Mot Flørli fra Blåfjellenden.

Lørdagskveld på Blåfjellenden.

Det er ikke så mange ganger jeg har tilbabrakt lørdagskvelden på Blåfjellenden de siste årene. Det har som oftest blitt til at jeg går inn på fredag og tilbake på lørdagen. Det hender jeg går fram og tilbake samme dag, men da vanligvis på en søndag.

Denne gangen kom jeg til Blåfjellenden fra Langavatn og skulle til Flørli på søndagen.
Det var folk da jeg  kom og vi ble etterhvert ganske mange på hytta. Omtrent som i gode gamle dager - 50 gjester eller der omkring.

Bortsett fra at i "gamle dager" var det alle i den gamle hytta.

Sauesankingen er i gang. Det betyr at høsten er her. Folkene på Fidjastølen kommer forbi på lørdagen, dagen før de tar sauene til Hunnedalen. Jeg  har ofte vært på hytta nettopp denne dagen, og fikk også i år anledning til å tilby kaffe. Folkene, far og sønn, den yngre generasjon skal jo overta, + en til, hadde hatt en lang dag.

Med mye folk og unger, får jeg ofte litt å gjøre, både å ønske velkommen, og henvise til plass, men også tilby kaffe. Det siste blir i hvert fall satt pris på...

Og slik går kvelden.

Jeg måtte tidlig opp på søndagen. Sosiale forpliktelser gjorde at jeg helst burde være tidlig hjemme. Det går en båt rundt ett (12:45). Med god fart burde det holde om jeg startet mellom åtte og ni.
Jeg kom meg avgårde like over åtte. Da hadde jeg ikke verken ryddet eller vasket, det fikk andre ta seg av denne gangen.

Temperaturen var høstlig fra morgenen av. under ti grader, og det blåste en del. Detble kaldt i vinden, men med vinden bakfra og bakke opp, var det likevel ikke nødvendig med jakke.

Utenom vinden var det sol - i nor og vest. Bak meg hauget det opp mørke skyer. Jeg gikk og lurte på når været ville ta meg igjen. Skyene kom liksom ikke nærmere. De kom fra sør, og da legger de ofte fra seg fuktigheten før de når oss. I hvert  fall til å begynne med. Jeg hadde sol omtrent hele tiden.

Jeg satset på 4 timer over heia, og jeg vet nok så sikkert hvor langt jeg må nå i løpet av en, to og tre timer.  Den første timen holdt jeg skjema, den andre lå jeg litt forran, og ttredje rett på - nede på kaia i Flørli var jeg bare noen minutter før fire timer var gått.

Selv om jeg nok prøvde å holde farten opp, glemte jeg ikke å se meg rundt. Jeg må innrømme at jeg nok tenkte på hvor mange flere ganger jeg får anledning til å gå nettopp denne turen. Og om det vil bli flere i det hele tatt.

Denne dagen var det i hvert fall mye å glede seg over. Været, utsikten, formen og naturen rundt meg. Dette var en av de dagene da det var lett å være på tur. Det er ikke alltid bakkene opp går så greit. Det er ikke alltid jeg når toppen av en bakke uten å tenke på at det var en bakke mindre før turen tar slutt.

Nedover mot Flørli år det  - nedover. Mye nedover.

Til å begynne med slakt, deretter bratt, og nesten nederst brattere. Uten at det blir vanskelig eller stupbratt. Det kan lett bli en belastning for utrente bein. For meg var det helt greit. Dette var en av de gangene jeg kom ned uten å måtte ta en pause i bakken for å hvile knærne.

Det var ikke mange andre ute å gikk. Oppe mot demningen ble jeg stoppet av sauefolk (i bil), som lurte på om jeg hadde sett sau. Litt lengre nede, traff jeg et tysk par som ville til Langavatn. Det ble etter hvert klart at de hadde med telt, og ville bruke mange dager på turen. Helt greit det, for som dagstur kan den lett ta opp mot 9 timer.

På kaien i Flørli var det mye folk. Trappene trekker mange, og det var flere grupper som startet i det jeg kom. De skulle ikke med samme ferje som meg. Som jeg nådde med nesten en times margin.

Jeg kunne virkelig ha tatt det mer med ro over heia, men jeg tror egentlig ikke jeg helt vet hvordan det gjøres.