Bonustur til Blåfjellenden i november.

En virkelig kjekk tur.

Når er fem grader, tåke, yr og liten bris, perfekt turvær? Svaret er enkelt. Dette er det beste turværet som kan tenkes i heia, i starten av november.

Sol betyr frost og regn er ikke noe bedre. Tåke og fem grader og lite vind, var hva jeg hadde på hjemturen fra Blåfjellenden denne uka. Skikkelig bra vær, selv om det var fuktig og mye sorpe.

Det er ingen selvfølge med en tur til Blåfjellenden i november. I fjor gikk siste turen i midten av oktober, men det var litt spesielt. I år har det vært lite frost og bare en dag med skikkelig snø. Den forsvant kjapt.

Det blir likevel en del sjekking av YR. Vind og frost kan fort sette stopp for turene inn til hytta. Jeg synes ikke noe om å vandre alene innover i dårlig vær.

Denne uka ble det en bonustur, og en tur i bra vær – for årstiden. Det var meldt om lite vind og helst noe sol for fredagen. Det var det motsatte av sol jeg hadde på bilturen mot Hunnedalen. Jeg gjorde meg klar for dårlig vær, og fant fram vinterutrustningen. Vanter og vinterlokk og ekstra lag under Gore-tex`en.

Det ble ikke noe av regnet, og det ble i tillegg noen glimt av sola. Skikkelig bra – til å være i november. Likevel stoppet jeg opp li le av den siste bakken opp mot åpne heia og lukket jakken opp til halsen, tok på vantene (som kjapt hadde kommet av i starten av turen.) og klasket lua godt ned på hode. Hetta lot jeg være «nede».

Hvorfor jeg gjorde disse «forberedelsene» var jeg ikke helt sikker på. Været var jo ganske bra. Svaret kom da jeg stakk hode over kanten. Vinden oppe i høyden var betydelig sterkere enn bare litt lenge nede. Temperaturen kjentes lavere, det henger ofte sammen med vind, men denne gangen virket det som om temperaturen virkelig sank noen grader.

Det ble utrivelig med været i mot, men det varte ikke lenge før det igjen ble «levelig», og greit å være på tur. Det var bare dårlig vær en liten stund, og selvsagt helt øverst, men hva som gjorde at jeg «pakket» meg inn før jeg kom opp, er jeg ikke helt sikker på.

Ellers ble det flott nedover mot Blåfjellenden. Vinden løyet og termometeret nede på hytta viste fem grader. Sola YR hadde nevnt forble skjult bak skyene, men ut over kvelden forsvant skyene og det ble stjerneklart. Da sank selvsagt temperatur til nesten null – en stund.

Om morgenen var det tåke, litt yr, nesten vindstille og termometeret hadde igjen krøpet opp mot femtallet. Fantastisk flotte forhold for en tur over heia mot Hunnedalen – i november.

Hvor mye klær er nødvendig å ha på opp bakken mot heia. En stigning, av og til bratt, på omtrent 200 høydemeter. Det er litt over en kilometer til toppen, og det tar meg omtrent en halv time.

Jeg er normalt gjennomsvett før toppen, og med mye klær blir det skikkelig vått. Jeg valgte å starte uten jakke – i november, - i heia. Selv med yr som la seg på fleecen, var det tørrere enn å gå med jakke.

Det var kjekt å gå med nesten sommerutrustning i november. Selv om jakken måtte på oppe i høyden, ble det en tur der lua lå godt plantet i sekken, og hetta var nede. Av og til blir selv den vanligste turen en opplevelse. Slik var det denne gangen. En virkelig flott heietur i november.

Synesvarden til Steinkjerringå og tilbake.

Broderen på treningstur i november.

Broderen ville en tur til Høgjæren. Han mente foten var blitt bedre, og ville utfordre den litte granne. Ikke for mye, men sånn passe, hva nå det måtte være.

Nå er det mange turmuligheter på Høgjæren. Den vanligste er rundturen fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden. En kort tur, som vi ofte bruker til trening på onsdager.

Det ville passe bra å starte fra parkeringsplassen og gå mot Synesvarden, til Steinkjerringå og samme vei tilbake. En tur på litt over ni kilometer. På en god dag bruker vi omtrent to timer på denne turen.

