Søndagstur til Resasteinen og Skaret.

Denne gangen var det folk på tur.

Bestyrerinnen skulle på turnstevne – hele dagen. Det ville bli en ensom tur igjen, og som vanlig var jeg litt usikker på hvor jeg skulle gå. Sist var jeg rundt Engjavatnet, og det var ikke lenge siden jeg hadde gått fra Gramstad.

Det var likevel en stund siden jeg hadde tatt turen om Resasteinen og Skaret. Dette er en tur jeg ikke synes er grei om det er skikkelig vått i bakken. Det har regnet mye den siste tiden, og det blir antakelig ikke tørt i bakken før til våren.

Her var det bare å pakke sekken. Alternativet var å legge turen om Dalevatn fra Gramstad. Det er i hvert fall en tur med bakker – opp fra Dale til Dalsnuten. Jeg syntes det ville passe med en litt kortere tur denne dagen, og satset på Resasteinen og Skaret.

Selv om værmeldingen ikke var helt bra, så var det andre som også ville ut på tur. Oppover bakken mot stien til Fjogstadnuten gikk det en til. Hun tok inn stien nede i veien, og kom bak meg (som tok veien lengst mulig) i bakken oppover.

Stien langs veien er antakelig ganske «ødelagt» av maskinene som tok ut trærne. I hvert fall er det kommet en dyp grøft som jeg måtte over. Heldigvis ikke så mye sorpe i bunn av den grøfta. Skitne støvler har jeg hatt før.

Etter å ha gått forbi meg nede i bakken, klarte jeg å henge på opp til toppen, der hun fortsatte mot Fjogstadnuten og jeg stien mot Rindane. Ved stidelet mot Resasteinen, var jeg ikke i tvil om at jeg skulle ta fra Svarthålsleitet til Sørdalsleite og opp til Resasteinen.

Det var ikke menge andre her, men jeg så en kar halvveis oppe i bakken mot Resasteinen. Som vanlig ble det et par – eller fler – stopp for å ta bilder. Den bakken er bratt, og selvsagt trenger jeg flere bilder av Dalsnuten med Sandnes i bakgrunnen.

Det var ferske spor i stien oppover mot flyvraket, så det kunne se ut som om karen foran ville samme vei som meg. Nedover bakken på stien mot Skjørestad eller Skaret, traff jeg karen jeg hadde sett i bakken. Han var litt i tvil om hvor stien mot Skaret tok av, så vi tok like så godt følge.

Ved skaret tok han videre mot gapahukene ved Fjogstadvannet, mens jeg gikk rundt Skreppå og bort til stidelet og veiviserne ved Sørdalsleitet. Videre ble det ned og over Løemyr og så stien til skaret under Kjørkjerindå og ned til Kvitemyr.

Bakkene opp mot toppen av Dalsnuten var like bratte og tunge som de alltid har vært. Denne dagen var det mye folk på vei både opp og ned. Ikke alle like forberedt på en fjelltur. Det kom noen utenlandske ungdommer i vanlige klær for en spasertur i byen.

Tilbake ved bilene, kunne jeg se at denne dagen hadde jeg brukt nesten 2 1/2 time på turen. Det er omtrent som vanlig for denne turen som er 10-11 kilometer slik jeg går den. Det er en ganske grei tur, og det er alltid kjekt å se igjen Skaret – en flott plass.

En grei runde rundt Engjavatnet.

Omtrent 11 kilometer.

Det var ikke mye tvil denne dagen. Det måtte bli en ny tur til Sælandsskogen for å sjekke om dyra tillater at jeg går rundt Engjavatnet. Det gikk greit sist, men da traff jeg bøndene som holdt dyra ute på jordet.

Det vill også passe om jeg igjen fikk sjekket opp hvor lang tid jeg brukte fra parkeringsplassen og opp til treet ved gården. Den siste tiden synes jeg formen har blitt dårligere, og jeg har brukt lengre tid enn vanlig der jeg måler slikt.

