Calimatur til Eivinds plass.

Det gikk kjapt en stund.

Vi skulle bare på en kort og kjapp tur denne dagen. For egen del skulle jeg en tur ned til sentrum for å handle, og så var det noe mat som også krevde arbeid. Vi snakket om en tur inn til Eivinds plass. Her hadde vi ikke vært på denne turen.

Det ble bare oss tre gutter som møttes. Sigbjørn, Edvin og jeg tok opp den bratte bakken mot Norskeplassen. Bakken blir jo ikke mindre bratt, men den går likevel bedre med noen dagers trening.

Oppe i høyden kunne vi se et tykt slør ute i sjøen. Sigbjørn slo opp i appen, og den viste at det nok var Calima på vei, men foreløpig ikke for galt.

Da vi møtte onsdagsgjengen på vei mot oss og nedover, ble vi straks noe mer skeptisk, men tok likevel videre. Det var ikke så mange folk på Norskeplassen denne dagen. Muligens hadde Calimaen skremt vekk noen.

På Sukkertoppen kunne vi se at det bare ble tykkere og tykkere dis bak oss, og vanskelig å se sjøen. Sigbjørn og Edvin bestemte seg for å ta nedover, og ikke gå videre med så mye Calima.

Jeg syntes det ville være lit galt å ikke gå tur, og på tross av Calimaen fortsatte jeg innover veien mot Cortadores. Ganske ensom, for her pleier det å være folk.

Et stykke oppover fikk jeg øye på to personer som gikk stien fra veien mot Eivinds plass så helt alene var jeg ikke.

Nå er det ikke noe skilt som viser vei inn og ned til venstre fra veien, men siden jeg tross alt har gått her noen ganger, hadde jeg ikke problem med å finne fram. Det hadde de to jentene som gikk foran meg.

Da jeg kom bort til Eivinds plass, var jeg litt overrasket over ikke å se de som gikk foran, og da jeg kikket bortover mot den andre ryggen fikk jeg øye på folkene. De så hvor jeg sto, og kom kjapt bort.

Nå kom det også et par opp stien direkte fra Sukkertoppen. Av en eller annen grunn kjente jeg igjen mannen. Vi hadde truffet på hverandre på stien mot Rigmors plass. Jeg har normalt vanskelig for kjenne igjen folk.

Det ble ikke lange oppholdet på Eivinds plass. Jeg satte opp farten nedover den greie bakken, og holdt ikke samme fart opp bakken mot Sukkertoppen, men kom opp uten å slite for mye.

Tilbake nedover mot Norskeplassen er det mulig å småløpe i bakkene, og det tok ikke lang tid før jeg gikk over plassen og videre mot Puerto Rico. Så langt hadde det vært en kort tur, og da jeg kom til stidelet mot den bratte bakken eller «Dalen», så valgte jeg igjen å ta den litt lengre turen.

Siden jeg hadde holdt høy fart – for meg – nedover mot Norskeplassen, ble det også til at jeg gikk, og småløp nedover mot Natural Park. Ikke uventet ble jeg også i godt humør. Det er jo ikke vanskelig å bli glad når turen går i greit tempo og kroppen fungerer.

Nå er jo Dalen utover ganske lang med stien som slynger seg inn og ut, og det er liksom ikke ende på stien. Likevel gikk det også denne gangen greit å komme til det bratte stykket ned mot «Huledama»..

Selv om det bare ble en kjapp og kort tur, så ble det omtrent 11 kilometer, og jeg var egentlig godt fornøyd med dagen.