Skitur til Blåfjellenden lørdag sødag 29. og 30 mars.

Endelig fine forhold og fin skitur.

Alle, vanligvis sterkt kritiserte værmelder fra inn og utland, var denne gangen enige om at helgen ville bli bra.  Sånn værmessig. Og denne gangen fikk de rett.

Sol og varme. Snøsmelting om dagen og frost nattestider. 

 

Det måtte bli en skitur til Blåfjellenden. Bestyrerinnen satte tidlig turen på dagseddelen.  Og lørdag ble vi fort enige om at det ville være galskap å IKKE ta turen.

Men bestyrerinnen var skeptisk. Hun følte seg ikke sikker på om det ville bli en grei tur.  Med bare et par skiturer i året, og med nye ski, var det grunn til å være litt tilbakeholden. (Og de nye Alfaskoene ga gnagsår.)
Men bestyrerinnen – og jeg, gjennomførte turen. Også i 2014 fikk vi til en skitur til hytta.

 

Nå var det ikke egentlig en vanskelig eller tung tur. Både føret og været var det aller beste. Og de nye skiene – smørefri Fischer fjellski – hang i oppoverbakkene, og hadde gli på flatene.  Skiene ble ikke testet i de bratteste nedoverbakkene. Fotsporene er godt synlige.

Men det ble en av de sikkelig fine turene. Bakkene var ikke for bratte, lengden på turen passe og sekken hadde en behagelig tyngde.   Vi holdt et rolig behagelig tempo. Lite stress og det var faktisk mulig å glede seg over turen underveis.

 

Og vi ble ikke alene på hytta. Det har vært mer regelen enn unntaket på disse korte helgeturene.  Denne gangen var vi sammen med en hyggelig familie fra Sandnes, og det var masse ungdom som var på toppturer. Og her ble det virkelig ikke spart på kreftene.  Det var opp på en topp, og ned sida med flotte svinger, og så opp neste.

Et par ungdommer tok en ettermiddagstur opp til Grønnenuten og kom ned fjellsiden over Fidjastølen. Ikke noe spesielt utfordrende, men skikkelig fine og lange nedkjøringer, med skikkelig bakke helt på slutten.

Vi sto på hytta og kunne se paret på toppen, og også en del av nedkjøringen. Det imponerer i hvert fall meg.
De siste årene har hytta hatt besøk av en del topptur folk, og jeg hadde truffet en av ungdommene før.

Det ble en del jobbing på lørdagen, og vi fikk god hjelp av familien fra Sandnes. Søndagsmorgen var det frost og beinhardt. Vi fikk gjort de siste oppgavene, og hytta ble satt i god stand. Annekset var i tipp topp stand da vi kom. Takk til de som forlot hytta i slik forfatning. Søndagsmorgen ble det også tid til å sitte på terrassen og nyte sola og radle med folk på dagstur.

Bakken opp til Leitevann er tung og lang. Vi kom opp denne gangen også. Det ble en fin tur, med sola i ansiktet, og folk på vei. Men det tinte, og det ble sørpeføre i sørhellingene.  Det var nok snø, selv om det tiner godt nede ved hytta, og i Hunnedalen. Oppe i høyden er det fortsatt mye snø, og den vil holde til påske. Og det minner meg om noe.

Helgens tur var egentlig en påsketur, det var bare helligdagene som manglet. Her har nok noen bommet på kalenderen.

Søndagstur i søndagsvær, søndagstempo og med søndagsstemning - 23. mars

Lifjellet i sol.

Hvor skal søndagsturen gå? Planen var Bynuten, men broderen var ikke helt tent på ideen. Det var snø på toppen.

Og etter to langturer forrige uke, kunne det passe med en vanlig søndagstur.  Og hva er mer vanlig en rundt Lifjellet? Det så ut til å bli vanlig vær også. Regn og litt vind. Vi hadde regn på bilruta, men rett etter start kom jakken av, Og det ble varmt i bakkene med sola bakfra.

Og vi var ikke alene om å gå søndagstur denne dagen. Alt ved stidelet til Revesdal sto det et par som ikke var helt sikre på hvor turen burde fortsette. De gikk mot toppen og vi videre mot Bymarka. 

Utover langs sjøen ble det mer og mer søndagstur.  Været var bra, tempoet overkommelig og det var ikke for mye sorpe og vann i stien. Og vi gikk i skjortearmene. Det var en stund siden vi gjorde det.

Det var spor av folk, og vi passerte noen ved Bjorhamn og hørte folk i bakken. Det har antakelig ikke vært så mye folk rundt Lifjellet siden i fjor. Og på toppen satt det kjentfolk. Vi måtte stoppe for en prat. Det viste seg at han var på «treningstur». Planen var Trolltunga i juni engang. 

