Værmeldingen var god, det skulle bli sol og bra vær. På vei innover mot Sandnes, med flagg som sto rett ut og mørke skyer over fjellene lenger inne, ble det kjapt en sjefsbeslutning om å ta turen rundt Dale-Li.
Det var alt mange biler på parkeringsplassen da jeg kom, og det var en del turgåere som holdt på å «sale opp».
Forholdene var bedre enn på lenge, det var tørt i bakken. Vinden kom fra nord, og i le av fjellene kunne den ikke merkes. Sola var ikke kommet over fjellrekka, men det var blå himmel. Det var noen som startet samtidig med meg, og holdt omtrent samme fart nedover. I første bakken gikk vi like fort. Og i tillegg kom det en kar som strøk kjapt forbi. Hva i alle dager. Jeg begynte å lurer på om formen helt var forsvunnet.
Ok, da får jeg prøve å ta i litt. Og det var egentlig dagen for en kjapp tur uansett. Med folk foran, og som etter hvert ble passert, kom jeg for en gangs skyld i hurtigmodus. Det var lenge siden jeg hadde kjent lyst til å ta i.
Og det kunne jo være moro å se om jeg fortsatt kunne komme rundt løypa på en grei tid. Turen rundt Dale-Li har jeg gått så pass mange ganger at jeg vet når det går fort.
De gangene jeg virkelig har vært i god form, må jeg holde igjen i bakkene, og ikke ta ut for mye. Det var ikke helt slik denne gangen, men litt.
Det er kjekt å kjenne at kroppen fungerer, og at det er krefter til å holde et høyt tempo. Dette gikk jeg og tenkte på ut over mot Einerneset. Og var litt eplekjekk. Hvor var de neste jeg kunne gå forbi?
Da kom det tre stykker lett joggende innpå.
Helt uanstrengt i pratetempo. Og der gikk jeg med forholdsvis høy puls. Det ble tatt noen bilder og utvekslet noen ord, før gjengen fortsatte, i bra tempo. Og jeg i mitt….
Det var ikke tidspunktet for nedtur, for rett etter begynte jeg på bakken opp fra Bymarka og til topps på Lifjellet. Omtrent 250 høydemeter i en jevn og fin bakke.
Jeg hadde hevet av meg jakken tidligere, og oppover bakken ble det uansett varmt nok, selv uten direkte sol. Jeg gikk og lurte på om det ville være nødvendig å ta på jakken før toppen.
Det var helt greit å gå i bare ulltrøya. Ikke direkte varmt, men heller ikke kaldt, selv om det trakk – ikke blåste – på toppen.
Jakken måtte på under pausen på toppen, men ikke langt nede i lia, ble det stopp og lettelse i antrekket igjen. Nedover sørhellingene mot Dalevann, var det nesten sommer, og det ble lett å holde motivasjonen oppe.
Jeg var litt spent på hvor lang tid jeg egentlig hadde brukt. Det kunne ikke være rekordtid, men en god tid i forhold til hva jeg har vært vant med.
Og klokka viste at det hadde gått bra, og totalt hadde jeg grunn til å være fornøyd med innsatsen.
Men selvsagt hadde jeg antakelig brukt mer enn dobbelt så lang tid som joggerne som raste forbi.
En godt gjennomført treningsøkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar