Dugnadstur til Blåfjellenden.

Egil og meg på tur - igjen.

Det har etter hvert  blitt en del turer sammen med Egil. For å ordne forskjellige ting - på forskjellige hytter. Det har blitt en del skikkelig hyggelige turer inn til Blåfjellenden de siste årene.
Det har aldri vært vanskelig å spørre Egil om hjelp, og denne gangen var det helt nødvendige ting som måtte på plass.

Vi, det vil si Egil mente vi burde komme oss avgårde på tirsdag og ned igjen på onsdagen. En kjapp kontoll mot YR viste at dette lett kunne bli tørreste løsningen den uka. Det ble meldt om regn. Mye regn.

Jeg kunne godt ha tenkt meg en hviledag, etter å ha vært på tur fredag, lørdag, søndag og mandag. Yr hadde overbevisende argumenter for å ta ut på tirsdagen, og Egil var også klar på at vi måtte opp...

Kjøreturen opp til Hunnedalen tar nå noe mer tid enn vanlig. Vi må om Gloppedalen, og med kolonnekjøring kan det lett ta en time ekstra. Vi nådde køen bare et par minutter før de kjørte.
Egil bærer utstyr, og jeg maten. Det betyr for meg, litt tyngre sekk enn det jeg til vanlig har med. Vi var enige om å ta det med ro oppover.

Tirsdagen var rette dagen. Det var tørt og vi fikk ikke regn i det hele tatt. Vinden var derimot sterk, bakfra. Vi blåste innover heia. Over kantene var nok vindstyrken opp mot 14-15 msek.

På grunn av regn og snøsmelting var elver og bekker store. Vi kom tørrskodd over Fossebekken, men bar ved hjelp av noen lange hopp. Vaet øverst - rett før bakken ned til hytta, bød på utfordringer.
For egen del gikk det greit. Egil ville finne en bedre plass og endte ut med å vasse til over knærene. Han var søkk bløt i skoa ned bakken.

På hytta kom vi fort i gang med jobbingen. Egil ordnet brannalarm og jeg gjorde rent - som vanlig.
Det begynte å regne litt ute på ettermiddagen. Det var antakelig opphold en liten stund i løpet av natten, men det kan ikke ha vært lenge...

Det var vått på morgenen. Jeg kan ikke huske å ha sett Leiteånå så stor noen gang, og det dundret godt i elva - nærmest som en foss - nedover mot Fidjadalen.

Det var meldt om litt bedre være en kort periode midt på dagen onsdag. Jeg tror vi traff  "den gode perioden", men hadde ikke opphold i det hele tatt. Ikke spesielt mye regn heller, men et jevnt drypp. Hele turen tilbake.

Uten vind, glemte vi etterhvert regnet og var på tur - som vanlig.

På vei tilbake brukte vi begge samme vaet øverst. Jeg klarte fortsatt å komme tørr over ved å stramme gore-texbuksa rundt anklene. Egil heiv av seg støvlene og vadet over. Vannet gikk til midt på leggen.

Snøen minket synlig fra turen inn til vi gikk tilbake. Med både snøsmelting (selv om den nok er mindre etter hvert) og regn, så var Fossebekken steget merkbart. Jeg måtte tråkke gjennom vannet. Det gikk så fort at jeg ikke tørde hoppe uti strømmen.

Her gjorde Egil noen kjempebyks, og kom tørrskodd over.

Helt nede var det en tysk familie som gjorde seg klar til dagstur innover heia. Jeg tror ikke de kom lengre enn til Fossebekken - med småunger.

Bynuten og broderen.

Alt går ikke alltid som planlagt.

Broderen har litt respekt for turen til Bynuten. Det er en god treningstur, med mye stigning, og etter hvert tar turen tid...

Vi var likevel enige om at vi burde forsøke på en tur. Værmeldingen for mandag 2. pinsedag var god. Det ble meldt om delvis sol og ikke regn. God værmelding for en tur i høyden. Bynuten er det høyeste punktet i Sandnes med 671 moh.

Starten var helt grei, men ikke langt oppe i bakken ble det klart at vi nok hadde tatt i litt for mye til å begynne med. Broderen mangler trening med langturer og ble litt skeptisk med tanke på at vi jo også måtte tilbake...

