I god fart på stranden.

Fra Reve havn til Orre.

Selv dagen før påsketuren til Blåfjellenden måtte det bli en søndagstur. Nå var selvsagt de vanlige spørsmålene ikke helt avgjort. Hvor skal turen gå, og hvem skal bli med? Svoger og svigerinne meldte avbud. De har vært med på en del turer i det siste, og det er kjekt med selskap. Broderen svikter søndagsturen til fordem for hytte på fjellet.

Det ble vist bare bestyrerinnen og jeg som skulle på tur denne søndagen.

Været er alltid en ting å ta hensyn til. Denne søndagen var det overskyet og nesten ikke vind. Egentlig perfekt turvær.

Nå er Bestyrerinnen ikke innstilt  på lange søndagsturer. Et par timer eller rundt det, er passe.
Og siden vi hadde sosiale forpliktelser overfor gamle mødre, - og skulle pakke for en uke på fjellet, måtte det bli en "nærtur".

Den vanlige "nærturen" er rundt Gruda eller fra Reve til Orre. Denne gangen valgte vi den siste.
Skyene hang egentlig lavt - det kom noen dråper på bilruta i det vi tok ut. Det så i det hele tatt ikke helt bra ut.

Det var fra bilen. Det hele blir som vanlig helt annerledes etter bare noen minutter på tur.
Det kan muligens virke litt kjedelig å gå samme strand gang etter gang. Stranden er likevel aldri den samme. Bølger, vind og vær endrer hele tiden hvordan det ser ut. Det kommer opp rullestein, de forsvinner under sand. Bølgene river ned sandyner og sent men sikkert vygger marehalmen opp nye sanddyner.

Litt innenfor sanddynene er det flygesand som endrer landskapet.  Det skal ikke mye vind til før gamle stier blir dekket av sand. Over år er det også mulig å se endringer. Det har ligget et skipsvrak ved Orresanden. Det må nå være minst 50-60 år siden båten ble kjørt opp på stranden. Gjennom årene har vraket blitt mindre og mindre, og det vil ikke vare lenge før alle spor av den gamle båten er forsvunnet.

Søndagens tur gikk fort. Jeg og bestyrerinnen holdt god fart mot Orre. Opp og ned dynene. Det er god trening. Vi var enige om å ta det litt mer med ro på tilbaketuren.

Denne gangen var det mulig å få en kaffekopp på Frilufthuset, og det ble en grei pause  - innendørs.
I det vi startet på returen, gikk vi rett på Sigbjørn. Han hadde gått fort fra Reve til Friluftshuset. Vi tok følge tilbake et stykke. I full fart.

På parkeringsplassen viste klokka at det ikke hadde gått speielt mye mer enn 50 minutter på tilbaketuren. Det vil si 10 minutter på kilometeren. Bra gjort for oss gamle.

På jakt etter våren.

Og vibå var på plass.

Lørdag er  turdag. Men med en lang vinter og ødelagt kne er det ingen selvfølge at det blir langtur. Fredagskvelden gikk med til å tenke på hvor jeg skulle ta ut. Og om jeg i det hele tatt burde ta en tur. Og skulle det jeg virkelig på langtur?

Det var ikke lett å bestemme seg for hva jeg skulle gjøre lørdagsmorgen. Nå har værmeldingen mye med turlivet å gjøre. Og værmeldingen sa "langtur" - det vil si en tur på minst tre timer og gjerne +.
Den enste turmuligheten som oppfyller disse kriteriene for tiden er den vanlige turen langs sjøkanten fra Hå til Varhaug.

Og den turen kunne passe bra på så mange måter.

Etter en ubehagelig opplevelse under Lifjell for et par uker siden, på en to timers tur, ser jeg mørkt på å gå i terreng og bratte bakker. Flatt og lite bakker passe bedre. Langs sjøen er i så måte det rette.
Nevnte jeg værmeldingen? Det var varslet sol og bra vær. Det ble bedre.

Vår....

