Brusanuten og Jonenuten.

Søndagstur med Bestyrerinnen, broderen, Kjell Arild og Fjell-Vandring

Av og til har vi flaks.  Bestyrerinnen ville som vanlig på søndagstur. Og hun hadde planlagt turen. Dagseddelen lød på Karten og Brusaknuden.

Dette er en tur vi har forsøkt oss på noen ganger, men omtrent alltid truffet på dårlig vær. Denne gangen så det ut som om det umulig kunne komme regn. Og det ble meldt om lite vind.
Og det ble etter en omgang på telefonen, klart at denne dagen ville vi bare være tre på tur. Broderen, Bestyrerinnen og meg - trodde vi....

Våret må nevnes: strålende.

Vi så en god del biler på parkeringsplassen et stykke opp fra Husavannet. Vi gjorde oss klar. Samtdig begynte en hel gjeng på 25 stykker å vandre oppover veien mot heia.

Vi tok kjapt etter, og på toppen av bakken tok vi igjen gjengen. Kjentfolk - selvfølgelig.

Det var Kjell Arils Numedal og "FjellVanding" som var på søndagstur. Og hyggelig nok, ble vi invitert med på turen. Som om to gamle pensjonister, (Bestyrerinnen jobber fortsatt....) ville passe inn i denne gjengen av gode fjellfolk?

De ville opp på Brusaniten og videre til Jonenuten. Til denne siste nuten var det ikke merket sti, eller helst ikke sti i det hele tatt.

Det er ikke så ofte vi gå nye plasser og enda sjeldnere utenom sti. Vi trengte ikke mye press for å bli med.

Gjengen som nå var blitt 28, tok rundt Kartavannet og opp på Brusanuten. Denne dagen var det skikkelig bra vær, selv om det blåste litt. Vi kunne se til sjøen og langt til fjelles. Det ble en liten pause før hele gjengen tok fatt på turen mot Jonenuten.

Som så ut til bare å være et lite stykke borte - rett over noen "små" myrsøkk. På kartet så det ut til å være ca 3 kilometer, men det virket mye nærmere. Over åpne søkk virker alltid avstanden mindre. Det ville ta oss omtrent en time.

Det ble en time over stein og tuer og myrsøkk. Det var noen av deltakerne som hadde lave sko. Det ble noen lange hopp og steg bortover for disse.

Vi gikk opp til toppen av Jonenuten på en side og ned på andre. Det var adskillig enklere å komme ned enn opp..

Nede fra nuten var det tid for en ny pause - i sol og varme. Rene sommeren. Det var virkelig hyggelig å ta det med ro i slikt vær.

Det ble et nytt stykke i omtrent stiløst terreng. Men stykkevis var det helt greit å gå. Vi kom ned på veien mot Ognedalsstølen og fulgte denne til vi tok av mot Kartavannet og veien ned til parkeringsplassen.

I det fine været hadde dette vært en skikkelig fin tur. Vi var heldige som fikk lov til å følge med gjengen på denne turen.

Turen vil bli husket som en av de virkelig fine søndagsturene. Og i tillegg kom vi opp på en topp son vi ikke hadde vært på før.  En god tur, som ble litt lengre enn ført tenkt. Men i fint selskap og flott vær, var det bare kjekt.  Takk for turen.

Den "korte" treningsturen

Rundt Li i bra vær.

Det var snakk om mer enn brukbart vær på lørdag. Selvsagt skulle jeg på tur, men...

Det var også usikkert om jeg burde ta på tur.  Forrige helg hadde gitt tilbakeslag når det gjelder hva kneet tåler. Det hadde vært en vanskelig uke.

Lørdag er likevel tur dag, og selv om jeg normalt hadde tatt mot Bynuten på ny, var jeg litt redd for å utfordre skjebnen på ny.

En tur rund Li i rolig tempo burde være mulig.

Jeg har gått rundt der noen ganger, og det har ikke hindret senere turer. En repetisjon kunne jeg muligens kunne klare?

Normalt har jeg vært skikkelig lei av denne spesielle turen i april. Det blir ofte så mange turer her gjennom vinteren at jeg virkelig ser fram til å gå andre steder. Denne vinteren har det blitt mye strand og sjø. Mye mer enn på en vanlig vintere. En tur til rundt Li kunne egentlig passe, men ikke i samme tempo som forrige tur. Det tok litt på dagen etter.