Vi kom oss greit opp til Svartedalen, men her fikk broderen migrene. Og denne sykdommen er noe av grunne til at broderen ikke helt kommer på plass når det gjelder formen. Han mener, og det har etter hvert vist seg, at for høy puls gir migreneanfall.

Og denne gangen hadde vi startet litt for hardt.

For egen del var det ingen ting som hindret meg å ta til topps. Det var selvsagt et litt annet vær oppe på toppen enn nede i dalen. Det ble bare en kort stopp før jeg tok fatt på turen ned til broderen som satt og ventet.

Det ble en grei tur nedover. Og tempoet ble omtrent som normalt. Litt senere i de bratteste kneikene hvor broderen tok det med ro.

Vi var så avgjort ikke alene denne dagen. Det var alt svært mange biler på parkeringsplassen da vi kom. Mange hadde nok lest Aftenbladet og ville mot Selvigstakken. En god del, svært mange etter hvert, går også rundturen om Selvikstakken. Det er ikke mange som går opp og ned samme vei - som vi har gjort i mange år.

Det kom folk i mot stort sett hele tiden. Det var jo så  avgjort et greit turvær, og mange benyttet anledningen. Selv da vi kom nedover Lyseveien på vei mot bilen, kom det  folk i mot.
Nå er det jo lyst omtrent hele døgnet, så de som starter sent kommer bare sent ned. Mørket kommer ikke som en overraskelse. Noe det ofte gjør for mange, sent på høsten.

Da vi kunne se ned på veien og parkeringsplassen, var det lett å skjønne hvor alle folkene kom fra. Det var stort sett biler over alt. Parkeringsplassene var fulle, og det sto biler langs veien langt nedover bakken.

Til sammen var det  antakelig omtrent nitti biler. Og det tror jeg er det meste jeg noen gang har sett her.

Det kom fortsatt folk da vi kjørte.

Nye sko.

Tur i tåke.

Den siste tiden har jeg gått våt på beina omtrent hele tiden. Gore-Tex`en på mine Alfa Walk King har tatt kvelden etter bare noen måneder. Jeg tok skoene i bruk i slutten av oktober i fjor.

Egentlig hadde jeg da to par. Det ene, som jeg har brukt til nå, er akkurat litt for korte. Storetåa tar borti nedover bakker, og jeg har kjent det godt noen ganger. Broderen mente at den nye modellen av Walk King var den lille biten større, så jeg kjøpte et par.

Det er jo litt tris å ha et par sko som ikke blir brukt. Jeg har i vinter likevel gått med det paret som altså er litt for små.  Til nå.

Små sko er greit, men lekk sko er pyton. I hvert fall mener bestyrerinnen at våte sokker og ragger lukter pyton. Det er nedlagt forbud mot å ha våte sokker på varmt baderomsgulv - uten gassmaske tilgjengelig....

Med to dager i heia, og tur planlagt for mandag 2. pinsedag, hvor burde jeg gå søndagen?
Med nye sko, synes jeg det muligens var best å holde seg ikke for langt fra dørstokken. Det hender at nye sko gir problemer.  Av det jeg kunne se, så ville det være tåke og vått lengre oppe, men muligens ikke mye regn. Det var også omtrent det været YR melte for Synesvarden.

Perfekte forhold for å gå inn nye sko. Vått uten regn.

Det var tåke. Mye tåke. Tett tåke. Enkelte plasser kunne jeg ikke se mer enn omtrent ti meter. Det må være svært lenge siden jeg har gått i tettere tåke, om noen gang.

Og jeg trengte jo ikke å gå hele turen fra Toppdal til Steinkjerringå og tilbake. En tur på 14-15 kilometer, og som normalt tar rundt tre timer. Skulle skoene ikke helt passe, kan jeg jo snu.

Nå laget ikke tåka noe problem, utenom at den også inneholdt vann. Det kom litt regn av og til. Nok til at jeg beholdt jakken på, men i de tørre periodene ble det varmt og klamt med jakke på.
Hva med de nye skoa. Å ta på et par nye sko, kan være en litt "trang" opplevelse. Disse var trange, men satt som støpt. Det er slik jeg husker nye Walk King. De passer nesten perfekt på mine føtter.
Jeg har prøvd andre sko, sist fikk jeg et slemt tilfelle av Achilleshel. Noe jeg helst vil slippe.

