En høst-tur til Blåfjellenden

Høst og ettersanking av sau.

Det måtte selvsagt bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Nå var YR raus med dårlig vær. Det ville likevel være nesten greit å gå innover på lørdag og tilbake på søndag. Det var fortsatt muligheter for regn og vind, men mye mindre enn andre dager.

En god grunn til ukentlig å gå til Blåfjellenden, er muligheten for å treffe hyggelige og kjekke folk. Det er helt greit å snakke med ukjente folk. Alle fjellfanter er hyggelige.

Siden det ble en overnatting natt til søndag, og det er høstferie for skolene, trodde jeg det ville være en del folk på hytta. Det var bestilt en god del sengeplasser, men det var fortsatt mange ledige madrasser.

Det var en god del biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Nå parkerer jeg på den private delen av den store parkeringsplassen, så de andre bilene kunne være hyttefolk. Det var en god del spor innover. Også en del hundespor.

Turen innover ble ikke helt som de andre turene denne sesongen. Det hadde regnet de siste dagene, og fossebekken gikk hvit. Det var mye vann og sorpe i stien. Marka var bløt og brun.

Jeg hadde trodd jeg ville ta igjen en del av de som hadde startet før meg. Det gjorde jeg også, men det var tre «utlendinger» hvorav en var helt uvant med å gå tur i terreng.

Gjengene foran var (heldigvis) kommet til hytta bare noen minutter før meg. Det var kommet folk i begge hyttene. I hovedhytta var det en gjeng på 12 ungdommer, og to jenter. Hos meg i annekset ble vi tilsammen 7 og tre hunder.

Hundene var problemet denne gangen. Den ene hunden kunne ikke ligge i hunderommet. Det var for kaldt. Det ble til at hunden var i stua og på soverommet, på tross av mine sterke innvendinger. Slikt skaper ikke god stemning.

Det ble til at jeg tok ut tidlig på søndagsmorgenen. Nå var det ganske greit. Jeg fikk omtrent ikke regn i det hele tatt, og vinden var moderat. Jeg tror det ble mer vind og noe regn på de som startet etter meg den dagen.

Bakken opp fra Blåfjellenden er lang og delvis ganske bratt. Heldigvis var det noen gode motiver, og det ble stopp for fotografering et par ganger oppover. Høstfargene var flott, og de forsvinner fort.

Nå var det ikke kommet mye regn den natten, og det gikk greit å krysse bekken og vaet. Humøret var ikke helt på topp da jeg tok ut, men etter en stund ble det likevel – som vanlig – en kjekk tur over heia.

Før Leitebakken, kunne jeg se folk og sauer ved Stølsro. Dette måtte være folk fra Fidjastølen, og sannsynligvis kjentfolk. Ved stidelet mot Fidjastølen, stoppet jeg opp og ventet på de som kom med sauene.

Selvsagt var det kjentfolk, og vi fikk en hyggelig tur videre mot Hunnedalen. Olav som har holdt til på Fidjastølen vet en del om heia der vi var, og fortalte en del. Med tre sauer går det ikke fort, men denne dagen var det kjekt med følge.

Dette ble en tur der hytteoppholdet ikke ble spesielt kjekt, men til gjengjeld fikk jeg en virkelig flott tur tilbake i godt selskap – med tre sauer.

Bjødnali og rundt Engjavatnet

Dårlig værvarsel, men grei tur.

Høsten skal være våt. Det skal regne og blåse. Høststormer kommer årlig, Som pensjonist blir det normalt til at jeg holder meg hjemme, eller i det minste, går en kort tur, om det regner og blåser.

Nå er det slik at YR tar feil – selv bare for noen timer fremover. Det er i hvert fall kjedelig å sitte hjemme å se ut på mye bedre vær en det som var meldt, og derfor gå glipp av en tur.

Yr mente det skulle både blåse og regne denne dagen. Nå er det greit med litt nedbør, men kombinert med vind, kan det bli en sur opplevelse. Det gjelder å finne en plass hvor vinden – i det minste – ikke helt får tak.

Siden jeg gikk en tur ut fra Gramstad sist, var valget lett. Det måtte bli en tur fra Sælandsskogen. Der er det mulig å gå en grei tur uten å bli plaget av for mye vind.

