Tradisjonell tur til Bynuten.

Brødrene på tur.

Mandag er blitt turdag. For tredje uke på rad ble det ikke noe av søndagsturen. YR får ta mye av skylda. Meldingen for søndagene har vært dårlig. Nå har været blitt bedre enn meldt, men det er en annen sak.

Bestyrerinnen var innstilt på en kort og enkel tur. Hun mente det ville være for bløtt i marka til en av de «vanlige» turene. For egen del var jeg ikke sikker på hvor turen burde gå.

Jeg sendte en sms til broderen. Han kom tilbake med ønske om en tur til Bynuten. - Det overrasket meg litt. Både fordi jeg ikke hadde tenkt på den turen og fordi en tur til Bynuten etter hvert er blitt en langtur.

Broderen har ikke hatt noen langtur på en stund, og har slitt både med knær og helsa forøvrig. Når forslaget var på bordet, hadde jeg lite valg uten om å godta dette.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt så fram til å gå opp og ned Bynuten. Bare opp hadde egentlig vært nok, men det mangler litt på at det er mulig....

Værmeldingen for mandagen var god. Det var sol og nesten blå himmel hjemme. I nordøst tårnet det seg opp med mørke skyer. Innover mot Høle fikk vi noen ganske få dråper på ruta. Jeg ble enig med meg selv om at vi fikk gå til regnet kom og så vurdere videre tur. Det ble aldri noe nedbør.

Pinsen er ofte en god tid for tur. Om været er bra kan det være mye folk i løypa mot Bynuten. Det var alt en god del biler da vi kom til parkeringsplassen og vi kunne se en god del folk oppover i bakken.

To ungdommer startet samtidig med oss, og vi holdt følge et stykke oppover «Lyseveien», men de dro kjapt fra i de bratteste bakkene. Vi har ikke kondisjon som 20-30 åringer lengre.

Likevel ble det til at vi gikk forbi en del folk oppover. Det er heller ikke å legge skjul på at noen gikk forbi oss også.

Det hadde regnet på søndagen, og det var fortsatt vått i stien. Med en mengde folk på tur, ble det opptråkket og glatt. På tilbakeveien skled jeg ut og havnet på rompa. Heldigvis uten andre skader enn på mitt eget selvbilde.

Vi forsøkte å ta det med ro denne gangen. Forrige gang brødrene var på tur mot Bynuten – pinsen 2017, ble det bare en av oss som kom til toppen. Denne turen ville vi begge opp. Det ble til at vi stoppet noen ganger og snakket med folk. Det er alltid hyggelig å treffe folk i heia. Denne dagen var det – som vanlig – bare hyggelige og kjekke folk vi traff.

Som vanlig snakket vi med noen som var på sin første tur oppover, og noen blir litt overrasket over hvor «tøff» turen egentlig er.

Nesten på toppen var det en kar som tilbød seg å ta bilder av oss begge. Det er ikke så ofte vi opptrer på samme bilde.

Nedturen ble helt grei.

Totalt nesten 12 kilometer og 650 høydemeter på 4 timer. Godkjent for oss gamlinger...

En grei tur inn i heia, en flott tur tilbake.

Regn og torden.

Det hender Bestyrerinnen mener jeg bør være til stede ved enkelte anledninger. Barnebarns 8 års dag er nok en slik anledning. Det betød at jeg ikke kunne dra til Blåfjellenden på fredag som vanlig.

Det måtte bli en torsdagstur i stede. Normalt jobber jeg hjemme før jeg drar oppover mot Hunnedalen. På torsdag tok jeg det med ro. Jeg hadde god tid.

Værmeldingen for torsdag var litt blandet, men helt til rundt 11 på torsdag, ville det være greit turvær. Plutselig hadde YR ombestemt seg. Det var nå snakk om store nedbørsmengder og torden. I tillegg skulle det blåse opp mot stiv kuling.

Nå høres stiv kuling alvorlig ut, men det er ikke mer enn 14 m/sek på det laveste, og det er egentlig greit å gå i 14-15 m/ sek vind. Det bråker fælt rundt ørene, men eller nesten greit.