Frosten var fraværende for første gang på riktig lenge. Ikke is eller snø, selv om det er skiføre ikke mange høydemetrene fra sjøkanten.

Vinden kom fra vest. Det var lavtrykk i nordsjøen. Varme og vind fra vest gir, på våre kanter, et av  de sikreste vårtegnene: vibå.  Nå hadde fuglen alt blitt observert og rapportert i forrige uke men det ville være kjekt å sjekke ut selv. Det er liksom vårtegnet i hvert fall jeg venter på.

Vibå var på plass. Da jeg passerte Grødaland kunne jeg høre fløytingen, og rett etter Bodle fikk jeg også øye på fuglen ute på jordet. Det er virkelig endelig vår.

Forrige uke var det mye folk på tur i samme område. Denne uka var jeg omtrent alene. Litt underlig, men like greit.

Jeg startet med både noe på hodet, vanter og vindfleece. Hodeplagg og vanter forsvant fort. Jakken behold jeg på, selv om det ble skikkelig varmt i bakkene der sola tok. På tilbakeveien gikk det ikke lang tid før også vindfleecen måtte av, og jeg fortsatte i bare ullblusen. Det føles virkelig mye bedre å gå i sommerklær.

Det hadde regnet dagen før. Det var fuktig i deler at stien. Likevel var det greit å gå. Myrene var fortsatt frosset litt under overflaten, slik at det var greit å gå over "dinså". Rett under Kvilesteinen kan myra være brådyp.

Det store spørsmålet før turen, var hvordan kneet ville oppføre seg. Jeg gikk jo å kjente etter, omtrent som forrige gang. Og det ble ingen endring i forhold til det. Det ble ikke mer "galt" etter som jeg kom mot Varhaug, og på hjemveien var det helt greit.  Det kan virke som om flat mark er greit, mens bakker og terreng vil gi problemer.

Lørdagsturen var en av de kjekke turene. Fint vær, vår og gode forhold. Det er greit å være på tur.

Søndagstur langs stranden.

Fra Sele til Hellestø og retur i fin fart.

Søndagstur betyr tur med Bestyrerinnen - etterhvert. Denne søndagen var det på nære nippen at bestyrerinnen ikke kunne bli med. Hun er, i tillegg til jobb, også opptatt med barn og barnebarn. Denne gangen var det en kake som måtte være ferdig...

Kaka kom ut av ovnen - litt tidlig, og vi kom oss ut på tur - litt sent.

Siden vi alt var på overtid, kunne det ikke bli en for lang tur, og heller ikke med for lang kjøring. Broderen meldte at han og Bjørg godt kunne tenke seg en tur. Andre, mer eller mindre faste tur følger, skulle på en lengre tur.

For broderen og Bjørg er det for tiden korte turer som gjelder. Helseproblemer har hindret trening og de holder derfor på med litt "oppkjøring" til lengre turer senere.

Vi, det vil si bestyrerinnen og jeg, snakket om å gå fra Sele til Steinansiktet og tilbake. Det ville antakelig bety en tur på mellom to og tre timer. Nok så passe.

For broderen og Bjørg ville det muligens bli i lengste laget. Vi ble uansett enige om å ta til Sele og starte turen mot Hellestø.

Deter fortsatt fint vintervær.  Fortsatt ligger det snø i hagen, og fortsatt får småfuglene mat. Fortsatt frost i bakken...

Sol, lite vind og rundt null grader får folk på tur. Ikke bare vi, men et helt 17. mai tog...
Det var alt nok så fullt på parkeringsplassen da vi kom. Og bortover veien mot Hellestøstranden var det folk. Mye folk. Jeg er fortsatt forundret over at det er så mye folk som går her. og at jeg ikke var klar over det.

Det blir så mange at det å si "hei" til folk, faller bort. Det er ikke ofte for meg.

Med så mye tråkk, blir sanden løs på innsiden av sanddynene. Det var helt greit å gå, men det tar litt lengre tid enn på "fast" underlag. Vi kom oss mot nord i grei fart.