Det var ingen andre biler enn min da jeg kom til parkeringsplassen. Nå var det spor i sorpa, men jeg så ingen andre, før jeg igjen kom ned i sivilisasjonen og asfalten.

Nå var dette ikke helt første gang jeg gikk alene. Det har også vært ganske ensomt en del gager før på samme tur. Det er ikke andre folk jeg kikker etter, men heller høylandsfeet som står inne ved «Skogen». Kyr med kalver – og lange horn, er ikke det jeg helt føler meg trygg på.

Planen var å opp til Stølsletta og videre opp vindskaret og en liten tur oppom Håfjell (ikke Blåfjell som det står på skiltet.). Videre ned til Moldtjørn og til Bjødnali. Fra gården går det vei helt til «Skogen». (og dyra...). Fra der og tilbake til veien øverst i Jærbuskaret, er det omtrent to kilometer, men det er to flotte kilometer.

Det er jo selvsagt kjekt å se rester av den gamle garden, med steingjerder og «geiler», men også å gå på oppbygd vei over myrer og på små bruer av steinheller over bekkene. Spesielt med tanke på alt arbeidet som er lagt ned for å få alt dette på plass, og som nå er helt uten «verdi».

Det var vått, både i stien og i marka. Vannet hadd gravd ut stien ganske mye, men jeg «vasset» ikke i vann oppover mot toppen. Det ble likevel til at jeg gikk forsiktig nedover mot Bjødnali.

Jeg liker ikke å gå opp Urdådalen til Bjødnali. Stien der består mye av stein og det blir en del «tråkking». Det er lett å trå feil og få ødelagt en fot. Langs Molddtjørn er det vanligvis mulig å gå utenom steinene, men med mye vann så blir det «steingåing».

Det siste stykket gikk jeg likevel over myra. Nye tette sko, er helt greit når det er slike forhold. Etter et besøk oppe på selve garden Bjødnali,blir det å følge vei fram til «Skogen». Litt lite spennende, men det blir oppveid av stykket mellom «Skogen» og Jærbuskaret.

Denne gangen var det høstfarger. Bjørkene hadd mistet mye av bladene, men de andre trærene sto i flotte farger. Marka er brun og brunrød. Vinteren er tydelig på vei.

Vinden og regnet YR mente jeg skulle få i hodet, holdt seg vekke. Selv oppe i Jærbuskaret var det bare så vidt stiv bris. Langt fra den kulingen som var meldt. Det kom noen dråper, men det var langt fra snakk om skikkelig regn. Det ble en flott tur denne dagen.

11-12 kilometer på under tre timer, er en grei runde og en god treningsøkt.

Rundtur fra Gramstad med fire topper.

Vått i bakken og litt regn underveis.

Etter en forholdsvis tørr og flott sommer, har høsten kommet med regn og vind. Så langt har det ikke vært frost, selv oppe i heia, men jeg fikk en kald morgen sist jeg var på Blåfjellenden.

Det har regnet og blåst ganske mye, og siden jeg etterhvert ikke liker regn, har det blitt litt færre turer. Turene har også blitt kortere. Det var på tide å trosse været å ta ut på tur selv om YR meldte nedbør og vind.

Lørdag ble det en kort tur i sjøkanten sammen med Bestyrerinnen. Turen var en erstatning for den vanlige søndagsturen. Hovedsaklig på grunn av at YR meldte nedbør og vind for søndag.

Det måtte jo likevel bli en tur. Alle de vanlige turene ville kunne brukes, selv om det var både vind og regn. Det var en stund siden jeg hadde gått runden fra Gramstad med tre, fire eller fem topper.

Fortsatt unngår jeg Rindå opp fra Paradisskaret for å nå opp til Mattisrudlå. Det er enklere og greiere å gå inn Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå den veien. Dette var det jeg tok sikte på denne søndagen. Så fikk jeg se hvor menge topper jeg orket å ta. Det er både kaldt og ubehagelig å gå tur i regnvær.

Jeg var ikke alene som ville på tur denne dagen. Det var ikke likefullt på parkeringsplassen som på en flott sommerdag, men mange likevel.