Værmeldingen var bra, bare regnbøyene på morgenen ville forsvinne. På vei oppover hadde vi regn på ruta, men det var vel bygene som var på vei vekk?

Det regnet ikke da vi parkerte, men vinden var nok opp mot liten bris, og med under 5 varmegrader, så ble det litt surt – til vi hadde fått opp dampen. Vi blir fort varme oppover de første bakkene.

Hjemme, fortsatt på Jæren, er det bare høst. Markene er stort sett fortsatt grønne, og en god del trær har blader. Gule, brunrøde, og delvis nedblåste, men fortsatt noen som henger igjen.

Bare noen hundre meter opp i høyden, er det senhøst, eller helst vinter. Det er ikke blader på trærne, fordi det ikke er løvtrær, og markene er brune og sorte. Det er nesten ikke noe grønt å se. Delvis fordi det ikke er spesielt mange åkrer så pass høyt.

November er ikke en god måned for tur. Det er ofte vått, og det er som regel kaldt. Termometeret hjemme viser ofte over ti grader midt på dagen, men igjen blir det kjapt kaldere bare vi kommer litt høyere.

Det spesielle med høsten, er at det ikke tørker opp. Selv etter noen dager uten regn vil markene vare sørpe bløte og det vil være sope og søle i søkkene. Søla er svinglatt, og det blir derfor til at vi beveger oss forsiktig nedover bakkene.

Selv om værmeldingen var gavemild med godværet, fulgte ikke værgudene like godt opp. Vi startet i bra vær, men det var mørke og sinte skyer både foran og bak.

Vi fikk en tur i varierende vær. Både regn og sol. I regnet var det surt. Det ble kjølig og jeg var glad for vinterklærne. I sola ble det nesten varmt. Noe av årsaken kan nok være at vi hadde det beste været nedi søkkene og det dårlige været over høydene.

Mange klager på alle vindmøllene. Det er vanskelig å la være å bli litt overveldet av vindmøllene på en tur over Høgjæren. Fra toppen av Synesvarden er det mulig å telle langt over 200 vindmøller. Det er lett å bli vindmølle motstander med så mange møller rundt seg...

For broderen var det meningen at turen skulle være en «treningstur». Nå var det ikke forhold til å gå spesielt fort, men oppover bakkene ble det likevel høy puls – både for broderen og for meg.

Vi brukte omtrent 2 timer og femten minutter på den 9 kilometer lange turen. Det er noen minuttet lengre enn «vanlig». Vi skylder selvsagt på været.

Broderen var godt fornøyd med turen. Den hadde vært akkurat passe lang og i et greit tempo. En flott tur i begynnelsen av november.

En bra tur til Blåfjellenden

En flott opplevelse så sent i sesongen.

Det skulle ha vært en mørk og stormfull aften på Blåfjellenden, etter en våt og forblåst tur inn, men heldigvis tok YR litt feil.

Så sent som i slutten av oktober betyr været en god del. Med frost og snø i heia, så blir det, for min del, heller turer nede i lavlandet. Alene i heia i dårlig vær er ikke helt min stil.

Denne fredagen ville YR ha det til at det skulle regne, og blåse. Det ble nevnt vindstyrke opp mot stiv kuling – 15 m/sek. Med regn i tillegg, og lav temperatur, er slikt vær så avgjort ingen spøk.

Vinden og været skulle komme fra sørøst. Det betyr rett bakfra på turen inn til Blåfjellenden. Selv lav temperatur, regn og vind er omtrent greit, så lenge det kommer bakfra. Jeg tenkte det skulle gå greit å komme inn.

Været ville være litt bedre midt på dagen, og derfor startet jeg tidlig fra Hunnedalen. I lett regn, men som ble lettere og omtrent forsvant inne i mellom. Vinden var i hvert fall ikke noe problem. Den kom aldri opp mot frisk bris en gang. Selv Leitevannet var omtrent uten bølger da jeg kom inn der.

Det ble en helt grei tur innover. Selvsagt uten spor i sorpa, og uten at jeg traff andre. Så sent på året er det ikke mange andre som tar på tur.

Egentlig var det en helt ordinær tur innover. Det kunne omtrent ha vært mye tidligere på året. Det var mer forventningene om dårlig vær som var forskjellen. Etter en stund kom det gode turhumøret og det ble en flott opplevelse. Selv om det var sent på året.