Det er lett å forstå hvorfor mange velger å gå på Hellestø. Sanden er flat fast. Det er omtrent som å gå på grusvei. Og det er mulig å holde god fart. Det gikk kvikt mot nordenden av sanden.

Her ble det til at jentene, Bjørg og bestyrerinnen fortsatt nordover, mens vi, det vil si broderen og jeg, tok tilbake til bilen.

Det er antakelig ingen hemmelighet at vi, fortsatt broderen og jeg, går noe fortere enn mange andre - på vår alder. Vi satte i hvert fall opp tempoet og fløy i lav høyde bortover stranden. Nå skal ingen normalt bli anpusten av å gå på stranden. Den er flat....

Selv ikke med noen kilo på ryggen skal ikke en slik spasertur får pulsen opp i 80%. Det klarete vi denne dagen.

Det er kjekt å ta seg ut litt. Spesielt en skikkelig fin dag, med sola i ansiktet. Vi hadde ikke for stor fart. Det var anledning til å beundre utsikten. Som stort sett består av strand og sjø. Men her ved Sele, er Feistein fyr et landemerke i sjøen,  som drar oppmerksomheten mot seg. Det ble noen små stopp for å ta bilder.

Det som virkelig satte preg på tilbaketoget, var farten. Vi, broderen og jeg, gikk rask. Hva andre på en fredelig søndagstur, tenkte om de to "gamlingene" som for bortover stranden, er ikke godt å si.

For oss var det kjekt å kunne gå litt fortere enn "familietempo".

Hå gamle prestegår til Varhaug gamle kirke og retur.

Endelig en vanlig lørdagstur uten krøll.

Forunderlige greier. Forrige uke punkterte kneet etter mindre enn to timer, og det har vært "ubehagelig" siden. Denne lørdagen ble det 3-4 timer langs sjøen, uten at kneet hindret mye. Vel kunne jeg kjenne det, men det var ikke "vondt"....

Etter forrige ukes tur, virket det som om neste stopp var "full overhaling" med kjøreforbud...
Slike ting påvirker humøret - som da ikke har vært det beste. Selvsagt har det også vært fint vær med sol. Kulde og vind i tillegg, men altså - sol. Uten tur.

Det var så avgjort ikke klart at det ville bli tur i det hele tatt denne  lørdagen. Skulle jeg virkelig utfordre naturen og ta ut på tur med et kne som skaper seg?

Sol og lite vind, null grader og tørt. Det er ikke mulig å holde seg inne i slikt vær. Det måtte bli tur.
Det er fortsatt snø og is i hagen. Forrige ukes tur i Dale traktene frister ikke til gjentakelse. Det virker som om kneet ikke liker nedoverbakker. og nedoverbakker betyr nødvendigvis også oppoverbakker....

Det måtte bli nok en tur i havkanten. Jeg bestemte meg for å ta til Hå og gå mot Varhaug. Dette er den "vanlige" vinterturen om naturen stiller opp med sø og is andre plasser. I tillegg er dette en rimelig flat tur, og det kan være ok.

Jeg startet litt sener enn vanlig. Det var lite som hastet, og jeg hadde hele dagen.  De første 2-3 hundre metrene gikk greit, selv om jeg kjente etter. Planen var å snu om smertene kom.

Det gikk et par et stykke før meg. Jeg tok de igjen under fyret. Jeg kunne ikke snu da.

Det  gikk greit videre, selv om jeg tok tid rundt issvullene rett etter fyret. Videre var det bare å gi på. Foten ble ikke verre. Halvveis kom og gikk. Forbi Gødaland i god fart og i god stil. Bodle virket langt vekk i førstningen, men jeg gikk på og passerte også dette "hinderet",

Da var det ikke langt til Varhaug gamle kirkegård.