Det ville bli en ny tur uten følge, og jeg regnet heller ikke med å treffe spesielt mange folk på turen. Sist var jeg alene på parkeringsplassen da jeg kom ned. En annen grunn til å ta denne turen var også været.

Det var meldt vind, ved vindkast opp mot 20 m/sek. I slikt vær er det ikke helt greit å bevege seg i åpent terreng. Det passer bedre nede i lavlandet og i skog. Selv om jeg ville opp på toppen av Håfjellet, så ville det bare bli et kjapt besøk.

Det var noen andre biler på parkeringsplassen, og det var spor i sorpa oppover mot Stølsletta og Vindskaret, men jeg så ikke folk. I Vindskaret fikk jeg vinden rett i mot, men den var ikke så sterk som meldt. Oppe på toppen av Håfjell blåste det omtrent som meldt. Det ble ingen stopp.

Selv om det ikke hadde regnet spesielt mye de siste par dagene, var vannet i Moldtjørn så pass høyt at jeg måtte gå i ura på innsiden. Da jeg kom ut på myra før brua, var det - igjen - - nærmest vassing.

Det var ingen spor av folk opp mot garden, og jeg kunne heller ikke se andre på veien mot Sjelset. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å ta turen rundt Engjavatnet, og labbet bortover veien mot Skogen.

Dyra var på plass på marka nedenfor hytta. De var på vakt etter at jeg kom ned på sletta, men tok ikke i mot meg da jeg svingte mot tunet. Det gikk helt greit å komme forbi flokken denne gang. De er antakelig blitt vant med at folk tar denne turen.

Værmeldingen hadde nevnt sol og opphold. På denne turen var det overskyet og det kom faktisk noen små dråper da jeg gikk innover mot Skogen. Det ble en nesten tørr tur, og vinden laget ikke problemer.

Jeg lurte et lite øyeblikk på å ta traktorveien ned til Ødegård for så å gå mot Sjelset. Det ble likevel til at jeg gikk den vanlige veien over Jærbuskaret. Nede ved Sæland, fikk jeg endelig se hvorfor de har laget ny bru. Det skal bli en parkeringsplass ser det ut som.

Ved bilen kunne jeg sjekke hvordan det hadde gått på denne turen, som er mellom 10 og 11 kilometer. Jeg hadde brukt nok så nøyaktig 2 1/2 time på¨turen, og det var jeg i grunnen godt fornøyd med. Som vanlig hadde det vært en flott og kjekk tur i eget selskap.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, forbi Fjogstadnuten og så Dalsnuten - i desember.

En ganske lang tur med en del høydemeter.

Det var normalt vintervær. Værmeldingen mente det ville bli 7-8 grader litt regn og noe sol. Det var i hvert fall ingen grunn til å sitte hjemme. Spørsmålet ble som vanlig, hvor skulle jeg ta turen denne dagen.

En ting var ganske sikkert. Det ville være vått, og selv med sol, så ville det være sorpe der det ikke er vann. Antakelig vil ikke bakken tørke opp før på våren. Det vil en stund fremover bli turer med ganske skitne buksebein.

Det var en stund siden jeg hadde gått tur fra Gramstad. Både den litt lange turen med fire topper, og den litt kortere turen om Resasteinen og Skaret – med Dalsnuten til slutt, fristet. Jeg var ikke sikker på hvilken tur jeg ville ta, da jeg startet mot Gramstad.

På parkeringsplassen var det andre enn meg. Det var ganske mange biler til å være midt i uka. Andre må og ha sjekket værmeldingen og funnet ut at dette var dagen med noenlunde brukbakt vær for tur.

Som vanlig ville mesteparten av folkene til Dalsnuten. Jeg tok oppover bakken mot både Fjogstadnuten og Bjørndalsfjellet. Det ble til at jeg satset på fire nuter denne dagen og tok stien mot Bjørndalsmyra.