Det manglet ikke sorpe og vann i stien oppover mot Bjørndalsmyra. Det var vått. Det ble heller ikke mindre vått bortover myra. Der sto det vann i stien, som nå var ganske lett å se. Regnet som Yr hadde ymtet om, holdt seg vekk, men busker og trær ga fra seg vann slik at jeg ble våt likevel.

Oppe ved Mattisrudlå, møtte jeg folk. Jeg hadde vært alene innover Bjørndalsmyra og opp mot Mattisrudlå, men fra der og videre var det ganske mange andre på tur.

Bjørndalsfjellet, som var neste mål på min tur, er et populært turmål, og selv en søndag med litt dårlig vær, så var det en god del folk på vei opp mot toppen, og jeg traff flere på min vei nedover.

Det gikk nok ikke så fort, spesielt nedover, denne dagen. Det var skikkelig vått i stien, og jeg var forsiktig for ikke å skli ut. Det skal ikke mye til før det skjer en ulykke.

Det gikk en kar foran meg nedover, og på veien tok han også mot Fjogstadnuten, som var tredje toppen denne dagen. Han tok helt opp mot selve toppen, men jeg gikk forbi rett nedenfor.

Neste topp er Dalsnuten. Det er ikke alltid jeg tar turen oppom denne toppen, men tar en litt kjappere rute rett mot Gramstad og bilen. Denne dagen var det fortsatt gode forhold da jeg kom ned til Kvitemyr og stien mot toppen – eller Gramstad.

Stien, eller mer korrekt, trappene opp mot toppen er greie, men bratte. Jeg får alltid pulsen opp på vei mot Dalsnuten. Det tar en halv time ekstra å komme opp og ned. For meg går det greit opp over – og nedover siden jeg tar den «lette» stien på sørsiden det siste stykket.

På vei nedover kom regnet. Det ble en våt avslutning på en ellers fuktig tur. Jeg var skitten til knærne, og takknemlig for nye vanntette fjellsko. 4 topper på omtrent to og en halv time. En god økt og en grei søndagstur.

Høst-tur sammen med broderen.

To til Blåfjellenden.

Selvsagt hadde jeg planer om en tur til Blåfjellenden denne uka også. Som alltid, bestemmer været når turen skal gå. Yr betyr mye for når og hvor jeg tar denne turen.

Denne uka varslet yr igjen best vær på torsdag og fredag. Heldigvis ble varselet bedre og bedre etter hvert. Det kunne til og med se ut som om jeg kunne unngå regn om jeg startet hjemover litt tidlig på fredagen.

Tirsdag snakket jeg med broderen. Da var værmeldingen bare sånn passe. Lite sol og litt regn, og vinden skulle ta seg opp ut over fredag. Broderen syntes det ikke var vær for en tur i heia. Han trodde han ble hjemme.

Broderen har hatt litt uflaks denne sommeren det har blitt mange og lange opphold for de litt lange turene. Helsa har spilt inn, og beina har av og til laget trøbbel. Det har medført dårlig form, mener han.

Torsdag viste Yr en del bedre vær for torsdag og fredag enn tidligere. Det var snakk om bra vær faktisk. Sol og lite vind og nesten et snev av sommer.

Etter noen SMSer og noen misforståelser, ble det klart at broderen likevel ville bli med til Blåfjellenden. Det syntes jeg var skikkelig kjekt. Det er flott å få følge på en tur innover heia. Jeg går alt for mye alene på disse turene.

Vi startet innover heia i bare ullblusen. Det er ikke helt sommerklær, men det er slik vi går i godt vær. Denne gangen ble det en flott og kjekk tur. Sola var framme inne i mellom skyene. Den lille trekken vi hadde kom bakfra, og vi tok det med ro opp bakkene. Hva mer skal til for at det skal være en flott tur i heia?

Broderen hadde planlagt en liten stopp ved Saftbekken på veien innover. Vi kom til vatnet og fossen, og bare for forbi. Det gikk greit over heia denne gangen.

