Høgjæren - en kald tur.

Vind, vind og mer vind.

Fredag var det høst-tur. Lørdag var det mer snakk om vinter. Og det selv om turen egentlig gikk i lavlandet. Om høgjæren kan kalles lavlandet.

Det blåste.

Hjemme var det 5 grader og helst lite vind. Jeg kunne tenke meg en enkel tur.

Høgjæren er normalt enkel, men ikke denne lørdagen. Ikke det at turen ble vanskelig eller farlig, men mye tyngre enn den pleier, og den krevde at utstyret var i orden.

På parkeringsplassen ulte det rundt bilen. Temperaturen var bare så vidt over null. Det var ikke tegn på frost, men svinkaldt.

Lav temperatur og vind er ingen god kombinasjon. Det krever at klær og utstyr er i orden. 

Heldigvis hadde jeg tatt på vinterklær. Det vil si lang under og fleecemellomlag. Jeg føler at mye er gjort om bare hodeplagget er tilpasset forholdene, og denne dagen hadde jeg med vinterlokket (sivil utgave av BF).

Jeg hadde ikke med vintervanter. De lå igjen på hylla i gangen….

Redningen ble to par vanlige billige vanter av typen to par for 39.90. Normalt blir jeg jo så varm på hendene at det holder med et par, denne dagen beholdt jeg begge parene på, hele turen.

Opp den første bakken var det kalt. Og det var tungt. Normalt går det greit å gå her, bakken er passe bratt, slik at jeg blir god og varm.

Denne gangen blåste det godt i mot. Det ble å ta det med ro oppover. Og selv om pusten gikk, så ble jeg ikke skikkelig varm. 

Heldigvis går stien litt i le av en skogdott øverst. Det gjorde at jeg fikk orden på klærne - helt oppkneppet og hetta på.

Etter en stund så blir jeg vant med vinden og kjølen. Turen blir som vanlig kjekk.

Oppover mot Synesvarden merktes vinden igjen. Det var ikke mulig å gå i vanlig tempo. Movinden tok virkelig i enkelte plasser.

Nå var nok ikke vinden over liten til sterk kuling, men det er nok på åpne høgjæren.

Nedover mot Holmavatn fikk jeg vinden i ryggen, og anledning til å se meg rundt.

Det var faktisk noe å se på. Sola tittet frem mellom mørke skyer, og på denne tiden av året er sola ikke langt over horisonten.

Den lave sola farget heia gylden. Det minnet enkelte plasser om fargen på gammelt lær. Alt det brune fikk liv. Og kulden og vinden ble glemt en stund, det var tid for å beundre naturen, Selv så sent på høsten gir naturen opplevelser som er verdt å ta med.

Steinkjerringå satt ensom og ventet på besøkende vandrere. For meg ble det en kort visitt før jeg snudde og tok fatt på veien tilbake.

I medvind det første stykket.
Oppover fra Holmavatn mot Synesvarden fikk jeg igjen vinden i fleisen. Vinden var nok noe sterkere nå enn tidligere. Det ble å kjempe seg oppover.

Det burde liksom ikke være så mange folk på tur denne dagen. Jeg gikk forbi to jenter på veien, i tillegg hadde jeg truffet en kar på toppen. Det var også en del folk med hunder et par plasser.

Været er ingen hindring.

På parkeringsplassen skiftet jeg ikke på tørt tøy. Å ta av seg på overkroppen i kald vind virket ikke særlig fornuftig,

Jeg sto under varmt vann en stund da jeg kom hjem, før varmen vendte tilbake.

　

　

Fredagstur rundt Gruda

Kort tur og uten bakker.

