Tur til Krossen i Arguineguin og videre til Norskeplassen

Tur 6 på Kanarieøyene

Torsdag hadde jeg egentlig tenkt som hviledag. Etter fire dager på beina, og spesielt etter onsdagens langtur, følte jeg at det godt kunne bli en rolig dag. Bestyrerinnen ville det annerledes. Hun hadde kun gått en liten tur dagen før og var nå klar for større oppgaver. Og det var jo fortsatt mange «plasser» vi ikke hadde fått besøkt.

På vanlig tid – det vil si klokka 10, var gjengen nok en gang klar for utflukt. Denne gangen ville vi også gå innom Norskeplassen, men først etter en «omvei» til korset over Arguineguin. En kjent plass for mange som har feriert på disse kanter av verden.

Og som både min datter og barnebarn hadde besøkt i fjor vår. Når en liten gutt på 4 kunne komme seg opp, hvor vanskelig kan det være?

Å være klar, var en overdrivelse – et stykke nede i bakken fant jeg ut at kameraet lå igjen på hotellet. Raskt trav tilbake, og jogg nedover bakken for å ta igjen resten av gjengen. Forbi non som også hadde vært med på gårsdagens langtur. Som kommenterte joggingen – dagen etter langtur.

Vi passerte Balito i fin stil og tok fatt på veien oppover. Et stort område delvis klargjort, men nå forlatt. Noen prosjekter blir det ikke noe av.

Det siste stykket opp mot krossen, var rimelig bratt, og fikk pulsen opp. Og her hadde noen fremmelige sjeler malt røde T`er. Nesten til å få hjemlengsel etter.

Oppe på toppen var det å ta de tradisjonelle toppbildene, og fortsette ryggen innover. Her gikk vi ikke alene, men også her var de fleste norske.

Det ble en lang tur oppover mot Norskeplassen. Det er egentlig et litt «trøstesløst» landskap. Det virker som om mye av området er brukt som dumpeplass for overskuddsmasse.  Og det er  ikke alltid like enkelt å se hvilken ås som var d en du gikk opp på, fra et annet ståsted. De er like.

Før vi nådde Norskeplassen, måtte vi forbi en «farm» med gjeiter. I hundrevis. Egentlig ikke noe problem, men det er ikke ofte jeg har sett så mange på en gang.

På Norskeplassen var det selvsagt en god del folk. Vi slo oss ned på benken for å ta en liten pause. Noen hadde selvsagt sett en mulighet og kjørt opp en bil med varer i bagasjerommet. Hun gjorde god butikk…

Fra hotellet øverst i «Nyedalen» via krossen og opp til Norgesplassen ble målt til noe rundt 7 kilometer, og vi brukte ca. to timer.

Vi bestemte oss for å ta samme vei ned som den vi kom opp på søndagen. Det er en sti uten bratte bakker, men er noen minutter lengre enn den korteste ruten.

Og som på søndagen, ble det en mer enn grei tur. Denne gang nedover. Det er kjekt å gå slik slakt nedover, i godt selskap, med sol og sommer.

Her møtte vi ikke mange. Vi hadde stort sett «verden» for oss selv.

Nederst, nesten ved hotellet, er det to meter med smal sti, løs grus og et fall på noen meter under stien. Her klarte en av oss å miste forfeste et lite øyeblikk. Ingen skader ut over stoltheten….

Torsdagens tur ble på 11 kilometer, og vi var ute i nesten 3 timer.

Bra, med tanke på at vi på ferie for å gå tur….

Med Norskeklubben på langtur

Onsdag, med andre på tur.

Norskeklubben har en ukentlig langtur. Med langtur menes en tur på omtrent 6 timer. Denne uka ville turen gå fra Norskeplassen via «Ivars plass» og ned Tauritodalen.

Først av alt. Turen fra hotellet til Norskeplassen er ikke med i dette opplegget.  Dernest gikk starten fra Norskeplassen klokka 10, og det ville ta omtrent ¾ time å komme til startplassen.

Det ville bli en lang dag…. I varmen….

Her var det ingen «kjære mor», det ble å starte tidlig og holde på lenge.