Etter en liten pause i trappa på kapellet, bar det tilbake. Nå med medvind og sola bakfra.
Merkelig nok ble det ikke noe krøll med undersåttene. Apostlenes hester fungerete utmerket.  Det gikk nok ikke like fort som i "gamle dager" - i fjor på denne tiden, men greit nok.

Jeg har gått denne turen i mange år, og mange ganger på lørdager. Ofte går turen uten omtrent å se folk. Denne gangen var det mye folk ute og gikk, mer enn det jeg vanligvis treffer på en søndag. Nå var været virkelig bra. Sol lite vind og rundt null ut på dagen. Det var jo ikke noen grunn til å sitte inne og se ut.

Ikke så veldig mange gikk hele turen frem og tilbake. Jeg var litt tilfreds med det, denne gangen. Endelig en helt vanlig tur uten avkortning eller annet krøll.

Hele turen var så normal at jeg gikk og gledet meg over å kjenne varmen fra sola. Jeg fikk tid til å se på "utsikten". Det var lite bølger og det lå en del båter ett stykke ut på. Selv om det ikke var vår, så var det kommet en del fugler og et lite grønnskjær i bakkene. Våren kan ikke være langt unna.

Det er slike turer som gir den gode turfølelsen. Sikkelig bra.

Brekkå på ski og Dale på beina.

Skikkelig bra til å begynne med - dårlig slutt.

Et sorgens kapittel. Enkelte dager burde tilbringes i senga, og ikke på tur. Men lørdag er turdag, og denne dagen var det meldt finvær. Ingen grunn - tilsynelatende - til å slurve unna.
Det var selvsagt kneet  som igjen lager krøll.

Det hele begynte godt. det var fortsatt snø i hagen. Temperaturen var rundt null, og det var meldt sol og lite vind. Jeg var klar for tur. Det skulle bli kjekt, og jeg bare kunne velge hvor turen skulle gå.
Etter en titt på føremeldingen for Brekkå, fant jeg fram ski og utstyr - som skismøring.

Jeg ville til Brekkå og planla minst 4 runder - en god tur på minst to - tre timer. Med en pause i midten skulle det la seg gjøre. Forrige gang var føret skikkelig bra, og det var selvsagt ikke snakk om annet enn at det vil bli helt greit føre også denne gangen.

Det var mange andre med planer om skitur i Brekkå - det var fullt på øverste parkeringsplass, og det kom mye folk mens jeg gjorde meg klar. Det vil si at jeg smurte skiene. For varmegrader og null føre....

Selv universalklister hang ikke i sporene. Det var omtrent ikke tak i det hele tatt. Ikke noe morsomt.

Det ble en kort runde...

Jeg tok en rask sjefsavgjørelse og satte avgårde mot Dale. oppe i høyden hadde det vært skyet og med noen få fjoner i lufta. Nede ved kysten var det sol. Det var varmegrader, men fortsatt hvitt øverst.
Jeg tenkte det i hvert fall v ille være mulig å komme seg et stykke utover langs kysten. Skulle det være for mye is ig glatte, fikk jeg snu og se på andre muligheter - mot toppen for eksempel.
Det var tørt og fint inne i skogen, og jeg håpet på en skikkelig tur i godt terreng. Det var riktig lenge siden jeg hadde vært her på Dale, og selv om akkuratt denne turen en jeg går ofte, var det kjekt å være på en "skikkelig" tur igjen.

Ut langs sjøen, inne i skogen, med sola i nakken, ble det vårlig. Varmt.... Det var riktig lenge siden jeg hadde hatt en slik tur.

Et stykke utover  gikk jeg på en hel igjen med folk, og ble møtt med et hei. Det var Sigmund med en turgjeng. De hadde hatt en skikkelig topptur og var nå på vei mot bilene. Jeg blir litt misunnelig på slik, men vet egentlig at det ikke er noe for "pensjonister" som er lite glad for høyder og glatte forhold. Likevel - det hadde vært kjekt...