Det er egentlig ingen grunn for å skrive en rapport fra en slik kort tur i nærområdet.  Men...
Jeg ringte Bernt, han var på vei rundt Gruda, og omtrent utenfor kjøkkenvinduet. Ingen god unnskyldning for ikke å være med.
Været var bra, selv om det blåste litt. Tørt og fint, og forholdsvis bra temperatur,

Men modene bringebær? I slutten av november?
Rundturen tar ikke mer enn halvannen time. Det finnes omtrent ikke bakker, og mesteparten går på asfalt.

Det er en grei tur i god selskap, og nå var det en stund siden vi hadde gått sammen. En god anledning til en drøs.

På Gruda stoppet vi for å sjekke noen hauger med brukt asfalt, Kan det være lovlig å deponere dette i landbruksområdet?  Vi mente begge at det nok ikke var sikkert at "noen" ville "godkjenne" dette.

Mens vi sto det, la jeg merke til noe som virket velkjent. Og helt riktig - et modent bringebær.

Nå har høsten vært usedvanlig mild, og det har ikke vært frost til nå. Det er fortsatt knopper og blomster på rosebuskene i hagen. Plenen er grønn. og markene har fortsatt grønnfargen i behold.

Men bringebær i slutten av november?

Det kan være den globale oppvarmingen som endelig slår til. Kan vi vente en tidlig vår?

Regnværstur

Søndagstur rundt Li/Dale i dårlig vær.

Som vanlig ble det en runde på hvor turen burde gå på søndagsmorgen. Været var langt fra perfekt, og værmeldingen enda dårligere. Vind og regn – hele dagen.

Siden de siste turene hadde gått rundt Li, håpet jeg det ville være mulig å finne en annen plass. For eksempel på høgjæren.

I utgangspunktet ble vi enige om den turen. På vei mot broderen, kunne jeg se det alt var begynt å regne oppe på høgjæren. Det lå et regnslør over landskapet og himmelen var blytung.

Inn mot Sandnes så det lysere ut, og det var håp om at regnet ville holde seg borte – den første halvtimen. Det var ikke vanskelig nok en gang å sette kursen mot Dale.

Og det ble etter hvert flere og flere dråper på ruta etter hvert som vi nærmet oss Dale. Det var ikke skikkelig regn, men lett yr. 

På parkeringsplassen var det bare noen ganske få biler. Vi møtte et følge med hunder i det vi startet turen. Følget var tydeligvis ferdig med sin tur.

Og utenom disse var det ikke andre enn oss. Det var ikke spor i sorpa hverken utover langs sjøen eller oppe på toppen. Det kan ha kommet folk opp veien. De ville ikke ha satt spor i grusen, men vi så ingen.

En ensom tur. Og ikke så rart. Det regnet – hele turen. Ikke lenge etter start var det på med hetta, og den var stort sett på resten av turen.

Det er litt «rufset» terreng rundt Li. Jeg må ta hendene i bruk for å skyve unna greiner og for å ta tak opp eller ned kneiker. Det er også satt opp både kjetting og tau for at folk skal kunne komme sikkert fram.

Og når hendene brukes, så kommer det regn opp ermene. Det er mulig å tette nede ved håndleddet, men da er det ikke mulig å dra hendene inn i jakken. Uansett, jeg var våt til langt oppe på albuen temmelig kjapt.

Opp bakken – en stigning på 250 høydemeter, blir det også en del svette under jakken. Alt i alt blir det fort ubehagelig på toppen. Vått og kaldt. Øverst er det selvsagt også mest vind.  

Utsikten fra toppen var ikke helt den samme som på lørdagen. Regnskodda lå tykk over fjorden, og det var bare så vidt mulig å skimte byen. Ikke det at vi kikket særlig mye på utsikten. Vi fant fram saften - varm for anledningen, og gjorde stoppen kort.

Hadde vi hatt en lengre tur i åpent terreng foran oss, hadde vi nok tatt på mer klær. Det som på lørdagen var en kjekk tur i heieterreng, ble søndag en ubehagelig del av utflukten.

Skikkelig surt. Andre folk holdt seg antakelig inne og gikk ikke fjelltur midt i Sandnes i regnet.

