På jakt etter kondisjon.

Broderen på tur rundt Li igjen.

Broderen mener han trenger trening. Rundt Li er en skikkelig treningstur. Så avgjort ingen lett tur. Den krever god kondisjon og gode bein.

Det mener broderen han mangler, og har derfor ligget unna "langturer" på mer enn 2 timer. Det har helst blitt nok så enkle turer på høgjæren.

Broderen mente det var en god stund siden vi hadde tatt turen rundt Li sammen. Et dykk i arkivet ga kjapt svaret. November, 5 måneder siden, var siste gang vi gikk turen sammen. Ikke rart broderen har litt problemer med både lengden på turen - og kondisjonen.
Hvor tørt det egentlig var, gjensto og se... Broderen hadde et hallingkast oppe i henget tidligere. Han ble skeptisk til hele turen. Noe han egentlig ikke er alene om. Bestyrerinnen har heller ikke særlig lyst til å være med her. Hun hadde også en episode ned en trestige...

Det var likevel dagen for en tur langs fjorden og over toppen på Lifjellet. Været var meldt strålende. Sol og noe varme, og helst lite vind. Perfekte forhold for en lørdagstur.

Det gikk nå godt med begge, men skepsisen henger igjen.

Det var en fin dag for tur, og siden vi alt hadde bestemt hvor turen skulle gå, var det bare å komme i gang. På Dale var gjengen med hunder i full gang, med prat og kaffe. De pleier å være på parkeringsplassen minst til vi er tilbake. Vi får se om det stemmer denne gangen.

Det var også andre folk på tur denne dagen. Vi hadde et par foran oss omtrent hele veien. Og det kom noen som for forbi. Vi tok det med ro...

Sol og varme gir tørre svaberg, og da er det er egentlig greit å komme fram den vanlige stien langs fjorden. Det var oppe i henget broderen hadde sin traumatisk opplevelse, og det var med en viss spenning vi tok oss over berget og ned langs hjelpeståltråden. Selvsagt uten det minste uhell.

Det gikk likevel forsiktig nedover mot Revesdal og vidre utover mot Einerneset. Vi hadde hatt skyer tidlig på dagen. Ikke mldt av yr, men... Det klaret opp da vi startet på bakken opp mot toppen, og de plassene sola kom igjennom varmte den godt.
Den måtte av igjen ikke langt under toppen. Da steikte sola...

Over skogen overtok vinden, heldigvis kom den bakfra. Det ble ikke kaldt, men da vi tok en liten pause øverst, kom jakken på.

Det var kjekt å være med broderen på tur rundt Li igjen. Selv om dette er en tung tur, blir det tid til litt prat. Og i godt vær, er det egentlig helt greit å ta det med ro. Nå syntes muligens broderen at vi ikke tok det med ro. Det er forskjellen på å trene og å gå tur 5 ganger i uka mot en. Det blir litt forskjell på kondisjonen.

Nedover bakkene gikk det greit. Broderen var ikke sikker på om han var i stand til å "jogge" ned siste bakken. Selvsagt gikk det greit - vi kom ned i god stil. Til en parkeeringsplasse omtrent full - en  lørdag.

Vårlivarden - tapt og funnet.

Og været ble ikke helt som bestilt.

Turen til Vårlivarden var en vanlig tur for meg for 20 år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ikke har vært der siden. Det kan ha noe med lengden på turen. Under to timer fra Øvre Hetland, og når jeg bare fikk en par turer i uka, ønsket jeg litt lengre tur når jeg først var i gang.

Som pensjonist med mulighet for tur når som helst, blir det ofte "når som helst". Denne uka blir det antakelig minst 4 turer. Til nå har jeg vært på to turer, og fortsatt har vi lørdag og søndag med god værmelding. Mandag 1. mai er selvsagt også "turdag", men det blir neste uke...

Men det kan ikke bli skikkelig lange turer hver gang. Det blir rett og slett for mye. Med to treningsdager i tillegg, blir det lett for lite tid til restitusjon.

Onsdag var det litt under to timer, og jeg mente det ville passe med en tilsvarende lengde på turen på fredagen.