Men som sagt, disse passet bra. Nå er den ene foten noe bredere enn den andre. Jeg brakk stortåa en gang, og resultatet er en knoke på venstre foten. Med de nye skoa, ble det en "knekk" i lilletåa for hvert skitt. Ikke vondt direkte, men ubehagelig. Skulle jeg ikke kunne ta i bruk skoa på grunn av denne knekken?

Jeg fikk prøve. På Synesvarden var det ikke et menneske, og bare et spor i sorpa. "Knekken" ga seg ikke, men ble den litt bedre?

Ved Holmavatn, var det spor, men fortsatt ikke noen andre på tur.

Litt lengre mot Steinkjerringå, gikk jeg på et helt følge. Store og små, fedre og mødre.
"knekken"? Den hadde forsvunnet før Holmavatn og jeg hadde glemt hele greia...

Det gikk greit utover mot Kjerringå, og på tilbakeveien ble det "tempo". Ingen ting i veien for å gå fort med disse skoa, selv om de var nye.

Det var skikkelig få folk ute denne dagen. Kan det være tåka som skremmer? Jeg har truffet flere folk i "storm" og regn enn denne dagen.

Tilbake på parkeringsplassen kunne jeg se på klokka at det egentlig hadde gått kjapt.

De nye skoa er inngått....

Alene i heia.

Blåfjellenden fredag til lørdag.

I begynelsen av juni er det en ting som opptar oss gamle heietravere. Snøsmeltingen. Hvor mye snø er det igjen i heia, og hvor langt har snøsmelingen kommet.

Denne ukes tur til Blåfjellenden, ga i hvert fall svar på snøspørsmålet for Frafjordheia.
Det har smeltet mye, og under 800 moh, er det så godt som sommerforhold. I forhold til tidligere år er det like mye snø nå, som midten av juli - i 2015.

Om ikke snømengden er nok å tenke på, så kan jeg for egen del alltid bekymre meg for været. Jeg pleier å si at om det ikke nettopp har regnet, så kommer det til å regne ganske snart...

Fredag var det meldt regn. På turen innover fikk jeg noe regn i hodet, men for det meste var det bare snakk om yr. Buksa var omtrent tørr forran hele turen.  (Jeg hadde vinden bak fra...)

Det ble helst en mye bedre tur innovver i heia enn hva jeg hadde ventet. Nå har jeg gått i regn fra Hunnedalen til Blåfjellenden noen ganger, men jeg ser aldri fram til en slik tur.  Denne gangen var det greit å komme seg inn.

Værmeldingen for lørdagen var heller ikke helt god. Det ble meldt om regn, men midt på dagen ville det være en periode uten nedbør.  Hva om YR for en gangs skyld fikk rett? Jeg skal ikke si at tanken på været holdt meg våken, og selv om det faktisk var tørt på plattingen på morgenen, så tok jeg det med ro. Kom det regn, så fikk jeg ta det som kom...

Regnet kom ikke.

Det ble en skikkelig fin tur over heia. Selv om det blåste litt over kantene, så var det like vel en tur i skjorta. Og etter en stund måtte lua av. Det ble godt og varmt i bakkene.

En slik tur hadde jeg ikke ventet. Og jeg gikk og småsang over flyene. Det var virkelig kjekt å være i heia igjen, med sommerforhold. Nå var det ikke mange andre denne dagen. Jeg møtte en kar som hadde kjørt ganske langt for å gå til Blåfjellenden.  Jeg er ikke sikker på om han helt var klar over at det faktisk var knallbra forhold, til å være så tidlig i sesongen.

Selv med dårlig vær, trodde jeg jo at det ville komme andre enn meg innover, men ikke et menneske dukket opp. Jeg var ganske alene på hytta natt til lørdag. Nå gjør ikke det så mye. Jeg har vært alene på hytta noen ganger, og synes egentlig at det er helt greit.

Nå har vi jo fortsatt FM i vårt område, og for en av de siste gangene kunne jeg sitte å høre på P1 mens jeg løste sodukoen i VG.

Polly og Pepsi Max er fast følge...

Det vil bli litt mer ensomt på hytta når FMnettet slukkes. Ingen underholdning, bare det jeg gjør selv. Og selvsagt ingen værmelding. Det vil bli et savn i påsken. Været kan skifte ganske fort på vinteren, og det har vært greit å kunne følge med.