Tidlig opp, rask frokost, pakking av sekk, hovedsakelig vann og så komme seg av gårde.

Vi tok en litt kjappere tur til Norgesplassen enn første dagen. Det  sparte vi antakelig nesten ti minutter på.

På Norgesplassen var det alt samlet en god gjeng. Totalt ble vi omtrent 25 stykk i følget. Og som på søndagens tur, her gikk det unna. Det var ikke «familietempo» for denne gjengen, selv om alle også her var pensjonister. Tydelig at de fleste var «turmennesker».

Første stopp ble «Sukkertoppen» som ligger bare et kort stykke fra Norskeplassen. Så ble kursen satt innover midt i mellom «våres plass» og «Karpedammen» mot Cortadores.

Ruta følger stor sett en grusvei oppover, men stien går stykkevis utenfor veien. Vi hadde en liten stopp ved «dusjen» - et rør som det av og til spruter vann ut av.

Nede ved Norgsplassen er det ikke mye grønt, jo lengre opp vi kom dess mer planter og grønt kom fram. I følge en av turlederne, hadde det ikke regnet på flere måneder. Og derfor manglet det blomster og andre vekster.

Nesten hele veien mot Cortadores gikk det slakt oppover. Det er ofte tungt å gå slik i seige bakker, det som reddet oss, var mangel på tung sekk. Heldigvis. For det var varmt når den lille trekken forsvant.

Ved Cortadores var det en kanal. Det rant så pass at det var mulig å fylle flaskene. Turleder sa at vannet var ok å drikke.  Her så vi også farvel til vei for en stund og bega oss ut i terrenget. Mot «Ivars plass» som vi hadde kunnet se en god stund. Denne «plassen» lå på toppen av en åsrygg, og dervvar vi omtrent 800 moh.

Først måtte vi innom et kapell – en hule i fjellet.

For å komme opp til «Ivars plass» måtte vi opp en bakke. Den eneste skikkelige bakken opp på turen.

Her ifra og inn var det mest nedoverbakke. Fra det høyeste punktet gikk det slakt nedover via en litt utydelig sti. Dette var den eneste plassen hvor det egentlig var mulig å gå feil.

Stien endte ut i en ny grusvei som, bortsett fra et par snarveier istede for å følge veien, brakte oss til kanten av Tauritodalen. Siste stykket ned til bebyggelsen gikk på en hylle, som opprinnelig nok var ment som vei. Litt grapset å gå og det var bratt ned på siden, men helt greit.

Vi endte ut i en ordinær vei, og det ble hurtig gåing i retning av et «vannhull» ute ved veien.

Edvin vant spurten.

Vi kom ned til hovedveien rundt 4, med andre ord etter 6 timer fra Norgesplassen. En bra langtur midt i januar. Og en av grunnen til at vi var på Grand Canaria. Turen ga så avgjort mersmak. Det ble egentlig finere og finere etter hvert som vi kom oppover i høyden. Kjekt å se andre landskap enn de jeg er vant med.

Varmen var til tider påtrengende. I forbindelse med jevnt trav i slak oppoverbakke med sola i ryggen, var det til tider vel varmt. Vi hadde med omtrent en liter vann, og baserte oss på å fylle vann på flaskene oppe i Cortadores. Uten dette måtte vi ha tatt med noe mer vann.

Men det smakte usedvanlig godt med en kald øl etter turen.

Fra hotellet til Norskeplassen var det 3 km. Videre til Cortadores var det 8 km (halv-veis) og totalt (utenom turen inn til Norskeplassen) 2 mil.

Spasertur til Arguineguin

Markedsdag i Arguineguin.

Damer og marked er en underlig kombinasjon. Det kan jo være at de finner noe spennende. Noe nytt vi ikke ante vi trengte?

Med andre ord var halvparten av gjengen (muligens til overraskelse for noen, var dette den kvinnelige delen) innstilt på en tur til Arguineguin. Og siden vi var på ferie for å gå, ble det en spasertur denne dagen.