Nå er det ikke mulig å ta feil av årstiden, for myrene er brune og brunrøde. Det er ikke mye grønt å se. Det er ikke sauer, og småfuglene er dratt for lenge siden. Det er stille i heia. Det er bare lyden av bekker og fosser som kan høres. Det er litt underlig at lyden av bekken ofte kan høres ut som snakking.

Nå var det andre på vei mot hytta. Det var bestilt et par senger. Da jeg kom ned til hyttene, var det alt folk der. Det var to karer som hadde tatt turen fra Flørli til Blåfjellenden på torsdag – i dårlig vær. Og skulle, etter to netter på hytta, videre mot en støl opp av Frafjord.

Guttene hadde fyrt i hovedhytta. Der var det 25 grader inne. Jeg trakk bort til annekset og mitt eget rom. Inne på annekset var det 6 grader. Hytta sto som jeg hadde forlatt den forrige lørdag. Vannbøtta var ikke rørt. Stolene sto som før og ovnen var kald....

Det tok litt tid å få opp varmen i stua. Det var helt greit å ta en tur bort til de to andre for en liten prat mens ovnen - og rommet, ble varmt.

Så var det tid for de vanlige skolebollene og varm drikke. Jeg valgte kakao denne gangen. Det virker «varmere» enn te, antakelig på grunn av sukkeret.

Yr hadde mye bedre vær på lur for lørdagen, og denne gangen fikk de nesten rett. Temperaturen ute kom omtrent ned til null på morgenen. Det var så vidt snerk på de minste pyttene, og gangplankene var spinnglatte. Der var det is.

Det var blå himmel og sol – bak Grønanuten. Blåfjellenden ligger litt utsatt til for østavind. Det kan blåse ganske hardt rundt hyttene. Denne dagen var det blå himmel og vind. Det var kaldt utenfor hytta.

Det var bare å hive på seg vinterutrustningen. Selvsagt ble det likevel alt for varmt opp bakken i le for vinden. Det hadde vært frost øverst, men der sola hadde kommet til, var det ikke spor av is. En enslig liten hvit flekk lå fortsatt igjen fra forrige ukes snøfall.

Lørdag var det vind rett i mot for meg som skulle mot bilen. For å ta litt igjen for den manglende vinden dagen før, blåste det mer denne dagen. Opp mot 10-11 m/sek, frisk bris.

Det var en kald fornøyelse øverst, men ble straks mye mer behagelig nedover mot Hunnedalen.

En tur i sol og vind over heia fra Blåfjellenden til Hunnedalen, er vel verdt å få med seg så sent i sesongen.

En kort søndagstur i godt selskap

Sele til Hellestø og tilbake

Turen fra Sele til Hellestø og tilbake er normalt ikke en tur jeg velger å skrive om. Denne gangen gjør jeg et unntak. Det er jo ikke alltid lengden som avgjør om turen bør være med i de loggførte turene.

Denne gangen var det turfølget som avgjorde. Nå ville bestyrerinnen være med på søndagsturen. Om det ikke ble for langt. Hunn hadde også andre planer for dagen. Det burde selvsagt ikke være en unnskyldning....

Så ville broderen på tur, men... Han sliter fortsatt med foten, og var hos fysioterapeut og fikk beskjed om å gå mange men korte turer. Han kunne tenke seg å bli med nede på stranden. Sand var godt underlag mente mannen i hvit frakk.

Broderen var innstilt på bare en halvtimes tur. Det blir omtrent bare halvveis bortover mot Hellestø. Med egen bil var det ingen ting i veien for å snu når han ville. For vår del var det greit – selvsagt.

Bestyrerinnen fikk telefon fra sin bror, som spurte hvor vi hadde tenkt å gå søndagstur. Han så nok for seg en litt lengre, og muligens litt tøffere tur. Likevel ble han med på den korte og enkle turen langs stranden fra Sele havn til Hellestø og tilbake.

Det er ikke vanskelig å finne Sele havn. Avkjørselen fra riksveien 510 (antakelig fylkesvei i dag), er godt merket, og parkeringsplassen nede ved havna er stor nok til ganske mange biler.