Bortover flyene fra toppen, var kontrasten mot gårsdagens tur stor. Borte var snø, hagel og lyn. Det var sol i ansiktet og varme i kroppen. I toppen av bakken ned mot Øksendal, gikk vi på et følge med unger og voksne. Ungene spurte om bademuligheter, og var fast bestemt på å bade. Det var antakelig is på vannet bare for 14 dager siden, og frost, snø og hagel dagen før.  Bading i mars? Ikke for oss, men for ungene derimot… 

I Øksendal ble det en liten nødvendig stopp. Oppover den fordømte bakken og videre nedover mot Dalevann og Dale var det folk. Masse folk. Og det var bra vær, masse bra vær.

Parkeringsplassen var full, og det kom fortsatt folk. Etter mange turer i dårlig vær var det kjekt å få en tur i godt vær. Noe å huske de dårlige dagene, og da gjør det ikke så mye om det bare ble en «helt vanlig søndagstur».

Lørdagstur, med lyn og torden 22. mars.

Noen ganger er det helt all right – å velge en enkel tur.

Været var ikke helt med denne lørdagen heller. Det ble meldt om vind og regn. Etter en del turer med både regn og vind, hadde jeg avgjort ikke lyst på en våt langtur. Det måtte derfor bli en kjapp tur rundt Lifjell. Og det var så avgjort rette turen denne dagen.

Værmeldingen tok feil.

Regn er nå en ting, men når værgudene skrur opp vindmaskinene og i tillegg hiver både snø og hagel i hode på uskyldige turgåere, da må det være lov å klage. For virkelig å understreke at det er de som bestemmer, fyrte de av noen salver med lyn og torden i tillegg.
Men ved starten av turen, var det ingen ting som tydet på spesielt dårlig vær. Det regnet, men det har de gjort før.  Det blåste, heller ingen stor nyhet.

Jeg ble litt betenkt da jeg kunne høre innflygingsradaren allerede nede ved sjøen.  Men egentlig var det tilnærmet normalforhold.  Utover langs sjøen hadde jeg vinden i ryggen, og jeg håpet at tingene ville roe seg til jeg kom opp på toppen.  Så feil kan man ta.

Men noen små oppmuntringer må kunne tas med. Bjørka er klar for våren. Det var knopper på greinene, og med noen fine varme dager, vil det ikke ta lang tid før de står grønne. Og det var tross alt ikke frost.

Det nærmer seg vår.

Ved Bjorhabn lå det slengt en masse stein.  Til å begynne med kunne jeg ikke forstå hvor all steinen var kommet fra. Jeg kunne ikke se et rassted oppe i lia. Men forklaringen må være at det er ”rester” etter en sprengning av gammelt krigsutstyr som ble gjennomført i uka.

Etter mengden av stein og hvor høyt vannet hadde vært, så må det ha vært betydelige mengder sprengstoff. 

Over flyene opp mot toppen blåste det. Jeg hadde problemer med å holde meg på beina. Skyene ble mørke og uten egentlig å tenke på det, gikk jeg bare rett forbi huset og videre ned fra toppen. Det er normalt med en stopp her, både for å ta noen bilder, og for å hive innpå ne varm saft. Ingen pause denne gang.

Og det tror jeg var rett.  Et stykke etter toppen begynte det å hagle.  På plankene over myra, holdt jeg på bli blåst over ende og ut i sorpa. Og litt lenger nede smalt og blinket det. Skikkelig.

Det var ikke opphold mellom lynet og torden.  Jeg har opplevd lyn i heia før. Den gangen smalt og glimtet det i ett. Nå var det bare to glimt, men rett ved. Jeg trenger ikke flere…
Etter en stund ga hagelet seg, og ble avløst av snø. Det ble sleipt og glatt. 

Nede ved Dalevann møtte jeg en hel gjeng engelsktalende ungdom.  Det var egentlig ikke forhold oppover for folk uten erfaring, men så mange som de var, er det ikke noen stor fare.
Uten om disse ungdommene, møtte jeg ingen andre, og det var for såvidt bra.

Nede ved bilen var det kaldt og vått å skifte klær. Og termometeret i bilen vist to små grader. Heller vinterlige forhold.

Denne lørdagen ble en tur rundt Lifjell ikke bare en vanlig treningstur, men også en litt spennende opplevelse.
Og jeg er glad jeg ikke valgte å ta turen andre og høyere plasser.  