Det er ikke direkte lagt til rette for å gå fra Puerto Rico til Arguineguin. Nå bodde vi aller øverst i «nyedalen» og slapp å gå opp bakken OG 117 trappetrinn.

For andre er opp «nyedalen» og ned til Balito. Her er det en bratt trapp ned til stranden, bortsett fra at det ikke er mye strand, mer en fylling og ørken.  Bortenfor dette begynner strandpromenaden – der den ikke er ødelagt, eller stengt av et hotell eller to, eller det står et hus i veien. Helt greit å komme fram, men ikke akkurat promenade…

Alle som går her nede langs sjøen, må bli litt imponert over de store anleggene. Anfidelmar som et eksempel. Kan kun beskrives som kjempestort. Og jeg er glad vi holdt til i et adskillig mindre kompleks – selv om det var mange rom og stort basseng + boblebasseng – og barnebasseng.

Fra Balito til markedet er det en god spasertur. Målt til omtrent 5 kilometer. For den mannlige delen av følget, ble det en rolig time med høye glass og avslapping på et serveringssted i det som på norsk heter «trekanten».

For den andre halvpart av gjengen ble det «marked».  Nærmere beskrivelse er ikke mulig….

Tilbaketuren ble mer bedagelig, og behagelig. Selv om vi gikk samme rute, ble det flere stopp underveis.

Først et opphold for å opprettholde veskebalansen. Jentene hadde jo gjort markedet i stede for å ha det behagelig med et høyt glass. Damen som serverte snakket dansk.....

Litt etter gikk jeg på kjente, som også var på ferie. Det er hyggelig å treffe gamle arbeidskamerater.

Neste stopp ble kirken. Her var det fullt hus om ikke jubel. Vi slo oss ned i sola og nøt vafler med sylt.

Norsk så det holder.

Nå kunne jo ikke Sigbjørn la være å hive innpå et rekesmørbrød. Det var jo ikke sikkert han fikk reker på fredag.

Etter en bedaglig ferd tilbake til Balito og opp bakken til hotellet, var det god tid til sol og sommer ved bassenget. Etter en lunch på terrassen selvsagt.

Det ble notert nesten en mil, og vi brukte omtrent to og en halv time. Ikke akkurat langtur, men spasertur.

Dag to – Mogan til Veneguera.

Skikkelig flott tur.

Denne turen var en stor overraskelse. Bestyrerinnen hadde gått turen før, og gitt utrykk for at dette var en opplevelse jeg ikke burde gå glipp av…

Og bestyrerinnen hadde helt rett. Turen var virkelig en opplevelse. Ikke lang, bare ca 4 kilometer hver vei, men i tillegg 210 høydemeter opp og ned. Det gjorde egentlig ikke noe, vi var ute for å gå tur, men fikk en opplevelse i tillegg.

Anbefales.

Hvor?  Og hvordan? 

Buss nummer en til Puerto de Mogan. Ny buss til Mogan (denne går «nesten» en gang i timen 30 minutter over hel.) Veien fra Puerto de Mogan til Mogan er smal og svinget, nesten som en Norsk riksvei. Det gikk ikke fort, men vi var på ferie, og hadde god tid.

Bussen stopper midt i Mogan, som er kommune senter. Fra bussen gikk vi noen hundre meter tilbake og tok ned til høyre. Det sto en stolpe med skilt der vi tok av.  Vi var i gang rundt elleve. Første del går ned en bakke på vei. I bunnen av bakken går veien over en liten elv – uten vann denne gangen. Det er etter dette god sti og lett å finne fram.

Fram er egentlig ikke rett ord, opp er mer dekkende. Stien går i sikk sakk oppover. Og det var tidlig klart hvor langt opp vi skulle – det står et kors øverst.

Denne dagen var vi heller ikke alene. I tillegg til oss var det 11 trøndere på tur. Vi, denne gangen hele 8 stykk – 4 par, gikk i et greit tempo oppover, og kom oss gjennom flokken med trøndere. Vi kom først opp….

Stien var tydelig den gamle veien mellom Mogan og Venguera. Det var laget «trapper» og murer mange plasser.  Enkelte plasser var det rene hulveien.

Fra toppen kunne vi se Veneguera, og dagens «mål».