Det gikk greit ned lia mot Dale. Vi pleier å skifte til tørre klær etter turen. Denne gangen rant det av både buksa og jakken. Vi krøp under et lite utstikk og fikk tørt på overkroppen. Bilsetet ble vått.

Det ble søndagstur.

Lørdag tur - på kjente stier.

Frost og snø i heia.

Det ble ikke tur på fredag. Og noen må ha skylden. Jeg skylder på værmeldingen. Det ble meldt om tørt og fint vær frem mot helgen. Til og med sol på fredag.

Og hva ble servert. Snø og frost.

Det er mulig å gå innover med barfrost. Noen centimeter snø oppe på is er ikke helt det samme. Og spesielt ikke om det er snakk om å gå innover heia alene.

Fredagsmorgen var overskyet og med litt nedbør. I Hunnedalen snødde det, og jeg så ikke syn på tur innover.
Det ble en fredag uten tur.

Jeg sjekket værmeldingen frdagskvelden og planla en topptur. Enten Bynuten eller Vådlandnuten...
Og hva med forholdene lørdag? Det var snerk på pyttene, men ikke nedbør. Og i horisonten var det blå himmel. Det var muligens forhold for en topptur. Bortsett fra at det var snø på toppene.

Plan B - rundt Lifjell.

Som oftest blir det noen uker med vekslende vær på senhøsten/tidlig vinter. Da er den vanlige turen rundt Lifjellet god å ha. Det så i hvert fall bra ut - en stund. Et par plasser oppe i fjellsiden renner det vann over berget. Og det var greit de fleste plassene, men noen av disse våte  flekkene hadde fortsatt is under. Og et var nesten umulig å skille de plassene som var bra fra de med is.

Etter å ha glidd ut en plass, ble det dobbeltsikring. 

Lørdagen var det kjekt å gå tur, Det var, bortsett fra isene enkelte plasser, tørt på berget. Sola kom over Dalsnuten og farget landskapet med rødtoner. Trekken kom bakfra, og selv om gradestokken viste bare så vidt over null, ble det behagelig bortover langs sjøen. Blå sjø og blå himmel, hvitt på toppene innover ga en småpen utsikt. En lastebåt gikk utover, og kunne plasseres i bildet.

Bakken opp mot toppen er fortsatt en utfordring. Her gjelder det å skynde seg langsomt. Det skyet til utover dagen. Sandnes lå under et skydekke, og det var mørkt i øst.
Strekningen fra toppen og til Dalevann, er den kjekke delen av turen. Den går i et terreng som i hvert fall minner om hei og fjell. Selv om byen kan sees i enkelte av skarene ned mot fjorden.

Det er også her jeg normalt treffer folk. Og til å være lørdag var det folk på tur. Det var ikke bare meg som syntes det var greit med litt fjelluft.

Lia ned mot Dalevann er normalt bratt og våt. Denne gangen var det mulig å gi litt på. Og gjennom skogen og nedover lia, er en skikkelig fin avslutning. Det er i hvertfall ikke særlig anstrtengende å småjogge nedover. På parkeringsplassen var det biler og folktil å være lørdag.
Det var rette dagen for en tur.

En kjekk treningstur

Rundt Dale-Li i fint vær.

Vinter eller sommer? Hvor skal søndagsturen gå denne gangen?  Det ville ikke bli tid til en tur i heia. Det tar for lang tid til å kombineres med sosiale forpliktelser. Madland med Vådlandsnuten, Bynuten eller Dale-Li kunne gå.

Værmeldingen var god, det skulle bli sol og bra vær. På vei innover mot Sandnes, med flagg som sto rett ut og mørke skyer over fjellene lenger inne, ble det kjapt en sjefsbeslutning om å ta turen rundt Dale-Li.

Det var alt mange biler på parkeringsplassen da jeg kom, og det var en del turgåere som holdt på å «sale opp».