 

 

Regn, snø og Bynuten. Søndag 16.mars

En tre bøtters tur med snø på toppen.

Regn. Og mer regn.  Dette kunne egentlig være hele rapporten fra søndagens tur.

Den var våt. Med snø i stede for regn øverst. 

Det var opphold da jeg kjørte hjemmefra, men alt på vei for å hente broderen, kom det regn på bilruta. Innover mot Gjesdal var det slagregn, og vi ble litt betenkte. På parkeringsplassen var det en bil, og vi så ikke folk oppover. Det ville bli en våt tur og ikke mange andre på vei.

Det viste seg at det faktisk ikke var andre enn oss denne dagen, som forsøkte seg på Bynuten.  Og godt var det. Forholdene var avgjort ikke for andre enn ”spesielt interesserte”.  Det var regn, mye regn, og det hadde regnet om natten. Stien var nærmest en bekk enkelte steder, og sorpa var dyp. Det verste var at stein og berg også ble sleip og ikke til å stole på.

Det gikk smått og forsiktig opp, og mer forsiktig nedover. 

Det ble en liten diskusjon før vi tok ut. Skulle vi dra en annen plass? Vi ble enige om å ”forsøke”. Opp til fossen måtte det i hvert fall være mulig å komme. Vi gikk forbi fossen, i rolig tempo, og fortsatte. I skaret opp mot Svartedalen fikk vi vinden i ryggen og regnet trommet på jakken.  Det gikk kaldt nedover nakken, mye på grunn av vannet fra lua, men også med tanke på å få dritværet i fleisen på returen.

Fra Svartedalen og oppover ble det mer og mer innslag av sludd og snø i regnet. Og over brinken begynte snøen å legge seg i lyngen. På toppen kom vinden i mot oss, og det ble heller utrivelig.

Nå var det ikke mange gode grunner for å ta en topptur denne dagen, men en del dårlige. Ikke var det utsikt. Øverst var alt innhyllet i regnskodde. Ikke var det mulig å ta en kjekk stopp. Alt var vått og kaldt. Selv saften på aluminiumsflaska, som var kokende på morgenen, var bare lunken. Og ikke var det andre.

Forholdene ble bedre da vi snudde, og nedover ble det aldri skikkelig dårlig. Vi hadde så avgjort det verste været øverst, med vind og sludd/snø.  Men nedover gikk det ikke så fort at vi fikk opp varmen. Det ble kaldt på armene og kulden krøp innpå.

Vi burde muligens ha hevet på oss noe mer klær, men det er enkelt å utsette slike ting i regn og vind med en temperatur ned mot null. Det er lettere å forbli kald. 

Snøfennene hadde minket. Det lå ny snø i søkkene. Det var egentlig vinterforhold, med innslag av vår.  Det var ikke fritt for at jeg gikk og ønsket bare litt opphold. Å ønske sol og varme var å overdrive.

Nedover lurte vi også på om det ville komme folk i mot.  Og om vi skulle si noe i så fall. Det kom ingen og godt var det. Det satt en familie med småbarn øverst i den første bakken, men det var alt. Det var ikke fare for at de skulle ta en topptur. Og bare en bil utenom vår på parkeringsplassen.

Heldigvis hadde vi tatt broderens bil denne gangen. Varevogn er en fin oppfinnelse. Det er mulig å skifte klær innendørs. Denne dagen var det en velsignelse. Men selv med varme tørre klær på kroppen, og varme i setene og varmen på full guffe, ble fikk jeg ikke opp kroppsvarmen. Det var kuldeskjelvinger helt til  jeg omtrent sto i dusjen.  

Dale, Resasteinen, Li – lørdag 15. mars

En langtur nær byen

Fredagskveld betyr dypdykk i værmeldingen. Denne gang var Yr og Storm enige. Det ville bli lite vind muligheter for litt regn, men ikke sol. Og det ville være best vær ute langs kysten, mer nedbør lengre inne.

Og det måtte, om mulig, bli en litt lengre tur enn bare 2-3 timer.  Bynuten var et alternativ, men det dukket opp fjerne minner fra fjorårets tur rundt Resasteinen, Lifjell og tilbake til Dale om Bymarka.

Det er i hvert fall en lang tur. Halvannen time i tillegg til den vanlige tiden rundt Li. 

Turen går opp mot Dalsnuten på gammel  gardssvei, og det er fortsatt mulig, enkelte plasser å se hvordan de i gamle dager la til rette for folk som skulle opp eller ned bakken.  Dagens turister  lager   sin egen sti, uten om kulturminnene.  Litt unødvendig, men så får vel arkeologer en gang i framtiden noe å bryne seg på.