Nede ved Blåfjellenden ble vi møt av finværet. Sola kom skikkelig fram, skyene forsvant og det ble blå himmel. Tjernet utenfor annekset ble speilblankt. Hadde det vært sol nede ved bekken, kunne det nesten passet med et bad. Jeg sto likevel over den fornøyelsen.

Selv om broderen hadde hatt en litt tyngre tur enn meg innover – foten sviktet litt på slutten, så tok det ikke lang tid før han fant fram cognacen, sigaren og kaffekoppen.

Det var sol og varme på terrassen på framsiden av hovedhytta. Broderen fikk en god stund - og et langt opphold på terrassen får sola forsvant bak fjellet i nordvest.

En slik stund på terrassen på Blåfjellenden, med flott utsikt nedover Fidjadalen, i sol og varme, er nor broderen virkelig setter pris på. Det er noe han ser fram til og synte er den kjekkeste delen av hele turen. I hvert fall når været er slik som denne gangen.

For egen del ble det litt fram og tilbake mellom hyttene for å hente ting og legge tilbake de samme tingene. Det var noen småjobber som skulle gjøres. De tok ikke lang tid, og jeg kunne ganske kjapt sette meg sammen med broderen i sola.

Det ble en tidlig, men nærmest magisk kveld på Blåfjellenden. Sola forsvant bak fjellet og kvelden krøp langsomt opp over fjellsiden i øst, det var blå himmel og blikk stille. Sola hadde varmet, og det var fortsatt god temperatur. En kveld som nesten ingen andre.

Det var fortsatt sol fra blå himmel og nesten ikke vind på morgenen. Alt var likevel ikke som kvelden før. Termometeret viste rundt to grader pluss. Gangveiene mellom hyttene og «dassen» var hvite og spinnglatte.

Nå tar det alltid litt tid å spise frokost, gjøre klar hytta og pakkes sekken. Jeg kan liksom ikke forlate annekset uten at gulvet er vasket og det er ryddig inne.

Klokka ble omtrent elleve før vi tok ut. Da hadde det skyet over, og vinden hadde tatt seg opp. Det var ikke snakk om «sommer» på veien tilbake. Det ble mer vinter enn sommer, og da vi kom opp på kanten, og fikk vinden i ansiktet, ble det kaldt. Selv med jakken igjen opp til haka.

Vi møtte folk som kom i mot. Alle var på dagstur, og hadde nok hatt en grei tur i medvinden. Det ville antakelig bli litt kaldere på returen.

Det ble en kort stopp ved Fossebekken. Litt saft og en liten pause gjorde godt. Vi kom ned til Hunnedalen i god form og broderen var svært godt fornøyd med turen. Han ser fram til neste år med flere turer til Blåfjellenden.

Fjogstadnuten og Resasteinen med Aud og Einar.

En grei søndagstur.

Bestyrerinnen bestemte seg fort, da det var snakk om søndagstur, og jeg ble sterkt oppfordret til å bli med. Der røk den langturen jeg hadde sett for meg, men egentlig var det ganske greit. Det hadde blitt mange turer og jeg kunne godt ta det rolig en dag.

Vi har tidligere gått en ganske kjapp tur fra Gramstad, men som også gir noen gode høydemeter og litt utfordring i hverdagen. Det var snakk om å gå Fjogstadnuten, den nye stien over myra til Resasteinen, så til Flyvraket og videre ned på østsiden av Skjørestadfjellet og om Skaret tilbake til bilen.

En rundtur med litt bakker og litt utsikt, men stort sett en enkel tur. Den er ikke mer enn omtrent 6 kilometer og vi har tidligere brukt noe under to timer på denne turen.

Som søndagstur er dette en grei rundtur, og Bestyrerinnen er godt fornøyd med å samle poeng på tre steder. Vi pakket sekkene og gjorde oss klar til å dra.

Det ville bare bli oss to på denne turen. Andre som kunne ha vært med, var opptatt med andre ting. Det er ikke så mange av de rundt oss som er villige til å ta ut på en tur. Formen og kroppen er ikke helt i stand til slike ting.

Ute ved bilene kjørte noen naboer forbi. Aud og Einar er også turmennesker. Vi stoppet og spurte om de ville være med på vår rundtur. Svaret var at de selvsagt ville være med oss på tur.