Forholdene var bedre enn på lenge, det var tørt i bakken. Vinden kom fra nord, og i le av fjellene kunne den ikke merkes. Sola var ikke kommet over fjellrekka, men det var blå himmel. Det var noen som startet samtidig med meg, og holdt omtrent samme fart nedover. I første bakken gikk vi like fort. Og i tillegg kom det en kar som strøk kjapt forbi. Hva i alle dager. Jeg begynte å lurer på om formen helt var forsvunnet.

Ok, da får jeg prøve å ta i litt. Og det var egentlig dagen for en kjapp tur uansett. Med folk foran, og som etter hvert ble passert, kom jeg for en gangs skyld i hurtigmodus. Det var lenge siden jeg hadde kjent lyst til å ta i.

Og det kunne jo være moro å se om jeg fortsatt kunne komme rundt løypa på en grei tid. Turen rundt Dale-Li har jeg gått så pass mange ganger at jeg vet når det går fort.

De gangene jeg virkelig har vært i god form, må jeg holde igjen i bakkene, og ikke ta ut for mye. Det var ikke helt slik denne gangen, men litt.

Det er kjekt å kjenne at kroppen fungerer, og at det er krefter til å holde et høyt tempo. Dette gikk jeg og tenkte på ut over mot Einerneset. Og var litt eplekjekk. Hvor var de neste jeg kunne gå forbi?

Da kom det tre stykker lett joggende innpå.

Helt uanstrengt i pratetempo. Og der gikk jeg med forholdsvis høy puls. Det ble tatt noen bilder og utvekslet noen ord, før gjengen fortsatte, i bra tempo. Og jeg i mitt….

Det var ikke tidspunktet for nedtur, for rett etter begynte jeg på bakken opp fra Bymarka og til topps på Lifjellet. Omtrent 250 høydemeter i en jevn og fin bakke.

Jeg hadde hevet av meg jakken tidligere, og oppover bakken ble det uansett varmt nok, selv uten direkte sol. Jeg gikk og lurte på om det ville være nødvendig å ta på jakken før toppen.

Det var helt greit å gå i bare ulltrøya. Ikke direkte varmt, men heller ikke kaldt, selv om det trakk – ikke blåste – på toppen.

Jakken måtte på under pausen på toppen, men ikke langt nede i lia, ble det stopp og lettelse i antrekket igjen. Nedover sørhellingene mot Dalevann, var det nesten sommer, og det ble lett å holde motivasjonen oppe.

Jeg var litt spent på hvor lang tid jeg egentlig hadde brukt. Det kunne ikke være rekordtid, men en god tid i forhold til hva jeg har vært vant med.

Og klokka viste at det hadde gått bra, og totalt hadde jeg grunn til å være fornøyd med innsatsen.

Men selvsagt hadde jeg antakelig brukt mer enn dobbelt så lang tid som joggerne som raste forbi.

En godt gjennomført treningsøkt.

Fortsatt mulig med tur i heia.

Til Blåfjellenden midt i november.

Forrige fredag ble det hurtig tilbaketog fra parkeringsplassen på Høgaleitet i Hunnedalen. Is, regn og vind, sammen med en forkjølese la en demper på lysten til å ta turen over heia.

Og sammenholdt med historier fra folk som var i heia den dagen, og måtte overnatte ute, så var det muligens en rett beslutning.

Denne uka var jeg ikke i mye tvil om at det måtte bli en tur innover. Det var meldt om sterk vind - opp mot sterk kuling, men ikke nedbør eller frost.

Broderen var adskillig mer skeptisk.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen for så å se om det var riktig å gå innover. Nå var ikke YR og STORM helt samstemt i sine meldinger, men begge meldte om vind med kuling styrke.