Det er en drøy bakke oppover mot Resasteinen, som må være en gammel  lega med ly for en person. Videre går det opp og ned til Jødestafjellet. Enkelte plasser går stien helt ute langs brinken med god utsikt over Dale. For enkelte er nok stien også litt luftig. Bakken ned til Dalevann er i hvert fall bratt, og luftig øverst. 

Og som så ofte før, jeg var spent på hvordan det ville gå med årets første langtur. Holder knærne, er formen god nok til å komme opp bakkene, og blir jeg stiv det siste stykket.

Etter 25 år skulle jeg kjenne meg selv godt nok til å vite at en slik tur ikke byr på problemer, men det er fortsatt spennende.

På Dale var det ikke mye folk, en bil og ikke spor av folk i stien. Nå var ikke det egentlig uventet.  Lørdag er ikke den stor turdagen. Det hadde vært litt regn på ruta innover mot Dale. Jeg fikk heldigvis opphold opp de første bakkene. Ved Resasteinen både blåste det og regnet, men i det jeg tok fatt på veien videre mot Jødestadfjellet var det noen hvite filler som kom ovenfra.  
Ingen hadde nevnt snø.

Nede ved Dalevann ble det en liten drikkepause. Det var også en familie som tok en pause. 

Det var mor og far sønn på 7 og minstejenta på  5. Det er godt gjort å få med seg ungene opp bakkene, og de skulle videre. Jeg traff de igjen nede på veien, De hadde gått opp bakken og ned til Øksendal, og derfra ned Revesdal. Guttungen hadde gått helt ned til bunn av Revesdal og så opp bakken. Det ble mye opp og ned. Tøft gjort.

Men før jeg traff familien, måtte jeg jo opp til toppen av Lifjell, ned til Bymarka og videre langs sjøen. 

Jeg har tatt denne turen noen ganger opp gjennom årene. Og har alltid kjente det. Langs sjøen, på slutten av turen går stien litt opp og ned over svabergene. Det blir fort tungt selv om bakkene ikke er lange, men bakken fra Revesdal og til stidelet, har alltid gått skikkelig tungt.

Jeg var nok stiv og det kjentes i beina på slutten, men det var ikke verre enn det hat vært tidligere. Så selv om det nok går senere totalt, får jeg igjen for all treningen.

Så det ble en skikkelig positiv opplevelse. En fin tur – en opptur.

Nå ble det ikke noe særlig, men snø……

Turplaner for 2014

Planlegging eller ønskedrømming.

Jeg er ikke helt sikker på om det er lurt å sette ned på papir (eller i en datafil, for den saks skyld) hvilke turplaner jeg ser for meg for sesongen 2014. Det blir lett en nedtur til høsten, når oppsummeringen foretas.  Og det er ingen begrensinger på avstander og gåtimer på kartet.

Hva som kan gjennomføres er først og fremst avhengig at helsa holder, og at det ikke detter på noen skader. Småskader hindrer ikke turer, men det kan lett oppstå mer alvorlige ting.

Nåja, jeg pleier å si at lå lenge det bare er vondt, et det til å leve med – vel å merke på tur…

En sikker post på programmet er påsketuren til Blåfjellenden.  Bestyrerinnen er fortsatt oppsatt på å feire påsken på hytta. Det er litt imponerende at bestyrerinnen fortsatt satses på skigåing, lenge etter at jamngamle har lagt alt friluftsutstyr på hylla. Eller brent skiene, for det var da vitterlig treski  de hadde da de ga opp?  Det blir ikke så mye turer i påsken. Mer vask og puss, pluss skifting av sengetøy. 

Og jeg har alt bestilt en tur til Scotland i begynnelsen av mai. For å gå Lochnagar. En Munro.  Sammen med broderen – uten bestyrerinne og kone….  Stort bedre enn det kan det vanskelig gjøres.

Jeg satser også friskt på en telt-tur i mai. Muligens i forbindelse med 17. mai. (Bestyrerinnen skal da på ferie i Spania, og da får jeg hele helga til disposisjon. Det må bli Fidjadalen eller muligens Madlandsheia?

Så snart snøen er vekk i heia, blir det fredag/lørdagsturer til Blåfjellenden. Det blir skikkelig kjekt. Tenk igjen å få anledning til å servere kaffe til andre gjester, drøse om fjell og hei, uten stress. Treffe  gamle kjente og bli kjent med nye mennesker.

Så må det bli en kjapp helgetur i juni. Båt til Lysebotn og videre til Langavatn på fredagen. Så til Blåfjellenden på lørdagen med en heietur til Flørli på søndagen for båten tilbake til bilen. 

