Søndgstur på høgjæren

Med godt følge og vekslende vær.

For tredjeuke på rad ble bestyrerinnen med på søndagsturen. Jeg har en mistanke om at hun tenker på turene vi skal gå i Puerto Rico området om ikke lenge. Å trene til dette, vil selvsagt gjøre det lettere når vi går i gang. En tur til dagen, og helt mer enn to timer…

Det er selvsagt bare kjekt å ha med bestyrerinnen på tur. Og denne gangen hadde Øystein med sin kone. Vi ble 4. Ikke hele turen, men deler.

Broderen og jeg startet fra Tovdal og gikk over Synesvarden, før vi møtte resten av følget ved Holmavaten.

Det var ikke uten videre klart at det skulle bli en tur på høgjæren denne søndagen. Været spiller en rolle her. Lørdagen var været bra. Ville det bli like godt på søndagen? Broderen var skeptisk. Det var kaldt, ville det være frost? Det var overskyet med yr. Ville det være mer nedbør? Og hva med vind?

Frosten hold seg vekk, men det var fuktig, og en trekk fra sør. Avgjort ikke dårlige forhold, men heller ikke optimale.

Vi møtte damene ved Holmavatn og satte kursen mot Steinkjerringå. Litt over den første kanten, fikk vi været imot. Yr, trekk og ned mot null. Egentlig dårlig vær med tanke på nedkjøling. Nå tar ikke turen mellom Holmavatn og Steinkjerringå så lang tid at nedkjøling blir et problem, men det var surt over kantene – en stund.

Det eneste som er sikkert når det gjelder vær, er at det skifter. Ikke lenge etter at jeg overveide å ta på mer klær, kom sola fram et lite øyeblikk – og gjorde det hele mye triveligere….

Den første delen av turen kunne broderen og jeg ta det med ro. Vi hadde avtalt møtetidspunkt slik at vi ikke trengte å jogge nedover – heller ta det med ro.

Bestyrerinnen og Bjørg hadde en del å snakke om, og det går – selvsagt – ut over tempo. Nå var vi på «søndagstur» og ikke treningstur, så det ble prating og sjekk va utsikt. En rolig tur, med andre ord.

Ved Steinkjerringå, ble det besluttet (av den kvinnelige del av følget) at vi, det vil si broderen og jeg skulle ta snarveien direkte mot Synesvarden og tilbake til bilen. For å kunne spise middag sammen.

Det betød at kånene måtte gå «alene» tilbake til Holmavatn, noe som selvsagt er helt greit.

For vår del var det å sette opp farten og komme oss oppover til Synesvarden. Vi hadde slått frempå at vi ville være først til spisestedet.  Vi holdt godt tempo oppover, men hadde kontroll på pulsen opp de lengste bakkene. Det gikk fort, men ikke fort nok.  Jentene kom først….