Og med værmeldingen Yr vartet opp med, var det ingen grunn til å sitte hjemme. Sol, lite vind og ikke nedbør, men som nevnt noen ganger, yr er ikke feilfri.
Vårlivarden var en "glemt" tur. Det tror jeg muligens henger sammen med en utglidning en vinterdag med frost og is - og stup til venstre....

På tørt føre og med sol, burde det være greit å gjenoppdage denne turen. På parkeringsplassen på øvre Hetland, var det bare en bil utenom min. Jeg traff likevel noen folk - heldigvis. På vei oppover kom det en kar springende oppover. I god fart. Litt lengre oppe stoppet jeg for å ta bilde....
Kamera var vekk - tapt, mistet...Jeg var godt over halvveis oppe, og vurderte om jeg skulle snu for å lete. Med så pass få folk, var muligheten liten for at noen stakk av med kameraet, om de altså fant det. Jeg fortsatte.

Karen som jogget forbi, kom i mot. Jeg nevnte at jeg hadde mistet kamera, og vi ble enige om han skulle legge det under bilen om det dukket opp.
For å si det enkelt. Det siste stykket opp over mot toppen hadde jeg andre ting å tenke på enn kamera. Det var blitt adskillig brattere på 20-25 år. Jeg husket bakkene, men ikke at de var så bratte, og så mange.

Jeg gikk og gruet meg for nedturen. Det er som regel enklere og gå opp bratte bakker enn ned.
I øst var det noen mørke skyer - og de kom nærmere. Jeg gikk og lurte på om det ville komme noe regn. Det så slik ut. Yr hadde med andre ord litt feil denne dagen også.
Det kom ikke regn, sånn til å begynne med. Det kom snø. Hvite filler dalte ned fra himmelen. Helt greit det, for da er det ikke nødvendig med jakke...

Men snø?

Bakkene nedover var bratte, men merkelig nok var det egentlig greit å komme seg ned. Det var noen steg der jeg gikk svært forsiktig, og noen plasser brukte jeg buksebaken, men alt i alt, omtrent problemfritt. Jeg tror fortsatt det hadde vært vanskeligere om det hadde vært vått.
Og vått ble det - lengre nede. Snøen gikk over til regn. Ikke mye, og ikke lenge, men nok til at steinene i stien ble sleipe og glatte.

Fra der jeg oppdaget at kamera var vekk og nedover gikk det rolig for seg. Jeg sjekket om noen hadde hengt kameraet oppi trærne, og sjekke bakken for å se om det lå der.
Ikke noe kamera å se. Og hva gjør jeg da - kamera må jeg jo ha.

Under bilen lå kameraet......

Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og broderen.

Onsdagstur i finværet.

Det har blitt vanlig med en onsdagstur, og om ikke broderen er opptatt, har vi tatt turen sammen. Det har blitt en del turer rundt på høgjæren. Forrige uke ble det en tur i vind og vær.

Denne onsdagen var det sol og blå himmel som sto på menyen. Da måtte det bli en tur. og helst litt lenggre enn bare rundt på høgjæren.

Broderen er skeptisk til langturer. Han mener han både mangler kondisjon og styrke i beina for turer på mer en et par timer. (Han tar selvsagt feil, men det er jo ikke helt nødvendig å gå "over sjø og land"... en vanlig onsdag.)

Vi har tatt turen opp og ned til Bjørndalsfjellet - vel en time fra parkeringsplassen ved Gramstad og tilbake. Jeg hadde snakket om å forlenge turen rundt Fjogstadnuten. Et par tre kilometer ekstra og antakelig ikke fullt to timer totalt.

Det var ikke vanskelig å bli enige om en tur til Bjørndalsfjellet og rundt Fjogstadnuten. I det  fine været var det bare kjekt, mente jeg. Broderen var noe med tilbakeholden....

På parkeringsplassen ved Gramstad var det biler, mer enn vanlig. Det fine været dro nok folk på tur. Oppover mot Bjørndalsfjellet traff vi en del folk. Som vanlig - etter hvert - en god del enslige jenter. Også denne gangen flere enslige jenter enn gutter - vi var jo to i følge.