Det ble litt hektisk etter at jeg hadde lest det nye værvarselet. Uværet, det vil si regn og torden skulle komme mot Blåfjellenden fra 4 tiden på ettermiddagen. Med en times kjøring og 2-3 timer tur, ville klokka bli godt over fire – om jeg ikke rasket på.

Jeg kom avgårde litt over 12. Jeg hadde noen dråper på ruta på turen oppover, og lurte på om Yr – muligens – hadde tatt feil av tidspunktet. Da jeg parkerte var det opphold, men det var mørke skyer rundt om.

Det er bedre med vinden i ryggen enn motvind. Jeg blåste innover heia. Likevel ble det en stopp av og til, med en kikk over skuldrene for å se på skyen som raste over himmelen. Det ble mer og mer mørke skyer.

Jeg gikk og lurte på når regnet – og lyn og torden vill komme.

Nede ved Blåfjellenden kunne jeg se nedover Fidjadalen, og ble glad for at jeg ikke var der. Der var det ikke mørke skyer, men svart himmel. Og det begynte og tordne mellom fjellsidene.

Jeg kom meg i hus, fikk hentet vann og gjorde klar til en vanlig kveld på hytta.

Klokka var ikke mye over 4, og jeg hadde antakelig vært på hytta en halv time da uværet slo til. Det lynte og tordnet – ikke litt, men mye....

Mellom fjellveggene lød det som dommedag en liten stund. Så kom regnet. Ikke vanlig regn, men styrtregn. Jeg har sett slik regn før, etter tordenvær – i syden. Det fosset bokstavelig ned.

Regnvann er brukenes til alt. Jeg satte bøtta under takskjegget og det tok ikke lang tid før den var full. Jeg slapp å hente vann på morgenen.

Morgenen var eller fullstendig annerledes. Sol, blå himmel og mye mindre vind. Det var en slik morgen jeg ønsker meg, men sjeldent får oppleve. Denne forsommeren har det vært mange slike morgener på Blåfjellenden.

Av og til er det meste på plass. Sol i ansiktet. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Trekken bakfra, og det er ikke for mye vann rundt om.

På returen mot Hunnedalen fikk jeg oppleve en slik dag, Når det i tillegg er mer sommer enn vår med blomstrende grepplyng og klokkelyng som lyser opp, og i tillegg multeblomster, fioler, og andre blomster, må det bli en flott tur.

Jeg var forberedt på å få rypemor mellom beina denne gangen også. Hun lå bare stille på reiret og kikket engstelig opp på meg.

Jeg viste jo godt hvor rypereiret lå. Jeg kikket likevel 10 cm feil, og lurte på om jeg husket feil. Først da rypa beveget hode ble jeg klar over at reiret var der, men med rypemor på plass.

Denne turen over heia ble en av de bedre. Det er slike turer som er kjekke og tenke tilbake på. En flott tur i flott vær.

Mandagstur med Bestyrerinnen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

De siste ukene har det ikke blitt den tradisjonelle søndagsturen. Delvis fordi Bestyrerinnen har vært opptatt på annet hold, men også fordi mine ankler og bein, ikke helt er innstilt på tur tre dager etter hverandre.

Nå har værmeldingen også gjort at mandagen har blitt foretrukket frem for søndagen. Det er kjekkere å gå tur i solskinn enn i regn.

Yr har meldt om dårlig vær på søndag og bedre på mandag. Og fått delvis rett. Det har ikke blitt bedre vær på mandagen, bare omtrent det samme.

Denne mandagen var det også meldt om opphold og litt sol ut over dagen. Det vi fikk var overskyet og vind. Heldigvis har temperaturen steget til «nesten» sommer. Det var 14-15 grader hjemme og 16 da vi kom ned til bilen.

Det hadde regnet noen dager før helgen. Vi regnet med at det ville være både sorpet og bløtt de fleste plasser. Turen rundt på Høgjærern var et alternativ, men der hadde vi gått på torsdag.

Bestyrerinnen foreslo en tur langs stranden. Hjemme lå buskene i hagen omtrent flate, og trærne svaiet i vinden. Det ville være bedre med en «topptur» fra Gramstad.

Det var ikke mange biler på Gramstad i forhold til i helger eller skikkelig flotte dager, men det var avgjort en god del folk på tur. De fleste mot Dalsnuten, men vi så også noen som tok mot Bjørndalsfjellet.

Det kom folk i mot da vi startet på bakken oppover. Stien mot Bjørndalsfjellet er bred og oppgått. Det er lagt ut lemmer i myrene, så selv om det er bløtt, er det mulig å komme tørrskodd fram.

Vi tok det med ro oppover bakkene. Det er både mange høydemeter og bratt for å komme opp til topps. Etter som vi begge har lang erfaring med bakker, blir det til at vi går i jevnt (og sakte) tempo.

Det er det jevne tempoet som bringer oss kjappest til topps.

Selv om vi hadde møtte en del folk oppover var det tomt på toppen. Det ble et kort opphold. Vinden blåste oss kjapt nedover bakkene mot veien igjen.

Det ble til at vi satte kursen mot Fjogstadnuten og nok en drøy bakke. Det er ikke mer enn 2,5 kilometer fra veien og rundt Fjogstadnuten til parkeringsplassen på Gramstad.. noe av dette på god vei. Likevel tok det oss nesten en time.

Med den «ekstraturen» ble det en grei mandagstur, Uten rundturen hadde det bare blitt en liten utflukt – ikke en skikkelig tur.

Jeg fant fram et nytt par med ALFA Walk King til turen. De gamle er ikke slitt men lekk. Selv om jeg kom tørrskodd ned på siste turen fra Blåfjellenden, så blir jeg våt om det regner.

Nå hadde jeg hatt de «nye» skoene liggende en god stund. Jeg har begynt å bruke lave Salomonsko. De er vesentlig lettere enn Walk King og har vært behagelige å gå med.

Problemet var at jeg mistet styrken i beina med lette sko. Det ble tungt å gå med gamle våte Walk King.

Sommer på vei inn, vinter på tilbaketuren.

Blåfjellenden, - som vanlig.

Selv med mulighet til å ta ut på tur når jeg vil, passer det som regel å ta ut på fredag, med retur på lørdag. Selvsagt blir YR sjekket opp og jeg prøver å tilpasse meg finværet – om mulig.

Denne uka var det tidlig klart at fredag ville bli en god dag, og lørdag ikke fullt så bra. Varselet for lørdag endret seg ganske mye i løpet av uka. Det var snakk om stor nedbørsmengder midt på dagen. Og ble etterhvert til «vanlig» regn på natten og på morgenen.

Nå er været ikke en hindring for å komme seg på tur, selv om dårlig vær er ubehagelig. Ikke så kaldt og vått at turen ble utsatt. Jeg satset på å komme meg både fram og tilbake....

Fredagens tur innover heia mot Blåfjellenden ble en av de flotte turene i vår. Nå vil en tur til Blåfjellenden i mai uansett vare skikkelig fin. I år har vår og sommersesongen kommet godt i gang før den normalt så vidt starter.

Det er nesten ikke snøfenner igjen, og bilder fra 2015 viser omtrent samme snømengde i slutten av juli. Om det er den globale oppvarming som endelig slår til, så har den i hvert fall en positiv effekt i «min» hei.

Det var ikke helt sommertemperatur på vei innover, men selv med bare 10-12 grader i lufta, var det noen unger som ville bade og vannet var sikkert kaldere enn lufttemperaturen.

Det ble en tur over heia i bare ullblusen. Omtrent sommertur. Det var tørt i bakken, stein og berg var greie å tråkke på. Det var ikke noen grunn for å sitte hjemme. Det var spor innover, men de så ut til å være fra dagen før.

Noen hadde bestilt plass på hytta, så jeg ville antakelig ikke bli alene. Det viste seg å være 4 jenter som hadde gått fra Mån på torsdag. Planen var Sandvatn – samme dag. Det ble litt i overkant, og jentene tok heller to netter på Blåfjellenden.

Det kom ingen flere denne kvelden. Det ble selvsagt en kveld som mange andre på Blåfjellenden. Det er alltid hyggelig å sitte på hytta og lese eller løse sudoku. Det er ekstra kjekt om det i tillegg er noen å snakke med. Det var det denne kvelden.

Regnet YR snakket om, kom på kvelden. Jeg kunne høre regnet utenfor om natten og lyden av bekken med den lille fossen ble høyere og høyere.

Det båste og regnet, samtidig med at tåka la seg nedover fjellsidene da jeg sto opp. Temperaturen sank utover natten. Og det var ikke mer enn 5-6 grader på morgenen. Litt trøstesløst vær å ta ut – eller?

Det tok litt tid før jeg fikk summet meg og var klar til turen tilbake den morgenen. Jeg fikk på omtrent vinterklær, med lang under.

Opp bakken ble det alt for varmt. Regnet hadde gått over til yr. Jeg fikk både regnet og vinden bakfra. Det ble egentlig ikke spesielt ubehagelig. Det ble en fin tur,

Oppe ved «vaet» gikk vannet høyt over gangsteinene. Jeg snørte buksa tett rundt fjellstøvlene og vasset uti. Jeg var tørr i skoene da jeg kom over. Gore-tex`en holdt tett. Tåka la seg nedpå, men den ble aldr spesielt tett. Det var alltid minst 50-60 meter sikt.

Med tåke og regn og snøfenner ble det likevel litt «trolsk».

Oppe i høyden, går stien på begge sider av en liten stein. Da jeg var rett på siden av steinen, flagret rypa opp. Jeg fant 4 egg i et reir på sørsiden av steinen. Jeg lurer på hvor høyt jeg hoppet da rypa kom omtrent mellom beina på meg?

Nedover mot Hunnedalen ble det en grei tur. Egentlig mer enn grei, det ble en skikkelig flott tur, selv i det dårlige været.

Nesten nede, hørte jeg sauebjeller. Det var en ganske stor drift som var på vei mot gjeterhytta ved Blåfjellenden. Og selvsagt traff jeg kjentfolk.

En hyggelig avslutning på en kjekk tur.

Høgjæren med Bestyrerinnen.

Tur på Kristi himmelfarts dag.

Det var en stund siden Bestyrerinnen hadde vært med på tur. Selvsagt hadde det blitt turer, både for henne og for meg, bare ikke vi i sammen. Jeg har forsøkt å ta lengre turer – ikke langturer, men heller ikke korte...

Selv om vi begge nå er pensjonister, og kan egentlig gå tur når det passer, blir det til at vi følger gamle vaner med tur i helgene. Bortsett fra at vi ikke har hatt en søndagstur sammen på en stund.

Kristi Himmelfartsdag er ikke søndag, men helligdag. Dagen har likevel ofte blitt brukt til tur. Dette året hadde jeg «glemt» hele greia, og ble litt overrasket da torsdagen plutselig viste seg å være en helligdag.

Værmeldingen var litt «ymse». Det regnet på morgenen av. (Etter et skikkelig tordenvær i 12-tiden, kvelden før, hvor det virkelig smalt i bakken av regnet.)

Det kunne være bløtt og vått og mye vann på enkelte av de «vanlige» turområdene.

Nå hadde Hå kommune laget nye gangveier på Høgjæren, så de verste sorpehullene er greie å komme over. Det kunne Vi ventet en stund med å ta ut. Det skulle bli bedre vær utover dagen. Muligens med litt sol...

Det tar en halv time å komme opp ved Holmavatn. Der var det alt en masse bil. Litt senere kom vi på at det muligens var «preik» ved Synesvarden denne dagen. I følge min dårlige hukommelse, var det en gudstjeneste der opp hvert år på Kristi Himmelfartsdag.

Det kom i hvert fall en god del folk i mot som også hadde kommet via Synesvarden. Det tydet på et eller annet arrangement en eller annen plass.

En del av de som kom i mot hadde med hund. Noen, til og med to. Nå hadde vi passert gjennom en flokk med ungdyr på veien. De flyttet seg da vi nærmet oss, og jeg er ikke spesielt skeptisk til slike ungdyr – så lenge staven er med.

De som kom i mot hadde ikke stav, men hund. Det er ikke alltid helt greit å gå forbi – eller gjennom – en flokk med ungdyr når bikkja er med. Dyra er nysgjerrige og kommer bort mot hunden. Hunden blir skeptisk til de stor dyra og trekker mot folkene. Det kan lett ende med at folk – og bikkjer springer vekk fra ungdyra. Som selvsagt synes dette er kjekt og følger på....

Det går helst godt, og det så ikke ut som om noen hadde problemer. Det er jo alltid mulig å gå rundt...

Vi gikk rundt, ikke ungdyra, men runden fra Holmavatn til Steinkjerringå videre til Synesvarden og tilbake til Holmavatn. En flott tur på omtrent en og en halv time. Vi brukte litt lengre med en pause på toppen av Synesvarden.

Selv om det var fuktig da vi kom, var det tørt i bakken. Det kan umulig ha regnet så mye som hjemme. Det ble helst en flott tur i bra vær. Det var i hvert fall ingen grunn til å sitte hjemme denne dagen. Selv om det var regn på morgenen...

Bestyrerinnen mente vi hadde fått en fin tur. Vi hadde begge blitt skikkelig «sure» av å sitte hjemme på en «turdag».

Madlandsheia – Vådlandsnuten opp og ned.

En «topptur»

Det ble ingen søndagstur. Det ble en mandagstur i stede. Ingen ville bli med på søndag, og YR var mer velvillig på mandagen.

Bare unnskyldninger – selvsagt. Sannheten var at beina kjentes tunge og stive på søndagsmorgen. Jeg tok en hviledag. Det var snakk om mye bedre vær på mandag, og da ville solen ha tørket opp noe av regnet fra tidligere.

Det ble anledning til å «planlegge» en tur litt utenom det jeg har gått den siste tiden. Vådlandnuten er et turmål, jeg pleier å ta mot et par ganger i året. Det har ofte vært en vårtur, med snø og fenner i høyden.

Selv om det fortsatt er mai, mente jeg at all snø og spor av vinter ville være vekk, selv om toppen ligger på over 800 moh.

Jeg tok kontakt med broderen, og denne mandagen var han klar for tur. Og han kunne tenke seg en tur til Vådlandsnuten. Bare det ikke ble for fort oppover bakkene.

I «gamle dager» for bare noen få år siden, var en tur på en mil, og 5-600 høydemeter, ikke noe å skrive hjem om. Det var bare en helt alminnelig tur. Etter å ha blitt over 70, er ikke form og kondisjon helt den samme som den en gang var...

Vi var alene på parkeringsplassen, og regnet ikke med at det ville være særlig mange andre på tur i Madlandsheia denne dagen. Det har skjedd store endringer her oppe, siden første gang vi var på tur i området. Det var en gang på 50 tallet, sammen med våre foreldre, og senere ble det skiturer på vinteren.

Nå er terrenget overgrodd med bjørk, og vanskelig fremkommelig på ski. Det er først et godt stykke oppe i Høylandsskaret ar terrenget åpner seg.

Det var kjekt å være på tur i Madlandsheia denne mandagen. Vi klarte å holde jevn fart opp bakkene, og det ga overskudd til den siste bratte kneika mot toppen. Broderen var i utgangspunktet ikke sikker på om han ville komme opp til topps. Det har gått trått noen ganger her.

Med overskyet vær og trekken bakfra, var det også mulig å gå i bare blusen nesten til toppen. Bare det siste stykket ble det nødvendig å ta på jakke. For egen del tredde jeg også på vanter. Det var ikke mange gradene over null helt øverst.

I begynnelsen av Høylandsskaret går stien rett ved siden av bekken. Her er det offisiell drikkeplass. Også årgang 2019 ble testet og funnet i orden. Broderen ville også teste vannkvaliteten, men han klarte på ett eller annet forunderlig vis å miste snyltekoppen i bekken. Og så den blå koppene seile nedover mot indre Fisketjønn. Siden det var den eneste koppen vi hadde med, fikk vi klare oss uten resten av turen....

Det går greiere nedover bakken enn opp. Selv med en ankel fortsatt i uorden etter et overtråkk for mer enn 3 måneder siden, gikk det greit. Broderen var litt overrasket over at han var den som holdt farten opp nedover. Det pleier å være han som er mest forsiktig i nedoverbakker.