Slik jeg forsto det, så var de ikke helt kjent med terrenget der vi forslo turen skulle gå, men var villige til å forsøke noe nytt.

Nå var det ikke det beste søndagsværet. Sola var godt gjemt bak tunge skyer, men det ville ikke bli regn mente YR. Vi satset på opphold denne dagen, og ble ikke skuffet. Det var egentlig greit å gå opp bakkene uten å ha sola i nakken.

Vi startet fra en liten parkeringsplass et stykke opp i bakkene fra Gramstad, og på den måten unngikk vi en del stigning, men bakkene opp mot Fjogstadnuten tok likevel tid og krefter.

Vi har en gang før gått den nye stien over Løemyr og opp til Sørdalsleitet. Første gang virker alle nye stier lange og «tunge». Denne gangen gikk det mye bedre, både over myra og også opp bakkene. Det er likevel en «klatretur» for å komme opp til Resasteinen. Med tørr stein, kom vi oss greit opp alle sammen.

Både Resasteinen og flyvraket på Skjørestadfjellet var nye opplevelser for Aud og Einar. De hadde ikke vært der før, og satte pris på å bli vist nye steder.

Vi tok stien – eller «veien» nedover mot Skjørestad og rundt til Skaret. Fra Skaret er det god turvei mot Fjogstad og bilen, men vi valgte å gå «omveien» ned til Fjogstadvatnet og gapahukene, før vi tok fatt på den lange bakken opp til bilveien.

Det siste lille stykket fra Fjogstad til bilene gikk greit. Det hadde vært en grei tur og siden regnet holdt seg vek, kunne vi også si at vi hadde vært heldige.

Det var virkelig kjekt å ha følge på denne turen. Det er flott å få lov til å dele opplevelser med andre. Takk for turen til Aud og Einar.

Frem og tilbake til Blåfjellenden.

Greit høstvær.

Det ble den vanlige turen til Blåfjellenden denne uka også. Fortsatt er det ikke snø eller is, og det har så vidt jeg har fått med meg, heller ikke vært frost.

Værmeldingen blir jo studert nøye. Det er ikke kjekt å gå over heia i regn og sterk vind. Alene, og med få andre på vei, så er det heller ikke kjekt å tenke på at «noe» kan skje.

Det gjør det jo ikke. Ikke noe har skjedd så lang. Etter mange år frem og tilbake på denne stien, har det ikke vært antydning til «uhell». Jeg er likevel glad for å ha sko som henger på vått fjell.

Fortsatt er det slik at jeg ikke er helt sikker på om det passer med «vinterklær», eller om det vil holde med litt mindre varme og tette plagg. Det blir jo helst til at jeg tar med vinterutrustningen nesten uansett, og holder heller ut med litt svette.

Denne uka var det igjen lettere vær torsdag innover og mulig å komme tilbake litt ut på dagen fredag. Det var snakk om ganske mye regn natt til fredag og ut over morgenen. Vinden ville holde seg godt under storm. Det var muligheter for en grei tur både fram og tilbake.

Det var bare min bil på parkeringsplassen da jeg gjorde meg klar for turen over heia mot Blåfjellenden. Jeg hadde hatt noen dråper på ruta oppover, men det var opphold da jeg startet.

Opphold var det jeg fikk nesten hele turen, bare helt mot slutten kom det noen dråper. Ikke lenge etter at jeg hadde satt meg tilrette med te og skoleboller (i flertall....), kom regnet, og det ble regnvær omtrent til neste morgen.

Det er høst i heia. Hjemme holder bøndene fortsatt på med å slå gress og få i hus gulerøtter og poteter. Det er fortsatt grønne marker på Jæren, men oppe i høyden er det brunt og brunrødt som dominerer. Høsten er på mange måter en litt trist tid, og jeg teller ned hvor mange ganger jeg – muligens – kan klare å komme inn til hytta før vinteren kommer for fullt.

Vi er snart i slutten av september, og jeg regner med at sesongen slutter rundt 1. november. Det kan komme snø og frost før det, men da forsvinner vinteren igjen, og det kan gå noen uker før været igjen snur mot vinterlige forhold. Denne turen kan bli en av de siste, men jeg kan også klare å få med meg en tur i november.