Rett oppe i bakken kom det to jenter i mot. Etter det var jeg helt alene. Jeg verken så eller hørte andre før jeg kom ned til stien opp mot Dalsnuten. Det var spor mot Bjørndalsfjellet da jeg gikk fra Mattirudlå, og det var mer spor i bakken ned mot veien, men ingen andre.

Som ventet var Bjørndalsmyra full av vann. Det var nærmest vassing innover mot bakken opp til skaret under Mattirudlå. Nå, etter høsten, så viser også stien både innover myra og delvis oppover bakken. Til ut på våre vil det være greit å finne fram.

Det var ikke spor av snø innover i heia. De varme dagene må ha smeltet vekk alt det hvite, men jeg holder meg likevel i lavlandet. Det er ikke forhold for gamle folk oppe i heia. Det får vente til våren.

Jeg er etterhvert blitt vant med å tråkke over den lille heia fra veien rundt Fjogstadnuten og ned til Kvitemyr. Det er ikke blitt mindre sorpe, men noen meter med lemmer over de verste plassen har gjort det bedre.

Igjen ble det til at jeg tok ned til myra før jeg startet på bakken opp mot toppen av Dalsnuten. Stien over Kjyrkerindå og opp den umerkede stien tar lengre tid, og har mer sorpe og vann. I tillegg tror jeg det går fortere om Kvitemyr.

Det var andre på toppen av Dalsnuten denne dagen, og det var folk på vei opp og ned fra toppen. Det var mange med et annet morsmål enn meg på tur. Jeg lurer litt på hvordan de finner fram til Gramstad og Dalsnuten.

Det ble den vanlige veien nedover. Først stien mot trappen i sør, så over den lille enga, mot trappene i nord, forbi Revholstjørn og tilbake til parkeringsplassen. Dette er en tur jeg har gått mange ganger. Denne gangen tok turen tre timer, og det er jeg igrunnen godt fornøyd med.

Desembertur i sjøkanten med tusenfryd på bakken.

En grei og flott tur med tidlig start.

Onsdag er dagen for å treffe gamle naboer og folk som fortsatt bor i nabolaget. Stort sett folk jeg har kjent i mer enn femti år. Vi snakker jevnlig med de nærmeste naboene, men de andre kan det gå en stund i mellom hver gang vi treffes – utenom disse ukentlige møtene.

Nå samles vi klokka et, så det er egentlig tid for en kjapp tur , om jeg bare kommer meg avgårde litt tidligere enn vanlig. Ikke så mye tidligere, om jeg velger å ta en kjapp tur i strandsonen. Da bruker jeg lite tid på å kjøre frem og tilbake.

Nå må det bli en tur på et par timer eller opp mot 8-9 kilometer for å bli med i loggen. De «vanlige" onsdagsturene før samlingen, er på omtrent 7 kilometer og tar kortere tid enn det jeg regner som en «tur».

Som oftest blir det en tur «rundt Gruda» - ut kjøkkeninngangen og en god runde, før jeg treffer de andre. Den vanlige runden rundt Gruda, går på vei og er på mindre enn 8 kilometer, og jeg bruker under 1 1/2 time på turen.

Denne dagen kom jeg meg avgårde slik at jeg ville kunne ta det litt med ro før jeg igjen måtte ut av stua. Jeg ville til Bore for å gå sørover til Reve havn, og muligens litt til. Den vanlige turen er i underkant av ni kilometer, og det passer greit å legge til noen meter...

Været var en av grunnene til at jeg valgte å gå en litt lengre tur enn en kort onsdagstur. Det var meldt – nesten – opphold, og muligheter for solglimt. Med alt regnet vi har hatt, måtte jeg utnytte dagene med bra vær – selv om det skulle komme noen dråper.

Det var andre som også var på tur denne dagen. For det meste folk med hund – som selvsagt må luftes. Det er en del spor av hund igjen i stien, og selvsagt noen hundeposer strødd her og der.