På spørsmål til to kjekke jenter vi traff, om andre enn pensjonister hadde anledning til tur en vanlig onsdag, var svaret at de var sykepleiere med vakter.

Vi traff også en yngre mann med en liten jente - rundt et år - rett etter vi hadde passert Fjogstadnuten. Han var lærer og hadde fri denne dagen.

Det  var kjekt å være på tur med broderen. Han har nok noe dårligere kondisjon enn meg, derfor blir det rolige bakker for meg. Og det er jo helt greit. Det er ikke alltid like kjekt og halse opp bakkene med blodpumpa i 5. gir.

Øverst på Bjørndalsfjellet traff vi to karer, De gikk vesentlig fortere enn oss nedover bakkene, men vi klarte så vidt å holde følge på flatene. Vår alder tilsier større forsiktighet enn for de som ennå ikke har levd 30 vintrer.

Nede på veien fortsatte karene mot Gramstad og vi tok over veien opp mot Fjogstadnuten. Fortsatt med rolige, forsiktige steg oppover bakkene - for meg. Øverst fikk vi noe vind på oss, men det var aldti snakk om å ta på jekken. En tur i "sommerklær".

Nedover mot Revholstjørnet kunne vi høre unger ved vannet. En hel barnehage hadde slått seg ned i sola. Og ungene så ut til å storkose seg.

For oss, som ikke er unge, ble det en kort tur tilbake til parkeeringsplassen. I sol og ly for vinden ga de siste metrene en smak av varme dager. En fin og kjekk tur var over.

I vårvær rundt Li.

Snø hjemme, sol på Dale.

Nå må noen ta ansvar. Det går ikke lenger. Værmeldingen følger ikke med på været....

Hvem bestilte snø levert på søndags morgen?  Noen overstyrte værmelingen jeg leste på lørdagskvelden. Ikke et ord om snø. Regn, ja vel, men snø?

Plenen var hvit. Hvor i all verden går søndagsturen når bakken er dekket med snø? Det måtte bli en treningstur rundt Li.  En mil, mye opp og ned og tungt å gå. Treningstur.

Jeg regnet egentlig ikke med at det ville være snø innover mot Sandnes og rundt Li. Det viste seg å stemme. Og nedbøren som ble meldt på lørdagskveld var erstattet med sol. Om ikke fra blå himmel, så i hvert fall inne i mellom hvite skyer - sånn i starten.

Det var en del biler på Dale, og masse spor utover mot Bymarka. Jeg var litt tidligere ute enn vanlig, men en god del folk må ha stått opp med småfuglene.

Noen som antakelig hadde vekket fuglene, var paret jeg traff ved Dalebukta. De hadde ligget i telt oppe ved senderen og var nå på vei mot bussen. Det hadde vært en natt med sludd, men i teltet hadde de hatt det helt greit.

Utover langs fjorden og videre rundt Einerneset gikk jeg forbi en del folk. Det gikk helt greit - syntes jeg. Opp bakken går nok ikke like fort som for 20 år siden, men det går fortsatt å komme opp. Øverst var det omtrent ikke folk.

Over skulderen fikk jeg øye på svarte og tunge skyer. Her var det bare å komme seg nedover mot skogen og bak fjellet før jeg fikk været over meg. Så langt rakk jeg ikke. Det begynte å hagle.  Ikke nok til at jeg trengte jakken, men nok til at det svei i kjakene av og til.

Det dårlige været varte bare minutter, så tittet sola atter fram. Midt i "den fordømte bakken" ble jeg raskt forbigått av et par. Det dårlige humøret ved å bli forbigått, varte lengre enn det dårlige været, nesten til jeg igjen tok innpå paret. Nedover kunne jeg, med god kjennskap til stien, holde høyere fart enn paret, men på flaten og på god sti holdt de høyere fart. Og sånn holdt vi på til parkeringsplassen....