Denne gangen fikk jeg besøk av en jente som kom fående alene. Vi hadde truffet hverandre en del ganger tidligere, og vi fikk noen hyggelige timer med prat om hei og fjell. Hun hentet vann til meg og til seg selv. Det er ikke så ofte jentene henter vann til gutta.

Det ble en våt og tåket morgen. Regnet kom og gikk. Det samme med tåka. Den hang en stund ned på taket og en stund etter var det bare noen dotter på fjelltoppene.

Det ble en mer enn grei tur tilbake. Sola tittet frem inne i mellom. Regnet holdt seg vekk, og vinden kom bakfra. Bra forhold til å være så sent i sesongen. Jeg ble i god humør og ønsket egentlig at turen kunne ha vært lengre.

Denne fredagen kom det en god del folk i mot. Alle ville til hytta for en natt. Det er ikke mange som legger ut på langtur. Fortsatt er det en del blader på bjørka, og skulle det komme en frostnatt, så kan det fortsatt bli skikkelig bra farger nedover Fidjadalen. De er i så fall verdt en tur for å få med seg utsikten fra vinduet på hovedhytta på Blåfjellenden.

Sandvatn en høstdag.

En flott tur i heia.

Jeg hadde tenkt på en tur til Sandvatn en god stund. Det var til og med slik at jeg omtrent hadde pakket sekken, og så kom det en annen tur i veien. Sist ville bestyrerinnen på søndagstur til Ramstoknuten, og jeg ble med. Mandag var det broderen som ville på Høgjæren.

Yr ville ha det til at på tirsdagen skulle det også være bra vær. Det var snakk om sol og lite vind. Her bød det seg en anledning til å ta denne turen selv om det hadde blitt en del turer den siste tiden.

Nå har jeg hatt litt vekslende erfaring med yr i det siste. De har liksom ikke truffet helt med varslene. Det har blitt både bedre, men også dårligere vær en det de meldte.

Da jeg fant fram klær og sekk på tirsdag morgen, ble det til at jeg heiv med vinterutrustning. Lang under og skikkelig vinterlue. Gore-tex jakken er alltid med, sammen med noen par vanter, men denne dagen tok jeg med den litt tyngre jakken.

Det burde ikke være mange folk på stien mot Sandvatn en tirsdag i september. Selv med god værmelding. Jeg var derfor litt overrasket da det sto hele 5 andre biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Det var andre å tur denne dagen utenom meg

I flott men kaldt vær, med litt vind i tillegg fikk jeg likevel en fin tur mot Mangædne og videre mot Sandvatn. Litt underlig, men jeg kunne ikke se folk i stien foran meg. Først ved 900 vannet gikk jeg innpå en gjeng, som også var på dagstur til Sandvatn.

Ved hytta ble jeg ønsket velkommen av en hissig hund. Eieren syntes det var helt greit at bikkja laget lyd og var hissig. Ikke alle har helt kontroll på hunden sin.

Nå viste det seg at det også var andre på hytta. En gjeng sherpaer holdt på å lete fram stein til en ny vei mellom annekset og doen. Det var også folk fra Stavanger Turistforening på hytta, og vi snakket litt sammen, og hadde en hyggelig halvtime.

Nå passet det bra å ta en litt lengre pause. Jeg var litt redd for at formen ikke ville strekke til for en kjapp tur fram og tilbake til Sandvatn. Det gjelder egentlig for alle turer over to timer, men Sandvatn er en «langtur» på over fire timer.

Med en god pause på hytta, var det helt greit å ta de første bakkene, og selv de litt lange bakkene bød ikke på problemer. Noen ganger er det tungt å gå det siste stykket før Lysebrekkå ned mot Lortabu, men denne gangen var jeg klar for en siste innsats i toppen av bakkene.

Jeg kunne selvsagt kjenne i beina at jeg hadde vært på langtur da jeg sto ved bilen, men det hadde egentlig gått bra. Jeg må være i bedre form enn det jeg trodde.

Det hadde vært en flott tur i heia. Høsten var kommet og det er ikke lenge til vinteren. Det blir antakelig den siste turen til Sandvatn dette året.