Nedover på andre siden gikk det litt mindre bratt, selv om det ikke noen plass var egentlig «bratt».

Ikke langt fra toppen ble det mye mer grønt. Det var palmer og bambus. Lengre nede dukket det opp sitron

tre, med gule sitroner. Det var også banan«tre», med bananer, noen modne men mest grønne. Inn mot landsbyen (150 innbyggere) gikk vi  imellom gårder og hus før vi nådde selve stedet.

Og for et sted – typisk spansk med hus og tomme gater i solskinnet. Har jeg glemt å si at det var sommer. Blomster, frukt og varme – sommer….

På plazaen var det selvsagt et spisested – vi hadde planlagt lunch. Det hadde ikke han som serverte.

Hurtig tilkalt hjelp i form av to damer, ga oss – og 11 trøndere en utmerket lunch.

Nå var det også andre ute og gikk – to tyskere satt og nøt sin lunch, da vi gjorde entre. Jeg tror de ble litt overveldet av alle norske.

Lang lunch med kald drikk, men selv en god ting tar slutt. Vi tok fatt på tilbakeveien, rimelig fornøyd så lang.

Ned solvarme gater til grusveien som førte ut til stien – fortsatt med blomster og grønne planter rundt oss. Enkelte av husene var gamle og velholdte – noe for oss turister.

Etter å ha gått et stykke måtte vi stoppe. Bonden kom fra marken og hadde satt fram sine varer. Det var bananer, clementiner, søtpotet, avocado og honning.  Vi forsto selvsagt lite av det han sa, men det var likevel ikke vanskelig å bli enig.  Bananene var gode, bestyrerinnen påstår at clementinene var de beste hun noen gang hadde smakt… Jeg tror både vi og bonden var fornøyd.

Det er ikke så mye å si om tilbakeveien, vi gikk jo frem og tilbake samme sti, men i hyggelig selskap var det virkelig kjekt. Og det var jo ikke vanskelig å være i godt humør når alt stemmer. Landskapet var nærmest oase-aktig, bakken var grei å komme opp, og vi var i godt selskap med gode venner. En skikkelig god-tur.

Som en perfekt avslutning kom vi ned til Mogan bare 10 minutter før bussen til Puerto de Mogan gikk.

Tur til Norskeplassen - Puerto Rico.

Søndagstur i varme - i "syden.".

Ferie – som pensjonist? I hvert fall når ferden går til Kanarieøyene. Midt på vinteren, og til sol og sommer.

Meningen var å gå tur. Soling og slikt, fikk vi ta etter som. Det ble derfor ikke tur på reisedagen, lørdagen. Dagen ble tilbrakt på flyet nedover.

I løpet av kvelden ble det lagt planer for morgendagen. Den norske klubben har en utflukt hver søndag, og det ville, ifølge vår kjentmann, være greit om vi hev oss på dette opplegget.

Siden gjengen vi var sammen med, alle er turmennesker, måtte vi selvsagt først gå ned til sentrum av Puerto Rico, for så å gå opp samme vei. En rundtur på nesten en time.

Bortsett fra at en del av «følgene» valgte å vente på at vi skulle komme opp igjen. Det kunne fort nta en time opp og ned, men for nordmenn er slikt bare en liten påplussing.

Nede i Puerto Rico – i senteret var det samlet en god gjeng. Og presis klokka 10 satte vi i gang.

For lokalkjente, tok vi opp «nyedalen» og mot norskeplassen.

Fra hotellet og til norskeplassen gikk vi en enkel rute. Stien gikk på en «hylle» med noen få brekker. Helt uten utfordringer, utenom varmen.

Det var sommer og sol, selv om det blåste litt. Yr hadde meldt om 23 grader, og det var antakelig adskillig mer i lien mot sør og i le for vinden. Helt kjempebra selvsagt, men varmt….

Turdeltakerne var en gjeng fra den Norske klubben og oss, samt en del andre som også hadde hevet seg på en søndagstur. Det som skilte denne gjengen fra en vanlig fellesturgjeng hjemme, var tempoet. Her gikk det unna, også i bakkene. Det var tydelig at alle var vante turgjengere. Og vi var så avgjort ikke de eldste –  alle var sannsynligvis pensjonister. Rett og slett imponerende.