Litt ute i juli blir det reprise på fjorårets opphold på Nilsebu. Det blir familiesammenkomst med komlemiddag tirsdag, fisking og lange kvelder. En turer til Stakken skal det også bli råd med, samt en tur over Kannekleiv, Storhidlerdalen og ned Snetonå.  Bare værgudene nå får med seg dette, og legger inn en bestilling på brukbart turvær.

For oss pensjonister, vil det vel også bli mulig med en tur over Hardangervidda. Fra riksvei 7 til Haukeliseter? Det er ofte problemer med å få tilpasset turene når det er flere med, men vi må da kunne få til noe.

Eller vil det fortsatt være søndagsturer til Blåfjellenden, Sandvatn og Tomannsbu. De turene kan da ikke ha blitt for lange som dagsturer for gamle folk, over vinteren.

Og det må kunne gå med en tur fra Grydalslegå til Grautheller en eller annen gang. 

Hva da med den årlige turen til Stranddalen for å sjekke blomstene? Den må da kunne  gjennomføres. Kan vi muligens få lokket med barnebarn denne gangen.

Oppe i alt dette håper jeg det er tid til en tur i høgheia innerst i Suldal.  Det hadde vært morsomt å kunne ta en tur fra Krossvatn til Nilsebu.

Og hva da med en telttur sammen med barnebarn .  Eller en tur til Langavatn med jentungen.

Det ble en tett kalender totalt. Og jeg er nesten sikker på at det dessverre ikke er mulig å gjennomføre alle planene. Men nå er det satt på papiret, og da mangler det bare å gjennomføre så mange turer som mulig.  Det skal bli morsomt å ta en oppsummering til høsten, uansett.

Bynuten, Søndag 9. mars

Oppkjøring til barmarkssesongen.

Vi burde stille med blankpussede støvler og nyvaskede lommetørkle på søndagens tur. Nok en gang hadde yr tatt frem god-ordene og snakket om sol, varme og lite vind. Været måtte utnyttes til noe mer enn bare en treningstur. Bynuten kunne være et passende mål.

Turen opp på Sandnes høyeste punkt, 772 moh, er ikke en vintertur. Det er folk som kommer seg opp på toppen med is og snø i stien, men for oss gamlekarer er slike akrobatiske øvelser ikke helt det ønskelige.

En tur til Bynuten står ofte på programmet både på våren og høsten. Det blir den vanligste turen før og etter sesongen i heia.  De siste årene har disse mellomsesongene blitt svært korte, og derfor har det heller ikke blitt så mange turer til topps i Sandnes. 

Denne dagen var det ikke mange hindringer. Broderen var også klar for en slik tur. Og han mente knærne ville holde.

Turen opp, og ned, til Bynuten er normalt regnet som en femtimers tur. Med andre ord en skikkelig dagstur.  Vi trenger nok ikke fullt så lang tid. Og vi trenger litt mer lengde på søndagsturene for igjen å komme i form til de ”skikkelige” heieturene i sommersesongen.  At det antakelig er nok så mange år for sent til og ”komme i form”, får vi bare leve med. Det er uansett kjekt å være på tur.

Det var alt en god del biler på parkeringsplassen da vi kom, og vi startet samtidig med flere andre. 

Etter starten så vi spor, men ikke så mye folk.  Men det kom en kar i mot, som alt hadde vært på toppen. Han må ha startet tidlig.

På brinken over fossen så vi et par, men da vi kom opp, kunne vi ikke se noen i stien eller i skaret opp mot Svartedalen.  Paret hadde tatt feil vei og gått rett opp berget mot toppen. Nå vet jeg om folk som har klatret denne ruta, men … De snudde da de så oss.

Rett under kanten øverst, var det på med jakker. Det blåste ikke mye, men det ble uansett kaldt.

Øverst var det nesten vinter. Ikke en plass for folk med sommerklær.  Sola som Yr hadde nevnt manglet, og selv om det ikke var nedbør, ble det kaldt å sitte ned. 

Vi hadde tatt det med ro oppover. I et jevnt tempo. Nedover var et mulig å slippe på litt mer. Det var nesten tørt på steinene, og det var heller ikke sorpe over alt. Men det var til gjengjeld folk. Det er ikke ofte vi treffer så mange på søndagsturen.  Da må været være mye bedre enn det var denne dagen.

Og med et bra tempo, på god sti, med fint vær, så kommer godfølelsen. Vi bare ”flyter” nedover, praten går og alt er bare kos.  Selv ned de siste bakkene mot bilen var det mulig å holde farten oppe.