Det er mulig å gå både sør og nordover fra havna. Sørover går det sti til Figgen og brua over. Derfra er det mulig å gå – til Egersund om ønskelig...

Nordover er det vei et stykke til Hellestøsanden og så er det mulig å gå både på stranden og inne i landet. En kort tur betyr at vi snur ved Hellestø, men det går (delvis) merket sti til Tungenes.

Til Hellestø er det 3-4 kilometer. Flatt som en fjøl. Sandstranden ved Hellestø er som oftest hard og fin å gå på. Det er noen «bekker» som kan være en hindring om turen går med lave sko.

For vår del var det et fint følge som startet fra Sele. Fire stykker, og i god fart mot Hellestø. Vi var så vist ikke alene. Dett er en tur mange velger å gå. Som oftest fra parkeringsplassen ved Hellestø, og langt fra alle går helt til Sele. Noen går selvsagt lengre, men det er relativt få.

Med mange på tur, valgte vi å holde oss til de mindre brukte stiene som går parallelt med «hoved»stien. Det var ikke vanskelig å holde avstand fra folk der vi gikk – heldigvis.

Broderen snudde etter en stund og det ble bare Sigbjørn, Bestyrerinnen og meg som gikk til endes ved Hellestø.

Været hadde oppført seg bra på vei nordover. Det var likevel mange truende mørke skyer. På vei tilbake fikk vi både sol og regn – på en gang. Det var heldigvis ikke så pass med regn at vi ble gjennomvåte.

En litt kort søndagstur, men i godt selskap.

Fortsatt mulig å gå tur i heia.

Flott høst-tur

Det ble en flott start på ukas tur innover til Blåfjellenden. Været var bedre enn det YR hadde meldt, og jeg så lyst på situasjonen. Det kunne lett bli en tur uten regn. Så sent på året er ikke det noen selvfølge.

Nå hadde Blåfjellenden vært nevnt i Stavanger Aftenblad. Et par hadde gått fra Mån mot Blåfjellenden og Sandvatn og var ikke kommet tilbake på avtalt tid. Letemannskapene traff paret da de var på vei mot Lortabu fra Sandvatn. I både godt humør og i god form. De hadde antakelig bare tatt en dag ekstra på hytta – i dårlig vær muligens, og så ble det satt i gang en leteaksjon. Nå ja, ingen ble skadet og alt endte godt, heldigvis.

Jeg tenkte litt på dette da jeg gikk innover heia. Temmelig alene – uten spor verken mot eller med. Og det hadde antakelig ikke vært folk i stien på noen dager. Det skal lite til. Det er lett å få en ødelagt fot og bli liggende. Det gikk selvsagt bra denne gangen også.

Høsten er ensfarget brunrød. Det er lite andre farger å se. Litt grønn einer lyser opp og helt nede mot Høgaleitet er det fortsatt noen gule blader på bjørka.

Oppe i høyden var det hvite flekker i kontrast til alt det brune og grå. Snø, som lå igjen fra tidligere i uka. Nesten alt var forsvunnet på sørsiden, men mot nord var det fortsatt hvite flekker.

Heldigvis var det ikke antydning til frost. Det var egentlig en helt grei tur innover. Nå forsvant sola etter hvert, og det kom noen dråper, men siden trekken kom bakfra, var det ikke et problem.

Selvsagt kom det verste været øverst. Hadde det stått på fra nord, og jeg hadde fått det i fleisen, ville det blitt en sur halvtime. Temperaturen kan ikke ha vært mer en et par grader over null, og med vind og regn i mot, så hadde det blitt skikkelig ubehagelig. Og farlig. Det var i slikt vær jeg og broderen en gang ble litt for kalde. Helt opplagt hypotermia, men det forsto vi ikke før etterpå . Da fant vi ut at vi hadde oppført oss litt «merkelig».

Det ble som vanlig varmere nedover mot hytta. Det var rett før jeg kunne ha tatt av jakken. Også denne gangen ble det et par stopp i bakken nedover mot Blåfjellenden. Panoramaet over dalen og mot Jomfruvannet og fossen nederst og mot Blåstøldalen er skikkelig flott. Selv etter 30 år på samme stien og med samme utsikt, finner jeg dette verdt å ta med videre i livet. Jeg håper å få lov til å oppleve dette noen ganger til.