Og de som tenker på å slå følge med Den Norske Klubben en søndag, ligg i trening, her går det unna. (Ikke så veldig fort, men jevnt høyt tempo, og det krever trening.)

Fra hotellet «Natural Park» til norskeplassen gikk vi på omtrent en time.  Denne timen langs en «dal» og i flokk og følge var virkelig en fin og kjekk tur. Landskapet var selvsagt ikke som hjemme, men å gå slik på fin sti, med litt fremmed utsikt, var så avgjort verdt å få med.

Norskeplassen var og en overraskelse. Det var virkelig en Norsk plass. Mange folk – eller rettere – mange pensjonister. Og omtrent alle norske……

Det var ikke vanskelig å forstå navnet.

Norskeplassen er et knutepunkt, det er mange stier fra flere steder ved kysten, som kommer opp her. Og det er liksom her turer innover «heia» starter.

Denne dagen skulle vi «snu» for bare å gå ned igjen.

Nedturen gikk tilbake til Puerto Rico, og for noen ble det ned den enkleste ruten – langs grusvei til skikkelig vei. For oss andre, ble det en bratt nedtur. Stien er kalt «røret» og navnet kommer av at stien delvis følger et gammelt rør.

Her var det lagt ut tau i et heng – alt for tynt, men antakelig til hjelp for noen. Men bratt var det, og vi tok det med ro nedover. Løs grus kan lett gi overraskelser.

Vel nede «røret» var det å gå et godt stykke tilbake til sentrum av Puerto Rico.

Det gikk ca. en time ned. Og her ventet en ny overraskelse, søndagsmøte i Norskeklubben, med sang og halvliter – for min del Pepsi Max.

Etter allsang og halvliter, måtte vi ta turen opp til hotellet. Alt i alt så gikk det tre en halv time for oss.

Mer enn greit som søndagstur.

Treningstur med fotoapparat.

Is og kulde, men fine motiver.

En tur rundt Gruda er ikke noe å skrive hjem om. Ei heller en rapport, men det finnes unntak.

Det er blitt mange turer rundt Gruda.

En vanlig onsdagstur. Og etter hvert har jeg sett at turen går kjappere enn før. Og jeg håper selvsagt det skyldes at jeg er blitt i bedre form. Så det er ingen grunn til å slutte med å ta e n tur på onsdagene. Og hvorfor da ikke Gruda?

Turen er så pass kort, ikke stort mer enn vel en time. Det finnes omtrent ikke bakker. Og mye av turen går på asfalt.  Vei eller sykkelsti.

Onsdag og tur. Helt greit, men hvorfor skrive en rapport?

Været…..

Det var en kald natt. Sol fra morgenen – sol over hvite vidder og marker. Knall blå himmel. Lavt motlys som gir mange fine motiver, og ikke minst litt «natur». Det var fortsatt en kald dag…

Hjemme ble det utover formiddagen nesten levelig, med bare – 5 grader.

I skyggen på nordsiden – ved Grudavannet var det fortsatt svinkaldt. Minst -10-11 grader. Det er ikke vanlig på Jæren, selv om det forekommer en gang i blant.

Det er også sjeldent at snøen knitrer under skoene, det opplevde jeg i dag. Og snøkrystaller som glimtet i sola. Og sola fortsatt bare så vidt over horisonten – selv midt på dagen.

«Pent» er et dekkende ord…

Og det er verdt å få med i en rapport.

Hva med «natur»? Gruda er først og fremst kjent for sitt rike fugleliv. Vannet og våtmarkene rundt er stoppested for fugler på trekk fra nord mot sør eller motsatt…

I dag var det sangsvanene som laget liv. De kunne høres lenge før jeg kunne se vannet. Flere store flokker kom seilende forbi meg. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor de blir kaldt sangsvaner. Et syndig leven.

Men kjekt er det å se fugler fly i formasjon, selv midt på vinteren.