Det artige var at det tross alt gikk greit unna. Da jeg kikket på klokka i bilene, var det f ortsatt noen minutter til ett. Det er ikke så veldig ofte jeg ser "12 et eller annet", på klokka etter en tur rundt Li.
Det hjalp jo å ha pes fra toppen og ned, men for å komme ned før ett, må hele turen gå unna.

I finvær og nesten god sti, var det helt greit med en kjapp tur.

Vær og vind på Høgjæren.

En fin dag for tur.

Værmeldingen var klar på at lørdagen ville det være sol og blå himmel, men vind. Ikke spesielt sterk vind, men nok til at det ville kjennes.

Ikke helt innertier, nesten skivebom - sånn helt på slutten av turen.

På bakgrunn av værmeldingen tok jeg kontakt med broderen, for å høre om vi ikke skulle ta en lørdagstur i stede for søndag...

Værmeldingen var mye bedre for lørdagen enn for søndagen.  Det syntes broderen var en god ide, men var usikker på om han ville kunne følge meg på en av mine lengre lørdagsturer. Han syntes en enkel tur på høgjæren ville være passe.

Det er ingen dm ide å gå på høgjæren i godt vær. Høy himmel og vid utsikt er fordelene. Vinden kan være lei, om den blir strerk. Nå har vi gått rundturen en del ganger og i mer vind enn meldt. Det vil helst gå bra.

Det var vår i lavlandet. Våren var Ikke fullt så langt kommet oppe i Topdal. Det var sol og vind på parkeringsplassen, og vi diskuterte hva vi skulle ha på av klær. Vi startet med ullbol under vindfleece. Det holdt så vidt opp første bakken. Vinden kom inn fra siden. Svinkald. Jeg måtte ta ned klaffene på lua for å holde høyre øre noenlunde varmt.

Som vanlig - etter en stund kom varmen og det ble helt greit å gå, selv om det fortsatt blåste kaldt.
Vi kom oss greit opp til Synesvarden. Vinden tok selvsagt godt over toppen, minst kuling.
Og vinden hadde blåst bort alle andre. Ikke en kjeft å se. Det pleier da å være noen på tur en lørdag i bra vær - vinden var da ikke så ikke?. Vi fortsatte nedover mot Holmavatn. Selv helt nede ved parkeringsplassen var det ikke folk. Vi kunne se en kar langt forran, det var alt.

Først helt ute ved Steinkjerringå var det folk. en hel familie med far, mor og unger.

Vi tok en kjapp pitstopp for påfyll av veske, og fortsatte mot Synesvarden. På denne delen av turen fikk vi vinden inn fra venstre. Da vi svingte opp mot toppen kunne vi se at himmelen var dekket av mørke skyer. Nedbør i sikte. Det var bare et spørsmål om når vi ville få "greiene" i hodet.
Vi kom greit over toppen og et godt stykke nedover bakken mot topdal før vi måtte ta på jakken. Eller mer korrekt, hetta. Haggel.. Så det sang i hetta...

Det sto ikke lenge på. Bare etter noen minutter skinte sola...

Den siste bakken med 8-10 gjerdeklyvere, er tung. Heldigvis er det nedoverbakke det siste stykket mot bilen.

Nede ved bilen kunne vi se at vi  hadde brukt nesten 2 1/2 time, og hadde i snitt hatt en fart av 4-5 kilometer i timen. Egentlig ikke så galt, selv om broderen mener han fortsatt ttrenger en del trening for å kmme tilbake i form.

Resasteinen, Dalevann, Lifjell, Bymarka og tilbake til Dale.

En lang rundtur i Sandnes.

Etter at værmeldingen lurte oss trill rundt på 1. påskedag, var jeg skeptisk til hvilket vær jeg ville få 2. påskedag.

Det var meldt finvær og kaldt. Kunne jeg stole på det, og hvor kaldt? Det var i hvert fall ikke mange skyer på himmelen da jeg våknet, Kulden hadde for så vidt holdt seg vekk, men det hadde vært ned mot null. Temperaturen steg imidlertid ganske raskt.