De var begge alt for pesimistiske. Vinden var neppe over stiv bris, selv i skaret omtrent halvveis.
Og naturen stillet ellers velvillig opp med både god temperatur, minst 5-6 grader selv øverst, og helt uten nedbør. Det var nesten tørt i marka. Og gode forhold innover.

Vi startet tidlig denne gangen. Det blir tidlig mørkt, og selv om vi har med hodelykt, så prøver vi å unngå å spasere i mørket.
Det var ingen biler på parkeringsplassen, men det var likevel tydelige spor av folk i stien.  Det var spor av en del turgåere, og noen av sporene var fra små sko.
For meg var det vanskelig å tro at det var unger på vei, så jeg mente sporene var fra jenter. På en måte hadde jeg rett. Det var jenter, to på 9 år og to på 12-13 år. De var i følge med far til to av jentene.
Vi tok igjen hele følget i bakken ned mot hytta. De hadde tatt dagen til hjelp innover heia. Med gode stopp og varm mat.
Nede på hytta fikk vi fyr i ovnen, hentet vann og ordnet oss. Og midt oppe i dette kom jentene. Det ble livlig i hytta, med ståk og springing ut og inn.

Det er ikke ofte det er glade og spreke unger på hytta i november, og skikkelig hyggelig var det.
Når det i tillegg også kommer en kar opp dalen fra Mån, så minner det mer om en tidlig høstdag enn en vinterdag.

Vi fikk en hyggelig kveld, mens vinden herjet utenfor. Og gjennom natten fikk både YR og STORM rett. Det blåste så hytta ristet. Vinden herjet med vinduer og planker underhytta, og holdt meg våken en stund ut over. Eller var det tanken på å gå tilbake i kuling dagen etter, som gjorde det vanskelig å sove?
Vinden løyet selvsagt ut over morgene etter som dagslyset overtok for stearinlysene.

Hytta ligger utsatt til for østavind. Selv om vinden var adskillig spakere enn tidligere, da vi la avgårde mot Hunnedalen, så blåste godt. Vi lurte på hvordan jentene ville ta det, og ikke minst om det ville blåse mer oppe på snaue heia.

Det blåste mer. På det meste opp mot sterk kuling, men heldigvis bare over en kant - muligens over hundre meter. Men de metrene var tøffe nok å komme forbi.  Vinden rundt ørene laget en syndig sjau. Det var ikke mulig å høre hva broderen brølte bak meg.

Nedover bakkene ble vinden spakere, og det ble som vanlig en grei tur.

Til å være så sent på året var det kjekt å få en tur i heia. Selv om vinden noen plasser gjorde det tungt å komme fram, så var det likevel ikke en egentlig hindring for å komme avgårde. Og vi har de siste ukene hatt nok turer i regn.
En tur i heia i november kan anbefales.

Søndagstur i nye sko

Rundt Dale Li. 

Jeg prøver å utsette turene rundt Li-Dale lengst mulig på høsten. Når det blir vanskelig å gå i heia, må jeg likevel finne andre steder, og Li-Dale er en runde som i hvert fall smaker av fjell og hei, selv om både Sandnes og Stavanger er like i nærheten.

I tillegg til at det var utrivelige forhold i heia med både vind og nedbør – som kom som snø øverst, så var det sosiale begivenheter som gjorde en kort tur nødvendig. Denne søndagen passet det i grunnen greit med en tur rundt Dale-Li. Halve turen gikk i pisseregn, og det var vind på de utsatte stedene.

På Dale før turen var det egentlig greit.  Ikke regn og ikke vind. Men temperaturen? Sommer.

Det var opp mot 12 grader, og det ble både varmt og vått.  Det er ikke helt vanlig langt ute i november. 

Det er litt merkelig, men de første turene rundt Li går alltid sakte. Det er så sleipt og glatt at det ikke er mulig å holde skikkelig fart. Av en eller annen grunn blir det bedre ut over vinteren.  I tillegg til at det var naturlig glatt, så hadde jeg på nye Crispi sko. Garantert beste sålen som er å få – i følge selger. Svinglatte uansett.