Den fine turen tilbake  til Hunnedalen denne gangen, gjør at jeg virkelig ser fram til sommeren og flere turer innover i heia.

Vådlandsnuten.

Vårtur med regn og tåke på toppen.

Etter to fantastiske dager i heia, var værmeldingen for søndagen mye mer "normal". Det var snakk om regn og mye lavere temperatur - helt nede i 12-14 grader.

Broderen mente vi kunne velge når vi gikk tur. Vi kunne velge en annen dag.

Nå har vi gått søndagstur i noen år, og været kunne da ikke plutselig bli en hindring?
Noen langtur på 5-6 timer var heller ikke det broderen helst ville ut på. Han sliter litt med helsa om han kommer for høyt i puls, og det tar tid å komme opp bakker...

Vi har sammen tatt en vårtur til Vådlandsnuten i noen år. Det har liksom blitt en tradisjon. Og slike ting bør følges opp.

Derfor ble planen å ta til Vådlandsnuten. Egentlig ingen dum ide`. Vårtur i Madlandheia er kjekt og greit. Nå er det en del drøye bakker opp før toppen, men til gjengjeld de samme bakkene ned.
Det var yr i lufta på veien oppover mot Madland. Det kom noen mørke skyer innover, og Madland er egentlig kjent som et nedbørrikt område...

Opphold nesten halve turen...

Det betyr til gjenngjeld regn den andre halvpartetn. Og regnet fikk vi selvsagt øverst. Det var ikke snøflekken å se, og med det gode været vi har hatt de siste dagene, var det også tørt i bakken. Regnet fikk det til å bli sleipt, så nedover gikk det forsiktig.

Øverst gikk vi inn i tåka. Det var regn og lite å se helt oppe. Vi tok ikke lange pausen. Det var litt utrivelig på toppen, for det blåste også en del.

På vei oppover den lengste bakken kom det kjentfolk i mot. Nå var det lenge siden vi hadde sett hverandre, så det ble en liten stopp. Vi måtte ganske langt ned før vi traff de neste som ville mot toppen. Da kom det et helt følge.

Litt lengre nede i bakken kom det to par imot. Jeg mente å dra kjensel på en av disse. Nå er det nesten umulig for meg å kjenne igjen folk. Jeg kan ta feil av folk som jeg egentlig burde kjenne god. Denne gangen viste det seg at vi nok hadde truffet hverandre før. Til og med lagt inn bilde på bloggen...
så det måtte jo bli et nytt bilde.

Det er hyggelig å treffe folk i heia. Det er helt greit å bruke tid på en liten prat, og spesielt kjekt er det når det viser seg at vi møttes tidligere.

Regnet vi hadde fryktet kom jo, men på tross av dette ble det en skikkelig hyggelig tur. Det var vår, med gjøk som gol, blomster, grønne bjørker og lukt av einer.

Selv om vi manglet utsikten på toppen, ble det en tur som både broderen og jeg vil huske.

Sommersesongen i gang i heia.

Endelig til Blåfjellenden på beina - i noe snø.

Og sesongen startet i et strålende vær.  Bedre enn det går det knapt å få det.

En overnatting på Blåfjellenden. Den første på beina i 2017. Det blir en større og større opplevelser for hvert år som går. Det igjen, å få lov til å komme inn til hytta nok et år.....

Værmeldingen var veldig god for fredag og lørdag, likevel hadde jeg lyst å prøve meg innover tidligere i uka. Heldigvis ventet jeg. Med temperaturer godt over 20 grader smelter snøen fort. Det må ha forsvunnet en del snæ de siste dagene. Og det var så avgjort nok igjen.

Det er like spennende hvert år. Hvor mye snø ligger det igjen? I år var det som normalt for første gangen innover, men nå varierer det litt når jeg går for første gang. Rundt 1. juni pleier jeg å si, om noen spør.

Oppe i høyden, over 750 moh, var det adskillig mer snø enn lengre nede. Her var det store felter med snø som måtte krysses. Nå kan Fosse bekken være vanskelig å omme over i snøsmeltingen, men denne gangen var det en liten fillebekk rett før bakken ned som laget problemer.  Her var den vanlige stien sperret av en loddrett fonn som det ikke var muklig å komme opp. For å komme over måtte jeg bruke de gamle vaet, som er litt dypere.