Søndagskveld meldte broderen at han helst så for seg en kjapp og kort tur. Jeg hadde ikke hatt noen skikkelig tur i påsken, og mente dagen burde brukes på en lengre tur. Jeg kunne tenke meg å prøve på en tur som for to år siden endte med achillesproblemer ...

Det har etter hvert blitt en tradisjon med en tur rundt Resasteinen, Li, Bymarka og til Dale i begynnelsen av april. Det er en skikkelig grei tur for å teste formen på langtur. I avstand er nok turen ikke mer enn 13-14 kilometer, men i tid må den være tilsvarende 6-7 "normale" STF timer. Hva nå det er.

Jeg snakket med en som ventet på turfølget. De kom - to damer. alle tre ville ta turen rund Lifjellet. Jeg ønsket de god tur, og mente jeg ville treffe de igjen. Jeg startet opp mot Dalsnuten og Resasteinen.

Det var både folk og biler på Dale. Mange biler, og det er jo ikke underlig med det fine været.

Det var spor oppover, og det kom en del folk i mot. Ikke så rart med alle bilene på Dale. Og det var sorpe. Stien var tydelig mer brukt enn den rundt Li. Den er jo noe kortere, og har Resasteinen som noe å gå til.

Jeg tok runden rundt Jødestadfjellet i stede for rett over toppen. Det ble noen minutter gjennom tett granskog. Det ser ut som om jeg nesten aldri finner stien rundt.

På toppen av bakken over Dalevann traff jeg en familie med en liten jente. Hun ville til toppen, ingen tvil om det. Godt gjort av jentungen.

På toppen av Lifjellet, traff jeg to par som var sammen på tur. Et par fra Sandnes og et fra Bjerkreim.  De lurte påom det var mulig å se Folgefonna fra Lifjellet.

Nede i bakken traff jeg igjen de tre fra parkeringsplassen. Og litt lengre ute på Einerneset gikk jeg på Petter og Hilde. De var og på påsketur, og skulle gå runden rundt Li. En god plan i det fine været. Det så ut som de hadde god fart.

Det gikk greit rundt Einerneset, og langs sjøen fikk jeg sola i ansiktet. Den varmet. Jeg stoppet og kikket meg rundt og oppe i lia var det grønne bjørker. Den bjørka som hadde museører forige uke var grønn, men ikke mer. Det var uansett skikkelig vår i sola....

Det var masse folk nede ved sjøen. Jeg kunne kjenne lukta av bål lenge før jeg så folkene - både unger og  voksne.

På Dale var det nesten kaos. Det sto biler over alt, og det kom og gikk folk.
En fin gjennomkjøring, og helt i tråd med mine egne tradisjon - rundt Resasteinen , Li og Bymarka, tidlig i april.

Oppsummert: Det var en alle tiders tur, og langturformen kan ikke være så aller verst. Det gikk helt greit. Jeg kan godt huske at jeg har vært mer sliten etter samme turen tidligere, muligens ikke skitnere, men ...

Kjapp tur til Madland Havn

En kort søndagstur langs stranden.

Det går ikke alltid som planlagt. Naturen bestemmer fortsatt en del. Søndagens tur skulle gå fra Varhaug gamle kirkegård og sørover. Det var egentlig en fortsettelse av å gå i sporene til bestyrerinnen og Anne Lise. De gikk fra Tungenes til Egersund i etapper i fjor.

En del av ruta hadde jeg ikke gått, og det måtte jo ordnes. Turen mellom Varhaug gamle kirkegård og sør - helt til Sirevåg var ukjent turterreng for meg.

Vi, det vil si Anne Lise, Sigbjørn og Bestyrerinnen gått deler av turen sammen, men fortsatt mangler altså et stykke. Denne søndagen kunne det på mange måter passe greit å gå langs sjøen.
Det var snø i lufta på lørdagen, og temperaturen søndagsmorgen var vinter, bare 2-3 grader.

Hvor var det greit å gå?
Værmeldingen var optimistisk - sol og lite vind utover dagen. Selv om vindusviskerne gikk hele veien nedover Jæren, mente vi at regnet ville gi seg og sola titte frem. Værmeldingen tar jo ikke så feil.

