigvis var det litt vind, så tilbaketuren ble ikke for varm.

Med alle kriker og kroker og bakker opp og ned, ble det en tur på omtrent en mil. En ganske lang tur for Bestyrerinnen. Hun var egentlig godt fornøyd med dagens innsats.

Senere på dagen ble det i tillegg en spasertur ned til sentrum og den stor SPAR butikken for å handle. Det ble noen kilometer ekstra.

I sterk vind og varm sol til Korset og Norskeplassen.

Vi hadde med nok drikke denne dagen.

Etter en søndag med varme – 29 grader, sterk vind og mye Calima, og uten tur, var vi på mandags morgen klar for en ny utflukt. Fortsatt med sterk vind, men litt mindre varmt, bare 27 grader. Calimaen holdt seg heldigvis ute i havet.

Da vi diskuterte turmulighetene for denne dagen, kvelden før, var vi langt fra sikre på om det i det hele tatt ville bli tur. Calimaen lå som et teppe over Puerto Rico, og det blåste stikker og strå.

På morgenen var det klar luft, men sterk vind – opp mot 12-14 m/sek. Siden det bare er Edvin og meg igjen av gjengen, som er klar for tur, ble vi enige om å forsøke oss på en enkel og grei tur. Edvin foreslo å gå ned Balitobakken og opp til korset. En tur vi gikk for bare noen dager siden, men som godt kunne gjentas.

Nedover bakken mot Balito, kom jeg på at jeg hadde glemt sololjen den morgenen. Med sol fra blå himmel og 27 grader, var det avgjort mulighet for å bli solbrent. Det ble et besøk på den nye SPAR butikken på ANFI senteret, og en liten pause på utsiden, før vi fortsatte mot rundkjøringen ovenfor ANFI.

Det er nok en del som benytter tauet som henger ned, for å komme opp til stien mot Korset. Nå er det en lang bakke oppover fra tauet og opp til Korset. Vi tok bakken opp i et greit tempo, og nådde opp på 6 minutter – mente Edvin.

Denne dagen var vi ikke alene ved Korset, men det var færre folk en på vår forrige tur. Vi møtte også få andre da vi gikk videre oppover veien mot stien innover mot Lavendeldalen.

Det vi virkelig fikk oppe på åsryggen, med bare noen lave busker til le, var vind. Skikkelig sterk vind, Enkelte vindkast må ha vært opp mot storm styrke – omtrent 20 m/sek. Vi kom nå likevel videre uten problemer, bare med et og annet støttesteg til venstre i de verste kastene.

Alt ble så meget bedre da vi tok fatt på stien under åskammen og i le for vinden. Stien er smal der den går langs et vannrør. Enkelte plasser er det ikke mange centimeterne å sette føttene på. Det krever litt konsentrasjon.

Stien er temmelig flat, uten om noen små kneiker både opp og ned, Det er en bakke fra rett under Norskeplassen og opp, som både er bratt og ganske lang. Det siste bratte stykket kommer alltid som en overraskelse, og gjør at puls og pust får kjørt seg opp til porten.

Denne gang ble det en kjapp pause for å få spist en mandarin, Det hadde omtrent ikke vært noen pause så langt. Calimaene, eller varmen hadde antakelig skremt folk fra tur denne dagen. Det var få folk på Norskeplassen.

Vi ble kjapt enige om at det måtte bli Dalen denne dagen også, og det ble en tur ut over Dalen i god fart. Selv om turen skulle være en kjapp og kort tur, ble det 11-12 kilometer og vi brukte nesten tre timer. En flott tur i varme og vind.

Den flotte, men litt lange turen til Hjermandsplass.

En flott tur med flott følge.

For noen år siden fant vi en ny plass å besøke. Hjermandsplass ligger et drøyt stykke opp og inn av Norskeplassen, men det var turen til denne plassen og videre ned til Eivinds plass jeg tenkte på denne dagen.

Turleder Edvin var ikke sen om å hive seg på. Det ville bare bli oss to. Sigbjørn kom ned en uke før oss og var nå på vei hjemover – til kulde og is – i hvert fall kuldegrader på natta.

Nå var det i utgangspunktet bare et forslag, og vi var begge enige om at vi fikk se på dagsformen litt lengre innover. Først måtte vi i alle tilfeller innom Norskeplassen.

Det ble en tur innover i god fart, men uten at vi presset oss. Vi så lite folk og på Norskeplassen var vi alene da vi gikk over for å fortsette videre mot Dusjen og starten på stien mot Hjermandsplass.