Her gikk vannet over støvlene, men jeg hadde strammet Gore-Tex buksa godt rundt anklene, og selv om jeg var nede i vannet, ble jeg ikke skikkelig bløt.

Nede på hytta var det ikke et menneske. Jeg hadde hele herligheten for meg selv. Det ble noen timer på terrassen i sola, med drikke i "litervis". Det hadde vært varmt over heia.

Det kom folk - utlendinger - sent, Nesten 12, men det var fortsatt lyst nok til å gå. De kom fra Røssdalen, og hadde problemer med elva nedenfor hytta.

Morgenen ble en disse skjeldne på heia. Blikk stille, varmt, blå himmel, grønne bjørker og brus i fra bekker og fosser. Jeg brukte lengre tid enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Det var så pass fantastisk, at jeg ville nyte det mens det var mulig.

Hjemturen med sola i ansiktet ble også bra. Jeg burde ha lært å ta med en lett kort bukse når forholdene er slik som denne gangen. Nå duger jo boxeren, så lenge ingen er i nærheten og denne gangen gikk jeg helt alene over heia. Ikke et menneske.

På returen viste jeg hvor mye snø det var, og hvor den lå. Det var bare å ta det med ro og virkelig nyte opplevelsen.

Denne gangen traff jeg på to ryper. Deter noen år siden jeg har sett ryper på våren. Kan det igjen bli fugel til høsten?

Fire på tur - igjen.

Brusaknuten - igjen.

Regn og tåke - igjen. Forrige gang vi gikk til Brusaknuten fikk vi regn og tåke. Denne gangen hadde YR nevnt noe om sol da jeg sjekket noen dager før turen skulle gå. Lørdag var det fortsatt rimelig greit varsel, men sola var nå visket vekk. Søndags morgen varslet YR regn...

Men med mulighet for noe bedre vær utover dagen.

Denne gangen fikk YR rett. Det ble bedre. Etter at vi hadde kommet hjem.

Det var litt tøft å igjen ta fatt på turen mot Karten og Brusaknuten i dårlig vær. Nå var temperaturen grei, og det blåste lite. Likevel er ikke tur i regnvær det kjekkeste.

Vi var de fire vanlige. Det har blitt en del søndagsturer på oss den siste tiden. En tur til Alpene med masse fjell gjør at vi prøver å toppe formen.  Og  vi hadde noe uoppgjort med turen til Karten og Brusaknuten. Det hadde jo vært kjekt å fått sett utsikten fra disse toppene. Nå er de ikke spesielt høye, men over 400 moh, og rager litt over flate Jæren.

Denne gangen var vi sikre på hvor vi parkerte, og var klar over hvor vi skulle gå. Selv om det igjen ble tåke og dårlig sikt, var vi hele tiden sikre på hvor vi befant oss. Det skulle jo bare mangle, etter å ha rotet rundt forrige gang...

Nå er det jo likevel greit å være på tur i god selskap. Det var ikke mange sure miner å se, selv om det var surt vær. Vi fikk jo også litt opphold inne i mellom. Omtrent så mye at buksa ble tørr før det igjen begynte å regne.

Det hjelper å ha sikt, og ikke minst å ha vært på plassen en gang før.

Denne gangen var det egentlig bare på toppene det var skikkelig tåke. ellers kunne vi se oss rundt i blant. Det var vanskelig å forstå at vi hadde rotet rundt forrige gang- selv med kart...

Det gikk adskillig bedre denne gangen. Uten hele tiden å måtte sjekke hvor var - og hvor vi skulle, gikk det greit. Vi holdt god fart. Det kan virke som om vi alle begynner å komme i god form.
Sigbjørn og jeg prøvde å lokke bestyrerinen og Anne Lise ut på ville veier, men denne gangen var alle klar over hvor vi var og hvor vi skulle...

Det ble ingen pause. Det var meningen å ta en stopp på toppen av Brusaknuten, men der var været så pass dårlig at det kun ble et kort opphold.

Det dukket et par andre ut av tåka da vi var på toppen. Nedover mot bilen kunne vi se folk på forskjellige stier. Parkeringsplassen opp av Mellomstrandsvannet var full da vi kom ned.
Det er et greit terreng å gå i - tror jeg - om bare været er bra. Det vil antakelig bli mer populært område etter hvert. Det vil kreve en større parkeringsplass. Vi får håpe bonden er med på dette og kan ordne mer plass.