Jeg sjekket selvsagt været før jeg dro. Overskyet og lite sol, men forholdsvis varmt. Og varmt ble det.

Jeg startet i bare blusen, men oppover bakkene, ble det likevel skikkelig varmt.  Selv om sola holdt seg bak skyene.

Lørdag er det ikke mange på tur rundt Li. Det var ganske mange biler på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk før omtrent helt ute ved Bymarka. Da kom det en kar i mot.

At våren er godt i gang, kunne jeg se på bjørkene. Noen sto med fullt bladverk, andre bare med museøre. Og endelig var det også blomster.

Det var hvitt av hvitveis enkelte plasser.

Forrige gang jeg gikk denne turen, prøvde jeg å gå så kjapt som mulig. Skikkelig teste formen, og finne ut hvor jeg ligger i forhold til tidligere år.

Det går senere, omtrent 10 minutter på denne turen. Og dagens tur viser at forskjellen mellom å gå på for fullt og å ta det med ro er omtrent de samme 10 minuttene.

Det er adskillig lettere å ta det med ro - og så lenge det utgjør bare noen minutter, er et vel ikke noen grunn til å gi på hele turen...

Jeg kom med andre ord til bilen i god form, og klokka var bare noen minutter over ett.

En fin tur.

En hyggelig tur 1. mai.

Sammen med naboer og gode venner.

Etter 30 år, er Bynuten blitt en "langtur", og en langtur var ikke det bakfoten trengte. Så, selv om 1. mai startet med bra turvær og formen eller er på oppargående, måtte - burde - jeg ta det med ro.
'
Bestyrerinnen foreslo den vanlige turen rundt Gruda, men kunne tenke seg følge av andre.
Våre naboer i mer enn 40 år, kunne tenke seg en litt lengre tur. Vanligvis går "jentene" og Bestyrerinnen i Kleppeloen. Turen da blir omtrent en time.

Denne dagen var det anledning til å "dra med" våre naboer og gode venner på en litt lengre tur.
Siden vi alt var en god gjeng, ble også vår gamle nabo invitert med.  Vi ble altså 5 som tok runden denne dagen. Etter som kommunen har laget en skikkelig turvei et stykke, har det blitt til at vi har lagt om turen litt. Vi gikk ofte om Klepp sentrum. Nå tar vi turren opp til Grudavarden.

Og får på den måten både utsikt og en god bakke. Og bakker er det egentlig ikke for mange av på flate Jæren.

Øverst på Grudavarden er det fin utsikt. Det er mulig å se innover mot fjellene og Ryfylke. Et lite stykke lengre, åpner hele nærområde seg med hus og butikker og veier.

Kontrasten fra en side av granstrærene til den andre siden er rimelig stor.

Det er hyggelig å ha med gode venner på tur. Det er alltid noe å snakke om, og denne gangen kunne vi også vise utsikten fra toppen.

Det ble en grei tur, selv om været ikke var det beste, med litt yr enkelte ganger. Ikke den kjappeste, men så skulle det heller ikke være en "trenings"tur. Med gode naboer i selskapet var det mye kjekkere å ta det med ro.

Og  vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Bynuten - 671 moh

Kjekk tur med fint følge - en flott dag.

Etter en kjapp runde på lørdagen, ble det en ikke fullt så kjapp tur opp og ned Bynuten. Jeg burde antakelig ha byttet på turene og tatt Bynuten på lørdagen og heller Li på søndag. Det manglet liksom litt av overskuddet da jeg kom et stykke opp i bakken.

Det som ikke manglet var folk. Mange hadde funnet fram turklær og turhumør. Det var alt mange biler da jeg kom til parkeringsplassen, og masse folk på vei opp bakken.

Folk i bakken og meg bak, er ingen god kombinasjon. Det blir ofte litt for fort oppover for å ta igjen de forran. Og med en god tur i beina dagen før, straffer slikt seg ganske fort.

Nå var det hyggelige folk som gikk oppover. Jeg tok følge en stund. De ville om Bynuten og til Sevikstakken, om humøret og kreftene strakk til.

Litt lengre inne gikk jeg forbi nok en gjeng. Det var virkelig mange på tur denne søndagen.
Ut over langs vannet kunne jeg høre at den siste gjengen holdt følge. og i bakken oppover mot "fossen" for de greit forbi.  Det hjelper ikke å trene mange dager i uka, når du ikke har alderen med deg.

Været var selvsagt årsaken til masseutflukten denne morgenen. Sol og blå himmel og nesten ikke vind. Og det sto et telt ved vannet.