Under "Dusjen" med stien mot Hjermsndplass til høre.

Nå tar vi vanligvis inn mot «Våres plass» og videre oppover mot Karpedammen, men i stede for å ta ned der, går vi veien mot Dusjen, Denne gangen møtte vi et par, som var litt usikre på hvor stien ned mot Arguineguin tar nedover. Den starter omtrent på samme sted som stien mot Hjermandsplass, bare på andre siden av veien som går mot Cortadores.

Vi tok følge oppover veien, og av en eller underlig grunn fant vi ikke stedet der stien mot Dusjen tar av fra veien. Her har Edvin og jeg rotet tidligere, så det er en mulig forklaring – at vi roter...

Oppe under Dusjen sa vi takk for følget og tok nedover den ganske bratte bakken, mens paret tok nedover på andre siden. Det var hyggelig med følge, veien oppover kan lett bli litt kjedelig.

Stien videre til Hjermandsplass og Eivinds plass, er den kjekke delen av turen. Her går det først nedover og så både opp og ned, over tørre bekker og opp bratte sider der stien henger litt i dalsiden.

Rett før Hjermandsplass går stien forbi en «bygning» og her ligger fortsatt «løven» og passer på. Heldigvis var det denne gang vann i kassen på Hjermandsplass. Denne dagen hadde jeg tatt med for lite å drikke, og var glad for å kunne kjøpe en flaske varmt vann.

Videre nedover er det lett å gå. Det er temmelig flatt og mye god sti – et stykke. Nedgangen til bunn av dalen, er ikke lett å gå. Her er det bratt og mye løs stein.

Tidligere var stien langs dalen mot Eivinds plass nesten skjult. Noen har ryddet og rensket, og gjort det greit å komme fram. Det er igjen en bratt bakke opp til stien som fører direkte nedover til Eivinds plass. Vi kom opp den bakken bare litt andpustne.

Nede i dalen hvor vinden ikke fikk tak og sola var midt i mot, var det skikkelig varmt enkelte plasser. Oppe på toppen av åsryggen og med litt vind ble det helt grei, men nå hadde vi vært på beina en stund, så det passet godt med en pause på Eivinds plass.

Bakken opp til Sukkertoppen fra Eivinds plass er lang og krever litt krefter. Vi så etterhvert slutten på turen og for bare over Norskeplassen og nedover mot brattebakken til Natural Park.

Selv om turen denne gangen hadde noen innslag av «transportetapper», så hadde vi en virkelig flott langtur. Det ble omtrent fire timer og slik vi gikk denne, var den på omtrent 16-17 kilometer.

Denne dagen var det akkurat nok. En flott tur og det var kjekt å kunne sjekke ut en skikkelig langtur.

Til Veneguera fra "Mannen med Staven".

En flott men kort tur.

En av de faste turene vi tar når vi er på Grand Canaria, er å gå til Veneguera. Vi har etterhvert gått turen noen ganger, men ikke helt den samme veien.

Det enkleste er å gå fra Pueblo Mogan og over fjellet til Veneguera. En tur på noen drøye høydemeter opp for en god bakke ned. Tilsammen blir denne turen omtrent 8 kilometer.

Etter noen år «oppdaget» vi muligheten for å gå ned til Veneguera fra «Mannen med staven». Adskillig enklere å gå ned enn opp, og omtrent like langt. Ulempen med denne turen, er at det nesten er nødvendig med drosje opp til passet mellom Veneguera og Tasarte. En drosjetur på 45 minutter fra Puerto Rico og ca 45 euro.

Fr å klare å komme tilbake til hotellet innen «Happy Hour» var det nødvendig å starte tidlig. Noe som for oss betyr halv ti. Da var det en god gjeng som møttes utenfor «Natural Park».

Vi ble hele ti stykker i følget denne dagen. Det ble to fulle biler som fant veien opp til «Manen med staven». Siden det bare er et kort stykke (3-4 kilometer) ned til Veneguera, hadde vi med niste og ville ta en pause etter å ha hatt en stopp for drikke på plazzaen.

Det korte stykket, er temmelig bratt til å begynne med. Det går ganske greit, men for vår del, blir det å konsentrere seg om hvert steg. Det er bratt ned til venstre.

Det blir likevel tid til å beundre utsikten, som faktisk er skikkelig flott, med høye skarpe fjellformasjoner og med landsbyen nede i bunnen.