Fra parkeringsplassen og sørover går jeg på innsiden av stranddynene. I et flatt og fint terreng, med ganske kort gress over sandjord. Det er virkelig flott å gå dette stykket sørover mot Fuglingene, og stien er mye brukt.

Denne dagen stakk sola bare så vidt over skyene helt i sørøst så tidlig på dagen, og det var morgenlys. Det ble litt sol inne i mellom skyer, og både på veien sørover og nordover, var det et virkelig flott lys

Det ble til at jeg stoppet noen ganger for å ta bilder, men også for å kikke på naturen. Det var bølger og døninger denne dagen. En masse folk var alt ute i sjøen for å surfe. Etter noen dager med dårlig vær var det igjen forhold for surfing.

Sporene fra det dårlige været var godt synlig. Sjøen hadde gått helt opp til sanddynene og vasket ut sand. Et lite stykke ved Sandsenden var igjen blitt rullesteinstrand. Her endrer det seg hele tiden. Neste gang kan det igjen være sandstrand.

På vei tilbake fikk jeg noen ganske få dråper på med. Helt som både Yr og Storm hadde meldt. Nok til at jakken ble våt. Med hetta oppe blir det kikking ned i bakken, og det dukket opp en blomst omtrent midt i stien.

En enslig, litt forpjusket Tusenfryd, holdt stand helt til ute i desember. nede ved sjøen. Litt underlig å tenke på, at i nord er det mørketid og vinter med snø.

Fra Kleiva ved Sæland og ut Trosdalen.

En ny, ganske flat tur med flott natur.

Det er ikke så ofte jeg går på nye og ukjente stier. Jeg holder meg helst til de gamle og velkjente. Noen ganger blir det likevel til at nysgjerrigheten tar over. Som oftest skyldes det at noen jeg kjenner har vært i et, for meg, ukjent område.

Denne gang hadde både min datter, Sigbjørn og Anne Lise nettopp vært på nord og vestsiden av Bjursfjellet. Jeg har ikke en gang startet en tur fra gamle Eikeland skole. Der har jo «alle» vært. Men altså ikke jeg...

Jeg hadde sjekket kartet før jeg tok ut, og sett på de mange traktorveiene som går i området, og som for noen omtrent leder til toppen av Bjursfjellet. Jeg har mange ganger tidligere tenkt på å gå mot Bjursfjellet fra veien langs Edlandsvatnet. Det har det aldri blitt noe av.

Etter å ha sjekket mulighetene, fant jeg ut at det kunne passe å gå fra Sjelset eller Kleiva og ut Trodalen til jeg kunne se ned mot Edlandsvatnet. Det burde bli en tur på omtrent 2 timer eller mer, og gikk det fortere, så kunne jeg jo legge turen opp i høyden og ned til Sjelset.

Den turen så ut til å være temmelig flat – omtrent som en strandtur. I tillegg så det ut som om det ville vøre traktorvei stort sett hele strekningen. Ingen store utfordringer, men for en første tur i området, så kunne det passe.

Jeg parkerte denne gang på parkeringsplassen i Kleiva – ved Woodling. Jeg kunne ha parkert på den vanlige plassen i Sælandsskogen og gått til Kleiva. Det er bare ca en og en halv kilometer på traktorvei.

Etter å ha fått på støvler og sekk, var det bare å ta fatt på veien mot Sjelset. På kartet står det at også denne veien heter Sælandsveien, men det er ikke vei nummer 4428. Første «hinder» var om jeg måtte gå gjennom tunet til gården, men veien gikk helt utenom.

Videre bar det på godt vedlikeholdt grusvei mot Ødegård på vanlig traktorvei. På kartet kunne det se ut som om jeg måtte gjennom tunet her, men også her var veien tydelig utenom garden. Fra Ødegård var det (dessverre) asfalt til Riset.

På Ødegård snakket jeg med en som kunne fortelle at hun hadde syklet ut Trodalen. Da burde det ikke være noe problem å gå. Hun viste meg også hvor de fleste tar oppover mot Bjursfjellet. En sidevei rett før garden.