Flere forslag kom opp, men vi ble enige om en tur langs sjøkanten. Vi hadde egentlig ikke satt noe mål for turen da vi kom til Varhaug Gamle Kirkegård, men fikk se hvor langt vi kom, før vi snudde.

Det gjorde den....

Vi fikk småregn hele turen. Selv om det var litt lysere skyer inne i mellom, dominerte de grå og mørke stor sett hele turen. Værmelderne kan med andre ord ta feil, selv med en tidshorisont på bare noen timer.

På tross av regnet - vi har  da gode klær - og det var jo ikke tåke - så labbet vi avgårde. I første omgang mot Madland havn. som bare var 3 kilometer lengre sør. Ytterligere 3 kilometer ligger Haar, og 12 kilometer er en grei tur i godt vær....

Den første delen gikk på god vei, og da er det ikke vanskelig å holde tempoet. Vi nådde Madland havn uten å brukt for lang tid. Vi diskuterte om Haar virkelig var dagens mål, men fortsatte nedover - sørover - i godt tempo. Videre ble det vanlig sti med sorpe og vann.

De s iste dagene hadde det regnet så pass at bekkene gikk store. Det var bru over den første bekken. Her hadde vi - for lenge siden - snudd på grunn av vannmengdene. Vi dere bar det over marker og myrer nedover langs kysten, men ikke lenge etter kom vi til bekk nummer to - uten bru....

Her var bekken lagt i en renne, med bratte vegger og lite stein i vannløpet. Stien gikk over en plass der det burde være mulig å gå på steiner. Disse lå nær delvis under rennende vann. Og vannet var ikke helt rent, noen hadde nok spredd "hevd" på maka lengre oppe.

Vi forsøkte å komme over, men steinen var glatte og sleipe. Jeg så ikke syn på å vasse i bekken. Vi ble fort enige om å ta turen en annen dag.

Og det passer på mange måter greit. Da kan vi gå fra Madland Havn til Sirevåg. En passende dagsmarsj. Og med tog tilbake til Varhaug, helt greit transportmessig. Men, som sagt, en annen dag...
Tilbaketoget ble unnagjort i en fart. Det ble ikke mange stoppen for å beundre utsikten, og selv om det hadde vært mulig å ta turen mot Bodle og Obrestad, bestemte vi oss kjapt for å avslutte da vi sto ved bilen.

Regn og dårlig vær avgjorde saken...

Påsketuren 2017 - på ski

Etter en innepåske, kom dagen med godt vær.

Fusk og fanteri - og det for andre gang... Det ble snøscooter til Blåfjellenden på søndag. Vi, bestyrerinnen og

jeg, arrangerer komlemiddag for overnattingsgjester på skjærtorsdag. I den anledning må det transporteres inn masse matvarer.

Og ga oss anledning til å komme inn pr motor...

Nå har jeg antakelig ikke vondt av å ta det med ro en dag eller to - eller tre, og det er unektelig ganske lettvint med transport. Men tanken slo meg at det kan bli en vane og at forrige gang lett kan bli siste gang på ski - innover.

Det er jo en del ting som skal på plass på Blåfjellenden, både forberedelser til sommersesongen og forberedelser til komlemiddag på skjærtorsdag. Sengetøy skal legges på 45 senger. Det skal ryddes og rengjøres på begge hyttene. Dassen/uthuset må tas en omgang.

Og det må bæres vann - i bøtter og spann, bokstavlig talt....

Det er utrolig så mye vann som går med for å servere mat til noen og tretti personer. Bare til oppvasken går det med noen bøtte. Og alt må hentes i elva nedforbi hytta. For noen helt enkelt, men i snø og uten sommersti, en liten jobb som gjør meg svett - for hver bøtte...

Nå gikk komlemiddagen helt greit. Alle  fikk mat og det var to komler til overs.
Vi ble fort enige om å ta tilbake til Hunnedalen fredags ettermiddag.

Fredagsmorgen ble som vanlig tilbrakt med soduko og te mens bestyrerinnen lå frampå. Værmeldingen i nitimen var klar på at fredagen ville bli strålende, men meldte nedbør og vind senere.