Jeg nådde akkurat inn dørene før regnet kom. Senere på kvelden blåste det også opp. Det er helt geit å ligge i en varm seng å høre regnet plaske utenfor og vinden ta skikkelig i. Spesielt da værmeldingen bestemt mente at uværet ville gi seg ut på morgenen, og det ville igjen bli greit vær.

Det er jo en del ting som mår gjøres før kvelden. Først er det vann. Denne gangen var bøtten skål tomme. Så er det å få fyr på ovnen. Det gir ikke varme ut i rommet med en gang, men litt lunk blir det jo etter hvert. Så er det å få på varme tørre klær.

Neste post på programmet for min del er varm te, skoleboller og saft. Og finne fram lesestoffet. Det ble denne gang noen rolige timer i eget selskap. Skikkelig hyggelig – for meg.

Klokka et ble jeg vekket – av lys fra mange hodelykter. En gjeng fra Turistforeningen på turlederkurs kom sent til Blåfjellenden.

Det var litt vind i mot og det kom noe nedbør på vei tilbake til Hunnedalen. Selv været var ikke i stand til å legge noen demper på humøret. Jeg hadde fått nok en flott tur til Blåfjellenden dette året, og det var verdt å feire. Med en stopp på Byrkjedalstunet med te og lappe.

Ulvarudlå

 

Søndagstur med broderen, Bjørg og Bestyrerinnen.

Det finnes noen turer som både ligger nært, ikke spesielt lange og går over en topp med bra utsikt, og likevel ikke blir besøkt spesielt ofte.

En slik topp er Ulvarudlå. Det er mulig å gå til toppen fra både Aurenes og Tjåland. Begge plasser er det en liten parkeringsplass med plass for 8-10 biler.

Både Aurenes og Tjåland ligger noen hundre meter inn av fylkesvei 4410 mellom Undheim og Edlandsvannet ved Ålgård. Det er enklest å komme til parkeringsplassene fra Undheim og opp mot Knudaheiå, og videre et 3-4 kilometer. Det står skilt ved veien.

De fleste vi har truffet på de siste gangene stopper ved Aurenes. Vi har vært alene på parkeringsplassen ved Tjåland. Det blir likevel samme rundturen fra begge plasser.

Fra parkeringsplassen ved Tjåland går den merkede stien et stykke langs traktorvei. (Om turen tas «med klokka»). Etter en kilometer deler veien seg, men vi skal videre rett fram og ikke inn mot venstre. Etter noen hundre meter (500) svinger veien opp mot venstre og et stykke oppe langs traktorveien viser fyrstikker retningen mot Ulvarudlå, som er godt synlig.

Det går over en del myrsøkk, og det kan være temmelig vått. Ved Butjønnene går det opp, ganske bratt og det er noen steg som er litt «luftige». Stien er godt synlig, men den deler seg noen plasser og går sammen igjen. Med noen «rolige» partier inne i mellom, er det bratt bakke opp mot toppen.

Her er det på tide å trekke pusten, sjekke utsikten og ta en liten pause. Det er bok til å skrive seg inn i, men den var full da vi var der.

Stien videre mot Aurenes går fra toppen i retning Ålgård, og kan være litt vanskelig å få øye på. Det står noen «fyrstikker» og viser vei.

Et lite stykke nedenfor toppen går stien neste forbi en mur, hvor vi pleier å stoppe for pause. Her er det le for vinden, uansett hvor den kommer fra. En gjenglemt gaffel viser at også andre bruker stedet til å ta en pause.

Fra toppen og nesten til Aurenes går stien i flott heie-terreng. Lite busker mye myr og god sikt. Det er ofte skikkelig vått noen plasser der stien krysser myrer, og det finnes noen dype myrhull. Gode sko anbefales.

Et stykke ovenfor Aurenes treffer stien en god traktorvei. Det står skilt som viser vei mot Aurenes (og tilbake til Tjåland via Fiskelausetjørna) En grei bakke ned, og ved vannet og vei, står bilene for de som har startet fra Aurenes.