Vi kom til bilen etter vel tre timers tur. Det vil si omtrent 3 kilometer i timen, men med noen hundre meters stigning på oppturen, mener jeg vi holdt en grei fart.

Det var uansett en fin tur.

Tradisjonell fredagstur.

Blåfjellenden i mai.

Det har alt blitt en del turer i heia denne sesongen. For første gang skulle jeg ta ut en fredag. Det har blitt lørdag-søndagstur de siste ukene. Denne uka var det tilbake til den tradisjonelle fredagsturen til Blåfjellenden. Med retur på lørdag.

Til nå har værgudene oppført seg eksemplarisk. Lite nedbør, mye sol, noe vind, selv om det har blitt kaldere etterhvert. Flott turvær uansett. Det har vært en vår som bør huskes. Tidlig start og flott vær, er ikke noe jeg har opplevd så veldig mange år – om noen, uten om dette, i det hele tatt.

Denne fredagen var værgudene utsolgt for finvær, og sendte skyer og litt vind som erstatning. Det hadde regnet skikkelig tidligere i uka, så bekkene gikk ganske strie. Likevel var det fortsatt helst «tørt».

Egentlig gode forhold, men med vinden rett i fleisen, ble det kaldt innover heia. Jeg fikk på tynne votter, og beholdt disse på hendene til jeg kom ned i dalen ved Blåfjellenden.

Det er alltid snakk om snø i mai. Hvor mye er det igjen og når vil det være mulig å komme på tur. For bøndene som gjerne vil ha sauer til heis, er det også et spørsmål når det blir grønt på marka.

Dette året er omtrent tingen snudd på hodet. Det var lite snø i vinter og mye forsvant raskt. Det kom varme tidlig, selv om det utover i mai ble betydelig kaldere – mer som normalt.

På ukas tur innover heia var snøen knapt et problem. Fenne var faste og helt greie å gå over. Det var bare et par plasser der snøen gjorde det «vanskeligere» enn vanlig, og det betød å gå gå rundt. Utenom stien. Det tar bare litt lengre tid.

Det går likevel senere enn tidligere. Nå er ikke det noen sensasjon at det går senere for folk over 70, men en ødelagt ankel og problemer med achillesen har også gjort at jeg har mistet mye av «futten». Det går senere....

Det kan jo fortsatt være at det er mulig å komme tilbake i god gammel form - «gammel» er ordet...

Med kald vind i mot og overskyet, kunne det blitt en litt «trist» tur over heia. Det ble ikke helt slik. Så tidlig i sesongen er det fortsatt kjekt å komme på tur. Det er virkelig en opplevelse å se naturen forberede seg på en ny sommer.

Rypene farer rundt, sannsynligvis med reir i nærheten av stien. Grepplyngen blomstrer selv om selve blomsten er «likket» i overskyet vær. Det renner og surkler fra alle snøfennene, og bakken begynner å bli grønn selv høyt i heia.

Bjørkene – og rognbærtreet utenfor hytta, står grønne. Gjøk og linerle er på plass. Det er egentlig sommer – i mai.

Også denne gangen ble det merkbart varmere nede i dalen ved Blåfjellenden. Inne på hytta var det 10 grader, og det tok tid å få opp varmen. Det gikk med noe ved.

Jeg ble ikke alene på hytta. Det kom andre etterhvert – de fleste kom omtrent klokka 11 på kvelden. Rett før det ble mørkt...

Lørdagsmorgen ble ikke som de siste morgenene. Det var overskyet og litt kald vind. Det ble frokost ved det runde bordet, med utsikt nedover Fidjadalen. Vel verdt å ta med seg.

Jeg kom ikke avgårde før rundt tolv. Jakken var på de første metrene oppover bakken, men kom av og det ble en tur over heia i bare blusen. Det var egentlig ikke forhold for dette, men med vinden i ryggen og sekk på, så ble det bare kaldt over kantene der vinden fikk tak.

Det var folk på vei innover heia. Familier med små unger og «gutta på tur». Sesongen er i gang.