Det er en del ting som skal gjøres før avgang etter 5-6 dager på en ubetjent turistforeningshytte. Alt kom på plass i god tid før avgang. Natt til fredag var første natta med skikkelig frost. Den lille snøen som lå igjen rundt hytta var knall hard. Sol og plussgrader ut over morgenen burde gjøre snøen litt mer myk.

Nå var morgenen helt spesiell. Sol og blå himmel og ikke vind. En drømmemorgen. Den første dagen denne påsken med bra vær, og dagen etter skulle bli dårlig. Vi startet opp bakken - som ikke er blitt lettere med årene...

I fint vær og godt føre var det likevel helt greit å være på skitur. Kontrasten mot forrige gang var stor. Det var sol over hvite vidder  oppe på Leitetvannet. Noen enkle skispor utenom den løypa vi fulgte, og nesten ikke et menneske. Nå møtte vi en del folk, men ikke spesielt mange. Og selvsagt var det kjentfolk på vei mot hytta.

Greit føre, og godt vær, er en kjempefin kombinasjon. Denne turen over fjellet tilbake til bilen blir en av de turen som vil bli husket på grunn av godværet. Og muligens at jeg ble solbrent...
Da vi kom over kanten mot Kringlekveven, kunne vi se en masse folk på rundløypa. Vel nede på Kringlekvevs-tjernet, var vi helt alene. Det kom et par gående - uten ski - i mot. eller ikke en kjeft. Litt underlig det der.

Det var andre på tur denne dagen. Det kom en hel gjeng susene ned fra Fossenuten. For oss med begrenset skiteknikk, var det ganske imponerende.

Slush ned mot veien gjorde det enkelt å styre skiene det siste stykket. Antakelig ikke like imponerende teknikk som andre, men kjekt å føle at vi tross alt behersker skiene bittelitt.
Som vanlig var det med blandete følelser vi spente av oss skiene nede ved veien. En påske og en skikkelig fin tilbaketur, var over.

Og  det er lenge til neste påske.

Vått uten regn rundt Lifjell.

Treningstur før påske.

Lørdag er turdag. Deter fastslått for mange år siden. Selv om det blir tur til Blåfjellenden i påsken, må dagene før utnyttes til trening. Og en tur rundt Li er god trening.

Det skulle bli artig å se hvor mange andre som tar en tur rett før påske. Mange har muligens alt dratt til fjells, men noen blir jo i byen da...

Og det er alltid snakk om vær. Denne lørdagen skulle det være oppholdsvær, men overskyet. for såvidt stemte det. Bortsett f ra at det må ha regnet godt om natten for alt var vått og det var sorpe i stien stort sett hele veien. Og sorpa er svinglatt.

Opphold, men søkk våt.

Skogen er ikke plassen om det å holde seg tørr er målet. I hvert fall ikke denne dagen. Trærne, og eineren spesielt, spredde vann over skyldige og uskyldige denne dagen. Jeg var våt. Noe av årsaken var for mye klær, det ble godt og varmt i oppoverbakkene og svetten drev. Våt, både innenfra og utenfra.

Det lå en kano litt oppe på land et stykke ute langs fjorden. Uten padleåre. Noen må ha lagt den der med vilje, og siden jeg ikke så en kjeft, eller luktet bål, så får det bli et mysterie. Forklaringen på slike ting dukker som regel opp, bare det får gå litt tid.

Jeg tok igjen to jenter et stykke etter toppen. De ble litt overrasket da jeg ropte og pekte til venstre. De sto av stien ett stykke og kikket til høyre...

Et nederlandsk par hadde slått seg ned i strandkanten ved dalevann i selskap med en svane. Nå pleier svaner ofte å være noe agresive. Denne vandret fredelig rundt bare en meter fra folkene.

Utenom disse jentene, traff jeg ikke folk før nede ved Dalevann. Og her må jeg skrive folk og en svane.

April er en kjekk måned. Det kan lett være vinter tidlig i måneden, men våren kommer stort sett i løpet av denne måneden.