Nye støvler er også så pass stive, at jeg ikke helt hadde den rette «følelsen». Det ble å sette foten ned litt forsiktig. Det gode med nytt fottøy, er at de er vanntette. Jeg trengte ikke å være forsiktig med om jeg satte foten ned i vannet.

Og støvlene hold tett.

Det var spor utover langs sjøen, men vi så aldri folk. Det var derimot båter på fjorden. Båt og sjø, på fjellturen.

I tillegg til lukten av saltvann, så fant vi også blomster (eller en blomst.) Det viser at vinteren ikke helt har tatt kvelertak på naturen. En fin oppmuntring. Og siden høsten til nå har vært varm og uten kuldegrader, har fuglene holdt seg vekke fra de fine røde bærene på kristtornen. Det kan lett bli noen bær igjen til juledekorasjonen.

Med god temperatur og uten regn, var det bare å hive av jakken i den lange bakken opp mot toppen. Det var skikkelig greit å kunne gå i bare ullblusen. Rett før vi kom opp på snaufjellet, tok vi igjen på jakken og gikk ut i vinteren, vestlandsvinter med regn og vind. Regnet varte resten av turen.

Og selvsagt fikk vi det i fleisen øverst. Så selv om temperaturen var grei, ble det litt utrivelig de få meterne hvor vi kjempet med vinden i regnet.

Ned mot Dalevann, kom nye sko til sin rett. Her blir stien en bekk i regnvær, men for meg var det bare å vasse gjennom.

De siste bakken end mot Dale er lettgått, men det er egentlig ikke noen grunn til å sette opp farten. Turen tok lengre tid enn vanlig, og en liten spurt ville uansett ikke rette opp.

Vi brukte nok en del lengre tid enn det vi hadde håpet. Årsaken kan være mange. Men trening blir det, og det er jo vitsen med disse vinterturene – å holde på formen.

Vintersesongen er begynt - tur til Bynuten

Normal novembertur, regn og vind.

Omtrent i månedsskiftet oktober/november slutter sommersesongen, og det blir å gå vinterturer. For meg er "vinterturer" turer nærmere hjemmet, kortere både i kjøretid og gåtid, og i hvertfall ikke overnattingsturer.

Det har vært en lang sommersesong, men uten spesielt mange langturer. Det er turer på 6 timer eller mer (i følge oversikten til Turistforeningen.).  At det blir færre langturer henger nok sammen med hvor mange år jeg har holdt på med dette.

Vintersesongen består fortsatt av turer, men bare to dager i uke, ikke tre.

Og en tur til Bynyten er den lengste og tyngste av de normale vinterturene. Det blir normalt ikke så veldig mange i løpet av vintren. Det er ikke en tur når bakken er dekket av is og snø,

Lørdag var det 8 grader og selv om det var meldt vind, var den ikke veldig sterk. Mye mindre enn det som var meldt.
Alt lå med andre ord til rette for en tur til topps i Sandnes.
Bortsett fra at forkjølesen ikke hadde sluppet taket i kroppen. Etter 5-6 dager, burde en forkjølese ikke være til hinder for tur....

Det  ble tungt på slutten.

Det begynte greit. Jeg ble ikke alene oppover. To tyske jenter startet rett bak. Det var opphold. Og vinden var ikke helt gal.

Bakkene oppover gikk greit, men det skyldes antakeligvis tempoet, som aldri helt tok av.
Etter to-tredjedeler var unnagjort, stoppet jeg opp og kikket meg tilbake. (En god unnskyldning for en liten pause.) Og fikk se tre karer i godt driv rett nede i bakken.

Så sent har jeg da ikke gått?

Karene sprang lett forbi og forsvant i skaret. Jeg fortsatte i mitt - sakte - tempo.