Det var noen is-svuller utover, men ikke mye, og helt uproblematiske. Til jeg kom forbi Einernestet og inn i skyggen på nordsiden. Her var det fortsatt vinteer, og i et heng med mye is, bestemte jeg meg for å snu. Det var ikke meningen å gå rundt denne gangen.

Tilbaketuren ble etter hvert et antiklimaks...

Men først traff jeg folk. Et par som var på geocashing. Han hadde en tent røyk , og jeg kunne kjenne lukta på hundre meter. (Trekken kom i mot.) Vi fikk en liten prat, og jeg vandret - etter hvert - hinket videre.  Bakfoten skapte seg skikkelig. Omtrent som da jeg gikk ned fra Prekestolen.
Skulle det igjen bli vanskelig med turer?

Jeg så ikke lyst på livet i sin alminnelighet og turlivet spesielt, der og da.

Det gikk forsiktig ned bakkene, men jeg nådde bilen. Etter to timer. På vei hjem kunne jeg kjenne at jeg hadde brukt beina. De har bruk for mer trening ikke mindre....

Med broderen til Ølberg fra Sele.

En ny tur for broderen - Sele til Hellestø.

Broderen og jeg pleier å ta en onsdagstur. Rundt Gruda for det meste, og det er en tur på omtrent 1 time 15 minutter. Ikke noe å skrive om, synes jeg. God trening og det får jo onsdagen til å gå....

Denne onsdagen mente broderen vi fikk finne en annen plass å gå tur. Egentlig så liker han ikke snøen og isen langs Grudavannet og heller ikke glatte bakkes, som det kunne være opp mot Grudavarden.

Foto Øystein Bloch Johnsen

Det er ikke vanskelig å godkjenne en annen tur, men hvor?

Hadde vinteren vært normal, kunne vi ha tatt en tur på høgjæren. Runden fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden og tilbake, er omtrent like lang (i tid) som rundt Gruda. Og det er den turen vi ofte tar på en onsdag uten vinter.

Det har blitt mange turer lans sjøkanten i det siste. Heldigvis er det mange og lange strender på Jærkysten. Mange av strendene blir brukt som utfartssted på søndager, men da helst i godt vær.
Vi er ikke så nøye på været, det trenger ikke å være "bra" for at vi tar en tur. Det måtte bli en strandtur denne onsdagen. Men hvor?

Foto Øystein Bloch Johnsen

Bestyrerinnen hadde dratt meg til Solastranden og vi gikk tilbake til Sele en gang i tiden - januar 2017. Vi hadde brukt ganske lang tid på den turen , men det var i regn, og det tar alltid lengre tid første gang.

Hvor lang tid det ville ta å gå frra Sele havn til Hellestø, var derfor et godt spørsmål.

Broderen hadde aldri vært på de kanter av kommunen. Han kjente god folk som bodde bare noen hundre meter fra stranden, men hadde aldri vært nede ved sjøen her.

Foto

Øystein Bloch Johnsen

Vi ble fort enige om at det ville passe å ta turen fra Sele og mot Hellestø, og så fikk vi se når vi snudde.

Broderen sliter fortsatt med achillesproblemer, og det blir varmt og vondt etter en tid. Jeg kjenner ikke etter om kneet er bra...

Vi tok ned mot stranden. Også for onsdagen mente værmeldingen det ville være overskyet men opphol, og også denne gangen fikk fi noen snøfnugg i hodet. Ikke mange, men slik at vi kunnekjenne det.

Det som overrasker på Sele, er hvor velbrukt stien er. Det må gå ganske mye folk denne turen.  Mye mer enn det jeg var klar over, og vi som ikke har denne på vårt program i det hele tatt.

Det var bare en bil på parkeringsplassen da vi kom. Det var jo tross alt en helt vanlig onsdag. Et stykke bortetter stien fikk vi øye på en hel gjeng. De hadde startet på Hellestø og var på vei tilbake. Det er etterhvert blitt mange turgruppeer i vårt distrikt. Det er mange på tur nesten hver dag. Dette var sikkert en slik gruppe.