Selv om det er mye dyrket mark og til og med asfalt, så er det egentlig et flott landskap. Nok så ulikt hva jeg er vant med nede på flate Jæren. Markene var tydelig i bruk, og jeg tror ikke jeg vil anbefale en tur som min når det er dyr ute på beite.

Etter et stykke på asfalt bar det igjen ut på traktorvei etter Riset. Litt lengre inne var det en nærmest rund mark, med traktorvei på begge sider. Litt ute på flate marka var det en liten høyde med stein og trær. Den har det litt underlige navnet Hustrustolen. En eller annen gang får jeg vel en forklaring på navnet.

Veien rundt marka gikk opp turens eneste bakke – og ned igjen på andre siden. Videre var det Hålandsskogen og så innover Trosdalen. Jeg gikk dalen til ende, og nedover Trongane mot veien og Edlandsvatnet. Jeg snudde etter en kort stund og tok fatt på tilbaketuren. Nedover langs Trosdalbekken var det eneste stykke sti på turen.

Da jeg igjen nådde Ødegård, bestemte jeg meg for å legge turen opp traktorveien til Akstervegmyra, og så over til Jærbuskaret. Fra der ble det den vanlige veien ned til Sjelset og tilbake til Kleiva».

Frem og tilbake samme vei vil antakelig være omtrent 9 kilometer, med min omvei opp til Jærbuskaret og så tilbake til Sjelset, ble det nesten 11 kilometer. På nye stier går det alltid senere enn «vanlig». Jeg skal se litt på naturen og ta noen bilder. Slik tar tid. Jeg brukte i underkant av tre timer alt ti alt.

Fra Bore til Reve havn - en kjapp tur.

Uten vind, men også lite sol.

Det kom noe i veien. Jeg hadde avtalt å gå tur denne dagen sammen med andre. Det fikk bli en ensom tur igjen. Det har jeg da gått noen ganger før. Det hender ting endrer seg og at avtaler må utsettes til en annen gang.

Avtalen var at vi skulle gå fra Bore til Reve havn. En ganske kort og grei tur, uten en enste bakke, og få utfordringer ellers. Nå hadde jeg hatt to ganske lange turer, med en del bakker de to siste dagene, så det kunne passe med en kjapp tur.

Fra Bore til Reve havn er det omtrent 9 kilometer frem og tilbake. Det synes muligens mange er en ganske drøy tur. For både meg og andre jeg drar med å denne turen, så er det en «passe» lang tur. Det er også en hyggelig tur – med følge.

Det blir alltid en stopp ved havna for te og kjeks. Og selvsagt en prat. Det er hyggelig med en stopp, men for min del blir det lite pauser på de vanlige turene. Selv en tre-timers tur går jeg uten å stoppe for å drikke underveis.

En grunn til å ta selv en kort tur, denne dagen, var værvarselet for de kommende dagene. Det var snakk om både regn og kulde. Ikke helt forhold for toppturer i hvert fall. Turen til Reve havn har blitt en tur jeg tar når det bare gjelder «trening».

Det var andre på tur denne dagen, bare et lite stykke bortover mot Fuglingene – på innsiden av sanddynene, kom to gode naboer i mot. Det ble selvsagt en stopp for en liten prat. Det er alltid hyggelig å treffe kjente.

Det ble en tur på innsiden helt bort til Sandsenden. Videre går stien over mark og eng, med noen gjerdeklyvere inne i mellom. Det er selvsagt helt flatt, og enkelt å gå. Likevel tar det nesten en time å komme helt bort til havna.

Stolene i båthuset sto som vanlig klar til å ta i mot folk, for min del ble det ingen pause der, men det var en kar som holdt på å ta opp båten og vi fikk en hyggelig prat. Det ble i grunnen en pause denne dagen.

Værmeldingen mente det ville bli sol og vindstille denne dagen. De fikk helt rett når det gjaldt vinden. Den holdt seg helt borte. Havet lå flatt utover, bare helt inne ved stranden brøt det noen små bølger. Det var så avgjort ikke dagen for brettseiling eller surfing.