Det hadde samlet seg noen tunge skyer i horisonten, og de kom innover heia og slapp selvsagt sitt våte innhold over skyldige og uskyldige.

Oppe, over skogen, tok vinden mer og mer. Over småtoppene mot selve Bynuten, blåste det skikkelig. Ikke mer enn kuling, men det var nok til at jeg måtte passe på for ikke å gå overende.

Vind sammen med regn og temperatur som nok ikke var så veldig mange gradene over null, ga utrivelige forhold. Det ble ikke lange stoppen, før jeg satte kursen nedover.
Været skiftet fra dårlig til elendig, men det skyldes at jeg fikk det i fleisen et stykke nedover. Nede i skogen ble det igjen mer trivelig.

Det kom en del folk i mot. Selv om været ikke var det beste, og det var tross alt lørdag, så møtte jeg overraskende mange folk. Helt nede ved Blommetjørn møtte jeg en hel familie. Det var skikkelig slagregn, og noen av familiemedlemmene var ikke helt fornøyd med tingenes tilstand. Jeg håper ikke de satset på å nå toppen. Det ville ha blitt en tung tur.

Noe før jeg traff familien, fikk jeg meg en overraskelse. Det smalt like i nærheten av stien, og det kunne ikke være noe annet en et skudd. Snart smalt det flere skudd. Det hørtes ut som om de kom fra forskjellige plasser, og jeg antar det var forsvaret som hadde øvelse. Ltt nifst var det likevel.

Lifjell i Sandnes.

Søndagsturen i nærområdet.

Det hadde egentlig vært mulig med en tur i heia. Forkjølelse og vondt i halsen gjorde at jeg faktisk vurderte om det skulle bli tur i det hele tatt. Og da broderen foreslo Li, var jeg enig.

Li fjell er den mest vanlige turen på vinteren, og nå står vinteren for døren. Det hadde vært greit å utsette denne så lenge som mulig, men denne søndagen passet det med en kort og grei tur.

Nå ble turen alt annet enn grei. Og heller ikke spesielt «kort». Det var dagen for piggsko.

Sleipt og glatt, både på steinene og i sorpa.  At røtter og greiner er glatte, er ingen stor nyhet, men denne dagen var det vanskelig å se «faenskapet». Jeg var skikkelig på rompa en gang, og hadde et par utglidinger i tillegg. Broderen fikk et skikkelig skrubbsår på leggen, men holdt seg stor sett på beina.

Men ingen av oss hold seg tørr. 

Det var egentlig ikke mye regn, men det kom ned litt hele veien. Oppe i høyden var det inn i skydekket med yr og regn i tillegg til tåka. Som om ikke det var nok, så blåste det i også. Riktig surt, med andre ord. Og det ble ikke så mye bedre nede i skogen selv om vi slapp både tåke og vind. Hver gang vi tok tak i et tre eller grein fulgte det med en skikkelig omgang vann.

Merkelig nok var vi ikke alene på tur rundt Lifjell denne søndagen. Vi møtte en gjeng ungdom, et yngre par og en familie helt ute mot Bymarka. Og det er ikke så ofte vi møter folk her i det hele tatt.

Mange på tur med andre ord. Vi møtte også en gjeng ved Øksendal. De må ha startet rundt to, og var helt klare på at de ville nå rundt før mørket kom. Og under normale forhold, ville det ha vært en enkel sak. Så slept og glatt som det var på søndag, så burde det ta noe lenger tid. Vi brukte i hvert fall lang tid. Som oftest går det godt, og ungdommen tar vel noe mer risiko enn oss gamlinger. Det går da fortere.

Jeg tror jeg sjelden har vært våtere på en slik enkel tur. Med 12 grader og jakken på hele turen blir det mye kondens. Og når jakken er våt utenpå hele turen er det heller ikke mye som slipper ut – på tross av alle garantier fra Gore-Tex. 