For oss som har parkert ved Tjåland så er det fortsatt et par kilometer til bilen. Etter et par hundre meter langs veien til garden, og gjennom gårdsrommet, er det godt opparbeidet sti – gardsvei videre langs vannet. Dette er tydelig en gammel ferdselsvei, og det er lagt ned mye arbeid for å gjøre veien fremkommelig. Personlig synes jeg det er kjekt å gå på slike «veier» fra gamle dager.

Hele turen rundt kan ikke være på stort mer enn 7-8 kilometer, og den bør kunne gjøres på litt over to timer.

For vår del gikk vi litt utenom sti og kom inn på stien nedenfor toppen. Det ble en kjapp tur oppom toppen, og ingen pause i le av muren, men vi fulgte stien nedover.

En flott søndagstur i godt vær og selskap. Muligens kunne vi besøke Ulvarudlå litt oftere – men de myrhullene er dype....

Blåfjellenden og sauesanking

Godt vær og ville sauer.

Værmeldingen var skikkelig raus med godvær for uka som var. Det var snakk om blå himmel, ingen vind og temperaturer over null. Det er ikke alltid værgudene er så pass gavemilde i slutten av oktober.

Når slutten av sesongen nærmer seg, blir det ofte til at jeg teller hvor mange ganger jeg kan komme meg inn til Blåfjellenden. Og det er alltid litt trist å innse at det lett kan bli siste gang – neste gang.

Selv om det var meldt godvær med sol og lite vind, spesielt på fredagen, viste YR at temperaturen bare ville være noen få grader over null. Det ville antakelig være litt frost i skyggene.

Forrige uke var det hagel. Hvor mye is ville det være? Jeg er ikke glad i is og glatte forhold. Det er lett – for meg – å se mørkt på forholdene, når det er snakk om frost. Denne gangen var jeg skeptisk, men siden det kunne bli siste gang, ville jeg likevel innover.

Det var bra vær på parkeringsplassen, og oppover, og hele veien inn til hytta. Ikke en sky på himmelen. Nesten ikke vind, og temperatur et stykke over null. Skikkelig bra forhold.

Jeg hadde sjekket bestillingen, og det var andre enn meg som ville mot Blåfjellenden denne dagen. Ett stykke innover, gikk jeg forbi to jenter som også var på vei.

Det ble tatt en del bilder innover, både for å ha noe å vise fram på bloggen, men også for å få en grunn til å stoppe opp og se meg rundt. Det ble en flott tur, og det er sjelden heia tar seg bedre ut.

På vei nedover kunne jeg se røyk stige opp. Det er ikke noe hus eller annet der røyken kom fra, og jeg kunne ikke helt forstå hva som skulle kunne gi så pass med røk. Nede på hytta kunne jeg se en mann i arbeid med å sette fyr på lyngkollene.

Han sammen med to andre tok inn på annekset, og kunne fortelle at de svidde av lyngen for å få fram ny vegetasjon. Dette ble gjort i full forståelse med vernemyndighetene, og kunne gjøres bra når det var helt spesielle forhold. Som denne dagen – tør lyng, men fuktig bakke, og ikke vind.

Det ble en stjerneklar kveld med Melkeveien som et lysende belte over himmelen og med Venus lysende i sør. Morgenen kom med tåke og lett yr. Noe nedbør hadde ikke blitt nevnt...

Det var ikke spor av is på vei mot Hunnedalen, men en ganske sterk nordavind gjorde det ganske kaldt. Jeg var glad for å ha med «vinterlokk» - og tynne strikkevanter.

Nesten nede ved Hunnedalen tok jeg igjen noen folk og sauer. De hadde ettersanket sauene og var nå på vei mot bilen. Bortsett fra at sauene hadde andre planer. De ville ikke inn i en sauegare, og sprang over haug og hammer, på tross av flere forsøk å få orden på flokken.

Jeg ble spurt om å jeg kunne hjelpe til. Sauene ble ikke mer samarbeids villige og det måtte flere forsøk og myr løping og klatring til for å få de på plass i garen. Etter et par timer på beina var det greit å kunne konstatere at jeg fortsatt var i stand til å løpe opp og ned bakker.

Dagen etter var ikke like bra, med stive bein...

Det var likevel en kjekk tur til Blåfjellenden, og spesielt turen inn var nok en av de bedre. Nå håper jeg bare det blir anledning til flere turer innover før snøen legger seg.