Oppe mot toppen traff jeg to par til som - hver for seg - hadde overnattet i telt. Det er ikke ofte jeg treffer så mange teltere...

På toppen satt to gutter med brenneren i full gang og laget taco. Hvor er tradisjonsmaten blitt av- det bør jo være stekte pølser...

Det var en del folk ved varden, og det passet godt å ta en liten pause før jeg snudde nesa nedover. De siste bakkene oppover hadde ikke gått fort. Helst i slakt tempo...

Nedforbi de bratteste bakkene, tok jeg igjen en familie som jeg hadde snakket med på veien opp.
Mor, far, datter 13 og liten gutt på 5 1/2 år. De hadde ligget i teltet jeg hadde sett, og tatt turen til toppen. Gutten - på 5 1/2, hadde gått selv. Vi tok følge mot teltet, og hadde en skikkelig kjekk tur nedover. Akkurat hva jeg trengte denne fine dagen. Følge, som holdt et greit tempo.

Det siste stykket nedover gikk helt greit etter "pausen" midtveis.

Det var biler over alt da jeg kom ned, begge parkeringsplassene var fulle og det sto biler langs veien. Mange folk, og en fin dag på Bynutten.

Test av form rundt Li.

Vårtur med innlagt test.

Værmeldingen var grei for lørdag og søndag. De meldte fin vær, men muligens litt kaldere enn det har vært. Det var ikke hva jeg voknet opp til på lørdagsmorgenen.
'
Planen var en tur til Bynuten. Med yr og skyere, snudde jeg på flisa og tok mot Dale for en treningsrunde rundt Lifjellet. Bynuten får utstå til søndag.

Jeg hadde egentlig sett fram til en litt lengre tur. Nå kunne det jo være at bakfoten og kneet sa takk for seg et stykke oppe i lia, men det var på tide med en test...

Jeg fikk ta testen rundt Li. Spørsmålet er hvor mye jeg har "tapt i tid" i løpet av de siste årene, eller aller helst i løpet av det siste året. Det har blitt mindre og kortere turer enn tidligere, og formen har ikke vært på topp.

En liten innsats de siste ukene, har gjort at jeg føler formen var på gang. Hvor fort kunne jeg komme rundt Li?  Denne turen har jeg tatt i hvert fall i 25 år, og tidligere gikk det unna på 2 timer 15 minutter i fullt tempo. Hva blir det om jeg forsøker å presse tiden nå?

Forholdene lå i hvertfall til rette for en kjapp tur Det var forholdsvis tørt i bakken og stein og berg var så avgjort ikke glatte.

Jeg startet på normal tid, og det vvar alt kommet en del biler på Dale. Det kunne se ut som om det var folk på vei, men etter en stund forsvant alle spor og jeg var alene i stien.

Først helt ute ved Bymarka så jeg folk, som kom bakfra og for forbi. I bakken...

Kunne det være at jeg ikke helt hadde formen inne?

Det er vanskelig å få rette "farten" oppover, så jeg bestemte meg for ikke å prøve å henge på, og kom opp til toppen i rimelig god stand. Tunga var fortsatt på plass.

Fra toppen og ned møtte jeg noen ganske få. Nå var det blå himmel og sol. Skikkelig fine forhold.

På parkeringsplassen kunne jeg se at det tross alt hadde gått kjappere enn "vanlig" på de siste turene. Tiden ble noen minutter under to og en halv time. Det får jeg være fornøyd med.

Søndagstur på høgjæren.

Sammen med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen ønsket en søndagstur. Selv hadde jeg trent og gått tur de siste 6-7 dagene, og en gammel kropp er ikke helt fortrolig med så store mengder fysisk aktivitet.

Nå vet jeg av erfaring at så snart jeg kommer i gang, så "går alt så meget bedre". Men jeg var langt fra klar for noen langtur. Heldigvis var Bestyrerinnen heller ikke klar for noe sånt.

Lørdagskvelden ble tilbrakt i stolen - uten noe særlig bevegelse. Hadde det vært gjyngestol, så hadde den stått i to.

Søndagsmorgen var derfor bare et spørsmål om hvor turen skulle gå.

Turmål for søndagsturen bestemmes i stor grad av vær og føre. I vinter har det vært mye snø og is, og da har strendene vært gode å ha. Med våren og grønne bakker, så er det andre muligheter.