Med en slik fin dag og en slik bra tur, er det ikke snakk om å bli stiv og trøtt. Det får vente til mandag.

Fidjadalen vårens gavepakke lørdag 8.mars

Gammel sti, men kun egne spor.

Som for omtrent hele Norge, så har det vært en mild februar. Krokus og snøklokker titter frem i hagen, og jeg titter på værmeldingen. Denne dagen ble det lovet bra vær. Ikke nedbør, som er bra. Ikke vind, som er bedre. Og sol, i vertfall tidlig på dagen, ikke dårlig det heller.

Bestyrerinnen gjør motsatt av trekkfuglene, hun er dratt til ”syden”, Denne gang Grand Canari.

Det gir mulighet for en lengre tur, ikke det at jeg ikke kan ta langturer til vanlig, men nå er det engang slik at arvingene stikker innom for å sjekke ”ståa” ( arven?) lørdager, og det er jo kjekt å være tilstede.

 

Jeg vurderte en tur til Blåfjellenden, men så god var ikke værmeldingen. Det har jo omtrent ikke vært vinter til nå i år. Det er kommet store mengder nedbør, men som regn nede i lavlandet. Det har blåst – stort sett hele tiden. Men denne dagen ble det bare meldt om bris.

Hva med Fidjadalen?

 

Er det mulig å komme inn til Huldrehaugane, så tidlig som i begynnelsen av mars. Jeg sjekket gamle turrapporter. Så tidlig hadde jeg ikke vært innover noen gang. Et forsøk verdt, tenkte jeg.

Det var flom i elvene nede i lavlandet. Oppe ved Eikeskog gikk elva stor, men ikke så stor at det ville bli problemer i ura – mente jeg. Det var jo bare å forsøke.

 

Det lå fortsatt snø og is nede i juvet ved Månafossen, Det var noen små flekker med is i stien opp mot Mån. Fonna før selve garden var på plass, men den var ikke særlig stor. På flatene ved Mån var det vann, mye vann. Det ble nesten å vasse bortover flyene.

Det er et lite parti hvor elva går kloss i fjellet. Her hender det at det blir å henge i fjellveggen for å komme forbi.  (En gang jeg drev å klatret i opp og ned i berget her, gikk det et følge over haugen, og kom før meg.  Det er ikke mye å spare på å henge i veggen.) Denne gangen gikk det greit å balansere på noen steiner langs berget.

Det hender at folk spør hvor det finnes steder der de kan være for seg selv. Fidjadalen kan være et alternativ. Denne lørdagen var det ingen andre på tur i dalen uten om meg. Kun egne spor ut og inn. Litt ensomt, og jeg var litt mer forsiktig enn vanlig. Det er ikke mye dekning inne i dalen….

 

Jeg gikk inn til forbi Månastødelen og ned til elva. Det er tydelig at også andre liker å ligge i telt her, jeg talte ikke mindre en 7 bålplasser.

For mange år siden var det bever litt lengre inne, jeg sjekket, men så ikke spor.

Så langt hadde været vært bra, ikke veldig varmt, men fint vårvær. Men etter hvert ble himmelen i vest stålgrå og det var tydelig et værskifte.  Jeg tok en liten pause ved Månastødelen, og kunne kjenne at det hadde blåst opp. Det virket kaldere, men det kan skyldes vinden.  Pausen ble ikke lang.

På tilbakeveien over slettene fikk jeg vinden i fleisen, og da ble det såpass kjølig at jeg helst burde ha tatt på jakken. 

På toppen før bakken ned mot parkeringsplassen, ble det en liten pause og et tilbakeblikk på turen.

Til å være så tidlig på året var det en fin tur. Et godt gjensyn med dalen. Teltplassen ved elva ligger og venter på besøk, og Månastødelen var akkurat som før. Bjørka er fortsatt bar og det flere måneder til heggen blomstrer og lukta av hegg legger seg som et teppe, men det er håp – om flere turer i Fidjadalen.

 

 

MYTHBUSTER - Myten om vann

Drikk, drikk og drikk før du blir tørst – hvorfor i alle dager....

For friluftsfolk har det gjennom årene skjedd store endringer på utstyrsfronten. Det er nok å nevne Goretex og for eksempel forskjellen mellom den gamle ”gode” sekken med meis og dagens vidunder. Mange er også opptatt av vekt, og det er masse lettvektsutstyr på markedet.

Og det viser seg – selvsagt – at all ny viten ikke alltid er best og til å stole på. Når det gjelder utstyr, er det enkelt å sjekke om det er bedre enn forgjengeren. Den som har skoen på kjenner fort hvor det trykker.