Forrige gang vi gikk her var det frodig etter en del regn. Denne gangen var det igjen ganske tørt, og mye brun og vissen vegetasjon. Det siste stykket inn mot Veneguera går på grusvei, og gir bedre anledning til å sjekke landskapet.

Stien nedover, er mye mer «brukt» nå en da vi første gang gikk her. Det er tydelig at turen er blitt populær, og det er jo en virkelig flott tur. Litt ulik turene rundt Norskeplassen, hvor det skikkelig tørt.

Stoppen i landsbyen, er også kjekk. Ikke bare for muligheten til en pause med mat og drikke, men også for å se en mye mer «ekte» spansk landsby enn turistbyene nede ved kysten.

Videre mot Pueblo Mogan går stien ved marker og felt med appelsintrær og bananplanter. Litt andre vekster enn det jeg er vant med. Foran oss ligger bakken opp mot skaret og korset.

Det er en ganske drøy bakke opp, men etter å ha gått her noen ganger, tar vi oppover i et rolig og jevnt tempo. Her gjelder det egentlig å ikke komme for høyt i puls.

På toppen med utsikt både til Mogan og Veneguera, ble det pause med stopp for frukt og drikke. Vi hadde god tid. Bussen tilbake til Porto de Mogan går omtrent hver hele time. Det er forsåvidt greit å vente på bussen nede i byen, men det er bedre utsikt opp i høyden.

Nedover ligger buen foran oss. Det er noen svinger nedover, og her blir det aldri bratt eller vanskelig. Det er nok et trinn eller to, som krever litt forsiktighet, men problemet er å unngå skli i den løse grusen.

Som nesten alltid, kjørte bussen som om sjåføren hadde stjålet kjøretøyet. Det gikk fort ned til Porto de Mogan, men ikke så fort at vi ikke fikk sjekket stien opp fra Cooperativet. Den turen står også på programmet, men det er en mye lengre tur.

Til Norskeplassen og Miljøløypa ned til Arguineguin.

En grei langtur, med kjekk lunch.

Det ble omsider til at vi satset på Miljøløypa. I ganske mange år var turen fra Norskeplassen og ned til Arguineguin på Miljøløypa den første turen vi gikk,

Søndagsmorgen har Norskeklubben en tur som går enten fra Norskeplassen og til Puerto Rico eller Arguineguin. For oss passet det slik at i noen år gikk vi sammen med Norskeklubben til Arguineguin og tok i tillegg strandpromenaden og opp Balitobakken.

De siste årene har vi gått samme løype på første søndag, men da på egenhånd. Dette året ble den tradisjonsrike turen først satt på programmet på torsdagen.

I tillegg var det bare oss «gutta» som stillet til start ved Natural Park på morgenen. I tillegg skilte vi lag i starten. Edvin ville opp den lange bakken, mens vi tok opp den vanlige veien, opp den bratte bakken.

Edvin sto og ventet på oss oppe på flaten innover mot Norskeplassen . Vi var ikke alene som var på vei innover. Det var langt flere på tur enn dagen før.

Dette var en dag helt uten Calima. Vi hadde god sikt bakover på vei innover, og sola fortsatte å skinne da vi gikk nedover mot Arguineguin. En liten vind gjorde det ganske behagelig, og varmen var bare plagsom i sol, i le for vinden.

Det er ikke helt lett å finne Miljøløypa, om du står på Norskeplassen og kikker gjennom porten, så begynner Miljøløypa helt øverst oppe i mot himmelen. Det går en vei der opp, men den skal bare passeres, i likhet med et vannrør på andre siden av veien. Stien gå så nedover i kanten av gjerdet.

Det første stykket går stien mellom gjerdet og kanten ned mot dalen. Det er egentlig flott utsikt mot Arguineguindalen. Lengre ned går stien på toppen av åsryggen og med havet – og Arguineguin rett fram.

Denne dagen måtte vi stige over to små – og søte – kattepuser. De var ikke gamle, og mjauet for oppmerksomhet – eller mat. Tydeligvis forlatt av mora ganske nylig. Vi forlot også dyra – uten å gi noe.

Miljøløypa er enkel å gå, og det er ikke mulig å ta feil av veien, når du først finner stien på andre siden av åsen og gjerdet- Det tok oss omtrent en og en halvtime å gå fra Norskeplassen og ned til Arguineguin.