Foto Øystein Bloch Johnsen

For vår del nådde vi enden av Hellestøtranden etter noe under en time. Da hadde vi gått inne i landet og ikke på stranden. Opp og ned, rundt om kring, tar lengre tid en bent fram.

Til bake tok vi langs standen. Den var har og fin. Ikke noe priblem med å holde farten oppe med slikt underlag. Det gikk nesten 10 minutter fortere tilbake.

Mandagstur til Orre.

Sjø, snø og sand.

Snø, ingen hadde sagt et ord om snø... Det var likevel det jeg fikk i hodet da jeg startet på turen, og det snødde faktisk hele tiden mens jeg gikk.

Nå skulle det ikke ha vært tur i det hele tatt - en mandag. Lørdag ble tilbrakt i byen å handletur med bestyrerinnen. Søndag ble det en litt amputert tur, også sammen med bestyrerinnen. Mandag pleier å være hviledag. Jeg gjør normalt ingen ting.

Denne gangen ville det passe med en tur. Og værmeldingen var ikke helt gal - overskyet, men lite vind. Og det stemte, hjemme....

Det ble ingen lang diskusjon med meg selv hvor turen skulle gå. Jeg kunne tenke meg å gå et par timer, og de fleste plassene er det fortsatt snø og is. Det måtte bli langs sjøkanten - igjen.

Reve  til friluftshuset og tilbake er en tur på omtrent to timer. I gamle dager mellom halvannen og to.
For andre kan det muligens virke litt kjedelig å gå tur langs stranden hele tiden. Nå er det egentlig stor forskjell på å gå, for eksempel fra Hå til Varhaug og på Orre stranden. Det er ikke mye sand og strand mellom prestegården og kirkegården og ikke mye annet enn strand og sand på Orre.

Strendene fra Reve til Orre forandres seg også hele tiden. Dynene vaskes ut og bygges opp. Sanden flytter seg slik at det er rullestein en stund og sand til andre tider. Og det er alltid ett eller annet som er vasket opp fra havet.

Det var ikke mange andre ute og gikk en mandag. Jeg var alene på hele strekket mot Orre. Det  sto en enslig bil - med motoren i gang . på parkeringsplassen, men ingen folk. Jeg så spor ute ved revet på vei tilbake, og det satt en kar oppe i sanddynene med kamera og lang linse på stativ, og ventet på trekkfuglene. Det var det hele. En grei tur alene, og i eget tempo.

Når jeg sier det var snø i lufta, så viste det ikke mye på bakken. Selv etter et par timer, så var det bare så vidt kommet et tynt hvitt lag. Det var  fortsatt frost i bakken, selv om det var så vidt over null. Frosten gjorde at det var enkelt å gå i sanden. Det var mulig å holde god fart.

Etter mange turer uten skikkelig "terreng" og bakker, er jeg vant med lange strekk i god fart, og det ble slik denne dagen også. Det er likevel helt greit å komme fram til bilen og kunne sitte ned - etter to timer.

Avstandene nede ved sjøen er litt annerledes enn opp i heia. Det er langt til horisonten ute i havet, og nesten like langt til enden av stranden. Selv om det bare tar 15-20 minutter å gå fra den ene enden til den andre, såvirker det lengre.

Sjøen var rolig. Det var bare noen dovne dønninger som kom innover. Snøen dalte sakte og rolig ned mot bakken. Det var tomt for andre mennesker. Det var langt til horisonten. Skyene lå lavt over landet. Det er spesielt å gå tur langs stranden under slike forhold. Ikke ensomt, men spesielt.

Det ble en kjekk tur.

Vintertur med bestyrerinnen.

Bare halv vintertur, men en grei søndagstur likevel.

Det må være alderen. Denne vinteren har det liksom ikke blitt skikkelige turer. Selv turen rundt Li-fjell har blitt en sjeldenhet. Det ble da en tur i "syden" på 5-6 timer. Det har også blitt noen "vanlige" vinterturer her hjemme. Men søndagsturene har vært kortere enn vanlig de siste årene.