Det er ikke alltid like enkelt å sjekke om nyvinningene er bedre når det gjelder andre mindre håndgripelige ting.

For min egen del har jeg hengt meg opp i påstanden om at det er viktig å drikke – drikke mye og helst FØR du blir tørst, for å kunne yte på et høyt nivå.

Det finnes lite forsking som støtter påstanden. 

Påstanden oppsto i forbindelse med at sportsdrikke kom på markedet og skulle selges.

 Hvorfor vi skal drikke -mer- vann, følger at to ting, så vidt jeg har klart å få med meg.

Det er for å opprettholde veskemengden og/eller veskebalansen.

Når det gjelder veskemengden, viser forskingen at ytelsesnivået IKKE blir påvirket av om vi mister veske gjennom svetting, før det dreier seg om flere liter. (Selvsagt avhengig av kroppsvekt.)

Påstanden om at vi må drikke like mye som vi ”mister”må også være pølsevev. Vektreduksjonen ved langvarig fysisk arbeid, vil ikke bare være vann, noe vil være fett og kullhydrater, og vi må uansett ha noe vann å gå på.   

Og hvordan klarte vår forfedre å springe viltet i senk på savannene i Afrika. Bar de på vann?

Hadde dagens maratonere snakket med sine forgjengere fra tidlig 1900tallet, så ville de blitt sterkt advart mot å drikke vann i det hele tatt. Jeg tror ikke det er riktig tilnærming til problemet, men det viser at de tenkte annerledes i tidligere tider.

Når det gjelder veskebalansen, så blir begrunnelsene for at det IKKE er viktig å tilføre vann i mengder under langvarige fysiske anstrengelse, noe mer vitenskaplig. Og her blir det å stole på kilder.

Men for meg virker følgende fremstilling rimelig.

Veskebalansen (mengden salt i forhold til veske – for enkelthets skyld) er viktig for ytelsen. Det er antakelig den som styrer vårt behov for vann.

Det som skjer er at osmolalitet stiger som respons til svettetap. Dette er helt avgjørende for å forstå - du kan ikke tape salt, selv om du er en "salt svetter". Hvis natriuminnholdet i blodet synker, er det fordi du drikker for mye vann, ikke fordi du svetter salt. Og det er selvsagt helt normalt og helt uten problemer at osmolalitene stiger under langvarig arbeid. Det er vi laget for.

 I denne sammenheng kan det nevnes at inntak av sportsdrikk gir en merøkning av mengden salt i forhold til veske, og økt saltinnhold gir behov for mer vann. Med andre ord du blir tørst av å drikke. Litt ironisk, men det blir jo tross alt kalt ”tørsteslukker”.

En god del undersøkelser viser at overdreven drikking faktisk er farlig. Kroppen har flere strategier for å tilføre salt til kroppsvesken, så det skal selvsagt en god del vann til før det kan bli skadelig.

Naturen har gitt alle dyr evnen til å drikke når de er tørste. Men i følge myten må vi mennesker drikke FØR vi er det. Menneskene må være temmelig spesielle i forhold til andre dyr.

Så drikk når du er tørst og ikke tenk så mye på hvor mye du drikker. Kroppen trenger glukose, men den inneholder sannsynligvis vann for minst 2 timers fysisk arbeid.

Høgjæren - Synesvarden søndag 2. mars

Vårtur med innlagt vinterstemning.

Forrige uke ble det en omlegging av planer, det var derfor naturlig at vi prøvde å gjennomføre turen denne søndagen.  Lørdagen hadde vært knallfin – varme, sol og nesten ikke vind. Rene våren.

Vi kunne meget godt tenke oss tilsvarende forhold søndag.  Men de som bestemmer, tok ikke hensyn til våre beskjedne ønsker og startet dagen med vind og nedbør.  Nå gir ikke vind fra øst som oftest noe særlig mye nedbør. Det ble vått på bilruta.

På Parkeringsplassen på veien over mot Tovdal, var det direkte surt. Vind, selv om den nok ikke var sterkere enn en stiv bris, og temperatur ned mot null. Nedbøren som kom som regn litt lengre nede, var her oppe (250 moh) gått over til snø.  Det var liksom ikke vintertur vi hadde sett for oss.

For riktig å gjøre oss oppmerksom på at høgjæren ikke var rette plassen denne søndagen, kunne vi se at det var sol lenger vest.

Det kunne ha vært litt sånn Garborgsk  Alvelandstemning – ”det kviler klårt mot himmelrand”, men vindmøllene ødelegger mye av dette.