Etter mange år med tur, er våren en årstid jeg ser fram til. Vinteren tar slutt det blir lysere og grønnere. Spesielt det at dagene blir lengre er greit. Midt på vinteren er dagene så pass korte at det liksom tar hele dagen å gå en tur på to tre timer.
På våren er det fortsatt litt igjen av dagen etter turen.

Ikke minst er det kjekt å sjekke hvor langt våren er kommet. På dagens tur kunne jeg se forskjell fra forrige uke. Skogbunnen var grønn. Stien lå som et brunt belt i de grønne. Forrige uke var det vanskelig å se hvor stien var.

Og ute langs fjorden, var de tidlige bjørkene omtrent grønne. Jeg har opplevd år der det har vært vanskelig å finne utsprungen bjørk til 17. mai. Den globale oppvarmingen har heldigvis ordnet lengre somre.

Nå er det tilbake til vinteren. Påsken skal som sedvanlig tilbringes på fjellet. Med snø og vinter - forhåpentligvis.....

Vårvær rundt Li

Mandagstur.

Det var overhodet ikke planen. Å dra på tur mandag. Ikke i det hele tatt. Etter to dager på tur, pleier jeg å ha en hviledag før treningen på tirsdagene. Denne mandagen bestemte været.
Det var sol og blå himmel, og selv om det hadde vært kaldt om natten steg temperaturen ganske fort på morgenen.

Sol og varme - da kunne jeg ikke sitte hjemme?

Det kunne passe fint på mange måter. Det var ens stund siden jeg hadde vært rundt Li, og i det fine været ville det muligens være grønt på noen tidlige bjørker ute langs fjorden. Jeg pleier å ta en vårtur eller to rundt Li for å sjekke hvor langt disse bjørkene er kommet. Med påsken for døren kunne det jo også være at jeg rett og slett ikke fikk med meg dette vårtegnet i år.

Om jeg altså ikke benyttet det fine været mandag.

Det er fordelen med å være pensjonist. Turer blir plutselig mulig når det passer, eller når det ikke passer....

Det kunne jo også være artig å sjekke hvor mange andre pensjonister som er på tur en vanlig mandag - i finvær. Det var faktisk en hel del biler på Dale da jeg kom rundt 11. Om alle tilhører pensjonister på tur er vanskelig å si, men de jeg traff, tror jeg , hørte til rasen.

Det er ikke så ofte jeg treffer folk på "baksiden" av Li. De fleste går kortere turer enn den "lange" på omtrent en mil.  Denne gangen traff jeg to stykker, og det er mer enn det jeg pleier å treffe på lørdager - i litt dårligere vær.

Ti kilometer er normalt ikke noe problem, det tar i ordinært terreng omtrent tre timer, men rundt Li er det ikke helt vanlige terrenget. Det går opp og ned, og det er skikkelig kronglet enkelte plasser. Det som oftest er en tre timers tur, kan lett bli en tur på fem timer.

Denne mandagen var det kjekt å være på tur. Det fine været var hovedårsaken. Med nedbør på søndagen var stien langt fra tørr, og jeg måtte gå forsiktig enkelte plasser.

Det var litt overraskende at jeg så pass fort fant den gode turfølelsen. Med to dager på tur i beina, hadde jeg trodd det skulle bli litt "tungt". Nå var ikke beina akkurat myke, og knærne kjents godt i bratte heng, men stor sett.... Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å tilpasse farten etter pusten, og det skjer oftest når jeg har dagsformen inne.

Jeg sjekket selvsagt de vanlige bjørkene langs fjorde. Der står de i le for det meste, og er det sol, fær de lys og varme både direkte og fra sjøen.

Og sannelig, det var grønt på bjørka. Ikke helt utsprunget, men knopper som var grønne, og det ville ikke ta mange timene med sol og varme før de hadde sprunget ut til blader. Våren er  på vei, og den kan være over skikkelig tidlig - om været altså er i godlunet.

Over toppen og nedover mot Dale så jeg en god del mennsker. Det var andre som også ville benytte det fine været til tur.

Selv om det altså var mandag.