Heldigvis.....

Alderen er en forklaring, men når det gjelder søndagsturene. så er Bestyrerinnen også en del av årsaken. Hun har etter hvert blitt fast turfølge på søndagen. Til god erstatning for broderen som i det siste har sviktet. Og siden han er nøyaktig like gammel som meg (15 minutter yngre...), så kan jeg altså skylde på alderen...

Broderen sliter (også) med noen plager, og denne søndagen ville han forsøke å begrense turen til 6-6000 skritt i nærområdet. Bestyrerinnen og jeg så for oss en litt lengre tur.

En annen forklaring er vinteren. Den har vært en usedvanlig kald og lang vinter og med min - og broderens respekt for is og glatte forhold, så har det forhindret oss i å gå de "vanlige" turene.
Nå kan jeg jo også forsiktig nevne at kneet som en gang i verden hjalp meg over stokk og stein i mange timer om gangen, etter hvert protesterer på det heftigste om turen blir over et par timer.

Jeg hadde på tirsdag overlevd 14-15 kalde grader i sterk kuling. Skulle en temperatur på rundt null og nesten ikke vind hindre søndagsturen? Det lød ikke riktig....

Bestyrerinnen var bestemt på at vi måtte komme oss ut. Jeg foreslo Hå til Varhaug - og tilbake. Det mente bestyrerinnen ville være i lengste laget. Det ble til at vi kjørte to biler til Hå og videre i en til Varhaug gamle kirkegård.

Bestyrerinnen ville gå tilbake til Hå gamle prestegård, så kunne jeg bestemme selv om jeg ville ta til Hå, eller både frem og tilbake.

Forholdene var bra, selv om bakken var steinhard. Det var omtrent ikke snø, og bare is enkelte plasser. Sola manglet. Den var godt gjemt bak skydekket, og selv om den hadde tittet igjennom, så ville vi ha den i nakken.

Det blåste en liten trekk fra øst - bakfra mot Hå. Helt perfekt for oss.

Det var likevel kaldt da vi startet. Rett i fra en varm bil og ut i null grader og en liten trekk - langt fra tirsdagens vær. Det gjorde likevel til at jeg satte opp farten. Helt normalt, men ofte litt for brutalt for andre. Bestyrerinen hang på.

Det er kjekt å kunne gå i mitt tempo, og ikke føle at det går akkuratt litt for fort for andre. Det viser at bestyrerinnen også er kommet i god form. Treningsoppholdet i syden gir resultat. Og i det kjappe tempoet forsvant kilmetrene ganske fort bak oss. Det gikk greit mot Bodle og helt greit mot Reimebukta.

Rett før Reimebukta, under "Kvilesteinen" ligger det ei myr, som av og til kan være vanskelig å komme over. Her hadde det vært gravemaskin i arbeid. Det så ut som om det var grøftet og gjort "fremkommelig". Det skal bli spennende å se om "dinså" er grei å krysse etter dette. Når det en gang i framtiden igjen blir varmt og "klaken" forsvinner.

Det ble ingen pause halvveis. Selv om jeg hadde varm kaffe i sekken. Bestyrerinnen hadde ikke behov for pause etter bare en liten time. Vi fortsatte i god fart til Obrestad.

Under fyret var det is. Vi klatret opp mot selve fyret. og tok veien mot Hå gamle prestegård. Dette har jeg gjort en gang tidligere. Under omtrent samme forhold. Bestyrerinnen hadde ikke sett alle bunkerene tyskerene hadde laget rundt fyret. Det må ha vært et skikkelig stort anlegg.

Jeg så ikke syn på å klatre over issvullene ved fyret, og det blåste mer enn da vi startet. foten hadde også fått nok. Det ble en kort tur - også denne søndagen.

Nå får jeg snart ta meg sammen å få til noen skikkelige søndagsturer - om det bare blir vår.