Nå var bakken bar, og det var ikke antydning til frost, selv om myrene øverst fortsatt var litt harde.  Forholdene var derfor ikke slik at turen ikke kunne gjennomføres. Vi salte opp og tok oppover stien – i et alt for raskt tempo for å få opp varmen. Det resulterte kjapt i høy puls og akutt behov for et mer bedagelig turtempo. 

Som så mange ganger før, etter å ha gått oss varme, justert hette og fått på vanter, kommer den gode turfølesen, og vi kan konsentrere oss om andre ting.  Som å holde tempo oppe i bakkene mot Synesvarden. Og om de vi så foran går fortere eller senere enn oss. (Vi tok litt innpå nedover mot Holmavatn, men ikke merkbart mye….)

På stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå fikk vi vinden i fleisen. Heldigvis holdt det opp å snø. Og vind har vi kjempet med før noen ganger, selv kald vind.  Det går litt senere, og krever noe mer krefter, men hindrer ikke turen.

Det var noen folk ute og gikk, på vei mot ”kjerringå” vekslet vi noen ord med gjengen. Vi tok igjen folkene på returen, og da viste det seg at det var noen vi hadde vært sammen med på Blåfjellenden.

Uten om disse var det ikke mange på tur denne dagen, men det sprang to spreke jenter forbi oss.

Med vinden i ryggen, og uten nedbør, blir returen til Holmavatn svært grei. Det blir igjen mulig å diskutere. Pust og bein glemmes, og verden er et greit sted å være.

Vi var litt skeptiske til bakkene opp mot Synesvarden, men disse gikk noenlunde. Vinden hadde løyet litt, og det var bare noen steder den tok i.

Turen totalt er opp mot 15 km, og det tar oss noen timer. En passende søndagstur, som denne gangen fikk en helt grei slutt.

Godværs – treningstur Li lørdag 1. mars

En glad dag i mars.

Endelig kom en dag med bra vær.  Sola skinte, og værmeldingen lød godt.  Ingen mørke skyer verken bokstavlig eller i overført betydning.  Det burde ligge til rette for en skikkelig bra tur.

Det hjelper ikke med arvinger. Som dumper barnebarn i fanget på, her må jeg nok si: bestyrerinnen.

Men hun er nok så klar på at morfar må tre støttende til. To små som – en som egentlig ikke er så liten lenger, krever sitt. Dagseddelen lød derfor på en kort tur. Og da passer det med en treningstur rundt Li. Og, det kan i grunnen ikke sies for mange ganger, været var nydelig. Varmt, uten vind og sol.  

Vår.

Det har ikke vært tilsvarende vær siden januar, og da var det helst kaldt.  Det var mange som hadde fått med seg at været var bra. En god del biler på Dale. Og mange folk i løypa.

Jeg traff samme mann som jeg har truffet noen ganger før. Det er andre enn meg (og broderen) som bruker Li som treningstur.  Nå er det hyggelig å treffe folk igjen, og veksle noen ord om været.

Jeg var spent på formen. Torsdagens trening gikk ikke helt etter planen. Den var tyngre enn på lenge.

Hvordan ville det slå ut rundt LI?  Jeg tok det litt med ro helt i starten, men det fine været og gode forhold gjorde det kjekt å ta i litt. Det ble helst slik at jeg gikk og holdt igjen i bakken. Det er et tydelig tegn på ar dagsformen er på plass. Det var fortsatt sorpet og glatt enkelte plasser, men det var ikke vått i stien. Endelig gode forhold, det var bare å gi på.

Opp bakken gikk det i vanlig tempo, pulsen kom selvsagt opp, men det var enkelt å holde den på et rimelig nivå, og det tok ikke lang tid før den var nede på ”normal” nivå på de flate partiene oppover.

På toppen traff jeg to på sykkel. De hadde syklet opp veien, og ville ta samme rute tilbake. Jeg fortalte at folk hadde syklet ned bakken mot stien langs sjøen. Det ser umulig ut for meg, og virker temmelig vannvittig, men bildene fra turen lyver antakelig ikke. 

I det fine været var det selvsagt folk på tur. Jeg traff flere som kom i mot, og det satt folk rund om kring som hadde pause. Det luktet stekte pølser.  Dette var første turen der jeg ikke så spor av is eller snø/haggel.  I nordhellingen i skyggen var det nok litt hardt i bakken. Det hadde vært frost om natten.  Som tidligere sagt, når skaren bærer st. Hans blir det en sen vår.

Hos oss har det omtrent ikke vært snø, og i motsetning til de foregående årene er det ikke frost til ut i mars. Snøklokker og krokus er vårtegn.