Turen rundt gikk greit den. Jeg brukte nok en del lengre tid enn forrige gang. Hovedsakelig firdi jeg stoppet opp og tok bilder. Vel hjemme satt jeg meg ned for å se gjennom bildene fra turen. Ikke alle – langt fra alle – var så «gode» som jeg håpet. Det ble likevel nok brukbare bilder til en rapport.

En tur rund Gruda i kulden, fikk meg til å tenke på «gamle dager» - før min tid. Det meste av varmen, den gangen, kom fra torv. Torvmyrene var for mange den eneste plassen de kunne finne brenne. En «torvbe» var forutsetningen for å få varme i huset. Hadde folk ikke sin egen torvbe, kunne de skjære torv på kommunens eiendom. Kommunen kjøpte opp torvmyrer for dette.

I dag «høstes» skogen som ble plantet for nesten hundre år siden. Det ligger en stor stabel med stokker i nordhellingen, og fortsatt står det en del gran rundt om. Men de må nok ned mesteparten. Vi får håpe det blir plantet nytt.

Jærkysten med sol og kuldegrader.

Fortsatt sol og kulde.

Denne søndagen ville bestyrerinnen være med. Det ble egentlig klar alt på lørdagen.

Da broderen ringte søndagsmorgen, ble det også fort klart at hans frue –, Bjørg også kunne tenke seg en tur i finværet. Hvor turen skulle gå, var det lite diskusjon rundt. Damene ville gjerne ha en litt kortere tur enn det vi – broderen og jeg, helst så. Dette kunne lett ordnes ved at vi sammen tok turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Med sola i ansiktet og vinden antakelig bakfra. ville det bli en både kjekk og grei tur.

Så kunne vi spreke pensjonister, ta turen tilbake – i vårt tempo.

Det ble litt mer forberedelser enn normalt for turen. Merkelig nok dukker spørsmålet om hvem som skal kjøre og hvor. Selv med, mange års erfaring må det en runde med dette før alle er enige om hvor vi skal treffes.

I tillegg blir det laget kaffe for turen. Selv holder jeg meg til varm saft på vinteren. Det vil si jeg har kokende vann og saft på en aluminiumsflaske med trekk. Da er saften som oftest klar til å drikkes ved pausen halvveis.

På Hå var det ikke mange bilene. Vi så et enslig menneske som også var på tur, eller var det helst lite folk. Litt underlig i det fine været. Kan hende folk mener det kan være glatt?.

For vår del ble det en grei start. Trekken som kom fra nord, gjorde det kjølig helt i starten, men rundt fyret, med sola i ansiktet ble det skikkelig bra. Og vi kunne konstatere at det ikke er glattere med snø og is og kuldegrader  – 8-10 sådanne, enn med sorpe og regn. Det gikk helt greit å komme fram.

Det er litt spesielt å gå sånn over snødekket mark. Det er ikke skikkelig vinter, en heller ikke grønt. I heia ville dette bli kalt barfrost. Myrene er frosset, men bekkene er fortsatt åpne.

Hele veien nedover – sørover mot Varhaug gikk jeg og ventet på «folk». Det kom folk i mot, og kommentaren gikk på at «dette er en fantastisk dag». Men ikke mange, jeg hadde ventet adskillig flere. Det var nok en del som gikk tur, og mange i forhold til det vi normalt treffer på i dårlig vær. Da er vi ofte alene. Uansett er det kjekt på tur, og mangel på andre ødelegger ikke akkurat turen.

Damene sa takk for seg ved bilen nede på Varhaug. Vi fikk en liten pause, men startet raskt på returen.

Broderen hadde jobbet dagen før, og var usikker på om det var greit å ta en så pass lang tur som fram og tilbake. Han mente vi fikk ta det med ro.

Vi klarte å holde et litt rolig tempo en god stund, men fra halvveis og inn ble det i vanlig tempo. Det vil si at det egentlig går raskt unna.

Først det siste stykket før Hå gamle prestegård, kunne vi kjenne at det var vinter og kaldt. Til da hadde vi hatt en skikkelig fin tur, selv om sola kom delvis bakfra.

En fin tur i fint vær.