Sola som var lovet, viste seg bar noen små øyeblikk. Liksom for å minne oss på at den faktisk var der bak skyene. Det var likevel et flott lys. Så pass sent på året minnet det om morgenlys da jeg startet og kveldslys da jeg kom tilbake til bilen.

Sørover hadde det vært en del andre på tur, men på tilbakeveien traff jeg ikke mange folk. Mellom Sandsenden og havna var det -som vanlig - ikke en kjeft.

Dette er en tur som nesten ikke hører med i loggen, men den er omtrent 9 kilometer og det tar meg – nesten – to timer.

Rundt Engjavatnet uten snø eller is.

En vintertur i november.

Etter en søndagstur fra Gramstad, med bare litt is i stien, og med en kaldere natt til mandag enn den til søndag, var jeg i tvil om det ville være greit med nok en tur litt i høyden. Jeg tenkte på en tur til Sælandsskogen, for å sjekke om dyra ved Skogen fortsatt var ute – i vinterkulden.

Jeg har gått tur fra Sælandsskogen noen ganger før med is i stien, og har egentlig ikke hatt problemer med å komme fram. Det har alltid vært mulig å gå rundt is-svullene. Det burde være mulig denne gang også – om det var is igjen.

Det hadde ikke vært frost hjemme. Med bare 2-3 grader, så kunne det hende at det hadde vært under null litt høyere oppe. Værmeldingen mente det ville være mye sol, og den ville i så fall gjøre det varmere. Jeg satset på en tur til Bjødnali i det minste.

Mandag er antakelig ikke den store turdagen. Det var en bil på parkeringsplassen da jeg kom og min bil sto ensom da jeg kom tilbake. Jeg møtte bare et par andre og de var begge nede på veien ved elva.

Jeg tok oppover mot Stølssletta og Vindskaret, og tok med Håfjelltoppen i tillegg. Først helt opp under Vindskaret, på skyggesiden fant jeg noe is. Litt lengre oppe, mot toppen på Håfjell, var det også noen steder helt ny is. Jeg kom greit fram.

Det var fortsatt skikkelig vått i marka, og i myrene. Jeg fikk god bruk for mine vanntette Alfa Impact da jeg vasset over myra inn mot brua. Det ble også en tur bort til Bjødnali for å ta bildet av treet.

Jeg håpet dyra på markene foran Skogen var tatt ut. Bortover veien mot Skogen, var det traktorspor innover, og porten sto åpen. Det var antakelig folk inn for enten å se etter dyra elle for å frakte de til gårds. Jeg håpet det ville være mulig å komme rundt Engjavatnet. Det var en stund siden sist.

Folkene var ikke inne for å få dyra til gards. De var ute på marka med dyra, og jeg mente de ikke ville komme i mot meg, så jeg fortsatte videre innover mot garden, og videre mot Skogsånå. Denne dagen ville det bli den vanlige turen rundt Engjavatnet.

På turene om Bjødnali og rundt Engjavatnet, tar jeg alltid en god del bilder. Denne dagen var værmeldingen klar på at det ville bli sol og lite vind. De tok feil. Sola viste seg omtrent ikke, og var litt vind.

Det ble likevel tatt en del bilder. Naturen og terrenget er så pass flott at jeg får alltid med meg noen bilder jeg selv synes er bra. Det blir jo ofte de samme motivene, men naturen endrer seg med årstidene og været.

Det er en lang bakke opp fra Engamyrane til Jærbuskaret. Bakken er ikke bratt, men likevel klarer jeg å få pulsen opp i 100. På toppen kunne jeg godt kjenne at det hadde vært en tur med bakker. Det gikk mye lettere nedover mot Sjelset.

Tilbake til bilen som sto ensom på parkeringsplassen gikk ganske fort, det var likevel helt greit å kunne sette seg inn i bilen og puste ut. En helt grei vintertur.