Selv om høgjæren egentlig er en "onsdagstur" for meg og broderen (og som det ikke blir skrevet om på bloggen), så må en tur med Bestyrerinnen nevnes. Hvordan i alle dager skal jeg ellers klare å huske turene.

Vi kom sent av gårde. Barnebarn på overnatting tar tid. Og med sosiale forpliktelser på ettermiddagen, så måtte det bli en kort tur - et par timer eller så, og helst ikke for mye kjøring.

Det ble opphold det første stykket, men det tok ikke lang tid før vinden fikk selskap av nedbør. Som vanlig ble det litt utrivelig en stund, men vi glemte regnet og vinden, og både bestyrerinnenog jeg var enige om at været ikke var noen grunn til å gjøre turen kort.

Ett stykke mot Steinkjerringå møte bestyrerinnen kjentfolk. Vi var ikke helt alene på tur denne dagen, men til å være søndag var det heller få andre.

Regnet ga seg, og med vinden stor sett bakfra, ble det til og med en fin tur. Siste delen nedover mot Holmavaten fikk vi til og med solgløtt.

På parkeringsplassen kunne vi igjen si "det hadde vært en fin tur".

Vårlivarden en vårdag.

Alene på tur på gamle stier.

Det er kjekt å være på tur. Spesielt om vær og forholdene er på plass. Slik som på fredagens tur rundt Lifjellet.

Det blir liksom ikke det samme å vokne til overskyet og grått vær. Og med mulighet for noen dråper ut over dagen. Da blir det fort et spørsmål pm hvor lørdagsturen skal gå. Eller om jeg skal på tur i det hele tatt...

Det måtte bli lørdagstur. Kjente jeg godt etter, så mente nok kneet at jeg burde ta det ørlite med ro. Det var ikke direkte vondt, men en langtur tror jeg ville gi dårlige forhold for videre turer utover. Her gjelder det å begrense seg - tror jeg.

En "topptur" ville muligens kunne gå. Oppoverbakker er ikke neoe problem, men til gjenngjeld er nedoverbakkene de som tar på.

Jeg tenkte på Bjørndalsfjellet, men der gikk Bestyrerinnen og jeg på søndag. Sigbjørn og tirsdagsgjengen hadde gått fra Nothagen til Vårlivarden. Kunne det være en tur.

Den normale turen til Vårlivarden i "gamle dager" var fra øvre Hetland. En ganske kort tur, men med en del stigning nesten hele veien, og tilsvarende nedover på returen.

Det var vel egentlig lengden på turen som gjorde at denne falt ut av turprogrammet. Fortsatt i "gamle dager". Etter som årene har gått har selv korte turer blitt lengre - i tid...

Jeg  har en mistanke om at jeg har fortrengt hvor bratt og "eksponert" jeg syntes turen var.  Det er liksom et eller annet som sier meg at jeg vurdete turen en gang - med noe snø og is, og valgte en annen tur. Siden har den blitt "glemt, til i fjor da jeg igjen forsøkte meg mot toppen av Vårlivarden.

Turen er egentlig ikke lang, og det er ikke mer enn ca 200 høydemeter til toppen. For meg er det likevel en utfordring. Jeg husker lett hvor langt ned det er til venstre og hvor lett det er å tråkke feil og så skli/falle 3-4 meter. Jeg er god på å se mulige ulykker.

Og så er turen nok så enkel. Det går oppover og det er mulig å falle noen meter, men det er ikke egentlig "farlig". Noe av årsaken til uviljen mot høyder, er selvsagt at balansen blir dårligere med alderen. Og sammenliknet med for 20 år siden merkes det godt.

Toppen av Vårlivarden kan sees langt nedenfra. Da virker det ikke langt opp. Jo nærmere jeg kom jo lengre var turen - opp. For det går oppover.

For å sette min egen innstilling til turen i et riktig perspektiv, så møtte jeg en liten familie på veien. De hadde gått rundt fra Nothagen, og var rett under varden da jeg traff de. Og "liten" var rett betegnelse, sønnen kunne ikke være mer enn 3.....

Og gikk selv, så lenge jeg så de. Han ble hjulpet end de bratteste kleivene, men det gikk bedre med guttungen enn med meg som brukte både stokk - og baken.

Havveis nede møtte jeg et par. Vi stoppet og fikk en skikkelig hyggelig prat.

Det var uansett en fin tur en lørdag. Jeg brukte ca en time opp, og noe mindre ned. Avstanden kan ikke være mer en 6-7 kilometer