Det skulle ha vært en grei tur. Halvsjuk og vond hals, er ikke et godt grunnlag for en langtur. På grunn av forholdene tok det tid. Og det kjentes i beina, som ble stive de siste bakkene.

Det ble ingen vintertur, men en våt og kald affære.  Det ble ikke helt den turen vi så for oss da vi startet. Det skulle bli en «søndagstur» og ikke treningstur. Nå ble det likevel en passe tung tur. Mye på grunn av været.

Og det var slik vi oppfattet turen. Hvordan må da de andre vi møtte synes den var?

Antakelig helt grei. Vi får skylde på sykdom….

Novembertur til Blåfjellenden.

Årets første snø.

Det er ikke alle år at sesongen fortsetter inn i november. Det kommer ofte snø tidlig, og selv om den senere regner bort, så hender det at den ligger akkurat de dagene jeg skulle ha vært innover.

1. november var det helt greit å gå innover heia. Det var så avgjort ikke sommertemperatur. Det surklet og rant, myrene var søkkbløte, og det var sleipt og glatt, men helt greit.

Det har vært en lang høst, nesten uten frost. Hjemme har det så langt omtrent ikke vært nødvendig å skrape bilen noen morgen. I heia har det bare vært frost et par dager. Det var nok til at bladene fikk en skikkelig farge. Høststormene har feid over landskapet, men heller ikke disse har vært ekstreme. Det har vært mye regn, men det er jo vanlig, og så lenge det ikke kommer alt på en gang, så er heia greit fremkommelig. Å bli våt på beina er heller ikke en stor nyhet. 

Det blir å starte tidligere fra Hunnedalen enn «vanlig» for å unngå å komme til hytta i mørket.

Det er også kjekt å kunne beundre utsikten, hente vann og gjøre noen småting om det er nødvendig, i dagslys. Denne gangen var jeg inne på hytta rundt 4.

En time senere var det ikke varmt i hytta, men tussmørkt. Det tar tid å få opp varmen når det er samme temperatur inne som ut. En sekk ved forsvinner fort opp pipa. STF oppfordrer til å ikke sløse med veden, og det er muligens litt sløsing og varme opp hytta for bare meg, men det er en av fordelene med å være hyttefadder, å kunne brenne en sekk ved uten å tenke på at det «koster».

Jeg var nesten sikker på å bli alene denne kvelden. Værmeldingen var ikke helt god, og det er tross alt sent på året.

Da blir det å innrette seg på best mulig måte. Avis er greit å ha, spesielt når det er ekstra mange sudokubrett. Te og en matbit, gjør godt, og det er godt selskap i radio – selv om det bare er P1.

Denne kvelden kom det folk sent. Rundt 10, kom tre personer fra Hunnedalen. De hadde gått med hodelykter hele veien innover.

På vei innover heia denne turen fikk jeg årets første snø under skoene. Det var ikke frost, og snøen tinte, men det var tross alt snø. Det kunne være greit om det kom litt frost før snøen. Det gjorde det ikke i fjor, og da var vannene usikre til ut på nyåret. 

Fredagskvelden var det 5 grader ute. I løpet av natten steg temperaturen, og det var adskillig varmere på lørdagsmorgen. Opp mot 10 grader. Lørdagens tur ble helt som vanlig, selv om det kom regn og jeg fikk vinden imot.

Selv om det er sent på sesongen, møtte jeg kar. Han var på dagstur. Og den dagen ville det ikke være noen spesielt stor utfordring med en tur frem og tilbake til Blåfjellenden.

Nesten nede i Hunnedalen kom det et par oppover bakkene. De hadde tenkt seg til Sandvatn. Det er en litt lengre tur, og stien går helt opp mot toppen av Stutaheia på 1100moh.  Dagen etter hadde de tenkt seg til Blåfjellenden, før de på mandagen skulle tilbake til bilen. Men med start så pass tidlig som rundt 12, vil de være på Sandvatn i god tid før mørket.