Det er ikke mange vanskelige partier underveis, selv om det er litt bratt ned på venstre siden. Helt nede ved Arguineguin er det mulig å ta forskjellige stier, men alle ender ut på en stor slette ved siden av kanalen, hvor vi tar sykkelstien nedover langs kanalen.

Det var fortsatt mye igjen av dagen, og denne gangen ble det et besøk på Norskeklubben, for rekesmørbrød og øl. Det ble en hyggelig lunch, der også den kvinnelige delen av gjengen dukket opp.

For en del av oss, ble det den vanlige turen langs sjøen mot Balito og Balitobakken opp til Natural Park. Det er nesten 6 kilometer, og denne dagen ble det varmt i sola. Heldigvis forsvant sola etterhvert bak noen mørke skyer, og det gjorde antakelig at bakken opp gikk lettere enn den ellers ville ha gjort.

Det ble omtrent 15-16 kilometer totalt denne dagen. På tross av en litt kjedelig tur langs sjøen, hadde det vært en virkelig flott turdag.

Calimatur til Eivinds plass.

Det gikk kjapt en stund.

Vi skulle bare på en kort og kjapp tur denne dagen. For egen del skulle jeg en tur ned til sentrum for å handle, og så var det noe mat som også krevde arbeid. Vi snakket om en tur inn til Eivinds plass. Her hadde vi ikke vært på denne turen.

Det ble bare oss tre gutter som møttes. Sigbjørn, Edvin og jeg tok opp den bratte bakken mot Norskeplassen. Bakken blir jo ikke mindre bratt, men den går likevel bedre med noen dagers trening.

Oppe i høyden kunne vi se et tykt slør ute i sjøen. Sigbjørn slo opp i appen, og den viste at det nok var Calima på vei, men foreløpig ikke for galt.

Da vi møtte onsdagsgjengen på vei mot oss og nedover, ble vi straks noe mer skeptisk, men tok likevel videre. Det var ikke så mange folk på Norskeplassen denne dagen. Muligens hadde Calimaen skremt vekk noen.

På Sukkertoppen kunne vi se at det bare ble tykkere og tykkere dis bak oss, og vanskelig å se sjøen. Sigbjørn og Edvin bestemte seg for å ta nedover, og ikke gå videre med så mye Calima.

Jeg syntes det ville være lit galt å ikke gå tur, og på tross av Calimaen fortsatte jeg innover veien mot Cortadores. Ganske ensom, for her pleier det å være folk.

Et stykke oppover fikk jeg øye på to personer som gikk stien fra veien mot Eivinds plass så helt alene var jeg ikke.

Nå er det ikke noe skilt som viser vei inn og ned til venstre fra veien, men siden jeg tross alt har gått her noen ganger, hadde jeg ikke problem med å finne fram. Det hadde de to jentene som gikk foran meg.

Da jeg kom bort til Eivinds plass, var jeg litt overrasket over ikke å se de som gikk foran, og da jeg kikket bortover mot den andre ryggen fikk jeg øye på folkene. De så hvor jeg sto, og kom kjapt bort.

Nå kom det også et par opp stien direkte fra Sukkertoppen. Av en eller annen grunn kjente jeg igjen mannen. Vi hadde truffet på hverandre på stien mot Rigmors plass. Jeg har normalt vanskelig for kjenne igjen folk.

Det ble ikke lange oppholdet på Eivinds plass. Jeg satte opp farten nedover den greie bakken, og holdt ikke samme fart opp bakken mot Sukkertoppen, men kom opp uten å slite for mye.

Tilbake nedover mot Norskeplassen er det mulig å småløpe i bakkene, og det tok ikke lang tid før jeg gikk over plassen og videre mot Puerto Rico. Så langt hadde det vært en kort tur, og da jeg kom til stidelet mot den bratte bakken eller «Dalen», så valgte jeg igjen å ta den litt lengre turen.

Siden jeg hadde holdt høy fart – for meg – nedover mot Norskeplassen, ble det også til at jeg gikk, og småløp nedover mot Natural Park. Ikke uventet ble jeg også i godt humør. Det er jo ikke vanskelig å bli glad når turen går i greit tempo og kroppen fungerer.

Nå er jo Dalen utover ganske lang med stien som slynger seg inn og ut, og det er liksom ikke ende på stien. Likevel gikk det også denne gangen greit å komme til det bratte stykket ned mot «Huledama»..

Selv om det bare ble en kjapp og kort tur, så ble det omtrent 11 kilometer, og jeg var egentlig godt fornøyd med dagen.