Til Veneguera fra "Mannen med Staven".

En flott men kort tur.

En av de faste turene vi tar når vi er på Grand Canaria, er å gå til Veneguera. Vi har etterhvert gått turen noen ganger, men ikke helt den samme veien.

Det enkleste er å gå fra Pueblo Mogan og over fjellet til Veneguera. En tur på noen drøye høydemeter opp for en god bakke ned. Tilsammen blir denne turen omtrent 8 kilometer.

Etter noen år «oppdaget» vi muligheten for å gå ned til Veneguera fra «Mannen med staven». Adskillig enklere å gå ned enn opp, og omtrent like langt. Ulempen med denne turen, er at det nesten er nødvendig med drosje opp til passet mellom Veneguera og Tasarte. En drosjetur på 45 minutter fra Puerto Rico og ca 45 euro.

Fr å klare å komme tilbake til hotellet innen «Happy Hour» var det nødvendig å starte tidlig. Noe som for oss betyr halv ti. Da var det en god gjeng som møttes utenfor «Natural Park».

Vi ble hele ti stykker i følget denne dagen. Det ble to fulle biler som fant veien opp til «Manen med staven». Siden det bare er et kort stykke (3-4 kilometer) ned til Veneguera, hadde vi med niste og ville ta en pause etter å ha hatt en stopp for drikke på plazzaen.

Det korte stykket, er temmelig bratt til å begynne med. Det går ganske greit, men for vår del, blir det å konsentrere seg om hvert steg. Det er bratt ned til venstre.

Det blir likevel tid til å beundre utsikten, som faktisk er skikkelig flott, med høye skarpe fjellformasjoner og med landsbyen nede i bunnen.

Forrige gang vi gikk her var det frodig etter en del regn. Denne gangen var det igjen ganske tørt, og mye brun og vissen vegetasjon. Det siste stykket inn mot Veneguera går på grusvei, og gir bedre anledning til å sjekke landskapet.

Stien nedover, er mye mer «brukt» nå en da vi første gang gikk her. Det er tydelig at turen er blitt populær, og det er jo en virkelig flott tur. Litt ulik turene rundt Norskeplassen, hvor det skikkelig tørt.

Stoppen i landsbyen, er også kjekk. Ikke bare for muligheten til en pause med mat og drikke, men også for å se en mye mer «ekte» spansk landsby enn turistbyene nede ved kysten.

Videre mot Pueblo Mogan går stien ved marker og felt med appelsintrær og bananplanter. Litt andre vekster enn det jeg er vant med. Foran oss ligger bakken opp mot skaret og korset.

Det er en ganske drøy bakke opp, men etter å ha gått her noen ganger, tar vi oppover i et rolig og jevnt tempo. Her gjelder det egentlig å ikke komme for høyt i puls.

På toppen med utsikt både til Mogan og Veneguera, ble det pause med stopp for frukt og drikke. Vi hadde god tid. Bussen tilbake til Porto de Mogan går omtrent hver hele time. Det er forsåvidt greit å vente på bussen nede i byen, men det er bedre utsikt opp i høyden.

Nedover ligger buen foran oss. Det er noen svinger nedover, og her blir det aldri bratt eller vanskelig. Det er nok et trinn eller to, som krever litt forsiktighet, men problemet er å unngå skli i den løse grusen.

Som nesten alltid, kjørte bussen som om sjåføren hadde stjålet kjøretøyet. Det gikk fort ned til Porto de Mogan, men ikke så fort at vi ikke fikk sjekket stien opp fra Cooperativet. Den turen står også på programmet, men det er en mye lengre tur.